søndag 17. desember 2017

13 dager, men egentlig 4

I dag er det 13 dager igjen til termin. 25 dager til jeg har gått til max overtid. Men ungen min er anslått til å være rimelig stor, med stor hodeomkrets, og er godt plassert i seteleie. Jeg hadde opprinnelig lyst på en vanlig fødsel, men legene på sykehuset har vurdert at det ikke vil være trygt. Derfor ligger vi an til planlagt keisersnitt. Hvis alt går som planlagt, så får vi altså møte sønnen vår på formiddagen torsdag 21.12.17.

Operasjonen blir avlyst dersom han mirakuløst skulle snu seg før den tid, og den kan selvsagt bli utsatt dersom det kommer inn noen akutte tilfeller som har et mer øyeblikkelig behov for en operasjonssal. Så ingenting er sikkert. Men ut skal han, og blir det ikke akkurat den datoen så blir det sannsynligvis i løpet av romjula.

Jeg kjenner at det begynner å bli trangt i magen, så det skal bli godt for oss begge å få han ut. Det er tungt å puste, vanskelig å finne gode stillinger, og jeg har mye sure oppstøt. Kanskje på grunn av sure oppstøt og mindre plass i magesekken, så har jeg også litt mindre matlyst. Det vises på vekten, da vektøkningen nesten har stanset opp de siste tre ukene.

Jeg gjetter på at jeg ender opp med 116,5kg ved fødsel, men det kan jo også bli en kilo mindre. 14-15 kg opp fra starten av svangerskapet er ikke fryktelig ille... Men tallene blir verre om jeg sammenligner de med da jeg begynte på IVF-behandlingen. Siden da har jeg gått opp 20kg.

Keisersnitt gjør det vanskeligere å bevege seg i ukene etter fødselen, så jeg er redd for at det vil bli vanskelig å få kiloene av igjen. Men vi får se, det får jeg ta som det kommer. Først skal jeg møte ungen min.

lørdag 2. desember 2017

28 dager til termin

I dag er det nøyaktig 4 uker til termin. 28 dager. Bare 4-5% av barn blir født nøyaktig på termin, men en gang mellom 38 uker og 42 uker er vanlig, og fødselen kan også skje før. Den kan skje i morgen, for alt jeg vet! Jeg håper jo ungen drøyer med å komme ut til januar 2018, men det er helt utenfor min kontroll.

Men uansett om han kommer i morgen eller i midten av januar: Om under seks uker kommer jeg til å ha et spedbarn i armene. Mitt barn. Det føles helt sinnsykt. Uvirkelig. Det vil være ganske nøyaktig 3 år siden vi begynte å prøve å få barn, og jeg trodde til slutt at det ikke var mulig.

Jeg er fremdeles redd for at det ikke er mulig. Jeg vet om en håndfull kvinner i min utvidede omgangskrets som har mistet et barn de siste ukene før fødselen. (Selvsagt kjenner jeg mange fler som har født friske, levende barn, men det er liksom ikke de jeg tenker mest på...) Så jeg er redd for at noe skal skje. Det er overhodet ikke sannsynlig, men jeg er redd for det likevel.

Man slutter visstnok ikke å være redd for å miste barna sine, da. Det sier i hvertfall alle jeg snakker med som har barn. Ikke en gang når de blir voksne. Man blir bare redd for at litt andre ting skal skje med dem. Så dette er sannsynligvis noe jeg bare må bli vant til, og forsøke å ikke å fra vettet i prosessen.

søndag 8. oktober 2017

På denne tiden...

Facebook har en sånn funksjon der du kan få se hva du postet på denne tiden i fjor, eller for fem år siden, eller lignende. Den funksjonen minnet meg virkelig på hvor jeg er nå og hvor mye som har endret seg de siste årene.

Vi er nå i begynnelsen av oktober. Tradisjonelt så er perioden fra august til oktober min mest energirike og produktive periode. For meg begynner livsstilsendringer, nye prosjekter og friske ideer ofte i akkurat denne perioden. (Jeg har en slik periode til per år, vanligvis fra mars til mai, men ikke med like mye energi og endringsvilje som i perioden på høsten.)

Høsten 2012 hadde jeg nettopp startet denne bloggen, inspirert av bloggen til en venninne. Jeg skrev bare om trening, så jeg vet ikke hvor mye jeg veide. Men jeg gjetter på at det var ca 112-115kg. Det høyeste jeg noen gang har sett vekten min var 119, men det var enda et par år tidligere. Den høsten var jeg på vei inn i en stygg depresjon, men hadde ikke helt skjønt det enda.

