Som jeg skrev om tidligere i år, så er jeg og mannen min ufrivillig barnløse. Vi har forsøkt å få barn i nesten to år nå, uten å lykkes. Ønsket om å få barn har til tider vært så sterkt at det føltes som at jeg skulle gå fra vettet. Som om den rasjonelle hjernen min har blitt "kuppet" av en mye mer primitivt behov. En merkelig opplevelse.
Da vi hadde prøvd i syv-åtte måneder, ble jeg henvist til gynekolog. Jeg kom inn dit på høsten 2015, vi ble begge utredet (uten at de fant noe), og fikk prøve ut noen medisiner. Når det ikke hjalp, ble jeg sommeren 2016 henvist (og så re-henvist) til Oslo Universitetssykehus. Vi kom inn dit i oktober i år, og etter mer utredninger ble vi satt på venteliste på IVF-behandling ("prøverør" som det også kalles) hos Ullevål sykehus.
Tiden på venteliste er nå over, og jeg kom i gang med den forberedende behandlingen tidligere i desember. Det har vært en så utrolig lang prosess at det har føltes ganske uvirkelig. Fjernt, liksom. Så selv om den forberedende behandlingen har vært i gang noen uker, så har jeg ikke helt klart å tro på det. Ingenting annet vi har gjort de siste par årene har jo fungert.
Det føles ikke så fjernt lengre nå. For i dag var jeg på kontroll ved Ullevål, som konkludert at den forberedende behandlingen har hatt ønsket effekt. I morgen starter jeg med å sette sprøyter på meg selv (*grøsse*), og om litt over en uke skal jeg ha en ny kontroll. Hvis alt da ser bra ut, blir det egguthenting uken etter, og hvis alt klaffer kan jeg altså være gravid i slutten av januar.
Klart, ikke alle prøverørsforsøk resulterer i graviditet, og ikke alle graviditeter resulterer i barn. Det er svært vanlig med spontanabort tidlig i svangerskapet. Prognosene er altså langt fra sikre. Men det er MULIG at vi får et barn i september 2017.
Det som var så fjernt og uvirkelig har plutselig blitt så mye mer konkret. Jeg føler at jeg går rundt i en tåke, klarer ikke å tenke på så mye annet. Kjennes ut som jeg har gått litt fra vettet.
tirsdag 27. desember 2016
onsdag 16. november 2016
Shopping, og en ny rekord
Da jeg nådde omtrent den vekten jeg MÅTTE ha, så roet jeg ned slankehysteriet. Jeg tenkte at jeg burde fortsette å gå ned, men at det ikke var like mye stress lengre. At jeg kunne spise mer normalt og forsøke å ha et generelt magert og sunt kosthold, uten å tenke så mye på det. Da burde jeg havne på rundt 1800 kcal per døgn eller der omkring, tenkte jeg.
Hahahahaha. Nei.
Nesten umiddelbar vektoppgang beviste ettertrykkelig at jeg IKKE bare kunne slappe av og regne med at ting ordnet seg av seg selv. Mandag i forrige uke tok jeg derfor grep (igjen), og begynte å telle kalorier på nytt. Jeg kan ikke holde på med det hele tiden (da blir jeg lei, og så gidder jeg ikke, og så sklir det ut), men jeg må tydeligvis gjøre det jevnlig.
Resultatet er at jeg har gått ned igjen, saktere og sunnere enn jeg gjorde da jeg stresset med en deadline. I dag morges var jeg på 94,9kg, altså for første gang i voksen alder under 95 kilo. Ny rekord, med andre ord.
Jeg var bittelitt svimmel på jobben i går. Bortsett fra det ene tilfellet, så har jeg heller ikke slitt med den "gå rundt på bommul, alt spinner rundt"-følelsen jeg hadde da jeg gikk ned superfort. Så jeg tror kroppen min er mer fornøyd med meg også.
Jeg var bittelitt svimmel på jobben i går. Bortsett fra det ene tilfellet, så har jeg heller ikke slitt med den "gå rundt på bommul, alt spinner rundt"-følelsen jeg hadde da jeg gikk ned superfort. Så jeg tror kroppen min er mer fornøyd med meg også.
Etter hvert som jeg har gått ned, så har også nesten alle klærne mine gradvis blitt for store til meg. Jeg har derfor ønsket meg nye klær til jul og bursdag, fra både mamma og svigermor. Jeg aner jo ikke hva slags størrelse jeg burde bruke lengre, eller hva slags snitt som fungerer, så et par ettermiddager denne uka har blitt tilbragt på kjøpesenterne.
Min overraskelse har vært meget stor når det har vist seg at jeg på overkroppen nå passer inn i gensere i størrelse XL og L på vanlige klesbutikker. Ja, gensere! Du vet, sånne klær med ermer! (Overarmene mine er svært store, og tidligere har nesten ingen klær passet både rundt bryst/midje og over armene.) Ikke bare det, jeg passer også inn i en del truser i størrelse XL, fra vanlige klesbutikker. Så plutselig hadde jeg kjøpt meg noen lekre truser i juvel-fargede blondestoffer, for en billig penge. Bukser må jeg enn så lenge kjøpe på Zizzi og andre stormote-butikker, men det er IKKE lenge til jeg må over i vanlige butikker for sånt også.
Plutselig har altså utvalget mitt i klær mangedoblet seg, og jeg kan begynne å ta reelle valg på hvordan jeg ønsker å se ut. Ikke bare "hva enn som passer", men ting jeg føler passer til min personlige stil (hva nå enn det er). Det er gøy. Litt overveldende, men gøy.
lørdag 29. oktober 2016
Aksept og "velmendende" råd
Jeg skrev i forrige innlegg om samfunnets syn på overvekt. Både det forrige og dette innlegget, er inspirert av denne bloggposten. Her skal jeg gruble litt på hvordan dette har påvirket meg.
