Denne høsten og vinteren har vært begivenhetsrik, for å si det mildt.. I september følte jeg en ny depresjon komme snikende, så jeg sykemeldte meg i et par uker for å prøve å komme meg igjen. Det har jeg gjort før, og det har fungert godt.
Dessverre fungerte det dårlig denne gangen, for i stedet for å slappe av og puste, så ble jeg søkk forkjøla... Deretter gikk det slag i slag med sjuke voksne og sjuke unger om hverandre. Jeg var også innom astmabronkitt og en liten lungebetennelse. Jeg har altså hosta og hangla meg gjennom høsten, og det var egentlig først i slutten av november at jeg begynte å bli ordentlig bra igjen.
Oppi alt dette flyttet vi 1. november, og samboeren brukte et par uker på å tømme og gjøre klar den gamle leiligheten for at huseierne skulle overta den 15. november. Jeg pakket ut mest mulig og forsøkte å komme oss i stand i den nye boligen, men fremdeles er det ting som ikke er på plass. Vi trives godt, da. Å ha ungene på samme rom har fungert kjempebra, området er fint, og jeg tror vi vil like å bo her. Håper virkelig at vi får bli her i en del år.
Etter dialog med fastlegen ble jeg forresten henvist til DPS, men ble kontant avvist der. De vurderer at jeg ikke har helseplager som er alvorlige nok til at de bør utredes og behandles hos spesialisthelsetjenesten. Så.. Det var det.
Jeg har også byttet fra Mysimba til Saxenda i løpet av høsten, fordi Mysimba ga for mye bivirkninger. Det var kjipt, for jeg likte godt virkningen jeg fikk av Mysimba. Gikk ned nesten 10kg på omtrent like mange uker! Nedtrappingen og den påfølgende opptrappingen førte til litt vektoppgang, dessverre. Men nå er jeg tilbake på ca 119kg igjen, og håper å gå videre ned i løpet av vinteren.
Ellers har jeg hatt et nytt, stygt utbrudd av lichen sclerosus, og gynekologen har på min oppfordring henvist meg til hudavdelingen på St.Olavs for en vurdering der. Forhåpentligvis kommer jeg inn dit i løpet av vinteren.
Når man sitter hjemme uten jobb og uten så mye tiltakslyst eller energi, så får man mye tid til å tenke. Jeg fikk en skikkelig "aha-opplevelse" 14. oktober, og innså at jeg ikke er kvinne. Jeg er ikke-binær, og lener en god del mer mot den maskuline enn den feminine siden. Dette kalles "transmasc" eller transmaskulin. Dette har ligget i bakhodet i mange år, og jeg ser veldig mange tegn til det som jeg BURDE ha skjønt tidligere... Men.. Jeg gjorde altså ikke det, før nå.
Jeg kom ut til foreldrene mine og jobben min 8. desember, og til alle-og-enhver på Facebook 9. desember. Jeg har bedt om at folk skal bruke pronomen "hen" når de snakker om meg, og at de skal unngå veldig feminine beskrivelser og uttrykk om meg. Barnehagen til ungene er også informert. Ungene kaller meg fremdeles "mamma". Jeg bruker også fremdeles det samme fornavnet, enn så lenge.
Alle har så langt tatt den annonseringen bra. Sjefen min har vært spesielt støttende. Så får vi se hva som skjer når jeg kommer meg tilbake i jobb og samfunnet åpner mer opp igjen.. Godt mulig det blir verre når folk begynner å feilkjønne meg. Vi får se.
Angående overskriften: Når en transperson kommer ut som trans, så kalles det vanligvis ikke å "komme ut av skapet". Det kalles å "komme ut av egget". Når hen innser at hen er trans, er det altså egget som sprekker ("the egg cracked" er det engelskspråkelige uttrykket). Så ja. Egg. Ikke skap. Mye å lære her, altså. Og mer skal det bli.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentaren din blir publisert så snart den har blitt godkjent. (Denne manuelle godkjenningsprosessen er for å unngå at bloggen blir oversvømmet med spam.)