Jeg var på Elixia igjen på mandag, og hadde planer om en time med noe koreografert danse-aktig (enten Zumba eller Raggae, avhengig av hva jeg rakk) og en halvtime med Stretching (eller uttøyning, som det jo heter på norsk).
Jeg var lenge på jobben, og ankom senteret AKKURAT tidsnok til å hive meg i klærne og kaste meg med på Stretching-timen jeg hadde meldt meg på. Å drive uttøyning når kroppen er kald er ikke veldig lurt, men jeg lærte i hvertfall et par nye måter å tøye på. Jeg lærte også at selv om jeg visstnok har ledd som er litt for mobile, så er ikke kroppen min spesielt tøyelig av den grunn. Dette må jeg altså gjøre mer av.
I forkant av timen hadde jeg stusset over at jeg ikke kunne melde meg på Raggae på booking-terminalene, men hadde ikke tid til å finne ut av det da. Regnet med det bare var jeg som ikke skjønte maskinen. Det skulle være en halvtime mellom Stretching og Raggae, så jeg hadde tid nok. Da jeg kom opp fra Stretchingen fant jeg fremdeles ingen Raggae på lista, enda jeg VISSTE jeg hadde sett den der dagen før. Jeg spurte en av de i resepsjonen, og hun antok at timen var avlyst pga sykdom. Så ingen Raggae på meg, altså. Jeg hadde jo ikke meldt meg på den på forhånd, så derfor hadde jeg selvsagt ikke fått noen beskjed om at den forsvant heller.
Jeg virret hvileløst rundt i senteret en stund, uten hverken lyst eller energi til å gjøre noe spesielt. Endte opp på tredemøllen igjen, den har jeg jo skjønt hvordan fungerer i hvertfall. Men etter et kvarter var jeg lei. Jeg satt meg på en matte og tøyde ut en stud, men jeg hadde ikke egentlig ork til å gjøre det skikkelig heller.
Jeg følte meg utmattet og sliten og lei. Ikke hadde jeg kommet meg særlig langt heller, uten at jeg husker det tallet nå. Det har vært veldig mye stress med jobben i det siste, med oppstart av nytt skoleår, med nye elever på en (for meg) ny skole. Nye kolleger, nye rutiner. I det hele tatt veldig mange utfordringer. Kanskje ikke så rart at jeg er litt matt for tiden.
Jeg dro i hvertfall til treningssenteret, og jeg var der i over en time til sammen. Det må da telle for noe, selv om formen min neppe blir mye bedre av det.
I dag har det vært foreldremøte på jobben, som jeg ikke fikk betalt for å delta på (siden jeg er faglærer og ikke kontaktlærer), men som jeg følte meg forpliktet (og presset) til å dra på like vel. Jeg kom nettopp inn døra hjemme og klokka er over ni. Ingen trening i dag, altså. I morgen har vi fellesmøte og dermed lang dag på jobb, men jeg håper jeg orker å trene likevel. Vi får se.
tirsdag 28. august 2012
søndag 26. august 2012
Kjapt inn, kjapt ut (#3)
Torsdag var jeg i familieselskap hele ettermiddagen, så da ble det ingen trening. Og godt var det, for jeg var så støl etter onsdagens styrkeøkt at jeg knap visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble beskylt for å se ut som en haltende gås når jeg gikk, og det stemmer omtrent med hvordan jeg følte meg. På det værste klarte jeg ikke å gå ned trappetrinn uten å ha noe å holde meg fast i. Ikke klarte jeg å reise meg fra bilsetet uten drahjelp heller. Følte meg veldig kul da, altså.
Fredag var jeg fremdeles temmelig støl, men ikke lengre en halt gås. En and, kanskje, og det må jo sies å være en forbedring. Jeg dro sent fra jobb, spiste middag i byen og gjorde noen ærender. Når jeg endelig var ferdig med det, hadde bursdagsfesten jeg skulle på allerede begynt, men jeg hadde bestemt meg for at jeg SKULLE på Elixia, og ville ikke skuffe megself ved å ta den enkle løsningen og la det være. Så jeg dro dit, skiftet, gikk på tredemølle i 20 minutter, dusjet, skiftet igjen og dro. Totalt var jeg inn og ut av senteret på under tre kvarter.
