Verdensdagen for psykisk helse

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag... Og jeg tror aldri jeg tidligere har vært så BEVISST på hvor tøft jeg har det psykisk. 😔

Jeg har nok sannsynligvis hatt det verre før, men da var jeg ikke like selvbevisst som nå. Kjente ikke på det, bare dytta det unna.

Nå stopper jeg opp innimellom. Puster. Føler. Og konkluderer med at selv om mye i livet mitt er veldig bra for tida, så har jeg det rimelig tøft likevel.

Det føles ikke ut som jeg "fortjener" å ha det kjipt.. Er så mange der ute som har det verre, som har opplevd kjipere ting, som står mer alene..  Og jeg opplever jo mye bra for tida også. Ungene er flotte, jeg har folk som bryr meg om meg, jeg tok nettopp top op og ser at transisjonen går riktig vei..Burde bare være takknemlig for det, og ta meg sammen.. Slutte å klage. 

Men uansett om jeg faktisk "fortjener" det eller ikke, så går ikke de tunge tankene bort. De har sannsynligvis vært der i hele mitt voksne liv, i større eller mindre grad. Og de kan ikke skyves unna lengre.

"Troll sprekker i sola", sa en psykolog til meg en gang. Det var hennes oppfordring til å løfte de tunge tankene, de vonde følelsene, opp i lyset. Se på dem, anerkjenne dem. De går ikke bort om man fortsetter å dytte de unna. Kun ved å akseptere dem, anerkjenne dem, er det mulig å faktisk la de gå.

Og når ingenting annet funker, så kan jeg jo prøve... Det føles ikke som jeg har så mye å tape. Dette er altså et forsøk på å gjøre nettopp det: Løfte de tunge tankene frem i lyset. Det er tøft, men som det sies; "when walking through hell, keep walking". 🚶

BMI 35

Siden sommeren 2021 har jeg jobbet med å gå ned i vekt. Den gang veide jeg nesten 130kg (bmi 46) og var på mitt tyngste noen sinne. Primært med hjelp av en slankemedisin som heter Mysimba gikk jeg ned ca 15kg frem til sommeren 2022. Før sommeren nå i år veide jeg 105kg (bmi 37) og hadde altså gått ned 25kg på underkant av to år.

Det var ikke nok. Den minst strenge kirurgen som gjør topp-kirurgi i Norge, krever max bmi på 35 (de andre krever max bmi på 30 og 28). Det betyr at jeg måtte ned til 99kg, og de siste 6kg var veldig seige.

Jeg begynte å telle kalorier, samtidig som jeg økte dosen Mysimba. Det førte til drastisk redusert sultfølelse. Jeg blir fremdeles sulten, men det er ikke lenger noe vanskelig å ignorere det. Hvis det er SÅNN tynne folk har det, når de sier man "må tåle å være sulten" eller "bare må spise litt mindre", så skjønner jeg godt at de er tynne! Dette er ikke særlig vanskelig, men det er milevis fra hvordan jeg føler meg til vanlig.

De siste par ukene har jeg ligget under 1700kcal per dag, mange dager et stykke under. Jeg lar ikke megselv gå under 1100, og prøver å få i meg minst 1500 per dag, men det er ikke alltid det går. Det hender jeg barr glemmer å spise. Det er ikke helt bra, men det har fått resultater: Jeg har nådd bmi 35.

I dag tidlig viste vekta 99,5kg. Altså bmi på 35,3. Jeg kommer til å fortsette dette regimet minst til jeg har kommet meg under 98kg., gjerne under 95kg. Da har jeg litt slingringsmonn. Jeg er stolt av det jeg har fått til, men samtidig føler jeg jo at jeg jukser.. Mysimba gjør dette myyye enklere enn det ellers ville vært. 

Forhåpentligvis får jeg topp-kirurgi i løpet av høsten. Å få fjernet puppene vil også ta bort et par kilo, sannsynligvis. Sånn i tillegg til å drastisk redusere dysforien. Tror dette blir bra. 

Ti år senere

I desember 2013 veide jeg ca 104kg og hadde følgende mål:

Midje: Ca. 99,5cm
Hofter/rumpe: 125cm
Bryst: 108cm
Overarm: 43,5cm

Januar 2023 er i overkant av 10 år senere. Det inkluderer to svangerskap, totalt 26måneder med amming, og 9 måneder med testosteron. 