I den bloggen om "fat shaming" står det:
"Otherwise compassionate, thoughtful people abruptly shifted into harsh judgments and zero-tolerance attitudes, all bootstraps and personal responsibility. After all, I was responsible for my own body, and my body was an undeniable display of failure."
Jeg var overvektig i en kort periode da jeg var 10-11 år gammel. Overbevisningen om at jeg var tjukk stammer sannsynligvis fra den gangen (dette har jeg analysert meg frem til tidligere). Siden den gang har jeg vært overbevist om at det var noe galt med meg, og jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet. Jeg har følt på skam, dårlig selvbilde og vært overbevist om at jeg var stygg. Fordi jeg var tjukk. Og er det EN ting en del forskere mener at gir økt risiko for overvekt, så er det skamfølelse og høy fokus på kropp og vekt.
I artikkelen over, står det:
"Ideen om at de tykke kan bli tynne med en smule anstrengelse, skaper i tillegg masse stigma og fordommer rundt overvektige mennesker.
Samtidig har tenkningen rundt spiseforstyrrelser konkludert med at det å akseptere seg selv er en av premissene for å greie å ta vare på seg selv. Det betyr altså at folk med god selvtillit oftere velger en god helseatferd."
I den bloggen om "fat shaming" står det:
"Otherwise compassionate, thoughtful people abruptly shifted into harsh judgments and zero-tolerance attitudes, all bootstraps and personal responsibility. After all, I was responsible for my own body, and my body was an undeniable display of failure."
Jeg var overvektig i en kort periode da jeg var 10-11 år gammel. Overbevisningen om at jeg var tjukk stammer sannsynligvis fra den gangen (dette har jeg analysert meg frem til tidligere). Siden den gang har jeg vært overbevist om at det var noe galt med meg, og jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet. Jeg har følt på skam, dårlig selvbilde og vært overbevist om at jeg var stygg. Fordi jeg var tjukk. Og er det EN ting en del forskere mener at gir økt risiko for overvekt, så er det skamfølelse og høy fokus på kropp og vekt.
I artikkelen over, står det:
"Ideen om at de tykke kan bli tynne med en smule anstrengelse, skaper i tillegg masse stigma og fordommer rundt overvektige mennesker.
Samtidig har tenkningen rundt spiseforstyrrelser konkludert med at det å akseptere seg selv er en av premissene for å greie å ta vare på seg selv. Det betyr altså at folk med god selvtillit oftere velger en god helseatferd."
I perioder jeg har hatt det vanskelig, så har jeg gått opp i vekt. Jeg gikk opp i vekt sent på barneskolen/tidlig på ungdomsskolen, fordi jeg var ensom og ble mobbet/utfryst. Jeg gikk opp i vekt det andre året på videregående, fordi jeg var ensom og deprimert. Sannsynligvis hadde jeg den første av mine tilbakevendende depresjoner den vinteren, og nesten hver gang jeg var deprimert etter dette så gikk jeg også opp i vekt.
Og det siste skuddet for baugen? Da jeg var sammen med en aggressiv kjæreste i 2004/2005, der jeg ofte var redd, opprørt og trist... Da gikk jeg ganske mye opp i vekt. Ikke bare det ene året vi var sammen, men også i flere år etterpå. Hvorfor? Fordi selvtilliten min var helt på bunn. Jeg hadde ingen tro på meg selv, ingen mestringsfølelse.
Jeg har alltid visst at jeg var tjukk, og dermed også mislykket og mindre verdt enn normalvektige folk. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Noe som plager meg, fordi det "er så lett" å gjøre noe med (sier folk). Det handler jo bare om å spise færre kalorier enn du forbrenner. "Det er da enkelt." Så må det være meg det er noe galt med da, siden jeg ikke har klart det. Jeg tenker alltid på hva jeg "burde" gjøre. Hvordan jeg "burde" se ut. Hva jeg "burde" spise.
Og skulle jeg komme til å glemme det, og bare ha det hyggelig med venner og familie... Vel, da kan du banne på at noen vil minne meg på det! Et "ikke-uskyldig-.i-det-hele tatt"-spørsmål om det finnes noen frukt-butikker i nærheten av den nye studenthybelen vår. En påminnelse om at det er ganske mye kalorier i et slikt kakestykke. Et stygt blikk eller en kommentar når jeg forsyner meg av noe mer enn en gang, eller tar en litt større porsjon enn jeg i deres øyne burde ta. Ja, alle disse er konkrete eksempler jeg har opplevd, fra folk jeg bryr meg om og som sier de er glade i meg. Og jeg kan peke på maaange flere. Hvilken nytte tror folk dette har? Tror folk at jeg ikke VET hva jeg burde spise og ikke spise?!?!
En av hovedgrunnene til at jeg har et så anstrengt forhold til familien min, er nettopp slike "stikk". (Velmenende, sikkert. De har bare ikke forstått konsekvensene av det de har gjort.) Den økte skamfølelsen jeg har fått av slike "velmendende" råd, den dårlige samvittighet og de konstanse påminnelser om alt jeg "burde" gjøre... Det har vært en perfekt oppskrift for elendig selvbilde og videre vektoppgang. Ikke at "velmenende folk" har skylden alene. Langt i fra! Men det har i alle fall ikke gjort det noe enklere for meg.
Siden midten av tenåra så har jeg gått opp, hatt stabil vekt en stund, og gått opp igjen. Og igjen. Og igjen. På den måten steg vekten sakte, men jevnt. Jeg veide 105. 110. 115. Og på mitt tyngste var jeg 120kg (eller mer, jeg var ikke på vekten så ofte da).
Først i 2009/2010 begynte jeg å snu denne trenden. Jeg har hatt flere tilbakesteg, men vekten har aldri vært så høy igjen. Det går der i mot mye opp og ned. Hvorfor? Fordi når jeg har det kjipt med meg selv, så øker vekten min. Helt konsekvent. Se bare her:
-I 2012 var jeg nede på ca 112kg. Jeg gikk ned en del, og opp igjen (hei, tilbakevendende depresjon), og var rundt samme vekt sommeren 2013.