Høsten 2013 hadde jeg nettopp kommet ut av den depresjonen. Jeg var arbeidsledig og hadde mye tid, så jeg gikk på dansekurs og trente en god del (til meg å være). Jeg veide rundt 111kg tidligere den sommeren, men gikk ned ca 5kg i vekt i løpet av høsten.

Jeg fikk ny jobb i slutten av februar 2014, og høsten 2014 hadde jeg fremdeles ikke helt hodet over vannet. Jeg var stresset, sliten og det vises ved at jeg nesten ikke blogget i hele 2014. Jeg har ikke skrevet det noe sted, men jeg tror jeg veide rundt 107 den våren, men den steg sakte men sikkert i løpet av året.

Høsten for to år var jeg godt i gang med trening hos Frisklivssentralen. Jeg hadde bedt legen min om en frisklivsresept den sommeren fordi jeg var lei av å se vekten gå oppover. Tidlig på sommeren 2015 veide jeg over 110kg igjen, og trivdes ikke med den vekten. I løpet av høsten og vinteren på Frisklivssentralen gikk jeg ned til rundt 101kg, og selv om jeg gikk opp et par kilo i løpet av våren 2016 så gikk jeg ikke opp alt. Dette gjorde jobben jeg måtte gjøre høsten 2016 mye enklere, og jeg hadde bare 7kg å gå ned i stedet for rundt 16kg. Jeg er utrolig takknemlig til "fortids-Ingvild" for den jobben hun gjorde da. Uten den innsatsen i 2015, hadde jeg sannsynligvis ikke vært gravid nå.

For et år siden var jeg mot slutten av den tøffeste perioden med vektnedgang som jeg noen sinne har gått gjennom. Jeg hadde fått time til oppstart av prøverørsprosessen ved sykehuset og visste jeg ikke kunne være over bmi på 33 for å kunne gå der. Jeg hadde bare ca 8 uker på å gå ned 7 kilo. Jeg har gått ned like mye før, men aldri så raskt. Det var blodhardt, men jeg klarte det, utelukkende med kaloritelling og kostholdsendringer.

Jeg var aldri på de magiske 95 (95,4kg var det laveste jeg så), og den siste kiloen var nok mest vann fordi den spratt på igjen før jeg hadde snudd meg.. Men jeg gikk uansett ganske mye ned, og jeg fikk jo hjelp fra sykehuset. Jeg tror også det var bra at jeg gikk ned før behandlingen begynte, fordi den var temmelig tøff både fysisk og psykisk. Innen jeg ble gravid var jeg derfor oppe nesten der jeg hadde vært sommeren 2016, altså rett over 100kg. 

Og nå.. Høsten 2017, jeg har sett 110kg på vekten og den fortsetter å øker uke for uke. Jeg er altså raskt på vei tilbake igjen til der jeg var i 2012. Jeg har brukt FEM ÅR på å få vekten ned til tosiffret, og har fremdeles aldri vært stabilt på tosiffret i mer enn noen måneder av gangen. Jeg vet at vekten vil øke mer frem mot nyttår, og selv om mye av den vekten er foster, morkake, fostervann, og ekstra blod/vann i kroppen, så vil ikke det være alt. Barseltiden er også tøff, og jeg vet at mange blir veldig sultne og godtesyke under amming.

Jeg vet ikke hvor jeg vil være om ett år, eller om fem. Akkurat nå fokuserer jeg på å ha et best mulig svangerskap, og glede meg over babyen som kommer. Høy vekt er ikke bra for svangerskap eller fødsel, så jeg prøver å gjøre det jeg kan for å bremse vektoppgangen.

Jeg klarer ikke helt å la være å uroe meg for fremtiden, men vekten min er faktisk ikke det viktigste akkurat nå. Det viktigste er den lille skapningen som kroppen min driver og 3D-printer inni meg. Om rundt 12 uker kommer magetrollet ut og jeg får møte vesenet på ordentlig. Det gleder jeg meg til.

fredag 18. august 2017

Punkt 2: Fortsett å jobbe med å holde vekten nede

Jeg skrev i innlegget fra 31. mars at jobben min fremover var enkel, men likevel vanskelig. Jeg satt opp to punkter jeg måtte jobbe med fremover, og punkt nummer to var "Fortsett å jobbe med å holde vekten nede, og å gå videre ned".  