Nå veier jeg 105kg og har følgende mål:

Naturlig midje: 110cm (+10,5cm)

Hofter/rumpe: 120cm (-5cm)

Bryst: 119cm (+11cm)

Overarm: 42cm (-3cm)

Oppgangen i brystatørrelse antar jeg har med amming å gjøre. Nedgangen på rumpa og oppgangen på magen er garantert testosteron-relatert.

Har ikke så mye mer betraktninger enn det. Skulle ønske jeg hadde tatt mål før oppstart testosteron, så kunne jeg sammenlignet med da også.

Legger inn alle målene jeg tok i dag, så har jeg de til senere:

Byste 119cm

Under byste: 106,5

Naturlig midje: 110cm

Midje (navel): 120cm

Hofter (under fettforkle, langs ks-arr): 116cm

Hofter (over fettforkle): 120,5cm

Rumpe/hofter, bredeste punkt: 120cm

Overarm: 42cm

Mer tilgjengelig RAM

Et nytt år har begynt. Jeg er fremdeles trans. Jeg er fremdeles poly. Jeg driver fremdeles og går ned i vekt. Jeg driver fremdeles ikke og trener. 

Siste runde på vekta viste 105,5kg. Vært rundt der ganske lenge nå, helt tydelig et platå. Er jo omtrent det som var trivselsvekta mi i veldig mange år, så kanskje ikke så rart. Fra mitt største sommeren 2021 (129,5kg) er det fremdeles imponerende 24kg ned. Platå eller ikke platå, jeg er sykt stolt av det. 

Det er rart hvor mye mer mental kapasitet jeg har til å FØLE nå. Det er som om jeg var verdens tregeste datamaskin, med 90% av RAMen brukt opp på en eller annen bakgrunnsprosess ingen skjønte hva egentlig gjorde. Etter at jeg skjønte at jeg var trans, har mye av den RAMen blitt frigjort. Det er mer negative følelser nå, mer angst, både sosial- og generalisert. Mer dysfori. Mer emosjonelt kaos, som tidligere ble holdt under lokk. Det er vanskelig, men det er bedre også. Mer genuint. Mer tilstede. 

Jeg trøstespiser mindre nå. Tyr i mindre grad til junkfood eller sjokolade for å håndtere stress og negative følelser. Det skjer innimellom enda, selvsagt, men behovet er ikke like stort. Tror det også har sammenheng med økt mental kapasitet, økt emosjonell bevissthet. 

Det gjør det enklere å jobbe med vekta. 

Ett år siden

I dag er det nøyaktig et år siden det metaforiske egget sprakk og jeg innså at jeg ikke var en ciskvinne. 14. oktober 2021 var datoen. Jeg satt i sofaen og var forvirret, redd, trist og litt panisk. De neste månedene ble brukt på å gruble, google, lese, tenke, og gråte. Rimelig mye gråting. Men jeg kom meg gjennom det, og er nå på et veldig mye bedre sted. 

Jeg bruker forresten konsekvent pronomen "hen" nå, men tolererer også "han" fra enkelte.

Jeg startet testosteron 23. mars 2022, og er utrolig glad for det. Mye har skjedd siden, både fysisk og mentalt. Jeg er på et veldig mye bedre sted nå, på tross av mer sosial angst og dysfori, enn jeg var i fjor høst. Egentlig bedre enn jeg har vært noen sinne. Jeg ser tilbake i tidligere blogg poster og ser en komplett apati for egen kropp... Dissosiasjon by any other name. Typisk for transfolk. Sikkert mulig for andre å oppleve også, men sett gjennom trans-linsen så er det veldig mye som gir mening for meg. 

Jeg hadde en siste mens i starten av august og ikke hatt noe mer siden. Det er utrolig deilig å bli kvitt faenskapen. 

Vektmessig veier jeg forresten 110kg, altså 18,5kg ned fra mitt største i juni 2021 (128,5kg). Jeg har gått av Saxenda, siden jeg fikk mer bivirkninger enn effekt, og gått tilbake til Mysimba. Mye lavere dose denne gangen, i håp om å få litt drahjelp uten masse bivirkninger.. Så får vi se. Jeg har også ny kjæreste (i tillegg til samboeren, selvsagt), så noen "kjærestekilo" kan man vel regne med.

