Reddet av gode vaner

Jeg er inne i en dårlig periode nå, og det gjør det ekstra vanskelig å fokusere på vekt og trening og sånt. Jeg må være ærlig: Jeg har ikke trent i 2016. Jeg kommer ikke til å trene denne uka heller, til det er jeg alt for utkjørt. Jeg vet at trening er bra når man er psykisk syk, men det er en ting å vite det og noe annet å gjøre det. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Faktisk vil jeg si at det er greit om jeg ikke trener neste uke heller, men at om jeg får det til så er det en bonus.

Jeg var en ny runde på Tanita-vekta i dag. Til tross for pyskisk sykdom og ingen trening, så var ikke resultatet så ille: 100,2kg. På vekten hjemme har jeg faktisk sett de magiske tosiffrede 99,9kg. Første gang 22. januar. Men vanligvis ligger jeg rundt en halvkilo over.

Som denne grafen viser (trykk på den for å få den større), så fortsetter jeg altså å gå ned i vekt, og det er primært fett jeg mister. Jeg sliter veldig med å holde meg unna skjokolade og sånt for tiden, og jeg tror de gode vanene mine redder meg. Jeg spiser ofte en del grønnsaker til middag, jeg spiser rimelig kallorifattig lunsj, og jeg prøver å spise mat heller enn godteri. Jeg spiser en del godteri også, joda. Men jeg har likevel ikke gått opp i vekt. Og der tror jeg de gode vanene, og de stadig mer automatiserte valgene jeg gjør av mellommåltider og middag, er redningen. 

Jeg prøver å bli flinkere til å se det positive, og rose megselv for det jeg gjør bra, i stedet for å bli skuffet og irritert på meg selv for alt det jeg ikke får til. Med en vinterdepresjon i veien, så ser jeg det som usannsynlig at jeg vil klare å nå målet om 93kg og dermed en BMI på 32,5, innen 20. mars. Om jeg fortsetter i dagens tempo, med en kilo på tre uker så vil det ta meg 21 uker å miste 7 kilo. Da vil jeg være nede i 93kg innen midten av juni, i tide for sommerens store nerde-arrangement Arcon. 

Jeg håper for all del at jeg klarer å gå ned raskere enn det, men dersom jeg klarer en slik rimelig stabil nedgang uten å gå noe særlig opp igjen, så er ikke det så ille det heller.

Vinteren er vanskelig

Det er vinter nå, og vinterne har alltid vært vanskelige for meg.

Da jeg studerte, så var jeg avhengig av skippertaksmetoden for å klare å bestå noe som helst, fordi jeg i perioden november til mars nesten ikke fungerte. Jeg lå hjemme, spiste godteri, leste bøker og sov.

Etter at jeg kom meg i jobb, og fikk bedre rutiner med mat og søvn, så fungerte jeg litt bedre. Men vinterne var alltid vanskelige. Da jeg for noen år siden ble ordentlig deprimert, så var jeg fulltidssykemeldt fra midten av oktober og kom gradvis tilbake i jobb fra starten av april. Jeg så ikke sammenhengen den gangen, men den er ganske åpenbar nå. Både fysisk og psykisk, så takler jeg vinteren svært dårlig.

I år fungerte jeg ganske greit til midten av november, og så ble jeg syk. Fysisk syk, altså, med flere runder forkjørelser og en runde omgangssyke. Når man nesten ikke puster og ligger hjemme med hodet fullt av snørr, så merker man ikke om psyken også er litt på halvt hold. Da jeg januar kom tilbake i full jobb igjen, så begynte jeg der i mot å slite. Jeg slet med å få sove, og sov dårlig når jeg først sov. Jeg manglet tiltakslyst og energi, og brukte en evighet på å komme meg ut døra om morgenen. Jeg brukte opp masse fleksitid, fordi jeg ikke klarte å komme meg på jobb før nærmere ni nesten hver dag. De siste to ukene har det vært verre, og jeg har måttet bruke flere egenmeldingsdager fordi jeg ikke har klart å komme meg på jobb. Kropp og hode var helt utkjørt, og alt jeg ville var å sove.

Så på mandag dro jeg til fastlegen og ble sykemeldt 60%. Diagnosen er "slitenhet", men jeg kjenner lusa på gangen og kaller det vinterdepresjon. Igjen. Jeg ba sjefen om å få lov til å være på jobb hver dag, fordi jeg vil holde på rutinene mine. Jeg vil dessuten ikke være en ytterligere belastning for kollegaene mine. Så derfor er jeg er på jobb ca 3 timer per dag. Resten av tiden ligger jeg i sofaen, og sover, surfer på nett eller ser på tv. Helst med lyset og lyden dempet. Det er veldig mye kjedelig på tv'en.