-Sommeren/høsten 2013 gikk jeg ned noen kilo, og så opp igjen (var ikke klinisk deprimert i 2014, men startet i ny jobb, som er en åpenbar stressfaktor), og veide omtrent det samme våren 2015.
-Våren 2015 gikk jeg ned, og så bare litt opp (hei, tilbakevendende depresjon).
-Og nå sommeren/høsten 2016 har jeg gått en del ned igjen.
Hva skjedde i 2009/2010? Hva skjedde i 2012/2013 som ga meg guts til å begynne denne bloggen og starte å jobbe med vekten for alvorlig? Og hva har skjedd i stadig økende grad de siste to-tre årene? Bedre selvbilde. Mindre kontakt med folk som bryter meg ned. Mer kontakt med folk som bygger meg opp. En stabil og kroppspositiv vennekrets. Aksept. Folk som liker meg for den jeg er. Jo mer jeg har klart å rive meg løs fra janteloven jeg har vokst opp med, jo bedre har jeg fått det.
Jeg har hatt uendelig støtte fra personer som er nære meg. De forteller meg at jeg er vakker, attråverdig, flink, og verdt å være glad i. De støtter forsøkene mine på å leve sunt og gå ned i vekt, uten å rive meg ned når jeg ikke får det til. De heier på meg når jeg har det bra, støtter meg når jeg har det kjipt, og viktigst av alt: Lar meg styre løpet mitt selv. De sier ikke at jeg "burde". De kommer ikke med "velmenende" råd som bare gir meg dårlig samvittighet. De bygger opp troen min på at jeg kan ha like stor verdi som andre, selv om jeg er tjukk. At jeg fortjener å ha det bra.
Jeg klarer fremdeles ikke alltid å tro på at jeg, som er tjukk, fortjener å ha det bra. Jeg har gode og dårlige dager. Gode og dårlige perioder. Men sett over lang tid, så har den økte selvtilliten gjort forskjell: I 2005 var jeg overbevist om at jeg ikke var bra nok, blant annet fordi jeg ikke var tynn nok. Jeg var skamfull, og hadde kronisk dårlig samvittighet. Da jeg så meg i speilet ti år senere, i 2015, så kunne jeg anerkjenne (på gode dager) at jeg var pen. At det var mulig at folk kunne finne meg attraktiv. At de ekstra kiloene ikke var så farlig. At jeg var bra nok som jeg var.
Aksept gjør en verden av forskjell.
fredag 28. oktober 2016
Samfunnets syn på overvekt
Jeg leste nettopp en blogpost om "fat shaming" og hvordan samfunnet ser på dette med overvekt.
Jeg syns denne var svært interessant, for dette er et vanskelig tema. På den ene siden så er overvekt assosiert med en rekke risikofaktorer, blant annet for kreft, hjerte/kar-sykdommer, slitasjeskader, ryggproblemer osv. Det er Helsedirektoratets plikt å drive med folkeopplysning, og å sette i gang tiltak for å minimere en slik alvorlig risikofaktor. På samme måte som Helsedirektoratet har røykekutt-kampanjer, eller "ikke drikk mens du er gravid"-kampanjer. Og det Helsedirektoratet jobber med, er også annet helsepersonell (som fastleger) forpliktet å forholde seg til.
På den annen side så anser samfunnet (også Helse-Norge) overvekt som et individuelt problem. Selv om forskning tilsier at dette er et samfunnsproblem, et folkehelseproblem (se bare på hvilke land som får en overvektsbølge, og sammenlign med økonomi, samfunnsstruktur, industri og innføringen av "fast food"). Åpenbart et samfunnsproblem.
Det er en lang rekke faktorer som gjør at en stor del av befolkningen er overvektig. Og til tross for en lang rekke tiltak, så endrer det sjelden noe som helst. Folk er og forblir overvektige. Jeg hørte på Frisklivssentralen at ikke-kirurgiske vektnedgangs-tiltak bare har 5% sjanse til å fungere på lang sikt (etter 3 år). Vet ikke hvor de hadde tallene fra, eller om det stemmer.. Men andre forskere oppfordrer rett og slett overvektige å la være å slanke seg, fordi det på sikt gjør vekten høyere!
Det er ingen tvil om at vi lever i et samfunn som forherliger kvinnekroppen, og da spesielt den slanke kvinnekroppen. Vi ser det på reklameplakater, i klesbutikker, på stranda og alle andre steder vi befinner oss.
Når motebransjen bruker større (normalvektige eller *gisp* overvektige) modeller, så får dette masse oppmerksomhet. Når ei tøff dame går ut i en avis og sier at hun trives med å være overvektig, og ikke ønsker å slanke seg, så får dette også masse oppmerksomhet. Vi gir dette oppmerksomhet fordi det går imot normalen. Det er rart. Normbrytende.
At dette er et samfunnsproblem er det altså liten tvil om. Og konklusjonen jeg trekker er at Helsevesnet ikke aner hva som kan gjøres med det. Ikke på samfunnsnivå.
På individnivå er det selvsagt en rekke ting personer selv kan gjøre. Enkeltindivider kan ikke snu fedmebølgen, men enkeltindivider kan bedre sin egen personlige helse:
Individet kan spise sunt og variert.
Individet kan være fysisk aktivt, og trene både kondisjon og styrke.
Individet kan la være å røyke og drikke.
Individet kan være i arbeid.
Individet kan redusere sin vekt (selv om vedkommende fremdeles er overvektig).
Alt dette kan bedre helsen og redusere helserisikoene som individet utsettes for.
Ja, overvekt kan være en risikofaktor i seg selv. Men en normalvektig person som røyker, drikker, er arbeidsledig, aldri trener og spiser usunt, vil jeg gjette på at har minst like stor risiko for helseplager.