Jeg er likevel temmelig fornøyd med fredagen. Det viktigste for meg nå er å få på plass rutinen med å dra til treningssenteret og bruke tid der. Om jeg bruker noen minutter eller flere timer på å trene spiller mindre rolle nå, å venne meg til ideen om at jeg skal til treningssenteret er viktigst. For ærlig talt: Det er jo ikke noe jeg er vandt til å bruke tiden min på.
Selv om det bare ble 20 minutter, så var jeg fornøyd med innsatsen min også. På de 20 minuttene (inkludert et minutt eller så med kløning for å stille inn tredemøllen og sånt), så begevet jeg meg hele 1,6km. Jeg hadde vel fem eller seks omganger med jogging innimllom, og de siste 4 jogge-øktene varte i hele 30 sekunder. Det høres kanskje ikke så mye ut, men jeg minner om at på tirsdag orket jeg bare mellom 20 og 25. Jeg tror ikke jeg har fått bedre kondis på den tiden, men jeg har kanskje blitt mer vant til tredemøllen og fått litt bedre teknikk. I følge en kalkulator jeg fant på nett, betyr det forresten at jeg holdt i snitt en hastighet på 4,8km i timen, eller 1,33 meter per sekund.
Så da vet jeg hva jeg har å slå til neste gang. :)
En av ærendene jeg gjorde tidligere på dagen var forresten å kjøpe meg min første sports-bh. Det ble en rosa, søt sak fra Nike, som jeg kjøpte på XXL. Jeg prøvde tre ulike typer (de hadde ikke verdens største utvalg i min størrelse, men jeg er imponert over at de hadde noen i det hele tatt). Jeg er jo som kjent temmlig stor, men med irriterende små pupper i forhold til størrelsen. Så en sports-bh i størrelse XL med A/B-cup ble løsningen. Fremdeles kunne jeg nok hatt enda mindre cup, men denne satt best av de jeg prøvde. Den holder ting omtrent like godt på plass som en vanlig BH, synes nå jeg, men er mer behagelig å ha på seg fordi den ikke har spiler.
Jeg tenker at det må være bedre med en slik en, enn å bruke ingen BH i det hele tatt. Onsdagens styrkeøkt gjorde jeg nemlig uten BH, fordi jeg bare hadde en med meg og ville ikke at den skulle bli gjennomsvett etter treningen. Det gikk helt fint, inkludert de åtte minuttene jeg varmet opp på tredemølle først, men hadde det vært en time med mye hopp og sprett så ville det nok vært verre. Jeg brukte i hvertfall trenings-BHen i de 20minuttene jeg var på tredemøllen på fredag, og så langt har jeg ingenting å klage på. Tror jeg. Vet jo ikke helt hvordan sånne trenings-bher egentlig er ment å sitte eller føles på. Det ordner seg, sikkert. :)
Fredag var jeg fremdeles temmelig støl, men ikke lengre en halt gås. En and, kanskje, og det må jo sies å være en forbedring. Jeg dro sent fra jobb, spiste middag i byen og gjorde noen ærender. Når jeg endelig var ferdig med det, hadde bursdagsfesten jeg skulle på allerede begynt, men jeg hadde bestemt meg for at jeg SKULLE på Elixia, og ville ikke skuffe megself ved å ta den enkle løsningen og la det være. Så jeg dro dit, skiftet, gikk på tredemølle i 20 minutter, dusjet, skiftet igjen og dro. Totalt var jeg inn og ut av senteret på under tre kvarter.
Jeg er likevel temmelig fornøyd med fredagen. Det viktigste for meg nå er å få på plass rutinen med å dra til treningssenteret og bruke tid der. Om jeg bruker noen minutter eller flere timer på å trene spiller mindre rolle nå, å venne meg til ideen om at jeg skal til treningssenteret er viktigst. For ærlig talt: Det er jo ikke noe jeg er vandt til å bruke tiden min på.