Videre vektnedgang har vært helt uaktuelt etter at jeg ble gravid. For det første er det ikke sunt å drive slanking når man er gravid. For det andre har det ikke vært mulig for meg uansett. I første trimester var jeg fornøyd med å få spist i det hele tatt, da jeg var en del kvalm (selv om jeg heldvis ikke spøy). Og så langt i andre trimester så har jeg slitt med matlysten. Spesielt middagsmat er vanskelig å få i seg. Da går det lenge mellom måltidene, jeg får lavt blodsukker, og da tar jeg dårligere valg i matveien. Så det blir mye fett og sukker, og lite grønnsaker og magre proteiner. Sånt går man opp i vekt av. 

Fra AdiPol på Rikshospitalet får jeg oppfølging fra en ernæringsfysiolog. Jeg hadde første time der 1. august, og skal tilbake igjen 4 uker senere. Jeg har også fått en ny frisklivsresept fra fastlegen min, og har nettopp startet opp på Frisklivssentralen igjen. Der vil jeg også få veiledning, både med tanke på kosthold og trening. 

(Jeg hadde første treningsdag på tirsdag, og har aldri vært så støl etter trening noen sinne. Det er først tre dager senere at stølheten er på et slikt nivå at jeg klarer å sette meg uten å enten falle deler av veien eller heise meg ned på armene.)

Jeg har avtalt med ernæringsfysiologen at jeg skal prøve å holde meg til 1800 kcal per døgn. Dette har jeg klart helt fint tidligere (f.eks. i fjor høst), men det har vist seg MYE vanskeligere nå når jeg er gravid. Dårlig matlyst, mye sliten, og samtidig mer lyst på søtsaker og andre cravings... Jeg har stort sett ligget på mellom 2000 og 2200 kcal de dagene jeg har telt.. Og det har vært de dagene jeg virkelig har PRØVD. Hvor mange kalorier jeg har fått i meg de andre dagene, tør jeg nesten ikke tenke på en gang. 

Jeg var på TANITA-vekten hos ernæringsfysiologen, og igjen hos Frisklivssentralen 14 dager senere. De to målingene viser at selv om jeg har spist mer enn jeg burde så har vektoppgangen sakket ned. Jeg går fremdeles opp, men med en høyere mengde vann og en lavere mengde fett enn ved forrige måling så går det i hvertfall riktig vei. 

Ved sist måling veilede jeg 106,5. Dette er en oppgang på 5kg siden jeg ble gravid, som ikke er så veeeldig ille. Men da jeg ble gravid hadde jeg jo allerede gått opp noen kilo som følge av den ganske tøffe hormonbehandlingen jeg fikk denne vinteren og våren. Totalt har jeg gått opp ti kilo siden jeg var på mitt minste i fjor høst. Og det er ti ganske sure kilo. Jeg føler at jeg brukte evigheter på å kvitte meg med dem, sist jeg veide så mye. Og jeg ser ikke for meg at hverken svangerskap eller det å bli mor for første gang, gjør at vektnedgang blir noe enklere.

Vektnedgang er uansett ikke fokuset nå, men jeg må fortsette å jobbe med vekten. Man anbefales å gå opp totalt 5-7kg i løpet av hele svangerskapet, dersom man er så overvektig som det jeg er. Jeg bør altså bremse og aller helst stanse vektoppgagen nå. Men jeg er heldigvis ikke helt ute og kjører. Det er viktig for meg at vekten min skader fosteret minst mulig, og at jeg unngår svangerskapsdiabetes, så jeg gjør så godt jeg kan. 

Det er bare ikke særlig lett.

Oppdatering på magetrollet

Forrige innlegg var fra begynnelsen av juni, og jeg var fremdeles i første trimester. Jeg hadde blødd i store deler av svangerskapet så langt, og var redd for at alt skulle gå galt. 

Det har ikke gått galt (i alle fall ikke så langt). Jeg er nå 21+1, altså godt over halvveis i svangerskapet (52,5%, i følge en app jeg har). Om bare noen få uker vil fosteret være utviklet nok til at det i teorien kan overleve utenfor livmoren, med stadig økende sjanser for overlevelse etter hvert som tiden går. 

Vi hadde den ordinære ultralydundersøkelsen 26.07.17, og alt så bra ut. Fosteret var bittelitt større enn snittet, så om vi ikke hadde hatt IVF-behandling så ville vi fått termin 26.12.17. Med IVF så vet vi nøyaktig når befruktningen skjedde, derfor forblir terminen 30.12.17. Fosteret hadde navlestrengen mellom beina, så kjønnet var ikke helt tydelig. Men jordmoren trodde kaaanskje det var en gutt. Bildene ligger vedlagt denne bloggposten. De ser ut som absolutt alle andre ultralydbilder som finnes, sånn omtrent, men det føles spesielt likevel. Fordi dette er MIN baby, i MIN mage. Derfor er det ikke hvilke som helst ultralydbilder heller.