FedmePol har skrevet meg ut nå. Fastlegen kan følge opp medisiner like godt som dem. Jeg har ikke begynt å trene. Jeg burde. Men ikke funnet overskuddet til å prioritere det. Det ble en gang i våres, that's it. Kommer nok ikke til å bli prioritert med det første heller, kjenner jeg megselv rett.  

Jeg har lyst til å få fjernet puppene, men må gå mye mer ned i vekt før jeg vil få lov til det. Den private klinikken i Oslo har bmi-grense på 35 (altså 98kg for meg, siden jeg er 168cm høy). Men den koster også 60.000, så jeg håper å få det i det offentlige. Riksen har bmi-grense på enten 30 (84kg) eller 28 (79kg), avhengig av hvem du spør... Jeg håper St. Olavs vil få et offentlig tilbud opp og gå om ikke så lenge, og er spent på hvilken bmi-grense de vil operere med. 

Uansett må jeg regne med å måtte ned under bmi på 35, så å sikte på det i første omgang er et bra mål. Det betyr 12kg mer ned, minimum. Det føles som et overkommelig mål. Håper jeg er der neste år en gang. 

Nytt navn, ny vår

Kjapp oppdatering: 

Når det gjelder vekt, så er jeg nå nede i 113,5kg. Altså har jeg gått ned 15kg siden i fjor sommer. Det er jeg veldig stolt av, føler jeg er halvveis. Å komme ned på tosiffret, og bli der, er det store målet nå. 

Jeg klarte ikke å gå noe særlig ned med Saxenda alene. Den reduserte apetitten, men ikke søtsuget. Etter råd fra fedmepol kombinerer jeg derfor Saxenda med en tablett Mysimba. Det fungerer rimelig bra, og bivirkningene er til å leve med. 

28. februar fikk jeg innvilget søknad om navnebytte. Så nå har jeg et maskulint fornavn. Forhåpentligvis får jeg starte opp på testosteron i løpet av denne våren. Jeg gleder meg.

Maskuliniseringsprosessen har også gjort meg mer interessert i å trene. Jeg har aldri brydd meg om å se trent ut tidligere, men innser nå at det var fordi kroppen i utgangspunktet så feil ut (feil kjønn). Så jeg tok avstand fra kroppen min (disassosierte). Nå når jeg er på vei i en mer maskulin retning, så føles det mye mer motiverende å få muskler og se bra ut.. Det er rart hvordan hjernen er satt sammen.

Jeg var egentlig påmeldt et tverrfaglig rehabiliteringsopplegg denne våren, men innser at det opplegget blir for tøft. For intensivt. Jeg har ikke kapasitet til så mye endringer på en gang. I stedet håper jeg å få begynt å trent på egenhånd etter hvert. Håper jeg får til det.

2021 og egget som sprakk

Denne høsten og vinteren har vært begivenhetsrik, for å si det mildt.. I september følte jeg en ny depresjon komme snikende, så jeg sykemeldte meg i et par uker for å prøve å komme meg igjen. Det har jeg gjort før, og det har fungert godt. 

Dessverre fungerte det dårlig denne gangen, for i stedet for å slappe av og puste, så ble jeg søkk forkjøla... Deretter gikk det slag i slag med sjuke voksne og sjuke unger om hverandre. Jeg var også innom astmabronkitt og en liten lungebetennelse. Jeg har altså hosta og hangla meg gjennom høsten, og det var egentlig først i slutten av november at jeg begynte å bli ordentlig bra igjen. 

Oppi alt dette flyttet vi 1. november, og samboeren brukte et par uker på å tømme og gjøre klar den gamle leiligheten for at huseierne skulle overta den 15. november. Jeg pakket ut mest mulig og forsøkte å komme oss i stand i den nye boligen, men fremdeles er det ting som ikke er på plass. Vi trives godt, da. Å ha ungene på samme rom har fungert kjempebra, området er fint, og jeg tror vi vil like å bo her. Håper virkelig at vi får bli her i en del år.

Etter dialog med fastlegen ble jeg forresten henvist til DPS, men ble kontant avvist der. De vurderer at jeg ikke har helseplager som er alvorlige nok til at de bør utredes og behandles hos spesialisthelsetjenesten. Så.. Det var det.