Ser samfunnet dette? Ser folk på gata, eller i butikken, eller på stranda, eller på restaurant, alle disse andre faktorene? Nei. De ser "overvektig person". Punktum. Og overvektige folk feiler det noe, har vi lært. Noe de er personlig ansvarlige for å fikse. Røykere, folk som ikke trener, folk som fester (drikker) mye, de får alle en del pes... Men ikke i nærheten av så mye pes som feite folk.
Og i neste innlegg skal jeg snakke om hvordan dette har påvirket meg.
Jeg syns denne var svært interessant, for dette er et vanskelig tema. På den ene siden så er overvekt assosiert med en rekke risikofaktorer, blant annet for kreft, hjerte/kar-sykdommer, slitasjeskader, ryggproblemer osv. Det er Helsedirektoratets plikt å drive med folkeopplysning, og å sette i gang tiltak for å minimere en slik alvorlig risikofaktor. På samme måte som Helsedirektoratet har røykekutt-kampanjer, eller "ikke drikk mens du er gravid"-kampanjer. Og det Helsedirektoratet jobber med, er også annet helsepersonell (som fastleger) forpliktet å forholde seg til.
På den annen side så anser samfunnet (også Helse-Norge) overvekt som et individuelt problem. Selv om forskning tilsier at dette er et samfunnsproblem, et folkehelseproblem (se bare på hvilke land som får en overvektsbølge, og sammenlign med økonomi, samfunnsstruktur, industri og innføringen av "fast food"). Åpenbart et samfunnsproblem.
Det er en lang rekke faktorer som gjør at en stor del av befolkningen er overvektig. Og til tross for en lang rekke tiltak, så endrer det sjelden noe som helst. Folk er og forblir overvektige. Jeg hørte på Frisklivssentralen at ikke-kirurgiske vektnedgangs-tiltak bare har 5% sjanse til å fungere på lang sikt (etter 3 år). Vet ikke hvor de hadde tallene fra, eller om det stemmer.. Men andre forskere oppfordrer rett og slett overvektige å la være å slanke seg, fordi det på sikt gjør vekten høyere!
Det er ingen tvil om at vi lever i et samfunn som forherliger kvinnekroppen, og da spesielt den slanke kvinnekroppen. Vi ser det på reklameplakater, i klesbutikker, på stranda og alle andre steder vi befinner oss.
Når motebransjen bruker større (normalvektige eller *gisp* overvektige) modeller, så får dette masse oppmerksomhet. Når ei tøff dame går ut i en avis og sier at hun trives med å være overvektig, og ikke ønsker å slanke seg, så får dette også masse oppmerksomhet. Vi gir dette oppmerksomhet fordi det går imot normalen. Det er rart. Normbrytende.
På individnivå er det selvsagt en rekke ting personer selv kan gjøre. Enkeltindivider kan ikke snu fedmebølgen, men enkeltindivider kan bedre sin egen personlige helse:
Individet kan spise sunt og variert.
Individet kan være fysisk aktivt, og trene både kondisjon og styrke.
Individet kan la være å røyke og drikke.
Individet kan være i arbeid.
Individet kan redusere sin vekt (selv om vedkommende fremdeles er overvektig).
Alt dette kan bedre helsen og redusere helserisikoene som individet utsettes for.
Ja, overvekt kan være en risikofaktor i seg selv. Men en normalvektig person som røyker, drikker, er arbeidsledig, aldri trener og spiser usunt, vil jeg gjette på at har minst like stor risiko for helseplager.
Ser samfunnet dette? Ser folk på gata, eller i butikken, eller på stranda, eller på restaurant, alle disse andre faktorene? Nei. De ser "overvektig person". Punktum. Og overvektige folk feiler det noe, har vi lært. Noe de er personlig ansvarlige for å fikse. Røykere, folk som ikke trener, folk som fester (drikker) mye, de får alle en del pes... Men ikke i nærheten av så mye pes som feite folk.
Og i neste innlegg skal jeg snakke om hvordan dette har påvirket meg.
mandag 24. oktober 2016
Hvor har jeg gått ned?
Forrige gang jeg tok kroppsmål var i desember 2013. Gangen før da var i juni 2013 (og i det blogginnlegget har jeg i tillegg mål fra 2012).
I 2013 gikk jeg ned fra 111kg til 103,5kg, altså en nedgang på 7,5kg. Og forskjellen var på totalt 13cm mellom de to målingene (på totalt fire målesteder).
Da var målene mine slik:
Midje: Ca. 99,5cm
Hofter/rumpe: 125cm
Bryst (uten BH): 108cm
Overarm: 43,5cm
Nå veier jeg ca 95,3kg. Altså rett over 8kg forskjell fra vekten den gangen.
Nå er målene slik:
Midje: Ca 99cm (-0,5cm)
Hofter/rumpe: 123cm (-2cm)
Bryst (uten BH): 106cm (-2cm)
Overarm: 41cm (-2,5cm)
Totalt en nedgang bare på 7cm, over de fire målestedene. Jeg har altså gått ned MER enn jeg gjorde sammenlignet med den gangen i 2013, og likevel har målene mine endret seg vesentlig mye mindre. Dette er merkelig.
Hvor har vektnedgangen vært, om det i hovedsak ikke er på disse stedene på kroppen??
Snodig.
I 2013 gikk jeg ned fra 111kg til 103,5kg, altså en nedgang på 7,5kg. Og forskjellen var på totalt 13cm mellom de to målingene (på totalt fire målesteder).
Da var målene mine slik:
Midje: Ca. 99,5cm
Hofter/rumpe: 125cm
Bryst (uten BH): 108cm
Overarm: 43,5cm
Nå veier jeg ca 95,3kg. Altså rett over 8kg forskjell fra vekten den gangen.
Nå er målene slik:
Midje: Ca 99cm (-0,5cm)
Hofter/rumpe: 123cm (-2cm)
Bryst (uten BH): 106cm (-2cm)
Overarm: 41cm (-2,5cm)
Totalt en nedgang bare på 7cm, over de fire målestedene. Jeg har altså gått ned MER enn jeg gjorde sammenlignet med den gangen i 2013, og likevel har målene mine endret seg vesentlig mye mindre. Dette er merkelig.
