Ett år siden

I dag er det nøyaktig et år siden det metaforiske egget sprakk og jeg innså at jeg ikke var en ciskvinne. 14. oktober 2021 var datoen. Jeg satt i sofaen og var forvirret, redd, trist og litt panisk. De neste månedene ble brukt på å gruble, google, lese, tenke, og gråte. Rimelig mye gråting. Men jeg kom meg gjennom det, og er nå på et veldig mye bedre sted. 

Jeg bruker forresten konsekvent pronomen "hen" nå, men tolererer også "han" fra enkelte.

Jeg startet testosteron 23. mars 2022, og er utrolig glad for det. Mye har skjedd siden, både fysisk og mentalt. Jeg er på et veldig mye bedre sted nå, på tross av mer sosial angst og dysfori, enn jeg var i fjor høst. Egentlig bedre enn jeg har vært noen sinne. Jeg ser tilbake i tidligere blogg poster og ser en komplett apati for egen kropp... Dissosiasjon by any other name. Typisk for transfolk. Sikkert mulig for andre å oppleve også, men sett gjennom trans-linsen så er det veldig mye som gir mening for meg. 

Jeg hadde en siste mens i starten av august og ikke hatt noe mer siden. Det er utrolig deilig å bli kvitt faenskapen. 

Vektmessig veier jeg forresten 110kg, altså 18,5kg ned fra mitt største i juni 2021 (128,5kg). Jeg har gått av Saxenda, siden jeg fikk mer bivirkninger enn effekt, og gått tilbake til Mysimba. Mye lavere dose denne gangen, i håp om å få litt drahjelp uten masse bivirkninger.. Så får vi se. Jeg har også ny kjæreste (i tillegg til samboeren, selvsagt), så noen "kjærestekilo" kan man vel regne med.

FedmePol har skrevet meg ut nå. Fastlegen kan følge opp medisiner like godt som dem. Jeg har ikke begynt å trene. Jeg burde. Men ikke funnet overskuddet til å prioritere det. Det ble en gang i våres, that's it. Kommer nok ikke til å bli prioritert med det første heller, kjenner jeg megselv rett.  

Jeg har lyst til å få fjernet puppene, men må gå mye mer ned i vekt før jeg vil få lov til det. Den private klinikken i Oslo har bmi-grense på 35 (altså 98kg for meg, siden jeg er 168cm høy). Men den koster også 60.000, så jeg håper å få det i det offentlige. Riksen har bmi-grense på enten 30 (84kg) eller 28 (79kg), avhengig av hvem du spør... Jeg håper St. Olavs vil få et offentlig tilbud opp og gå om ikke så lenge, og er spent på hvilken bmi-grense de vil operere med. 

Uansett må jeg regne med å måtte ned under bmi på 35, så å sikte på det i første omgang er et bra mål. Det betyr 12kg mer ned, minimum. Det føles som et overkommelig mål. Håper jeg er der neste år en gang. 

Nytt navn, ny vår

Kjapp oppdatering: 

Når det gjelder vekt, så er jeg nå nede i 113,5kg. Altså har jeg gått ned 15kg siden i fjor sommer. Det er jeg veldig stolt av, føler jeg er halvveis. Å komme ned på tosiffret, og bli der, er det store målet nå. 

Jeg klarte ikke å gå noe særlig ned med Saxenda alene. Den reduserte apetitten, men ikke søtsuget. Etter råd fra fedmepol kombinerer jeg derfor Saxenda med en tablett Mysimba. Det fungerer rimelig bra, og bivirkningene er til å leve med. 

28. februar fikk jeg innvilget søknad om navnebytte. Så nå har jeg et maskulint fornavn. Forhåpentligvis får jeg starte opp på testosteron i løpet av denne våren. Jeg gleder meg.

Maskuliniseringsprosessen har også gjort meg mer interessert i å trene. Jeg har aldri brydd meg om å se trent ut tidligere, men innser nå at det var fordi kroppen i utgangspunktet så feil ut (feil kjønn). Så jeg tok avstand fra kroppen min (disassosierte). Nå når jeg er på vei i en mer maskulin retning, så føles det mye mer motiverende å få muskler og se bra ut.. Det er rart hvordan hjernen er satt sammen.

Jeg var egentlig påmeldt et tverrfaglig rehabiliteringsopplegg denne våren, men innser at det opplegget blir for tøft. For intensivt. Jeg har ikke kapasitet til så mye endringer på en gang. I stedet håper jeg å få begynt å trent på egenhånd etter hvert. Håper jeg får til det.