Jeg har også byttet fra Mysimba til Saxenda i løpet av høsten, fordi Mysimba ga for mye bivirkninger. Det var kjipt, for jeg likte godt virkningen jeg fikk av Mysimba. Gikk ned nesten 10kg på omtrent like mange uker! Nedtrappingen og den påfølgende opptrappingen førte til litt vektoppgang, dessverre. Men nå er jeg tilbake på ca 119kg igjen, og håper å gå videre ned i løpet av vinteren.

Ellers har jeg hatt et nytt, stygt utbrudd av lichen sclerosus, og gynekologen har på min oppfordring henvist meg til hudavdelingen på St.Olavs for en vurdering der. Forhåpentligvis kommer jeg inn dit i løpet av vinteren. 

Når man sitter hjemme uten jobb og uten så mye tiltakslyst eller energi, så får man mye tid til å tenke. Jeg fikk en skikkelig "aha-opplevelse" 14. oktober, og innså at jeg ikke er kvinne. Jeg er ikke-binær, og lener en god del mer mot den maskuline enn den feminine siden. Dette kalles "transmasc" eller transmaskulin. Dette har ligget i bakhodet i mange år, og jeg ser veldig mange tegn til det som jeg BURDE ha skjønt tidligere... Men.. Jeg gjorde altså ikke det, før nå.

Jeg kom ut til foreldrene mine og jobben min 8. desember, og til alle-og-enhver på Facebook 9. desember. Jeg har bedt om at folk skal bruke pronomen "hen" når de snakker om meg, og at de skal unngå veldig feminine beskrivelser og uttrykk om meg. Barnehagen til ungene er også informert. Ungene kaller meg fremdeles "mamma". Jeg bruker også fremdeles det samme fornavnet, enn så lenge.

Alle har så langt tatt den annonseringen bra. Sjefen min har vært spesielt støttende. Så får vi se hva som skjer når jeg kommer meg tilbake i jobb og samfunnet åpner mer opp igjen.. Godt mulig det blir verre når folk begynner å feilkjønne meg. Vi får se. 

Angående overskriften: Når en transperson kommer ut som trans, så kalles det vanligvis ikke å "komme ut av skapet". Det kalles å "komme ut av egget". Når hen innser at hen er trans, er det altså egget som sprekker ("the egg cracked" er det engelskspråkelige uttrykket). Så ja. Egg. Ikke skap. Mye å lære her, altså. Og mer skal det bli.

Kilde

Fire ganger på fire år

Vi fikk huseier her med på å la oss bli boende litt lenger. Men de er tydelig på at de ønsker oss ut, jo før jo heller. Vi kunne drøyd det til våren eller til og med neste sommer... Men å ha kommende flytting hengende over seg er kjipt, og vi vil la ungene slå rot et nytt sted raskt. Å la de bli her i nesten et år til, begynne å bli kjent med naboungene og sånt, og SÅ flytte på dem.. Vi tror det vil fungere dårligere. Dessuten skal samboeren min ta fagprøven til våren, kuliminasjonen av 4 års utdanning med maaaange opp- og nedturer. Han kommer til å være stressa og nervøs i flere måneder, og å skulle ha flyttestress oppå... Det unner jeg han ikke.

Så vi har bestemt oss for å flytte nå i høst. Mer presist 1. november. Jeg var på en visning i dag på et veldig egnet sted (litt mindre, men plass nok. Og litt billigere leie.), og i morgen skal jeg signere husleiekontrakten. Så sier vi opp det stedet vi bor nå, og håper huseieren vil la oss slippe unna et par uker tidligere enn oppsigelsestida tilsier, så vi slipper en hel måned med dobbel leie. Forhåpentligvis har vi da kommet oss i stand og fått pakket ut mye innen jul, og kan starte nyåret med vesentlig mye lavere skuldre.

Andre nyheter av relevans: Jeg er ferdigvaksinert for hpv. Jeg gikk til en fysio som var spesialist på ødemer en gang. Hun bekreftet at jeg garantert har lipødem, men ønsket ikke å sette igang store tiltak nå fordi jeg faktisk ikke er så plaget i det daglige. Det er mer "bakgrunnsstøy" som selvsagt suger energi og er tungt å gå rundt med, men ikke er et akutt problem. Betennelsen i hælen min har blussa opp igjen, så jeg halter over alt, men jeg har ikke hatt skjeer nok til å komme meg til fysioterapeut igjen og få gjort noe med det. Tannlegen fant ikke ett hull, han fant tre! Alle tre er fiksa nå, og jeg skal tilbake til tannlegespesialisten i september for å vurdere tannkjøttbetennelsen.