Hvor har vektnedgangen vært, om det i hovedsak ikke er på disse stedene på kroppen??
Snodig.
torsdag 20. oktober 2016
Bra nok! (og noen tilbakeblikk)
To dager før timen på Riksen, så lå jeg fremdeles over en kilo over målet.
Så da kuttet jeg ned enda mer av både mat og drikke, med det resultat at jeg ble syyyykt svimmel. Kjentes ut som om hodet var fullt av bommull, og at bakken sviktet litt når jeg gikk. Som om jeg gikk på skyer eller på en trampoline. Så ble det verre, til det punkt at jeg satt helt I ro og det svimlet for meg. Jeg lover at det var rimelig guffent.
Det er ikke en sunn måte å gå ned i vekt på, og ikke noe jeg vil anbefale for noen. Men det fungerte. Jeg kom meg ned til 95,4kg. Fremdeles ikke 95,0, men jeg håpet at det skulle være bra nok.
Og det var det.
Jeg blir henvist til IVF-behandling på Ullevål. Det forventes at jeg hører fra dem rett før eller rett etter jul.
Rett etter timen gikk jeg og spiste mat. Ordentlig mat, med fett og salt og tomme karbohydrater. Det var ikke egentlig så veldig godt... Men det var verdt det. Da jeg begynte å spise og drikke normalt igjen, så spratt selvsagt vekta rett opp igjen. Så nå veier jeg 96,1 kg.
Jeg bør fortsette å gå ned i vekt, fordi jeg har bedre sjanser for suksesfulle IVF-forsøk dersom jeg har BMI på f.eks. 28, i stedet for 33. Og BMI på over 30 regnes som et rissikosvangerskap. Så derfor har jeg strammet inn matinntaket igjen. Jeg sikter på et kalori-inntak på omtrent 1800 kcal per døgn, men teller ikke så veldig nøye akkurat nå. Jeg blir veldig lei av å telle kalorier når jeg har gjort det i noen uker, så jeg trenger en pause fra det.
Det kortsiktige målet er å komme meg ned (igjen) til 95kg, og bli der. Og så komme meg under 93kg, slik at jeg også har en BMI på 33 dersom jeg måles til 168cm høy.
På lang sikt har jeg et litt hårete mål: BMI på under 30. For en høyde på 169 (jeg er vel mellom 169 og 168cm høy), så betyr det en vekt på 85kg. Det betyr ti kilo til, det. Ti kilo!
Ti kilo til høres ut som sykt mye, men om jeg ser bakover så er det kanskje ikke så uoppnåelig på sikt...
Våren 2015 veide jeg 110kg, og i september 2015 var jeg fremdeles på 106.
Rundt jul 2015 vaket jeg rundt 100kg.
Så gikk jeg et par kilo opp igjen våren 2016, før jeg begynte å jobbe med vekta igjen i slutten av juli 2016. Da veide jeg 102kg og 14. juli 2016 fikk jeg brevet med avvisningen fra Rikshospitalet.
I august ble jeg re-henvist, og 7. september fikk jeg brev med time. Da la jeg inn et helt annet gir, og på ca 7 uker gikk jeg ned til 96kg!
Så jeg har gått ned 14kg kilo på et og et halvt år, og i all hovedsak klart å holde vekta av. Og de siste par månedene alene har jeg gått ned seks-syv kilo! Om jeg klarer å komme meg ned til 95 (eller til og med til 93) og holde meg der, så burde jeg være sykt fornøyd med det. Så får videre vektnedgang kommer når det kommer.
Så da kuttet jeg ned enda mer av både mat og drikke, med det resultat at jeg ble syyyykt svimmel. Kjentes ut som om hodet var fullt av bommull, og at bakken sviktet litt når jeg gikk. Som om jeg gikk på skyer eller på en trampoline. Så ble det verre, til det punkt at jeg satt helt I ro og det svimlet for meg. Jeg lover at det var rimelig guffent.
Det er ikke en sunn måte å gå ned i vekt på, og ikke noe jeg vil anbefale for noen. Men det fungerte. Jeg kom meg ned til 95,4kg. Fremdeles ikke 95,0, men jeg håpet at det skulle være bra nok.
Og det var det.
Jeg blir henvist til IVF-behandling på Ullevål. Det forventes at jeg hører fra dem rett før eller rett etter jul.
Rett etter timen gikk jeg og spiste mat. Ordentlig mat, med fett og salt og tomme karbohydrater. Det var ikke egentlig så veldig godt... Men det var verdt det. Da jeg begynte å spise og drikke normalt igjen, så spratt selvsagt vekta rett opp igjen. Så nå veier jeg 96,1 kg.
Jeg bør fortsette å gå ned i vekt, fordi jeg har bedre sjanser for suksesfulle IVF-forsøk dersom jeg har BMI på f.eks. 28, i stedet for 33. Og BMI på over 30 regnes som et rissikosvangerskap. Så derfor har jeg strammet inn matinntaket igjen. Jeg sikter på et kalori-inntak på omtrent 1800 kcal per døgn, men teller ikke så veldig nøye akkurat nå. Jeg blir veldig lei av å telle kalorier når jeg har gjort det i noen uker, så jeg trenger en pause fra det.
Det kortsiktige målet er å komme meg ned (igjen) til 95kg, og bli der. Og så komme meg under 93kg, slik at jeg også har en BMI på 33 dersom jeg måles til 168cm høy.
På lang sikt har jeg et litt hårete mål: BMI på under 30. For en høyde på 169 (jeg er vel mellom 169 og 168cm høy), så betyr det en vekt på 85kg. Det betyr ti kilo til, det. Ti kilo!
Ti kilo til høres ut som sykt mye, men om jeg ser bakover så er det kanskje ikke så uoppnåelig på sikt...
Våren 2015 veide jeg 110kg, og i september 2015 var jeg fremdeles på 106.
Rundt jul 2015 vaket jeg rundt 100kg.
