2021 og egget som sprakk

Denne høsten og vinteren har vært begivenhetsrik, for å si det mildt.. I september følte jeg en ny depresjon komme snikende, så jeg sykemeldte meg i et par uker for å prøve å komme meg igjen. Det har jeg gjort før, og det har fungert godt. 

Dessverre fungerte det dårlig denne gangen, for i stedet for å slappe av og puste, så ble jeg søkk forkjøla... Deretter gikk det slag i slag med sjuke voksne og sjuke unger om hverandre. Jeg var også innom astmabronkitt og en liten lungebetennelse. Jeg har altså hosta og hangla meg gjennom høsten, og det var egentlig først i slutten av november at jeg begynte å bli ordentlig bra igjen. 

Oppi alt dette flyttet vi 1. november, og samboeren brukte et par uker på å tømme og gjøre klar den gamle leiligheten for at huseierne skulle overta den 15. november. Jeg pakket ut mest mulig og forsøkte å komme oss i stand i den nye boligen, men fremdeles er det ting som ikke er på plass. Vi trives godt, da. Å ha ungene på samme rom har fungert kjempebra, området er fint, og jeg tror vi vil like å bo her. Håper virkelig at vi får bli her i en del år.

Etter dialog med fastlegen ble jeg forresten henvist til DPS, men ble kontant avvist der. De vurderer at jeg ikke har helseplager som er alvorlige nok til at de bør utredes og behandles hos spesialisthelsetjenesten. Så.. Det var det.

Jeg har også byttet fra Mysimba til Saxenda i løpet av høsten, fordi Mysimba ga for mye bivirkninger. Det var kjipt, for jeg likte godt virkningen jeg fikk av Mysimba. Gikk ned nesten 10kg på omtrent like mange uker! Nedtrappingen og den påfølgende opptrappingen førte til litt vektoppgang, dessverre. Men nå er jeg tilbake på ca 119kg igjen, og håper å gå videre ned i løpet av vinteren.

Ellers har jeg hatt et nytt, stygt utbrudd av lichen sclerosus, og gynekologen har på min oppfordring henvist meg til hudavdelingen på St.Olavs for en vurdering der. Forhåpentligvis kommer jeg inn dit i løpet av vinteren. 

Når man sitter hjemme uten jobb og uten så mye tiltakslyst eller energi, så får man mye tid til å tenke. Jeg fikk en skikkelig "aha-opplevelse" 14. oktober, og innså at jeg ikke er kvinne. Jeg er ikke-binær, og lener en god del mer mot den maskuline enn den feminine siden. Dette kalles "transmasc" eller transmaskulin. Dette har ligget i bakhodet i mange år, og jeg ser veldig mange tegn til det som jeg BURDE ha skjønt tidligere... Men.. Jeg gjorde altså ikke det, før nå.

Jeg kom ut til foreldrene mine og jobben min 8. desember, og til alle-og-enhver på Facebook 9. desember. Jeg har bedt om at folk skal bruke pronomen "hen" når de snakker om meg, og at de skal unngå veldig feminine beskrivelser og uttrykk om meg. Barnehagen til ungene er også informert. Ungene kaller meg fremdeles "mamma". Jeg bruker også fremdeles det samme fornavnet, enn så lenge.

Alle har så langt tatt den annonseringen bra. Sjefen min har vært spesielt støttende. Så får vi se hva som skjer når jeg kommer meg tilbake i jobb og samfunnet åpner mer opp igjen.. Godt mulig det blir verre når folk begynner å feilkjønne meg. Vi får se. 

Angående overskriften: Når en transperson kommer ut som trans, så kalles det vanligvis ikke å "komme ut av skapet". Det kalles å "komme ut av egget". Når hen innser at hen er trans, er det altså egget som sprekker ("the egg cracked" er det engelskspråkelige uttrykket). Så ja. Egg. Ikke skap. Mye å lære her, altså. Og mer skal det bli.

Kilde

Fire ganger på fire år

Vi fikk huseier her med på å la oss bli boende litt lenger. Men de er tydelig på at de ønsker oss ut, jo før jo heller. Vi kunne drøyd det til våren eller til og med neste sommer... Men å ha kommende flytting hengende over seg er kjipt, og vi vil la ungene slå rot et nytt sted raskt. Å la de bli her i nesten et år til, begynne å bli kjent med naboungene og sånt, og SÅ flytte på dem.. Vi tror det vil fungere dårligere. Dessuten skal samboeren min ta fagprøven til våren, kuliminasjonen av 4 års utdanning med maaaange opp- og nedturer. Han kommer til å være stressa og nervøs i flere måneder, og å skulle ha flyttestress oppå... Det unner jeg han ikke.