Morkaken var fremdeles litt forliggende, og jeg hadde noen dager med blødning i juli også. Men stadig færre og sjeldnere. Vi får en ny ultralydkontroll for å kontrollere morkaken i begynnelsen av november. 

Jeg har endelig begynt å kjenne bevegelse, og det er en ganske merkelig følelse. Merkelig, men veldig fin. Det er godt å kjenne at magetrollet fremdeles lever, og tilsynelatende har det bra. Jeg var også hos jordmor tidligere i uka, og fikk høre hjertelyden. Det er fint å høre den, og få bekreftet at bevegelsene jeg kjenner ikke bare er innbilning.  

Fordi jeg er så heldig at jeg har fått fødeplass på Rikshospitalet og oppfølging av AdiPol (poliklinikk for overvektige gravide), så får jeg også ekstra ultralydundersøkelser for å kontrollere tilveksten. Vanligvis måles fosterets vekst ved å måle utsiden av magen, men dette er vanskelig å få til dersom man har mye magefett. Har man plass på AdiPol er det derfor helt standard med tilvekstkontroller med ultralyd. Jeg opplever det som trygt å få denne oppfølgingen fra AdiPol, og gleder meg til å se det lille magetrollet igjen.

søndag 11. juni 2017

Punkt 1: Fortsette å håpe på at alt ordner seg

Jeg skrev i innlegget fra 31. mars at jobben min fremover var enkel, men likevel vanskelig. Jeg satt opp to punkter jeg måtte jobbe med fremover, og punkt nummer en var "fortsette å håpe på at alt ordner seg".

6. april ble det gjort et nytt egguttak. Igjen tømte de fire poser, men i motsetning til forrige gang så fant de faktisk to egg! Begge var modne og fine, og de ble befruktet via en teknikk som kalles mikroinjeksjon (også kjent som ICSI). Et døgn etterpå fikk jeg telefon om at det ENE egget hadde overlevd befruktningen og begynt å dele seg.

8. april var jeg derfor veldig spent på om vi kom til å ha et embryo å sette inn eller ikke. Vi hadde jo bare den ene lille sjansen igjen, og hvis det også gikk til grunne så ville vi ha enda et avbrutt forsøk... Men neida, det hadde delt seg i tre celler den natten og så veldig fint ut. Rett før det ble satt tilbake i meg hadde det delt seg i fire celler. Og så var det bare å vente og håpe.

Da jeg begynte å blø et par uker senere, var jeg sikker på at alt var tapt. Jeg dro på sykehuset på den 20. april uansett, for å ta den obligatoriske blodprøven. Men hadde ikke mye tro på det. Jeg hadde jo mensen...

Sjokket var derfor enormt da jeg ble fortalt senere samme dag at blodprøven var positiv. Jeg fortalte at jeg blødde, og fikk beskjed om å ta en ny blodprøve 25. april. Om man sammenlignet mengden graviditetshormon (hcg) fra den første og den andre prøven, kunne man se om svangerskapet utviklet seg normalt. Og denne andre prøven var også positiv, og utviklingen mellom de to var helt normal.

Svangerskap altså. To forsøk på stimulering, totalt to egg ut, totalt ETT enslig embryo. Egginnsetting med 25-30% sjanse for å ende i et levende barn. Utallige historier om folk som har behov for tre, fire, seks, åtte prøverørsforsøk. Untallige spontanaborter og ufrivillig barnløse. Sinnsykt dårlige odds. Jeg klarte ikke å tro det.

Selv etter ultralyden i uke 7, der vi fikk se en klump med hjerteslag, klarte jeg ikke å tro det. Jeg var sikker på at det kom til å gå dårlig.

Da jeg begynte å blø igjen midt i uke 9, noe mer enn tidligere, så tenkte jeg at "nå ryker det". Nye blodprøver med to dagers mellomrom viste et litt fallende hcg-nivå, og jeg ble sendt på haste-ultralyd på sykehuset. Der var det et 3 cm langt foster (se bildet). Igjen fikk vi se hjerteslagene.

En forliggende morkake kunne kanskje forklare blødningene, men "noen gravide blør bare". Alt så normalt ut for 10+0. De kunne ikke gi noen garantier for at det ville gå bra, selvsagt. Det kan de aldri gi. Men de fant ikke noe tydelig galt.