Selv om det bare ble 20 minutter, så var jeg fornøyd med innsatsen min også. På de 20 minuttene (inkludert et minutt eller så med kløning for å stille inn tredemøllen og sånt), så begevet jeg meg hele 1,6km. Jeg hadde vel fem eller seks omganger med jogging innimllom, og de siste 4 jogge-øktene varte i hele 30 sekunder. Det høres kanskje ikke så mye ut, men jeg minner om at på tirsdag orket jeg bare mellom 20 og 25. Jeg tror ikke jeg har fått bedre kondis på den tiden, men jeg har kanskje blitt mer vant til tredemøllen og fått litt bedre teknikk. I følge en kalkulator jeg fant på nett, betyr det forresten at jeg holdt i snitt en hastighet på 4,8km i timen, eller 1,33 meter per sekund.
Så da vet jeg hva jeg har å slå til neste gang. :)
En av ærendene jeg gjorde tidligere på dagen var forresten å kjøpe meg min første sports-bh. Det ble en rosa, søt sak fra Nike, som jeg kjøpte på XXL. Jeg prøvde tre ulike typer (de hadde ikke verdens største utvalg i min størrelse, men jeg er imponert over at de hadde noen i det hele tatt). Jeg er jo som kjent temmlig stor, men med irriterende små pupper i forhold til størrelsen. Så en sports-bh i størrelse XL med A/B-cup ble løsningen. Fremdeles kunne jeg nok hatt enda mindre cup, men denne satt best av de jeg prøvde. Den holder ting omtrent like godt på plass som en vanlig BH, synes nå jeg, men er mer behagelig å ha på seg fordi den ikke har spiler.
Jeg tenker at det må være bedre med en slik en, enn å bruke ingen BH i det hele tatt. Onsdagens styrkeøkt gjorde jeg nemlig uten BH, fordi jeg bare hadde en med meg og ville ikke at den skulle bli gjennomsvett etter treningen. Det gikk helt fint, inkludert de åtte minuttene jeg varmet opp på tredemølle først, men hadde det vært en time med mye hopp og sprett så ville det nok vært verre. Jeg brukte i hvertfall trenings-BHen i de 20minuttene jeg var på tredemøllen på fredag, og så langt har jeg ingenting å klage på. Tror jeg. Vet jo ikke helt hvordan sånne trenings-bher egentlig er ment å sitte eller føles på. Det ordner seg, sikkert. :)
onsdag 22. august 2012
Treningsøkt #2: Styrke
"Ved alle guder, så ubehagelig. Og dumt. Hvem ØNSKER faktisk å utsette seg for dette?!?" Dette var omtrent mine tanker da jeg for n'te gang bøyde i knærne og lårene mine verket som besatt. Og så bøyde jeg dem igjen. Og igjen. Guder, så dumt! Jeg MÅ ha gått fra vettet.
Jeg har altså trent styrke på Elixia. Dette var min første gruppetime, en såkalt "Elixia Power" med instruktør Bjørn. Jeg hadde prøvd å reservere time før jeg dro hjemmefra, og trodde at jeg sto som nr 8 på ventelista. Jeg må ha gjort noe galt, for da jeg ankom senteret en halvtime før timen startet så hadde jeg ingen bookinger. Ikke var det noen plasser heller, men jeg levde i håpet. Varmet opp med 8 minutters rask gange på en tredemølle og gikk for å sjekke igjen, bare fire-fem minutter før timen skulle begynne. Og DA var det ledig plass. (Heldigvis?)
Jeg finner (etter hvert) frem til salen, og den er smekkfull. Masse folk har funnet frem masse merkelig utstyr, og jeg klarer etter hvert å finne meg en plass i et hjørne. Hermer etter de andre, og finner frem vekter, stang, step og matte. Og aner VIRKELIG ikke hva jeg gjør. Denne følelsen av å ikke ane hva jeg gjorde fortsatte gjennom hele timen.