Jeg ble tipset om et tilbud i bydel Stovner for raskere psykisk helsehjelp, og tok selv kontakt med dem. Etter en kort samtale på telefonen, fortalte de meg at jeg ville få plass hos dem og at de skulle kontakte meg til uka. Så da får jeg kognitiv terapi der, og kan forhåpentligvis lære meg noen mestringsstrategier, så jeg ikke blir like ødelagt neste vinter. Håper jeg.

Samtidig som det er tøft nå, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er enda verre. Jeg har vært verre, og vil ikke tilbake dit. Dette føles håndterbart. Det føles som om dette er noe som vil sette meg ut i noen uker, men ikke i noen måneder. Og det er jeg glad for.

Enklere, sunnere hverdag

Vekten går sakte, saaaakte nedover igjen. Er ikke under 100 igjen enda, men er neeesten der. 

Det er vanskelig å ta gode valg hver dag, spesielt syns jeg middagene er vanskelige. De er ikke automatiserte enda, så hvert eneste valg krever innsats og viljestyrke. Det er også vanskelig for mannen min, som også kan slite med motivasjonen av og til. Da blir det mer kaloririke ting (gjerne med ost) og mindre grønnsaker enn det burde være. Jeg har sertifikat og bil, så det er nesten alltid jeg som handler middagsmaten. Skal vi spise sunt, er det altså 90% opp til meg. Det er vanskelig.

Vi har forsøkt å lage oss ukesmenyer og i større grad planlegge innkjøp, men klarer ikke å opprettholde slike planer i mer enn noen uker av gangen. Vi har derfor bestemt oss for å i stedet prøve ut en Matkasse. Dette er både for å få opp andelen grønnsaker og fisk, men også for å få ned størrelsen på porsjonene. Det vil også forhåpnetligvis gjøre at vi får smake på ting vi ellers ikke ville laget, og får en større variasjon i middagene våre.

Vi valgte en duo-meny (altså for to personer) for 3 dager per uke fra Godt levert. Jeg er imponert over hvor fleksibelt system de har. Ingen bindingstid, og man kan helt enkelt velge bort uker man ikke kommer til å være hjemme eller av andre grunner ikke ønsker kassen. Man kan også enkelt bytte mellom ulike menyer og ulike størrelser på kassene. 

Vi valgte barnemenyen den første uka, fordi maten i denne menyen fristet mest. Neste uke skal vi prøve Express-menyen, fordi den så best ut. Som sagt, veldig fleksibelt.

Den første leveransen kom i går (se bildet), og i dag spiste vi den første middagen. Laks med grønnsaker og stuede poteter. Helt grei porsjonsstørrelser (jeg ble absolutt mett, men mannen min ble ikke stappmett), stor andel grønnsaker og god kvalitet på råvarene. Enkle oppskrifter og instruksjoner, og måltidet gikk overraskende raskt å lage. 

I tillegg har jeg for første gang prøvd ut Kolonial.no. Dette er en matbutikk som bare finnes på nettet. Du bestiller og betaler kvelden før, maten pakkes for deg og kjøres til et pick-up-point. Det finnes mange pick-up-points i Oslo-området, og frakten dit koster ingenting. Du kan også få varene kjørt rett hjem, for mellom 50 og 100kr (avhengig av hvor du bor og tiden på døgnet). Prisene på Kolonial.no er ikke noe verre enn f.eks. hos Meny, men de er litt dyrere enn lavpriskjedene som Kiwi. Jeg syns de har et godt nok utvalg for mine behov, og de utvider stadig sortementet sitt. 

Dersom du går inn her og registrerer deg, så får du et gavekort på 200kr å handle for. Jeg får også en rabatt på mitt neste kjøp.

Jeg kommer nok ikke til å bruke Kolonial hver dag, for det er enkelt for meg å stikke innom matbutikken på vei fra jobb. Men dager jeg vet jeg har veldig dårlig tid, så kan det være kjekt. Det gjør at jeg blir mer fleksibel i hverdagen, og det er positivt. Handling på kveldstid i ro og fred, vil også minske antallet impulskjøp og usunne valg gjort på tom mage. Så kanskje ender jeg opp med å spare på det like vel, både økonomisk og på vekten. 