Så vi har bestemt oss for å flytte nå i høst. Mer presist 1. november. Jeg var på en visning i dag på et veldig egnet sted (litt mindre, men plass nok. Og litt billigere leie.), og i morgen skal jeg signere husleiekontrakten. Så sier vi opp det stedet vi bor nå, og håper huseieren vil la oss slippe unna et par uker tidligere enn oppsigelsestida tilsier, så vi slipper en hel måned med dobbel leie. Forhåpentligvis har vi da kommet oss i stand og fått pakket ut mye innen jul, og kan starte nyåret med vesentlig mye lavere skuldre.

Andre nyheter av relevans: Jeg er ferdigvaksinert for hpv. Jeg gikk til en fysio som var spesialist på ødemer en gang. Hun bekreftet at jeg garantert har lipødem, men ønsket ikke å sette igang store tiltak nå fordi jeg faktisk ikke er så plaget i det daglige. Det er mer "bakgrunnsstøy" som selvsagt suger energi og er tungt å gå rundt med, men ikke er et akutt problem. Betennelsen i hælen min har blussa opp igjen, så jeg halter over alt, men jeg har ikke hatt skjeer nok til å komme meg til fysioterapeut igjen og få gjort noe med det. Tannlegen fant ikke ett hull, han fant tre! Alle tre er fiksa nå, og jeg skal tilbake til tannlegespesialisten i september for å vurdere tannkjøttbetennelsen.

Jeg var på Fedmepol på St. Olavs i slutten av juni, og var da veldig tydelig i min bestilling: Jeg ønsker medisiner for å hjelpe meg med å slutte å gå opp i vekt. Jeg har ikke skjeer nok til å gjøre de helt store grepene nå, men om jeg får bukt med søtsuget så vil trolig det alene gjøre at jeg ikke går videre opp.

Fikk innvilget Mysimba på blå resept, og fant ut at det kunne fastlegen også gitt meg. Jeg hadde ikke trengt å stå i sykehuskø i 6mnd. Det føles ganske bittert, for det kunne fort spart meg 5kg+.. Men lite å gjøre med nå.

Jeg har veldig sakte trappet opp Mtsimba til to tabletter hver morgen og to tabletter hver kveld. Jeg har vært relativt "heldig" med bivirkningene. Hver gang jeg har trappet opp, har jeg opplevd svimmelhet, litt uggen i kroppen, og litt tendens til diaré. Men bivirkningene har gitt seg etter ca 1 uke hver gang. Jeg hadde veldig god effekt av både 1+1 og 1+2 tabletter, i form av redusert apetitt, redusert søtsug, mindre "belønning" av å spise, og raskere metthetsfølelse. Men effekten ga seg etter få uker, og da trappet jeg videre opp. Nå går jeg altså på max, 2+2 tabletter. Effekten er fremdeles absolutt tilstede, men ikke fullt så sterk som det jeg opplevde i sommer. Jeg gikk ned 7kg de første 7 ukene, mens de siste 2 ukene nå har jeg gått ned 0,8kg. Det er fremdeles veldig mye bedre enn jeg ville klart uten drahjelp, så jeg er kjempeglad for at det funker på meg.

Dersom Mysimba ikke funker / slutter å funke / gir for mye bivirkninger, eller man ikke kan ta det pga kontraindikasjoner, så kan man prøve Saxenda. Det er en sprøyte man doserer og setter i huden i magen eller låret. Mange har bedre effekt av den, og færre bivirkninger.

Dersom man har diabetes type 2, kan man også få Ozempic. Dette er en enda mer virkningsfull medisin enn Saxenda, og ofte med færre bivirkninger... Men for oss som "bare" er tjukke er det i utgangspunktet ikke mulig å få den enda.

Om du som leser dette har slitt mye med overvekt, og ønsker litt drahjelp på veien, så anbefaler jeg å snakke med fastlegen om Mysimba. Jeg trodde sånt var bare tull, men det funker faktisk ordentlig bra.

Om jeg klarer å gå videre ned.. Og om jeg klarer å holde vekta av... Det er foreløpig uvisst. 

Ingen stabilitet, nei..

For to dager siden ble jeg sterilisert. Er rimelig sliten og gåen i kroppen fremdeles, men det er kanskje ikke så rart når jeg har vært i narkose og fått stukket en liten håndfull hull i magen. Regner meg at jeg kommer meg litt etter litt. Godt å få det unnagjort i hvertfall. 

Tidligere i mai var jeg også hos tannlegespesialist to ganger, og en runde hos fysioterapeut. I løpet av juni skal jeg til vanlig tannlege å få fylt et hull, og en tur til en annen fysioterapeut (den første gir meg øvelser for knærne og generell funksjon, den andre kan forhåpentligvis hjelpe med de hovne beina mine). 

Jeg fikk dose 1 av koronavaksinen i mai (pfizer) og skal få dose 2 i slutten av juni. I august skal jeg ha siste runden med hpv-vaksine. Og jeg skal ha første time på overvektspoliklinikken i løpet av sommeren også. Er mye som skjer på en gang!