På grunn av plasseringen klarte jeg ikke å se hva instruktøren gjorde. Jeg hørte mesteparten av det han sa, men det er en stor forskjell på å høre og å forstå. Jeg så på de rundt meg, men er veldig usikker på om posisjonene jeg inntok egentlig var de riktige.
Som jeg fryktet, så er jeg forferdelig svak. Man skal gjøre de fleste øvelsene med en lang stang, med vekter på hver ende. De letteste vektene er de gule, men jeg fant raskt ut at bare stanga var mer enn tungt nok. Faktisk så var det noen øvelser jeg hadde store problemer med å gjennomføre med bare min egen vekt som motstand. Fuck vektstang, jeg har ikke lårmuskler til å løfte meg selv en gang. Klarte ikke gjøre alle repetisjonene, og kom over hodet ikke så langt ned som jeg burde, hverken når jeg sto rett frem og bøyde begge beina eller sidelengs og bøyde et-og-et.
Den eneste øvelsene jeg følte jeg mestret sånn nogen lunde var en armøvelse hvor armen (med gul vekt i hånda!) ble løftet parallelt bak kroppen og så bøyd opp og frem. Tror den var ment å trene triceps eller noe sånt (hvaenn det er). Mulig jeg rett og slett gjorde den feil, siden jeg ikke syns den var så fæl. Å ligge på ryggen og løfte vektstanga rett opp var også overkommelig, selv om det ble tungt i lengden. Så brystmusklene mine er altså ikke like svake som resten av meg, det er jo fint. Dette var fremdeles en vektstang uten vekter på, da... :P
Konklusjon: Dette var fælt. (Og alt som er fælt, i denne sammenheng, er min venninnes feil. Siden det er henens feil at jeg meldte meg inn. Henne og bloggen hennes.) At det var fælt betyr vel at jeg bør gjøre det igjen, men jeg kan love at det ikke blir denne uka. Jeg må glemme litt hvor fælt det var, og hvor utrolig dum, uvitende og utrent jeg følte meg, før jeg prøver meg på dette igjen.
Jeg har altså trent styrke på Elixia. Dette var min første gruppetime, en såkalt "Elixia Power" med instruktør Bjørn. Jeg hadde prøvd å reservere time før jeg dro hjemmefra, og trodde at jeg sto som nr 8 på ventelista. Jeg må ha gjort noe galt, for da jeg ankom senteret en halvtime før timen startet så hadde jeg ingen bookinger. Ikke var det noen plasser heller, men jeg levde i håpet. Varmet opp med 8 minutters rask gange på en tredemølle og gikk for å sjekke igjen, bare fire-fem minutter før timen skulle begynne. Og DA var det ledig plass. (Heldigvis?)
Jeg finner (etter hvert) frem til salen, og den er smekkfull. Masse folk har funnet frem masse merkelig utstyr, og jeg klarer etter hvert å finne meg en plass i et hjørne. Hermer etter de andre, og finner frem vekter, stang, step og matte. Og aner VIRKELIG ikke hva jeg gjør. Denne følelsen av å ikke ane hva jeg gjorde fortsatte gjennom hele timen.
På grunn av plasseringen klarte jeg ikke å se hva instruktøren gjorde. Jeg hørte mesteparten av det han sa, men det er en stor forskjell på å høre og å forstå. Jeg så på de rundt meg, men er veldig usikker på om posisjonene jeg inntok egentlig var de riktige.
Som jeg fryktet, så er jeg forferdelig svak. Man skal gjøre de fleste øvelsene med en lang stang, med vekter på hver ende. De letteste vektene er de gule, men jeg fant raskt ut at bare stanga var mer enn tungt nok. Faktisk så var det noen øvelser jeg hadde store problemer med å gjennomføre med bare min egen vekt som motstand. Fuck vektstang, jeg har ikke lårmuskler til å løfte meg selv en gang. Klarte ikke gjøre alle repetisjonene, og kom over hodet ikke så langt ned som jeg burde, hverken når jeg sto rett frem og bøyde begge beina eller sidelengs og bøyde et-og-et.