Planer for 2016

Jeg satt meg noen mål for en tid tilbake. Tanken var at jeg skulle være på 98kg innen 19. januar, og 93kg innen 23. februar. Med tanke på at jeg gikk opp i vekt i jula, og ikke har trent på nesten to måneder, så er dette vanskeligere enn det burde vært. Jeg burde nemlig vært under 100kg nå, og det er jeg ikke.

Jeg var på Tanita-vekta igjen i går, for første gang siden begynnelsen av desember. Den gang veide jeg 101,5 og nå ble jeg målt til 101,3. Å gå ned over tre kilo på ti dager, er ikke sunt og heller ikke oppnåelig. Å gå ned åtte kilo på seks uker er heller ikke noe jeg anser som oppnåelig, selv om det i teorien er mulig.

Ved å ta disse grepene nå, anerkjenne at målene trolig ikke er oppnåelige og heller justere dem, så slipper jeg store skuffelser. Joda, det er et nederlag å måtte justere målene også, men ikke like mye som dersom jeg stakk hodet i sanden, fremdeles jobbet mot de umulige målene og ble kjempeskuffet og sint på meg selv for å ikke klare det. Målene skal altså justeres.

Jeg fikk beskjed rett før jul at jeg har fått time til operasjon av mandlene 19. februar. Jeg gleder meg til å bli kvitt dem, fordi jeg håper det vil gjøre meg sjeldnere forkjølet. Så får det heller være vondt en stund. De vil ikke operere meg dersom jeg er syk, så den minste forkjølelse vil gjøre at operasjonen må utsettes. Med min flaks, og min helse, så gir jeg megselv 50/50 odds for at operasjonen 19. februar blir noe av.

Sår hals er en effektiv, om enn ikke ideell, slankekur. Jeg vil derfor sette meg mål om å nå de magiske 93kilo (altså BMI på 33) innen 20. mars 2016. Dette er 800g vektnedgang per uke, som er vesentlig mer enn jeg har klart i 2015, men med spisevansker i to uker burde være mulig.

Deretter har jeg som mål å forbli stabil på denne vekten i minst en måned, gjerne to. Altså at jeg per 15. mai fremdeles ikke skal veie noe mer enn 93kg. Om jeg veier mindre så er det greit, men hovedsaken denne våren blir å stabilisere vekten.

Mål for senere i 2016 må komme etter hvert. Jeg ønsker ikke å sette meg mål som er for uoppnåelige eller ligger for langt frem i tid. Jeg ønsker ikke å skuffe meg selv mer enn jeg må.

Oppsummering av 2015

"Nytt år, nye muligheter", sies det. Da er det naturlig å tenke gjennom året som har gått, og se fremover mot året som kommer.

Jeg har slitt med overvekt hele mitt voksne liv, og har hatt denne bloggen siden 2012. Det startet som en ren treningsblogg, og jeg blogget spesielt mye i 2012/2013. Jeg forsøkte å gjøre som min venninne, og lage ett blogginnlegg per treningsøkt. Men så sluttet jeg å trene, igjen og igjen. Nedtur etter nedtur. Og vekta forble der den var, eller krøp opp. 

I 2014 hadde jeg fire innlegg. Jeg trente litt, i perioder. Men mesteparten av tiden trente jeg ikke. 

I 2015 er det ingen blogginnlegg før august, men innsatsen min begynte tidligere den sommeren med å forsøke å spise sunnere. Igjen. Vinteren 2014 og våren 2015 var jeg oppe i både 112kg og 115kg, noe jeg skammet meg så mye over at jeg ikke har dokumentert eller skrevet det ned noe sted. Jeg trøstet meg med at jeg på det meste har veid meg til 119,5kg, og at jeg sannsynligvis har vært enda tyngre i perioder jeg ikke veide meg. Men herre min hatt! Det er hvor mange år siden nå? Seks år? Syv? Lenge i hvertfall. Jeg kan ikke alltid bruke det som en krykke eller en unnskyldning.

Så sommeren 2015 forsøkte jeg å spise sunnere, mindre godteri og mindre porsjoner. Med det resultat at jeg 25.06.15 veide 110kg. Jeg klarte å fortsette å ta (i hovedsak) riktige valg de neste par månedene, også, og gikk litt mer ned til 107kg. I midten av august startet jeg ved Frisklivssentralen, og det var bistanden der som gjorde at jeg klarte å fortsette med de gode kostholdsvanene. Det er også bistanden derfra som gjorde at jeg klarte å bli kvitt den stygge avhengigheten jeg har hatt til skjokolade.

