lørdag 20. februar 2016

Operasjon

Depresjon er ikke gøy, og gjør det vanskelig å holde på gode matvaner. Jeg har gått opp litt i vekt, og da jeg veide meg i går morges var jeg oppe i 101,5kg igjen. Men jeg stresser ikke så mye, fordi jeg nå kan se frem til to uker med svelgevansker. Det burde gjøre det enklere å gå ned i vekt. Håper bare jeg klarer å holde den av etterpå.

Svelgevasker? Hva mener jeg med det? Jo, i går, fredag 19. februar 2016, fikk jeg fjernet mandlene mine ved Lovisenberg sykehus. Med unntak av da jeg trakk visdomstennene mine, og da jeg fikk operert øynene mine (begge ble gjort med lokalbedøvelse), så har jeg aldri hatt noen form for kirurgi. Har ikke en gang knekt et bein før. Og jeg har aldri vært i narkose. Jeg var nervøs for selve narkosen, og for smerten etterpå og for... Alt egentlig. Men det gikk overraskende bra.

Jeg hadde time kl. 10 på Øre-nese-hals avdelingen på Lovisenbger, og møtte selvsagt opp ca tyve minutter før. Jeg fikk pysj, morgenkåpe og sokker fra sykehuset og måtte skifte ut av egne klær. Tingene mine ble låst inn i et skap jeg fikk nøkkel til. Jeg hadde samtaler med sykepleier, kirurg og anestesilege. Jeg forventet at både anestesilegen og kirurgen skulle være raske og to-the.point, men de tok den tiden jeg trengte. De fremsto som empatiske og hyggelige, så selv om jeg ikke brukte mange minutter med hver av dem, så følte jeg meg godt ivaretatt.

Sykepleieren "min" het Ragnhild, og hun var helt fantastisk. Hun ga meg all infoen jeg trengte (og info jeg ikke visste jeg trengte), svarte på spørsmål, var utrolig omtenksom, blid og serviceinnstilt. Jeg har venner og familie som jobber i helsevesnet, og vet at jobben som sykepleier kan være veldig stressende og underbetalt. Jeg er superimponert over hvor godt sykepleierne på Lovisenberg tok vare på meg. Kunne ikke vært mer fornøyd.

Jeg var forberedt på lang ventetid, men ble tatt inn på operasjonsstua allerede fem på elleve. De la inn veneflon, som var overraskende vond. Jeg er godt vant til blodprøver, de plager meg ikke i det hele tatt. Årene i håndbaken min var tynne, visstnok. Jeg var advart om at narkosen ville svi når den gikk inn, og det gjorde den. Først der veneflonen gikk inn, og så rundt hele håndleddet og så hele hånden. Ikke ulidelig vondt, men veldig, veldig ubehagelig. Heldigvis blacket jeg raskt, og det neste jeg husker er at jeg ble vekket på oppvåkningen. Da var klokka rett før tolv.

Fra start av følte jeg meg overraskende klar i hodet. Kroppen var veldig slapp, som om jeg var på nippet til å sovne. Så jeg prøvde å sove mer, men hodet var helt klart. Jeg hørte alle som snakket rundt meg, dører som gikk opp og igjen, folk som beveget seg, og lyset inn fra vinduene. Sykepleieren "min", Ragnhild, var der og tok utrolig godt vare på meg. Jeg fikk smertestillende, og jeg tror også de ga meg kvalmestillende. Usikker på det. I løpet av de neste 30 minuttene ble jeg klarere og klarere i hodet, og i løpet av en time-halvannen var jeg også rimelig våken i kroppen. Klokka to ble jeg ledsaget opp på beina, gikk en tur på do og satt en stikkpille med mer smertestillende (paralgin major). Offisielt ferdig på oppvåkningen, men jeg ble liggende litt til fordi det ikke var plass på det andre hvilerommet.

Klokka fire var jeg klarert til å dra. Innen da hadde jeg fått to poser med intravenøs væske, drukket et par små glass med vann og spist to små saftis. Jeg var småsvimmel og utrolig sliten, men ellers i fin form. En taxitur hjem (i rushen, så det tok nesten 50 miutter) hvor jeg halvsov hele tiden, og så installerte jeg meg i senga hjemme.

Jeg klarte ikke å sove så mye i går ettermiddag, fordi i det jeg sovnet så prøvde jeg automatisk å svelge. Det klarte jeg ikke, og så våknet jeg i panikk fordi jeg føltes ut som at jeg druknet. Veldig ubehagelig. Først utpå kvelden klarte jeg å sove en halvtime eller mer, Etter dette følte jeg meg mye berde. Jeg drakk litt mer, og spiste mitt første måltid den dagen: En liten yoghurt.

Siden da har jeg tatt regelmessige smertestillende, som sykepleieren anbefalte. Jeg sov rimelig bra i natt, og har det etter forholdene greit. Forventer at smertene vil bli verre i løpet av den kommende uka, og det er blødningsfare de første 14 dagene. Så jeg må ta det med ro. Men enn så lenge så gjør alle de smertestillende jeg dytter i meg, at jeg fungerer rimelig bra. Hadde forventet at jeg skulle ha det vondere, faktisk. Dette er på nivå med en halsbetennelse, altså noe jeg (frem til nå) har mange ganger i året uansett.