Den eneste øvelsene jeg følte jeg mestret sånn nogen lunde var en armøvelse hvor armen (med gul vekt i hånda!) ble løftet parallelt bak kroppen og så bøyd opp og frem. Tror den var ment å trene triceps eller noe sånt (hvaenn det er). Mulig jeg rett og slett gjorde den feil, siden jeg ikke syns den var så fæl. Å ligge på ryggen og løfte vektstanga rett opp var også overkommelig, selv om det ble tungt i lengden. Så brystmusklene mine er altså ikke like svake som resten av meg, det er jo fint. Dette var fremdeles en vektstang uten vekter på, da... :P
Konklusjon: Dette var fælt. (Og alt som er fælt, i denne sammenheng, er min venninnes feil. Siden det er henens feil at jeg meldte meg inn. Henne og bloggen hennes.) At det var fælt betyr vel at jeg bør gjøre det igjen, men jeg kan love at det ikke blir denne uka. Jeg må glemme litt hvor fælt det var, og hvor utrolig dum, uvitende og utrent jeg følte meg, før jeg prøver meg på dette igjen.
Første treningsøkt
Jeg meldte meg inn på Elixia på mandag, og hadde min første treningsøkt i går. Fordi jeg ikke hadde særlig god tid, ble jeg ikke med på noen gruppetimer. I stedet gikk jeg og så meg rundt, og endte til sist opp på tredemøllen. Jeg er slettes ikke i form til å jogge enda, så jeg gikk. Men jeg gikk fort, det må jeg få skryte på meg. Jeg bestemte meg tidlig for at enhver hastighetsinstilling under 5 var for pyser, så jeg holdt meg stort sett mellom 5 og 5,5 når jeg gikk. Fire-fem ganger i løpet av dagens økt prøvde jeg meg også på å jogge. Det klarte jeg i bare rundt 20 sekunder av gangen (på instillinger mellom 7 og 7,5), men det er 20 sekunder mer enn jeg noen sinne har gjort tidligere. Så det må jo være bedre enn ingenting.
Jeg var veldig, veldig bevisst på astmaen min. Jeg vet nemlig at jeg KAN spurte til bussen, om jeg må. Men da sitter jeg også med veldig vondt i brystet i en halvtime etterpå, mens pulsen raser og jeg gisper etter luft. Og jeg får nedsatt lungekapasitet og verking i brystet i en halv dag, minst. Det er sjelden jeg får faktiske anfall, men jeg liker ikke slike lunge-relaterte smerter heller. Så jeg pushet meg så hardt jeg trodde jeg kunne, uten å få astma-relaterte problemer.
Så hardt jeg kunne var, etter min standard, ganske hardt (ikke le!). Jeg hadde to økter på tredemøllen, den første økta gikk/småjogget jeg 1,5km og den andre ble det bare 1,27km. Den første økta tror jeg var på 15-20min, men er ikke sikker. Den andre økta var på nøyaktig et kvarter. På den andre økta hadde jeg også pulsmåler på håndtaket forran meg, som jeg grep tak i av og til. Jeg hadde aldri puls under 140, vanligvis lå den rundt 145. Når jeg jogget klarte jeg å få den opp til 158, som jeg målte. Det er sikkert ikke i nærheten makspuls, men jeg er temmelig fornøyd likevel, jeg. Svetten randt, i hvertfall, og jeg var veldig glad for både håndkleet mitt og vannflasken.
Mellom de to øktene var jeg en tur på... Tja, gudene vet hva det heter. Elipsemaskin? Man går i hvertfall i ovale sirkler, med beina på plater, mens man holder i håndtak som går frem og tilbake. Det ser enkelt ut når andre gjør det, jeg syns det var ganske vanskelig å få en god rytme på dem. Mulig det er noe jeg ikke har skjønt. Eksperimenterer mer med dem en annen dag.
Etterpå forsøkte jeg å strekke ut litt, uten at jeg vet om det hjalp så mye. I dag er jeg små-støl, men ikke så ille at jeg ikke klarer å bevege meg.