Jeg var deltidssykemeldt fra august til november, for å kunne jobbe med helsen min. Sykemeldingen baserte seg på overvekt, muskelsmerter og slitenhet. De første to månedene jobbet jeg 60%, den siste måneden jobbet jeg 80%. Med 1-2 fridager per uke, så ble mye tid tilbragt på Frisklivssentralen. Jeg deltok på gruppeundervisning, treningstimer i gruppe, trente på egenhånd både kondisjon og styrke, og fikk veiledning fra de fantastisk flinke ansatte der. Veiledningen handlet både om trening og om kosthold, men det viktigste for meg var å bli sett. 

I midten av november gikk jeg tilbake til full jobb, men frisklivsresepten min ble forlenget. Jeg kunne ikke lenger komme dit på dagtid i hverdagene, men jeg kunne komme på ettermiddagene for veiledning. Det føltes trygt og fremdeles ha støtte. 

I november satt jeg meg noen ganske hårete mål og en konkret fremdrifts plan for veien fremover. På grunn av sykdom og andre uforutsette hendelser, så har jeg ikke helt klart å nå disse målene enda. Riktig nok var jeg på tosiffret vekt før jul, men jeg gikk opp igjen i løpet av jula. 

Denne bloggen startet med å skulle handle om trening, og jeg blogget ved hver treningsøkt. I 2015 har jeg ikke blogget hver gang jeg har trent. I stedet har jeg blogget når jeg har hatt noe på hjertet, enten fordi jeg opplever noe nytt eller fordi jeg er usikker og trenger å skrive for å håndtere tankene mine. Jeg har hatt både gode og mindre gode opplevelser. Jeg liker denne måten å blogge på. Det føles mindre kunstig og mindre som en plikt.

I 2015 har bloggen også hatt en dreining, fra trening til vekt. Dette har ikke vært med vilje, men jeg syns ikke det er noe problem. Vekten min har ikke vært interessant å skrive om tidligere, fordi den har stått på stedet hvil. Den har vært noe jeg skammet meg over, og som har gjort at jeg har følt meg motløs og trist.

2015 var året da mine følelser rundt min egen vekt begynte å endre seg. Jeg oppdaget at det ER mulig å gå ned i vekt, og å holde vekten av. Jeg føler meg ikke lenger like motløs eller like trist, og da er det både enklere og morsommere å blogge om det. Jeg fikk også virkelig føle på kroppen at det eneste som virkelig kan gjøre noe med vekten er kostholdet. Trening er sunt for kroppen, og for psyken, men trening alene gjør lite for at jeg faktisk skal gå ned i vekt. Jeg burde trene jevnlig, men at jeg ikke har trent noe særlig de siste par månedene stresser meg ikke så mye som det sikkert ville gjort for et par år siden. Det er ikke treningen som vil gjøre at jeg går ned i vekt, det er kostholdet.

I løpet av 2015 gikk jeg ned omtrent ni kilo på et halvt år (fra 110 i juni til ca 101 ved slutten av året). Det er omtrent 1,5kg per måned, eller 375g per uke. Det kunne vært raskere, men jeg er fornøyd. Så får det heller være at det går opp og ned med hvor mye jeg får trent. Man kan ikke klare alt på en gang.

Hvordan håndtere søtsug

Jeg gikk som sagt en del opp i jula. Ikke katastrofalt mye... Det kunne nok vært mye verre, dersom jeg ikke hadde vært søkk forkjølet. Og dersom jeg hadde vært lengre hjemme hos familien min, med tilgang til julekaker og dessert-rester. Det er også vanskelig å se hva som skyldes all sykdommen før jul (og som dermed er forventet oppgang), og hva som skyldes elendig kosthold og ingen trening.

Jeg tok i hvertfall grep rundt nyttår, og forsøkte å gå tilbake til de gode rutinene og vanene mine. Det gikk overraskende greit. Til tross for at jeg hadde hatt enkeltdager med mye skjokoladespising i juleferien, og generelt hadde hatt en ustabil måltidsrytme og for høyt kaloriinntak. Jeg var redd for å ha blitt avhengig av skjokolade igjen (jeg har jo begynt å like det igjen!), men det gikk faktisk bra. Det må vel bety at jeg har jobbet med dette lenge nok til at disse rutinene og vanene holder på å bli automatisert. Hurra!