Jeg var på Fedmepol på St. Olavs i slutten av juni, og var da veldig tydelig i min bestilling: Jeg ønsker medisiner for å hjelpe meg med å slutte å gå opp i vekt. Jeg har ikke skjeer nok til å gjøre de helt store grepene nå, men om jeg får bukt med søtsuget så vil trolig det alene gjøre at jeg ikke går videre opp.

Fikk innvilget Mysimba på blå resept, og fant ut at det kunne fastlegen også gitt meg. Jeg hadde ikke trengt å stå i sykehuskø i 6mnd. Det føles ganske bittert, for det kunne fort spart meg 5kg+.. Men lite å gjøre med nå.

Jeg har veldig sakte trappet opp Mtsimba til to tabletter hver morgen og to tabletter hver kveld. Jeg har vært relativt "heldig" med bivirkningene. Hver gang jeg har trappet opp, har jeg opplevd svimmelhet, litt uggen i kroppen, og litt tendens til diaré. Men bivirkningene har gitt seg etter ca 1 uke hver gang. Jeg hadde veldig god effekt av både 1+1 og 1+2 tabletter, i form av redusert apetitt, redusert søtsug, mindre "belønning" av å spise, og raskere metthetsfølelse. Men effekten ga seg etter få uker, og da trappet jeg videre opp. Nå går jeg altså på max, 2+2 tabletter. Effekten er fremdeles absolutt tilstede, men ikke fullt så sterk som det jeg opplevde i sommer. Jeg gikk ned 7kg de første 7 ukene, mens de siste 2 ukene nå har jeg gått ned 0,8kg. Det er fremdeles veldig mye bedre enn jeg ville klart uten drahjelp, så jeg er kjempeglad for at det funker på meg.

Dersom Mysimba ikke funker / slutter å funke / gir for mye bivirkninger, eller man ikke kan ta det pga kontraindikasjoner, så kan man prøve Saxenda. Det er en sprøyte man doserer og setter i huden i magen eller låret. Mange har bedre effekt av den, og færre bivirkninger.

Dersom man har diabetes type 2, kan man også få Ozempic. Dette er en enda mer virkningsfull medisin enn Saxenda, og ofte med færre bivirkninger... Men for oss som "bare" er tjukke er det i utgangspunktet ikke mulig å få den enda.

Om du som leser dette har slitt mye med overvekt, og ønsker litt drahjelp på veien, så anbefaler jeg å snakke med fastlegen om Mysimba. Jeg trodde sånt var bare tull, men det funker faktisk ordentlig bra.

Om jeg klarer å gå videre ned.. Og om jeg klarer å holde vekta av... Det er foreløpig uvisst. 

Ingen stabilitet, nei..

For to dager siden ble jeg sterilisert. Er rimelig sliten og gåen i kroppen fremdeles, men det er kanskje ikke så rart når jeg har vært i narkose og fått stukket en liten håndfull hull i magen. Regner meg at jeg kommer meg litt etter litt. Godt å få det unnagjort i hvertfall. 

Tidligere i mai var jeg også hos tannlegespesialist to ganger, og en runde hos fysioterapeut. I løpet av juni skal jeg til vanlig tannlege å få fylt et hull, og en tur til en annen fysioterapeut (den første gir meg øvelser for knærne og generell funksjon, den andre kan forhåpentligvis hjelpe med de hovne beina mine). 

Jeg fikk dose 1 av koronavaksinen i mai (pfizer) og skal få dose 2 i slutten av juni. I august skal jeg ha siste runden med hpv-vaksine. Og jeg skal ha første time på overvektspoliklinikken i løpet av sommeren også. Er mye som skjer på en gang!

Og apropos mye som skjer på en gang: Huseier har bestemt seg for å selge leiligheten vi bor i, så vi må sannsynligvis flytte igjen. Vi har bestridd oppsigelsen, men jeg vet ikke hvor mye som vil komme ut av det. Det blir i såfall fjerde flytting på under 4 år. Jeg er SÅ LEI av flytting. Hadde håpet vi skulle få litt stabilitet nå, både for vår del og for ungene sin del... Men nei.

Jeg skal prøve å ikke gå fra vettet oppi det hele, men det er ikke helt enkelt.

