Nyttårsforsett? Ehh..

 Nyttårsaften. Jeg er nå så tyngre enn jeg noen gang har vært før, inkludert da jeg var høygravid. Vekta i dag morges sa 122,5kg. Det gir meg en bmi rett over 42.

Og vet du... Det plager meg veldig lite. 

Ok, det irriterer meg at klærne mine blir for små, men sånn bortsett fra det..? Nei. Og jeg har faktisk bedre selvbilde nå enn da jeg veide 20kg mindre, simpelten fordi jeg ikke bryr meg for tiden. Kroppen er... Irrelevant.

Det som virkelig plager meg, det er plantar fascitten jeg har i høyre hæl. Den gjør at jeg halter om jeg går litt for mye (mye=mer enn nesten ingenting). Og det er skikkelig ubehagelig. Foreløpig gjør jeg ingenting annet enn å tøye, når jeg husker det. Har hørt at trykkbølgebehandling kan hjelpe, men da vil jeg også i perioder ha MER problemer med å gå enn jeg har nå. Og jeg har to unger å ta meg av, så det går bare ikke.

En eller annen gang i 2021 skal jeg komme meg til fysioterapeut, men jeg prøver å ikke ha for mange prosjekter om gangen. Høsten 2020 har jeg både satt i gang ganske omfattende tannlegebehandling og vært hos optiker. Og fått satt første dose (av 3) med hpv-vaksinen. Både tannbehandlinga og vaksineringa fortsetter ut i 2021. Så vi får se.. Kan jo være heldig at det går over av segselv også.

I løpet av 2021 har jeg lyst til å gå litt ned i vekt igjen. Først og fremst for å slippe å måtte kjøpe så mye nye klær. Men jeg stresser ikke så veldig med det. Det kommer når det kommer. 

Årskavalkade (kopiert fra Facebook)

På engelsk fordi jeg skrev på engelsk på Facebook:

People are writing these summaries of 2020... So I'll jump on the bandwagon and try to do the same.

Around Christmas last year, I had two rounds of a stomach bug... And we discovered mold in our apartment. So the year didn't start out so well... 🙄 Norin was only 3 months old when 2020 started, and everyone were pretty tired of everything... :/ 

Then I got pneumonia. 😔 The doctor didn't believe me at first, called it bronchitis.. So I did job interviews and even flew across country with that cough! Once pneumonia was diagnosed, I had to go through two rounds of antibiotics to get rid of it. Didn't start to feel myself again until late February.... 😅

And you all know what happened in March: Covid-19 lockdown. John was working setting up the IT for the testing stations around town, so I had both kids at home alone. It was a lot of work, but we got into a routine after the first few days. And it made me start to carry the eldest in a wrap again, which was a good experience for both of us. :)

Throughout April we got the final puzzle pieces in place for the upcoming move to Trondheim in summer: We found an apparent to rent, and got the kids accepted into a local kindergarten. Work was already waiting for both of us.

In May I fulfilled a dream I've had for a few years: I took the Slingababy course to become a babywearing consultant. :D I participated in the first ever remote course. Following that course, I started VilOpp bæreveiledning . 

June was spent packing in preparation for the move, and almost frantically meeting friends I knew I wouldn't see in a long time. Thank you Torfinn for a couple of great days at Huk and Torgeir for a few lovely days at your place. :) By late June, our eldest kid went on vacation with his aunt and her family, and several good friends helped us empty our apartment. 

On the 1st of July we moved to Trondheim! Of course nothing went as smoothly as we'd planned 😅, but thanks to A LOT of help from my parents ( Torill and Arne ), and John spending two extra days driving back and forth to Trondheim, we got all of our things up from Oslo. :)

In August John started his new job (work practice, as part of his IT education), both kids started the new kindergarten, and by mid August my maternity leave was over. I started work at NAV Falkenborg.

In September, I went to the big regional babywearing meeting called Bartebært. We also took some fun family photos. :) The one included here, is also now hanging on our wall. :)

In October, my parents and brother came to Trondheim for a short visit. Norin also did his third covid-19 test... Lots of colds, one after another, is just a part of life when you have recently started kindergarten. 

In November, we drove down to visit my parents for a weekend. That meant a lot of driving with two kids, but we got both down and back up again like we'd planned. :)

December has so far consisted of several job interviews. I'm hoping to land a permanent position, since I currently just have a temporary one. We celebrated Christmas with Torunn and Torgrim ( Berserk) and their parents, but for New Years Eve we'll be just us four.

So that's 2020, in one long summary. Well done if you've read all of this. :P An eventful year, to say the least, both in the world and in our personal lives. I'm hoping for peace and joy. I'm hoping for an end to social distancing, as large parts of the world get vaccinated against covid-19. For my part, I wish for many happy memories with John and our two kids. :) ❤️

Happy New Year to everyone!