Noe skjedde med meg da. Jeg hadde sett spor av blod nesten halvparten av alle dagene i svangerskapet. Jeg orket ikke gå og være livredd for det lengre. Siden da har jeg blødd tre ganger. Ikke mye, men definitivt rødt og klart blod. Ikke bare litt rosa, liksom. Hver gang blir jeg engstelig, men som tidligere så stopper det alltid igjen. Og igjen. Og alle tegn så langt har pekt på et sunt og normalt svangerskap.

Joda, det kan fremdeles gå galt. Jeg er 11+3 i dag. I følge en app jeg har, så er bare 28,4% av svangerskapet over. Det er omtrent 202 dager igjen. Alt kan gå galt....

Men alt KAN også gå bra. Svangerskapet kan fortsette å utvikle seg normalt. I løpet av en måned eller to kan jeg begynne å kjenne bevegelse jevnlig. På ordinær ultralyd i slutten av juli kan jeg få se et sunt og friskt foster. Det nye året kan begynne med en fødsel og vi kan gå inn i januar 2018 med et barn. Vårt barn.

Jeg gikk fra verdens dårligste odds, til et fungerende svangerskap. Det KAN altså gå bra.

Jeg må bare fortsette å håpe på at alt ordner seg.

fredag 31. mars 2017

Om poser, egg og vekt

God nyhet: Har klart å vedlikeholde vekten, etter at jeg gikk ned å mye i høst. Har gått et par kilo opp, innimellom, men har også klart å gå ned igjen. Nå er jeg på rundt 96kg, som jeg er veldig, veldig fornøyd med. Jeg bør lengre ned, selvsagt, men dette er ikke så verst (årstiden og stress-mengden tatt i betraktning).

Dårlig nyhet: IVF-forsøk i desember/januar ble avbrutt.

Kroppen min responderte dårlig på medisinene, og bare 4 eggposer vokste frem. Alle 4 ble tømt og skylt ut, men ingen av dem inneholdt noen egg. Sykehuset påstår at det er 70% sjans for egg i hver pose, som betyr at oddsen for at man finner 0 egg på 4 posene er minimal. Samtidig var det jo nettopp det som skjedde, og vi vet jo også at statistikk ikke egentlig kan brukes på enkeltindivider... Uansett: Kjipt.

Vi er nå i gang med et nytt forsøk (altså et nytt forsøk nummer 1. Det avbrutte forsøket fra januar teller ikke som et forsøk.). Slagordet for våren er "50% mer dop". Så nå er det Menopur 450 som gjelder, i stedet for tidligere 300. 450 er den maksimale tilatte dosen i Norge (i andre land er det andre regler).

Etter kontroll i dag, så ser det ikke veldig bra ut. Kroppen har respondert, men ikke så veldig mye bedre enn sist. Altså ikke så bra som den burde ha gjort, med denne dosen medisiner. Legene skal holde meg på dopet lengre enn sist også, som forhåpentligvis vil gi de små posene en mulighet til å vokse seg store og modne. Ny kontroll neste uke, og så sannsynligvis (krysser fingrene) et nytt egguttak i slutten av neste uke.

Men hva om de ikke finner noen egg der heller? Har jeg kanskje ikke egg, bare masse tomme eggposer? Eller hva om de finner egg, men de ikke er i god nok kvalitet? Selv om alt skulle klaffe, de finner egg, det blir befruktning og alt ser bra ut... Selv da så er det jo bare 25-30% sjanse for at det blir barn når man setter inn et befruktet egg. 25-30% føles veldig lavt, spesielt når det kommer oppå alle andre variabler.

Men igjen: Man kan ikke egentlig bruke statistikk på enkeltindivider. Det er umulig å forutse akkurat mine sjanser.

Det som er sikkert, er at vekten er den største faktoren jeg KAN gjøre noe med, som også KAN ha noen effekt på sjansene mine. Om jeg hadde vært mer normalvektig, så kunne jeg responderte bedre på hormonsprøytene. Kanskje. Og om jeg er mer normalvektig, så bedrer det sjansene for vellykket svangerskap (statistisk sett dyttes prosenten fra rundt 25% og opp nærmere 30%). Det bedrer også muligheten for et svangerskap uten komplikasjoner.

Mine oppgaver fremover er altså ukompliserte, men likevel vanskelige:
1. Fortsette å håpe på at alt ordner seg.
2. Fortsett å jobbe med å holde vekten nede, og å gå videre ned.