Så ble jeg altså offisielt medlem av den andre bokstavkjeks-klubben også. Jeg er jo allerede LHBT+, nå kan jeg også smykke meg med merkelappen "nevrovariert". I går fullførte jeg utredning hos privat nevropsykolog, etter at DPS og det offentlige helsevesenet hadde avvist mitt ønske om utredning to ganger på to år.
Det er forbanna frustrerende å måtte blåse 20-25.000kr på noe jeg burde fått tilnærmet gratis av det offentlige, men heldigvis er jeg privilgert nok til å kunne ta meg råd til det. Jeg må spre ut regningen over flere måneder, og kommer enda lengre unna drømmen om å kunne eie egen bolig... Men jeg kunne i hvertfall ta det valget. Det er et privilegium.
Jeg venter på rapporten fra nevropsykologen, men muntlig til meg sa hun i hvertfall at hun antar en arbeidsevne under optimale forhold på 80%. Men å ha barn, og å være trans, spiser opp noe av kapasiteten min. I tillegg er en jobb med mye bruker-kontakt, dialog med samarbeidspartnere, og masse sosialisering med kolleger, i et åpent landskap med "clean desk policy"... Det er veldig langt fra "optimale forhold". Jeg bør over i en jobb med mindre kontakt med folk, helst på eget kontor der jeg kan føle meg trygg.
Ikke rart jeg har kræsja igjen og igjen, når jeg har prøvd å fungere i 100% jobb under de forholdene. Det vil nødvendigvis ikke fungere. Det er ikke viljestyrken min det er noe galt med. Jeg er ikke lat. Jeg har tvunget megselv til å fungere langt over evne i veldig, veldig, veldig mange år.
Jeg har LOV til å ikke funke nå. Jeg har LOV til å ha behov. Til å be om permanent tilrettelegging. Det føles som en enorm lettelse.
