Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag... Og jeg tror aldri jeg tidligere har vært så BEVISST på hvor tøft jeg har det psykisk. 😔
Jeg har nok sannsynligvis hatt det verre før, men da var jeg ikke like selvbevisst som nå. Kjente ikke på det, bare dytta det unna.
Nå stopper jeg opp innimellom. Puster. Føler. Og konkluderer med at selv om mye i livet mitt er veldig bra for tida, så har jeg det rimelig tøft likevel.
Det føles ikke ut som jeg "fortjener" å ha det kjipt.. Er så mange der ute som har det verre, som har opplevd kjipere ting, som står mer alene.. Og jeg opplever jo mye bra for tida også. Ungene er flotte, jeg har folk som bryr meg om meg, jeg tok nettopp top op og ser at transisjonen går riktig vei..Burde bare være takknemlig for det, og ta meg sammen.. Slutte å klage.
Men uansett om jeg faktisk "fortjener" det eller ikke, så går ikke de tunge tankene bort. De har sannsynligvis vært der i hele mitt voksne liv, i større eller mindre grad. Og de kan ikke skyves unna lengre.
"Troll sprekker i sola", sa en psykolog til meg en gang. Det var hennes oppfordring til å løfte de tunge tankene, de vonde følelsene, opp i lyset. Se på dem, anerkjenne dem. De går ikke bort om man fortsetter å dytte de unna. Kun ved å akseptere dem, anerkjenne dem, er det mulig å faktisk la de gå.
Og når ingenting annet funker, så kan jeg jo prøve... Det føles ikke som jeg har så mye å tape. Dette er altså et forsøk på å gjøre nettopp det: Løfte de tunge tankene frem i lyset. Det er tøft, men som det sies; "when walking through hell, keep walking". 🚶
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentaren din blir publisert så snart den har blitt godkjent. (Denne manuelle godkjenningsprosessen er for å unngå at bloggen blir oversvømmet med spam.)