Så gikk jeg et par kilo opp igjen våren 2016, før jeg begynte å jobbe med vekta igjen i slutten av juli 2016. Da veide jeg 102kg og 14. juli 2016 fikk jeg brevet med avvisningen fra Rikshospitalet.
I august ble jeg re-henvist, og 7. september fikk jeg brev med time. Da la jeg inn et helt annet gir, og på ca 7 uker gikk jeg ned til 96kg!
Så jeg har gått ned 14kg kilo på et og et halvt år, og i all hovedsak klart å holde vekta av. Og de siste par månedene alene har jeg gått ned seks-syv kilo! Om jeg klarer å komme meg ned til 95 (eller til og med til 93) og holde meg der, så burde jeg være sykt fornøyd med det. Så får videre vektnedgang kommer når det kommer.
torsdag 6. oktober 2016
Vanskelig
Da jeg først fikk brevet med time på Rikshospitalet, så kuttet jeg ned fra 1800 kcal per dag til 1500. Det var tøft. Når jeg så at nedgangen ikke var rask nok, gikk jeg ned til 1400 kcal per dag for snart en uke siden.
Det er ikke alle dager jeg klarer å holde meg innenfor grensene mine (som er den åpenbare grunnen til at vektnedgangen ikke går kjapt nok), men som oftest går det greit.
Veeeeel... "Greit" er jo relativt. Jeg spiser jevnt, har sunne middager med mye grønnsaker, og er ikke noe særlig sulten. Jeg er heller ikke så fryktelig godtesjuk (selv om jeg sliter av og til). Jeg syns jeg stort sett er flink og håndterer dette bra. Men alt er ikke like enkelt.
Jeg har for eksempel nesten sluttet å spise lunsj med folk på jobb. Jeg merker at jo mer jeg tenker på mat og det å spise, jo vanskeligere blir det. Om jeg sitter lenge og skravler med folk som spiser, så får jeg lyst på mer mat. I stedet hopper jeg over frokosten, og spiser en sen lunsj etter at alle andre har spist. Da kan jeg distrahere meg selv ved å gå rett i gang med å jobbe igjen, og når hjernen er opptatt med jobb så tenker jeg ikke like mye på mat.
I helgen skal jeg i et bursdagsselskap. Jeg vurderer å ikke dra, eller å komme sent, fordi jeg regner med at det blir kaker. Jeg kunne selvsagt bare latt være å spise kaker, men jeg håndterer den typen fristelser dårlig. Bedre å bare unngå dem.
Jeg må også tenke meg om både en og to ganger når jeg skal gjøre ting i byen. Skal jeg møte folk, spille noe eller henge på et utested, så må jeg hele tiden tenke: Når trenger jeg å spise? Hva spiser jeg? Jeg kan ikke bare stikke innom en burgerplass eller ta et par pizzastykker på en kiosk. Og det er kjipt å spise salat eller brødskive fra en matbutikk, når alle andre spiser god (kalori-rik) mat.
Men jeg lever. 1400 kcal per dag er heldigvis ikke noe jeg skal holde på med for alltid. Og jeg er skikkelig nære målet nå. Snart der.
Det er ikke alle dager jeg klarer å holde meg innenfor grensene mine (som er den åpenbare grunnen til at vektnedgangen ikke går kjapt nok), men som oftest går det greit.
Veeeeel... "Greit" er jo relativt. Jeg spiser jevnt, har sunne middager med mye grønnsaker, og er ikke noe særlig sulten. Jeg er heller ikke så fryktelig godtesjuk (selv om jeg sliter av og til). Jeg syns jeg stort sett er flink og håndterer dette bra. Men alt er ikke like enkelt.
Jeg har for eksempel nesten sluttet å spise lunsj med folk på jobb. Jeg merker at jo mer jeg tenker på mat og det å spise, jo vanskeligere blir det. Om jeg sitter lenge og skravler med folk som spiser, så får jeg lyst på mer mat. I stedet hopper jeg over frokosten, og spiser en sen lunsj etter at alle andre har spist. Da kan jeg distrahere meg selv ved å gå rett i gang med å jobbe igjen, og når hjernen er opptatt med jobb så tenker jeg ikke like mye på mat.
I helgen skal jeg i et bursdagsselskap. Jeg vurderer å ikke dra, eller å komme sent, fordi jeg regner med at det blir kaker. Jeg kunne selvsagt bare latt være å spise kaker, men jeg håndterer den typen fristelser dårlig. Bedre å bare unngå dem.
Jeg må også tenke meg om både en og to ganger når jeg skal gjøre ting i byen. Skal jeg møte folk, spille noe eller henge på et utested, så må jeg hele tiden tenke: Når trenger jeg å spise? Hva spiser jeg? Jeg kan ikke bare stikke innom en burgerplass eller ta et par pizzastykker på en kiosk. Og det er kjipt å spise salat eller brødskive fra en matbutikk, når alle andre spiser god (kalori-rik) mat.
Men jeg lever. 1400 kcal per dag er heldigvis ikke noe jeg skal holde på med for alltid. Og jeg er skikkelig nære målet nå. Snart der.
fredag 9. september 2016
Magiske tall: En begrunnelse
Helt siden november i fjor har jeg vært fokusert på ett tall: 33. Jeg har forsøkt å nå en bmi på 33, og har satt opp dette som mål igjen og igjen og igjen. Jeg er midt mellom 168 og 169 centimeter høy, så det betyr henholdsvis 93 eller 95 kg.
Jeg snakket den gangen om at helsevesnet har bmi-grenser for ulike typer hjelp. For eksempel får du ikke bistand av spesialisthelsetjenesten til vektnedgang, med mindre du har en bmi på over 40 (35 dersom du har livsstilsrelaterte sykdommer). Jeg fikk derfor aldri den typen hjelp med å gå ned i vekt, enda jeg på et punkt hadde bmi på 39.
Men hvorfor dette sinnsyke fokuset på å nå en bmi på 33? Det svarte jeg aldri på.