Og apropos mye som skjer på en gang: Huseier har bestemt seg for å selge leiligheten vi bor i, så vi må sannsynligvis flytte igjen. Vi har bestridd oppsigelsen, men jeg vet ikke hvor mye som vil komme ut av det. Det blir i såfall fjerde flytting på under 4 år. Jeg er SÅ LEI av flytting. Hadde håpet vi skulle få litt stabilitet nå, både for vår del og for ungene sin del... Men nei.

Jeg skal prøve å ikke gå fra vettet oppi det hele, men det er ikke helt enkelt.

Oppussingsprosjekt

Jeg har neglisjert kroppen min i flere år, det må jeg innrømme. Jeg har vært fokusert på andre ting, som å gå gravid og ta vare på små barn, og ikke tatt kroppen min på alvor. Nå er jeg 35 år, og har skjønt at kroppen min trenger rett og slett litt oppussing. 

I fjor høst gikk jeg (som tidligere nevnt) til optiker for første gang på mange år, og jeg startet en tannbehandling for å få bukt med en infeksjon i tannkjøttet. Tannbehandlingen fortsetter i år også. I tillegg begynte jeg prosessen med å bli hpv-vaksinert, dette krever tre doser satt over 1 år. Den siste dosen skal jeg ta til sommeren. 

I fjor var jeg også hos fastlege og deretter gynekolog, og fikk påvist en kronisk hudsykdom som heter lichen sclerosus. Den angriper huden i underlivet, altså på vulva, og kan blant annet gi kløe, svie og økt tendens til rifter. Etter at jeg begynte behandling har jeg blitt veldig mye bedre, men behandlingen må vedlikeholdes livet ut.

På grunn av økende vekt har jeg også snakket med fastlegen om å få teste ut medisiner som kan dempe apetitt, og har blitt henvist til fedmepoliklinikken på St. Olavs for dette. Jeg var også på samtaler på St. Olavs nå i påsken, på gynekologisk avdeling, fordi jeg ønsker å bli sterilisert. 

Sterilisering er litt av en prosess, forresten.. Først må jeg lese en brosjyre og fylle ut et skjema (begjæring om sterilisering), så må fastlegen henvise meg til St. Olavs fordi jeg SØKER om sterilisering. En søknad altså, ikke noe jeg egentlig kan bestemme selv. Så var jeg på sykehuset og hadde samtaler med gynekolog (+gynekologisk undersøkelse), sykepleier og anestesilege, og så gjør disse tre en samlet vurdering av om jeg skal få innvilget sterilisering eller ikke. 

Jeg fikk til slutt innvilget steriliseringen. (Vil altså få time en gang i år.. Men aner ikke akkurat når, det er jo ikke en akutt operasjon.) Men det involverte en svært lang og ubehagelig samtale med gynekologen, hvor jeg ble sterkt presset til å prøve spiral først. Jeg ønsker ikke spiral, etter prøverørs-utredningen er jeg veldig ferdig med å få vonde ting opp i livmorhalsen min. Jeg ønsker en permanent løsning, ikke noe som (i beste fall) må byttes ut hvert 5. år. 

Jeg var helt tydelig på dette fra start av, men opplevde ikke å bli hørt eller tatt hensyn til. Jeg sa også ifra at jeg opplevde å ikke bli hørt, noe som over hodet ikke hadde noen som helst effekt. Det var en utrolig umyndiggjørende og kjip samtale, fordi jeg satt hele veien med følelsen av at denne legen (som forresten selv var kvinne) ville kunne avgjøre om jeg skulle få sterilisering eller ikke. Altså at jeg var avhengig av hennes godvilje. 

Det asymetriske maktforholdet er naturlig, situasjonen tatt i betraktning, men at hun så brukte sin makt til å legge så stort press på meg syns jeg ikke noe om. Jeg gråt i samtalen, og var skikkelig uttafor i flere timer etterpå. Hadde jeg vært LITT mindre selvsikker og trygg på egne meninger, så hadde hun klart å tvinge gjennom at jeg skulle prøve spiral. 

Heldigvis sto jeg på mitt.

Jeg pratet med noen venninner over nett etterpå, og de oppfordret meg til å sende klage. Men jeg ønsker å bli ferdig med denne prosessen først, og så evt klage etterpå. Om jeg orker. Tror uansett det ikke vil medføre noen endringer eller har så mye for seg.

Så vi får se. 

Det skjer altså en del fremover: 

-Videre tannbehanling

-Oppfølging fra fedmepoliklinikken

-Sterilisering

Så var det dette med fysioterapeut, som jeg fremdeles ikke har tatt tak i. Det får bli senere. Føttene mine er bedre, så ser ut som plantar fascitten gikk over av seg selv. Men kjenner mye generelle smerter i beina og får småproblemer med bekkenet når jeg er i aktivitet, så hadde sikkert hatt gått av fysioterapi uansett.