Jeg merker at det er spesielt vanskelig å holde på en sundt kosthold når hormonene svinger i løpet av måneden. I tiden rundt menstruasjon, så er sukker og fett det eneste jeg har lyst på. Gjerne i form av tomme karbohydrater, som kjeks eller annet søtt bakverk. Og ordentlig mat klarer ikke å stoppe suget. Selv det å være mett, og kjenne på at jeg er mett, klarer ikke å stoppe suget etter å dytte i seg noe mer.
Det hender jeg spiser sjokolade også, men det er ikke like godt som det var før. Jeg klarer ikke lenger å spise en hel storplate fra Freia på en kveld, liksom. Eller... Jeg KLARER det sikkert. Men det er veldig sjelden jeg har lyst. Bakverk, der i mot, er tydeligvis min nye nemesis.
Jeg er nå ordentlig i gang på jobb etter ferien, og ikke sykemeldt lengre. Jeg er også ferdig hos psykologen jeg har gått til det siste halvåret, og erklært frisk fra denne runden med depresjon og angst. Vi har konkludert med at dette er tilbakevendende, så det er gode odds for at jeg vil få en ny runde om et par år. Men vi har jobbet mye med forebygging og varselsignaler, og forhåpentligvis vil jeg klare å kjenne det igjen tidligere neste gang. Da klarer jeg kanskje også å stoppe det, før jeg ramler helt ned i mørket igjen. Håper jeg.
Med de vanlige hverdagsrutinene tilbake, så begynner jeg også å få tid til å trene igjen. Problemet er nå at det ikke faktisk er mulig. Den siste uka har jeg slitt med svimmelhet. Det føles hele tiden som om jeg holder på å svime av. Blodtrykksfall altså, uten noen forklarlig årsak. Jeg har hatt dette før, jeg vet det går over etter hvert, men denne runden varer irriterende lenge. Jeg har vært hos legen og tatt noen blodprøver, og så får vi se om de klarer å finne noe denne gangen. Jeg tviler.
Så fort svimmelheten gir seg, så skal jeg begynne å trene igjen. Jeg har en ide om at jeg skal lære meg å løpe. Jeg har alltid vært misunnelig på folk som bare kan ta på seg joggeskoene og løpe seg en tur. Løping/jogging er god trening, spesielt for kondisjonen. Jeg klarer å løpe 30-60 sekunder, før jeg føler at jeg holder på å dø. Jeg har åpenbart ganske langt igjen før jeg kan dra på noen joggetur. Det vil jeg begynne å jobbe med. Så får vi se om kroppen (knær og legger spesielt) er enig med meg i at dette er en god ide... Jeg har nå tenkt å prøve, i hvertfall.