Jeg var veldig, veldig bevisst på astmaen min. Jeg vet nemlig at jeg KAN spurte til bussen, om jeg må. Men da sitter jeg også med veldig vondt i brystet i en halvtime etterpå, mens pulsen raser og jeg gisper etter luft. Og jeg får nedsatt lungekapasitet og verking i brystet i en halv dag, minst. Det er sjelden jeg får faktiske anfall, men jeg liker ikke slike lunge-relaterte smerter heller. Så jeg pushet meg så hardt jeg trodde jeg kunne, uten å få astma-relaterte problemer.
Så hardt jeg kunne var, etter min standard, ganske hardt (ikke le!). Jeg hadde to økter på tredemøllen, den første økta gikk/småjogget jeg 1,5km og den andre ble det bare 1,27km. Den første økta tror jeg var på 15-20min, men er ikke sikker. Den andre økta var på nøyaktig et kvarter. På den andre økta hadde jeg også pulsmåler på håndtaket forran meg, som jeg grep tak i av og til. Jeg hadde aldri puls under 140, vanligvis lå den rundt 145. Når jeg jogget klarte jeg å få den opp til 158, som jeg målte. Det er sikkert ikke i nærheten makspuls, men jeg er temmelig fornøyd likevel, jeg. Svetten randt, i hvertfall, og jeg var veldig glad for både håndkleet mitt og vannflasken.
Mellom de to øktene var jeg en tur på... Tja, gudene vet hva det heter. Elipsemaskin? Man går i hvertfall i ovale sirkler, med beina på plater, mens man holder i håndtak som går frem og tilbake. Det ser enkelt ut når andre gjør det, jeg syns det var ganske vanskelig å få en god rytme på dem. Mulig det er noe jeg ikke har skjønt. Eksperimenterer mer med dem en annen dag.
Etterpå forsøkte jeg å strekke ut litt, uten at jeg vet om det hjalp så mye. I dag er jeg små-støl, men ikke så ille at jeg ikke klarer å bevege meg.
Jeg må ha gått fra vettet!
Da har jeg altså meldt meg inn på et treningssenter for første gang i mitt liv. Det utvalgte senteret er Elixia Colosseum, mest på grunn av at ei jeg kjenner trener der, men også på grunn av det store utvalget deres i gruppetimer og den lange åpningstiden.
Jeg har aldri trent før. Joda, da jeg var liten drev jeg en del med ridning. Og jeg tok vel et aerobic-kurs et halvår en gang, da jeg var tidlig i tenårene. Men med ingen av disse hadde jeg som mål å komme i bedre form eller gå ned i vekt eller få bedre kondis eller noe i den duren. Riding gjorde jeg fordi jeg likte hester, og areobicen gjorde jeg fordi venninnene mine gjorde det og jeg ville ikke være dårligere enn dem. Nå var jeg det, da, viste det seg. Dårligere enn dem altså. Og der forsvant de siste motivasjoner i retning fysisk aktivitet, og ingen har sett noe til dem siden.
Så har det seg slik at jeg ble voksen, vekta krabbet stabilt oppover og jeg ble i enda dårligere form enn jeg allerede var. På mitt største har jeg veid 120kg., så vidt jeg vet. Jeg mistenker at jeg har vært enda større, men da gikk jeg ikke på noen vekt. Uten egentlig å gjøre stort for det, gikk jeg ned til ca 110 i løpet av en to-års periode. Der har jeg stagnert, og selv om vekta vaker mellom 112 og 109, så har jeg skjønt at det er for mye å håpe på at den skal gå ned noe særlig mer av seg selv.
Vektnedgang er ikke den eneste, ikke en gang den viktigste, grunnen til at jeg nå har begynt å trene. Den viktigste grunnen er kondisen min, eller mer presist: Den komplette manglen på kondisjon. Jeg er forresten også astmatiker, og har hatt astma hele livet. Jeg har ikke klart å vokse det av meg, og den hadde nok også hatt godt av at jeg fikk bedre kondis.