Resultatet av et år på rævva

Om halvannen uke er vi på plass i Trondheim. Samboeren, to unger og jeg. Vi har et sted å bo, samboeren har lærlingplass, jeg har jobb, og begge ungene har barnehageplass. Ungene starter i barnehagen 3. auagust, samboeren starter i jobb senere samme uke, og jeg begynner to uker senere. Deretter regner jeg med at det går slag i slag utover høsten, med minimalt tid til annet enn å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg starter dette nye eventyret med mye ekstra vekt på baken. Faktisk nærmer jeg meg så tung som jeg noen sinne har vært. Det skremmer meg selvsagt litt, men samtidig vet jeg at med faste rutiner i hverdagen så klarer jeg fint å gå ned igjen. Jeg har jo klart det før.

Det som bekymrer meg mer er hvor dårlig form jeg er i. Å gå i et kvarter kan gjøre at jeg kjenner meg småstøl den kvelden. Jeg blir anpusten av ingenting. Kroppen min er maskinen jeg bruker for å frakte hjernen min fra sted til sted. Jeg bryr meg ikke så mye om at den er tjukk, men jeg vil at kroppen skal FUNGERE. Noe annet er uaktuelt.

Dette er selvsagt en følge av nesten et år med masse stillesitting, først med bekkenløsning, etterfulgt av keisersnitt og lungebetennelse og annet snacks. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha tid eller ork til å drive med trening. Men forhåpentligvis blir det bedre utover høsten likevel. Jeg skal sannsynligvis ta en del kollektivt til og fra jobb, så da blir det litt gåing der. Jeg tror økt hverdagsaktivitet er det viktigste grepet jeg kan ta nå.

Satser på at det ordner seg.

Blogging fra koronaens tid

Plutselig hadde det gått 6 måneder siden jeg skrev noe sist. Mitt nyeste knøtt ble født 30. september, fem dager etter termin. Han fyller altså et halvt år i slutten av mars. 

Dette halvåret har vært veldig bra på mange måter, og ganske tungt samtidig. Bra fordi alt tydeligvis er mye enklere med barn nummer to. Jeg fikk til ammingen uten noen problemer, han vokser og strekker seg i rekordfart, og er godt i rute motorisk. Storebroren var litt skremt av denne nye, lille tingen i begynnelsen, men har blitt veldig glad i lillebroren sin etter hvert. Han kan fremdeles være litt sjalu, og er ikke så glad i å dele på hverken leker eller pappas oppmerksomhet, men stort sett går det fint. 

Samtidig har det vært et tungt halvår helsemessig. Først 6 uker rekonvalesens etter enda et keisersnitt. Denne gangen gikk det ikke fult så problemfritt som sist, jeg hadde 4 turer til fastlegen i løpet av en uke, men det grodde jo til slutt. De 6 ukene kunne jeg ikke løfte noe tyngre enn ungen, noe som begrenset meg veldig. Jeg kunne for eksempel ikke bære ungen OG bilstolen ut fra leiligheten, kunne ikke bære vogna opp trappa fra leiligheten (vi bor i en sokkel), kunne ikke løfte på storebroren etc. Kombinert med krøplende bekkenløsning store deler av svangerskapet, så medførte det at jeg bevegde meg minimalt før jul. 

Så kom jula, og to runder omgangssyke. Ikke artig.

Så kom januar, og lungene mine slutta å fungere. Jeg mistenkte lungebetennelse, men legen mente det var bronkitt. Så ble jeg dårligere, og legen var enig i lungebetennelse og ga meg antibiotika, Den gjorde meg litt bedre, men veldig langt fra bra. Nye prøver tilsa en annen type antibiotika, og da ble jeg endelig bra. Men hele den bøttebaletten tok over 6 uker. Først helt i slutten av februar begynte jeg å føle meg bra.

Så kom covid-19 og hele verden satte på bremsen. Så langt har jeg ikke blitt smittet (så vidt jeg vet), og med min astma så vil jeg sannsynligvis bli VELDIG dårlig om jeg først blir syk.. Så jeg holder meg mest mulig hjemme og håper å unngå det. 

Med alt av barnehager stengt, så betyr det også at jeg har begge ungene hjemme. Det er himla slitsomt å skulle underholde en på 2år3mnd når jeg samtidig prøver å ta vare på knøttet på 6mnd, men det går. Samboeren jobber frivillig med IKT i helsevesenet, siden skolen hans uansett er stengt. Det er en så viktig jobb at jeg ikke har samvittighet til å holde han hjemme. Jeg begynner å få en slags rutine på det, men gleder meg veldig til barnehagene åpner igjen. 

Dersom denne frekvensen med blogging fortsetter, så blir det vel ikke noe lyd fra meg før utpå høsten. Da har vi forhåpentligvis kommet gjennom den neste store galskapen: Vi skal flytte til Trondheim. Begge ungene har allerede fått barnehageplass i Trondheim fra august, jeg har mest sannsynlig fått jobb, og samboeren søker etter lærlingeplasser. Vi mangler et sted å bo, men håper det løser seg i løpet av våren, slik at alt er klart til flytting i juli.

Ønsk oss lykke til!