Om halvannen uke er vi på plass i Trondheim. Samboeren, to unger og jeg. Vi har et sted å bo, samboeren har lærlingplass, jeg har jobb, og begge ungene har barnehageplass. Ungene starter i barnehagen 3. auagust, samboeren starter i jobb senere samme uke, og jeg begynner to uker senere. Deretter regner jeg med at det går slag i slag utover høsten, med minimalt tid til annet enn å få hverdagen til å gå rundt.
Jeg starter dette nye eventyret med mye ekstra vekt på baken. Faktisk nærmer jeg meg så tung som jeg noen sinne har vært. Det skremmer meg selvsagt litt, men samtidig vet jeg at med faste rutiner i hverdagen så klarer jeg fint å gå ned igjen. Jeg har jo klart det før.
Det som bekymrer meg mer er hvor dårlig form jeg er i. Å gå i et kvarter kan gjøre at jeg kjenner meg småstøl den kvelden. Jeg blir anpusten av ingenting. Kroppen min er maskinen jeg bruker for å frakte hjernen min fra sted til sted. Jeg bryr meg ikke så mye om at den er tjukk, men jeg vil at kroppen skal FUNGERE. Noe annet er uaktuelt.
Dette er selvsagt en følge av nesten et år med masse stillesitting, først med bekkenløsning, etterfulgt av keisersnitt og lungebetennelse og annet snacks. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha tid eller ork til å drive med trening. Men forhåpentligvis blir det bedre utover høsten likevel. Jeg skal sannsynligvis ta en del kollektivt til og fra jobb, så da blir det litt gåing der. Jeg tror økt hverdagsaktivitet er det viktigste grepet jeg kan ta nå.
Satser på at det ordner seg.
