Dette halvåret har vært veldig bra på mange måter, og ganske tungt samtidig. Bra fordi alt tydeligvis er mye enklere med barn nummer to. Jeg fikk til ammingen uten noen problemer, han vokser og strekker seg i rekordfart, og er godt i rute motorisk. Storebroren var litt skremt av denne nye, lille tingen i begynnelsen, men har blitt veldig glad i lillebroren sin etter hvert. Han kan fremdeles være litt sjalu, og er ikke så glad i å dele på hverken leker eller pappas oppmerksomhet, men stort sett går det fint.
Samtidig har det vært et tungt halvår helsemessig. Først 6 uker rekonvalesens etter enda et keisersnitt. Denne gangen gikk det ikke fult så problemfritt som sist, jeg hadde 4 turer til fastlegen i løpet av en uke, men det grodde jo til slutt. De 6 ukene kunne jeg ikke løfte noe tyngre enn ungen, noe som begrenset meg veldig. Jeg kunne for eksempel ikke bære ungen OG bilstolen ut fra leiligheten, kunne ikke bære vogna opp trappa fra leiligheten (vi bor i en sokkel), kunne ikke løfte på storebroren etc. Kombinert med krøplende bekkenløsning store deler av svangerskapet, så medførte det at jeg bevegde meg minimalt før jul.
Så kom jula, og to runder omgangssyke. Ikke artig.
Så kom januar, og lungene mine slutta å fungere. Jeg mistenkte lungebetennelse, men legen mente det var bronkitt. Så ble jeg dårligere, og legen var enig i lungebetennelse og ga meg antibiotika, Den gjorde meg litt bedre, men veldig langt fra bra. Nye prøver tilsa en annen type antibiotika, og da ble jeg endelig bra. Men hele den bøttebaletten tok over 6 uker. Først helt i slutten av februar begynte jeg å føle meg bra.
Så kom covid-19 og hele verden satte på bremsen. Så langt har jeg ikke blitt smittet (så vidt jeg vet), og med min astma så vil jeg sannsynligvis bli VELDIG dårlig om jeg først blir syk.. Så jeg holder meg mest mulig hjemme og håper å unngå det.
Med alt av barnehager stengt, så betyr det også at jeg har begge ungene hjemme. Det er himla slitsomt å skulle underholde en på 2år3mnd når jeg samtidig prøver å ta vare på knøttet på 6mnd, men det går. Samboeren jobber frivillig med IKT i helsevesenet, siden skolen hans uansett er stengt. Det er en så viktig jobb at jeg ikke har samvittighet til å holde han hjemme. Jeg begynner å få en slags rutine på det, men gleder meg veldig til barnehagene åpner igjen.
Dersom denne frekvensen med blogging fortsetter, så blir det vel ikke noe lyd fra meg før utpå høsten. Da har vi forhåpentligvis kommet gjennom den neste store galskapen: Vi skal flytte til Trondheim. Begge ungene har allerede fått barnehageplass i Trondheim fra august, jeg har mest sannsynlig fått jobb, og samboeren søker etter lærlingeplasser. Vi mangler et sted å bo, men håper det løser seg i løpet av våren, slik at alt er klart til flytting i juli.
Ønsk oss lykke til!