Oppussingsprosjekt

Jeg har neglisjert kroppen min i flere år, det må jeg innrømme. Jeg har vært fokusert på andre ting, som å gå gravid og ta vare på små barn, og ikke tatt kroppen min på alvor. Nå er jeg 35 år, og har skjønt at kroppen min trenger rett og slett litt oppussing. 

I fjor høst gikk jeg (som tidligere nevnt) til optiker for første gang på mange år, og jeg startet en tannbehandling for å få bukt med en infeksjon i tannkjøttet. Tannbehandlingen fortsetter i år også. I tillegg begynte jeg prosessen med å bli hpv-vaksinert, dette krever tre doser satt over 1 år. Den siste dosen skal jeg ta til sommeren. 

I fjor var jeg også hos fastlege og deretter gynekolog, og fikk påvist en kronisk hudsykdom som heter lichen sclerosus. Den angriper huden i underlivet, altså på vulva, og kan blant annet gi kløe, svie og økt tendens til rifter. Etter at jeg begynte behandling har jeg blitt veldig mye bedre, men behandlingen må vedlikeholdes livet ut.

På grunn av økende vekt har jeg også snakket med fastlegen om å få teste ut medisiner som kan dempe apetitt, og har blitt henvist til fedmepoliklinikken på St. Olavs for dette. Jeg var også på samtaler på St. Olavs nå i påsken, på gynekologisk avdeling, fordi jeg ønsker å bli sterilisert. 

Sterilisering er litt av en prosess, forresten.. Først må jeg lese en brosjyre og fylle ut et skjema (begjæring om sterilisering), så må fastlegen henvise meg til St. Olavs fordi jeg SØKER om sterilisering. En søknad altså, ikke noe jeg egentlig kan bestemme selv. Så var jeg på sykehuset og hadde samtaler med gynekolog (+gynekologisk undersøkelse), sykepleier og anestesilege, og så gjør disse tre en samlet vurdering av om jeg skal få innvilget sterilisering eller ikke. 

Jeg fikk til slutt innvilget steriliseringen. (Vil altså få time en gang i år.. Men aner ikke akkurat når, det er jo ikke en akutt operasjon.) Men det involverte en svært lang og ubehagelig samtale med gynekologen, hvor jeg ble sterkt presset til å prøve spiral først. Jeg ønsker ikke spiral, etter prøverørs-utredningen er jeg veldig ferdig med å få vonde ting opp i livmorhalsen min. Jeg ønsker en permanent løsning, ikke noe som (i beste fall) må byttes ut hvert 5. år. 

Jeg var helt tydelig på dette fra start av, men opplevde ikke å bli hørt eller tatt hensyn til. Jeg sa også ifra at jeg opplevde å ikke bli hørt, noe som over hodet ikke hadde noen som helst effekt. Det var en utrolig umyndiggjørende og kjip samtale, fordi jeg satt hele veien med følelsen av at denne legen (som forresten selv var kvinne) ville kunne avgjøre om jeg skulle få sterilisering eller ikke. Altså at jeg var avhengig av hennes godvilje. 

Det asymetriske maktforholdet er naturlig, situasjonen tatt i betraktning, men at hun så brukte sin makt til å legge så stort press på meg syns jeg ikke noe om. Jeg gråt i samtalen, og var skikkelig uttafor i flere timer etterpå. Hadde jeg vært LITT mindre selvsikker og trygg på egne meninger, så hadde hun klart å tvinge gjennom at jeg skulle prøve spiral. 

Heldigvis sto jeg på mitt.

Jeg pratet med noen venninner over nett etterpå, og de oppfordret meg til å sende klage. Men jeg ønsker å bli ferdig med denne prosessen først, og så evt klage etterpå. Om jeg orker. Tror uansett det ikke vil medføre noen endringer eller har så mye for seg.

Så vi får se. 

Det skjer altså en del fremover: 

-Videre tannbehanling

-Oppfølging fra fedmepoliklinikken

-Sterilisering

Så var det dette med fysioterapeut, som jeg fremdeles ikke har tatt tak i. Det får bli senere. Føttene mine er bedre, så ser ut som plantar fascitten gikk over av seg selv. Men kjenner mye generelle smerter i beina og får småproblemer med bekkenet når jeg er i aktivitet, så hadde sikkert hatt gått av fysioterapi uansett.