Jeg har ikke sagt noe om det tidligere, men siden januar i fjor har jeg og mannen min forsøkt å få barn. Det er over et og et halvt år nå, og vi ser fremdeles ikke tegn til liv. For nesten et år siden fikk jeg legen til å henvise meg til gynekolog, og det var gynekologen som (i november i fjor) la frem bmi på 33 som et mål. En øvre grense.
Jeg var ikke klar over det da, men bmi på 33 er den øvre vektgrensen for å få assistert befruktning. Etter å ha fått en del bistand fra gynekologen og tatt en haug prøver, klarte ikke gynekologen å finne noen feil på noen av oss. Når noen små tabletter annenhver måned ikke gjorde susen, ble vi henvist til fertilitetsbehandling ved sykehuset.
Der ble jeg raskt avvist, fordi jeg da veide 102kg.
Gynekologen henviste meg igjen, og skrev nå høyden min som 169cm. Hun skrev også vekten min som 95kg, noe som må ha vært en feil. Jeg har ikke veid så lite på mange, mange år. Vi har bare diskutert det som en idealvekt.
Men jeg vil ha denne hjelpen, og har derfor åpenbart ikke ringt og korrigert feilen hennes. Kravet er uansett det samme. Jeg må veie max 95kg for å kunne få den hjelpen jeg trenger. Jeg kan ikke jukse meg til det.
Jeg har nå fått time til konsultasjon ved sykehuset allerede om fem uker, den 13. oktober. Og da må jeg veie 95kg. Jeg veier ikke 95kg, men jeg så 98-tallet for en ukes tid siden. Det var riktig nok på den vekten som alltid viser meg lettere enn noen annen vekt jeg vet om, så jeg burde nok sikte på 94kg på den. For sikkerhets skyld. Det gir meg altså fem uker på å gå ned fire kilo. Ikke umulig, men shit så tøft!
Jeg har begynt å bruke appen LifeSum igjen. Den teller kaloriene mine, og mener at jeg kan spise 1523 kcal og gå ned 0,8kg i uka. Dette er innenfor den anbefalte grensen på 1500 kcal per dag, for å unngå at kroppen går i sulte-modus og setter ned forbrenningen. Og det er godt under grensen på 1kg vektnedgang per uke, og vektnedgangen vil dermed ikke være farlig raskt.
Det er altså både MULIG og IKKE FARLIG å gå ned så mye så fort.
Men klarer jeg det?
Jeg har den beste guleroten i enden: Muligheten til å få barn.
Og jeg har det (for meg) verste riset bak speilet: Klarer jeg det ikke, så får jeg ikke hjelp.
Jeg trenger all den hjelp og oppmuntring jeg kan få. Tips tas også imot med takk.
Jeg snakket den gangen om at helsevesnet har bmi-grenser for ulike typer hjelp. For eksempel får du ikke bistand av spesialisthelsetjenesten til vektnedgang, med mindre du har en bmi på over 40 (35 dersom du har livsstilsrelaterte sykdommer). Jeg fikk derfor aldri den typen hjelp med å gå ned i vekt, enda jeg på et punkt hadde bmi på 39.
Men hvorfor dette sinnsyke fokuset på å nå en bmi på 33? Det svarte jeg aldri på.
Jeg har ikke sagt noe om det tidligere, men siden januar i fjor har jeg og mannen min forsøkt å få barn. Det er over et og et halvt år nå, og vi ser fremdeles ikke tegn til liv. For nesten et år siden fikk jeg legen til å henvise meg til gynekolog, og det var gynekologen som (i november i fjor) la frem bmi på 33 som et mål. En øvre grense.
Jeg var ikke klar over det da, men bmi på 33 er den øvre vektgrensen for å få assistert befruktning. Etter å ha fått en del bistand fra gynekologen og tatt en haug prøver, klarte ikke gynekologen å finne noen feil på noen av oss. Når noen små tabletter annenhver måned ikke gjorde susen, ble vi henvist til fertilitetsbehandling ved sykehuset.
Der ble jeg raskt avvist, fordi jeg da veide 102kg.
Gynekologen henviste meg igjen, og skrev nå høyden min som 169cm. Hun skrev også vekten min som 95kg, noe som må ha vært en feil. Jeg har ikke veid så lite på mange, mange år. Vi har bare diskutert det som en idealvekt.
Men jeg vil ha denne hjelpen, og har derfor åpenbart ikke ringt og korrigert feilen hennes. Kravet er uansett det samme. Jeg må veie max 95kg for å kunne få den hjelpen jeg trenger. Jeg kan ikke jukse meg til det.
Jeg har nå fått time til konsultasjon ved sykehuset allerede om fem uker, den 13. oktober. Og da må jeg veie 95kg. Jeg veier ikke 95kg, men jeg så 98-tallet for en ukes tid siden. Det var riktig nok på den vekten som alltid viser meg lettere enn noen annen vekt jeg vet om, så jeg burde nok sikte på 94kg på den. For sikkerhets skyld. Det gir meg altså fem uker på å gå ned fire kilo. Ikke umulig, men shit så tøft!
Jeg har begynt å bruke appen LifeSum igjen. Den teller kaloriene mine, og mener at jeg kan spise 1523 kcal og gå ned 0,8kg i uka. Dette er innenfor den anbefalte grensen på 1500 kcal per dag, for å unngå at kroppen går i sulte-modus og setter ned forbrenningen. Og det er godt under grensen på 1kg vektnedgang per uke, og vektnedgangen vil dermed ikke være farlig raskt.
Det er altså både MULIG og IKKE FARLIG å gå ned så mye så fort.
Men klarer jeg det?
Jeg har den beste guleroten i enden: Muligheten til å få barn.
Og jeg har det (for meg) verste riset bak speilet: Klarer jeg det ikke, så får jeg ikke hjelp.
