To år siden egg crack

På denne dato for nøyaktig to år siden, innså jeg at jeg ikke var en ciskvinne. Jeg skjønte jeg var ikke-binær, og jeg skjønte jeg var trans. Denne selvinnsikten kalles "egg crack". Skallet slår sprekker, og man kan endelig få se en antydning av hva som er inni. 🏳️‍⚧️

6 uker senere innså jeg at jeg var transmaskulin, og hadde lyst til å se ut som en mann. (Fremdeles ikke-binær, altså, det har fremdeles ikke endra seg.)
8 uker senere hadde jeg kommet ut til alle, både familie, jobb og her på Facebook.
13 uker senere hadde jeg skiftet hele garderoben min, og kvittet meg med det meste av dameklær- og tilbehør.
20 uker etter egg crack, 4,5 måneder, så var navneendring i boks.
24 uker, altså i overkant av 5,5 måneder etter jeg satt i sofaen her i stua en kveld og kikka på Tiktok, så startet jeg på testosteron (hvit resept).
1,5 år etter egg crack satt endelig Rikshospitalet diagnosen Kjønnsinkongruens,
Nesten 2 år senere, 14. september i år, ble brystene operert bort ved en privat klinikk og brystkassen min har fått et maskulint utseende.
Og i forrige uke fikk jeg endelig testosteron på blå resept.

Fremover nå vurderer jeg å bytte juridisk kjønn. Jeg ville helst hatt en tredje juridisk kjønnskategori, men det ser vi ikke ut til å få med det første.. 🙄 Og å se MRS og F og ♀️ alle steder jeg legger inn fødselsnummeret mitt, begynner jeg å bli lei av. Mulig det kan gå i orden rundt jul, med litt flaks.

I løpet av de neste fem årene håper jeg også å få fjernet livmor og eggstokker, men det blir i såfall gjennom det offentlige. Så da er det både krav om ytterligere vektnedgang, og det er lang ventetid. Det føles ikke veldig akutt akkurat nå, men greit å få gjort.

Ellers venter jeg med utålmodighet på mer skjegg. Syns det er litt teit at jeg har mer hår på magen enn på kjeven.. 😅  Pubertet2.0 må bare ta den tiden den tar. Det er mye ved meg som er "halvferdig" nå, både fysisk, emosjonelt og psykisk.. Men jeg er i hvert fall i gang med prosessen.

Og alt takket være et par ukers sykemelding så jeg fikk tid til å puste, og noen folk som ga meg ordene og verktøynene jeg trengte for å sette ord på egne opplevelser. ❤️

Det har vært en utrolig reise, og jeg gleder meg STORT til fortsettelsen. 

Verdensdagen for psykisk helse

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag... Og jeg tror aldri jeg tidligere har vært så BEVISST på hvor tøft jeg har det psykisk. 😔

Jeg har nok sannsynligvis hatt det verre før, men da var jeg ikke like selvbevisst som nå. Kjente ikke på det, bare dytta det unna.

Nå stopper jeg opp innimellom. Puster. Føler. Og konkluderer med at selv om mye i livet mitt er veldig bra for tida, så har jeg det rimelig tøft likevel.

Det føles ikke ut som jeg "fortjener" å ha det kjipt.. Er så mange der ute som har det verre, som har opplevd kjipere ting, som står mer alene..  Og jeg opplever jo mye bra for tida også. Ungene er flotte, jeg har folk som bryr meg om meg, jeg tok nettopp top op og ser at transisjonen går riktig vei..Burde bare være takknemlig for det, og ta meg sammen.. Slutte å klage. 

Men uansett om jeg faktisk "fortjener" det eller ikke, så går ikke de tunge tankene bort. De har sannsynligvis vært der i hele mitt voksne liv, i større eller mindre grad. Og de kan ikke skyves unna lengre.

"Troll sprekker i sola", sa en psykolog til meg en gang. Det var hennes oppfordring til å løfte de tunge tankene, de vonde følelsene, opp i lyset. Se på dem, anerkjenne dem. De går ikke bort om man fortsetter å dytte de unna. Kun ved å akseptere dem, anerkjenne dem, er det mulig å faktisk la de gå.

Og når ingenting annet funker, så kan jeg jo prøve... Det føles ikke som jeg har så mye å tape. Dette er altså et forsøk på å gjøre nettopp det: Løfte de tunge tankene frem i lyset. Det er tøft, men som det sies; "when walking through hell, keep walking". 🚶