Nåja... Ikke sååå mye jubel. "Begynner å bli automatisert" betyr ikke at det er lett. Selvsagt har jeg LYST på gode ting. Spesielt er søte bakverk og skjokolade høyt på lista. Og is. Og sukkerholdig drikke. Og... Ja, du skjønner poenget. Men denne lysten er håndterbar, fordi jeg har gode alternativer og vaner. Jeg spiser for eksempel jevnere og er mer bevisst på å få i meg mellommåltider i løpet av dagen. Så det er ikke lett, men det er lettere enn da jeg gikk 100% på viljestyrke (ærlig talt, viljestyrke alene holder i max tre uker). Jeg føler ikke en like stor grad av tvang lenger. Det er godt.

Her er hvordan det fungerer for meg:
Før jeg går til kjøleskapet for å hente meg en skjokoladebit (eller skjokoladeplate), så klarer jeg ofte å stoppe og spørre meg selv: "Trenger jeg virkelig dette?" "Er det skjokolade jeg egentlig vil ha nå, eller er jeg egentlig bare sulten?" "Når spiste jeg egentlig ordentlig mat sist?" "Kanskje jeg heller skal ta meg noe å drikke?"

Hvis det viser seg at jeg egentlig er sulten og/eller tørst, så prøver jeg å velge å spise mat og å drikke noe i stedet. Ordentlig mat, altså. Knekkebrød med pålegg eller noe sånt. Det er ikke alltid det går, kanskje jeg ikke har noe fristende i huset eller kanskje skjokoladelysten er for sterk. Men ofte går det.

Jeg sier kanskje til megselv at jeg kan ta LITT skjokolade etter å ha spist, dersom jeg fremdeles vil ha. En halvtime senere, dersom jeg igjen (eller fremdeles) vil ha skjokolade, så spør jeg meg selv de samme spørsmålene igjen. "Trenger jeg virkelig dette? Er jeg egentlig bare mer sulten?" Av og til klarer jeg da å velge ordentlig mat igjen, og igjen.

Ofte, for å være ærlig, så har jeg glemt den skjokoladen. Og da går det jo greit. (Ja, det er merkelig men det er altså mulig! Slik fungerer det å være mindre avhengig. Og ja, det føles ganske uvant.) Når det ikke går, så kanskje jeg spiser litt skjokolade. Men veldig ofte er disse spørsmålene nok, når de også suppleres med ordentlig, mager mat. Masse mat.

Når jeg sliter med et søtsug, så prøver jeg å tenke over hva jeg har gjort i dag som har forårsaket et så ustabilt blodsukker. Er det stress? Er det for lenge mellom måltidene? Spiser jeg for lite? Dersom det er stress eller andre psykiske årsaker, så prøver jeg å planlegge for det. Ta med mellommåltider på jobb. Ta med middag, om jeg vet jeg blir sittende lenge. Dra innom Narvesen og kjøpe en smoothie eller en yoghurt. Se om jeg kan fjerne noe fra kalenderen min, så jeg får bedre tid. Og hver dag prøver jeg å lære av mine feil, slik at jeg kanskje klarer å ta bedre valg senere..

Når jeg ikke klarer å ta gode valg, og har fått i meg en haug med skjokolade eller andre gode ting.. Da vet jeg i hvertfall hva dette betyr: Jeg har nok overskredet kaloribudsjettet mitt for dagen (jeg teller ikke lenger, men dette er ikke vanskelig å gjette). Da er det enda viktigere at jeg klarer å velge magre middagsalternativer og kontrollerer posjonsstørrelsen. Slik klarer jeg å veie opp for NOEN av de flere tusen kalloriene jeg får i meg fra godteriet, og resultatet på vekta blir ikke like katastrofalt.

Jeg har sikkert andre strategier og vaner, mer eller mindre bevisste og automatiserte. Men dette er altså noen av tankemåtene jeg har for å klare å ta sunne valg. Har du noen slike strategier? Del de gjerne med meg, så kan vi lære av hverandre.

...og igjen.

Siste uka i desember ble jeg syk igjen. En ny, stygg forkjølelse. Totalt har jeg altså vært nesten sammenhengende syk siden midten av november.

Takket være omgangssyken så var jeg under 100kg før jul, jeg vaket faktisk rundt 98kg i et par uker. Denne nedgangen hadde vært unormalt raskt pga omgangssyke og annen sykdom, som betyr at jeg selvsagt gikk opp igjen. Med juleferien gikk jeg også opp litt ekstra, med det resultat at jeg var rundt 101,5kg igjen rundt nyttår.

Jeg skylder på juleskjokolade. Ja, jeg har lært meg å like skjokolade igjen. Det var lurt... Not!