På en god dag, blir jeg bare anpusten av å gå opp en etasje. På en dårlig dag (for eksempel hvis det er veldig kaldt, eller det er pollen i lufta, eller jeg er forkjølet.... altså store deler av året) må jeg ta pause på veien, eller i hvertfall stoppe og gispe etter luft når jeg har kommet meg opp. Dette er svært ubehagelig, men minst like viktig: Svært upraktisk. Jeg kvier meg for å gjøre ting andre folk tar som en selvfølge: Gå i skogen og plukke blåbær, for eksempel. Eller hjelpe venner å flytte. Eller springe til bussen. Eller holde følge med noen og snakke mens man går. Enkle, hverdagslige ting som for meg ofte føles som et ork, og som jeg dermed velger bort.
Derfor begynner jeg altså å trene:
Jeg vil ha bedre kondis. Jeg vil gå ned i vekt. Og om jeg blir litt sterkere og smidigere i prosessen, så klager jeg ikke på det. Så tung som jeg er, så burde jeg nok styre musklene mine for å forebygge slitasjeskader.
Dette er altså min galskap. Jeg har tenkt på det lenge, jeg har vegret meg for det i årevis. Nå gjør jeg det: Jeg begynner å trene.
Jeg har aldri trent før. Joda, da jeg var liten drev jeg en del med ridning. Og jeg tok vel et aerobic-kurs et halvår en gang, da jeg var tidlig i tenårene. Men med ingen av disse hadde jeg som mål å komme i bedre form eller gå ned i vekt eller få bedre kondis eller noe i den duren. Riding gjorde jeg fordi jeg likte hester, og areobicen gjorde jeg fordi venninnene mine gjorde det og jeg ville ikke være dårligere enn dem. Nå var jeg det, da, viste det seg. Dårligere enn dem altså. Og der forsvant de siste motivasjoner i retning fysisk aktivitet, og ingen har sett noe til dem siden.
Så har det seg slik at jeg ble voksen, vekta krabbet stabilt oppover og jeg ble i enda dårligere form enn jeg allerede var. På mitt største har jeg veid 120kg., så vidt jeg vet. Jeg mistenker at jeg har vært enda større, men da gikk jeg ikke på noen vekt. Uten egentlig å gjøre stort for det, gikk jeg ned til ca 110 i løpet av en to-års periode. Der har jeg stagnert, og selv om vekta vaker mellom 112 og 109, så har jeg skjønt at det er for mye å håpe på at den skal gå ned noe særlig mer av seg selv.
Vektnedgang er ikke den eneste, ikke en gang den viktigste, grunnen til at jeg nå har begynt å trene. Den viktigste grunnen er kondisen min, eller mer presist: Den komplette manglen på kondisjon. Jeg er forresten også astmatiker, og har hatt astma hele livet. Jeg har ikke klart å vokse det av meg, og den hadde nok også hatt godt av at jeg fikk bedre kondis.
På en god dag, blir jeg bare anpusten av å gå opp en etasje. På en dårlig dag (for eksempel hvis det er veldig kaldt, eller det er pollen i lufta, eller jeg er forkjølet.... altså store deler av året) må jeg ta pause på veien, eller i hvertfall stoppe og gispe etter luft når jeg har kommet meg opp. Dette er svært ubehagelig, men minst like viktig: Svært upraktisk. Jeg kvier meg for å gjøre ting andre folk tar som en selvfølge: Gå i skogen og plukke blåbær, for eksempel. Eller hjelpe venner å flytte. Eller springe til bussen. Eller holde følge med noen og snakke mens man går. Enkle, hverdagslige ting som for meg ofte føles som et ork, og som jeg dermed velger bort.
Derfor begynner jeg altså å trene:
Jeg vil ha bedre kondis. Jeg vil gå ned i vekt. Og om jeg blir litt sterkere og smidigere i prosessen, så klager jeg ikke på det. Så tung som jeg er, så burde jeg nok styre musklene mine for å forebygge slitasjeskader.
Dette er altså min galskap. Jeg har tenkt på det lenge, jeg har vegret meg for det i årevis. Nå gjør jeg det: Jeg begynner å trene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)