Jeg trenger all den hjelp og oppmuntring jeg kan få. Tips tas også imot med takk.
torsdag 11. august 2016
Tingenes tilstand
Vektnedgangen går greit. Ikke fantastisk, men greit. Jeg var nede i under hundre kilo en stund, så gikk jeg omtrent en kilo opp igjen, og nå er jeg på nytt på vei ned. Ikke under hundre, men ikke så langt unna. Målet er fremdeles en BMI under 33, og å stabilisere på 92 kilo. Jeg har et stykke igjen dit, men det føles overkommelig. Hvis jeg nå bare kan komme meg av dette platået der jeg vaker rundt hundre. Der har jeg ligget lenge, av og på.
Jeg merker at det er spesielt vanskelig å holde på en sundt kosthold når hormonene svinger i løpet av måneden. I tiden rundt menstruasjon, så er sukker og fett det eneste jeg har lyst på. Gjerne i form av tomme karbohydrater, som kjeks eller annet søtt bakverk. Og ordentlig mat klarer ikke å stoppe suget. Selv det å være mett, og kjenne på at jeg er mett, klarer ikke å stoppe suget etter å dytte i seg noe mer.
Det hender jeg spiser sjokolade også, men det er ikke like godt som det var før. Jeg klarer ikke lenger å spise en hel storplate fra Freia på en kveld, liksom. Eller... Jeg KLARER det sikkert. Men det er veldig sjelden jeg har lyst. Bakverk, der i mot, er tydeligvis min nye nemesis.
Jeg er nå ordentlig i gang på jobb etter ferien, og ikke sykemeldt lengre. Jeg er også ferdig hos psykologen jeg har gått til det siste halvåret, og erklært frisk fra denne runden med depresjon og angst. Vi har konkludert med at dette er tilbakevendende, så det er gode odds for at jeg vil få en ny runde om et par år. Men vi har jobbet mye med forebygging og varselsignaler, og forhåpentligvis vil jeg klare å kjenne det igjen tidligere neste gang. Da klarer jeg kanskje også å stoppe det, før jeg ramler helt ned i mørket igjen. Håper jeg.
Med de vanlige hverdagsrutinene tilbake, så begynner jeg også å få tid til å trene igjen. Problemet er nå at det ikke faktisk er mulig. Den siste uka har jeg slitt med svimmelhet. Det føles hele tiden som om jeg holder på å svime av. Blodtrykksfall altså, uten noen forklarlig årsak. Jeg har hatt dette før, jeg vet det går over etter hvert, men denne runden varer irriterende lenge. Jeg har vært hos legen og tatt noen blodprøver, og så får vi se om de klarer å finne noe denne gangen. Jeg tviler.
Så fort svimmelheten gir seg, så skal jeg begynne å trene igjen. Jeg har en ide om at jeg skal lære meg å løpe. Jeg har alltid vært misunnelig på folk som bare kan ta på seg joggeskoene og løpe seg en tur. Løping/jogging er god trening, spesielt for kondisjonen. Jeg klarer å løpe 30-60 sekunder, før jeg føler at jeg holder på å dø. Jeg har åpenbart ganske langt igjen før jeg kan dra på noen joggetur. Det vil jeg begynne å jobbe med. Så får vi se om kroppen (knær og legger spesielt) er enig med meg i at dette er en god ide... Jeg har nå tenkt å prøve, i hvertfall.
fredag 22. juli 2016
Pokemon Go
Har ikke blogget siden april, nei. Nei... Sånn går det.
Jeg har ikke trent heller.
Eller... Jeg HADDE ikke trent. Og så kom Pokemon Go, og i forrige uke hadde jeg plutselig gått tur flere dager på rad. Hver av turene var på over to timer. Så den som sier at mobilspill ikke er godt for noe, den tar grundig feil.
Jeg har klart meg rimelig greit over sommeren. Gikk litt ned i forbindelse med Arcon, som jeg vanligvis gjør, og så gikk jeg masse opp da jeg var på ferie i Amsterdam. Som man jo vanligvis gjør når man er på ferie. Jeg gikk forresten masse rundt i Amsterdam også, så litt aktivitet har jeg jo drevet med.
Jeg har ikke vært på Tanita-vekta igjen, men de vanlige vektene hjemme sier at jeg ligger på ca 102,5. Som er greit nok. Ikke supert, men greit.
Jeg har bestemt meg for å fokusere mer på vektnedgangen fremover. Og da spesielt på matinntaket. Jeg skal prøve å kutte noe ned på mengden karbohydrater, og se om dette gjør det enklere å holde vekten nede. Noen ekstrem lav-karbo blir det ikke, men jeg tror nok litt mindre brød og litt mer salat kan være sunt.
For å hjelpe meg, har jeg begynt å føre opp det jeg spiser i appen LifeSum igjen. Har brukt denne før og liker den veldig godt, men orker ikke å føre opp all mat for alltid. Bruker appen som et ekstra spark bak, når jeg merker at ting sklir lett ut. Det har fungert før, håper det fungerer nå også.
Jeg har ikke trent heller.
Eller... Jeg HADDE ikke trent. Og så kom Pokemon Go, og i forrige uke hadde jeg plutselig gått tur flere dager på rad. Hver av turene var på over to timer. Så den som sier at mobilspill ikke er godt for noe, den tar grundig feil.
Jeg har klart meg rimelig greit over sommeren. Gikk litt ned i forbindelse med Arcon, som jeg vanligvis gjør, og så gikk jeg masse opp da jeg var på ferie i Amsterdam. Som man jo vanligvis gjør når man er på ferie. Jeg gikk forresten masse rundt i Amsterdam også, så litt aktivitet har jeg jo drevet med.
Jeg har ikke vært på Tanita-vekta igjen, men de vanlige vektene hjemme sier at jeg ligger på ca 102,5. Som er greit nok. Ikke supert, men greit.
Jeg har bestemt meg for å fokusere mer på vektnedgangen fremover. Og da spesielt på matinntaket. Jeg skal prøve å kutte noe ned på mengden karbohydrater, og se om dette gjør det enklere å holde vekten nede. Noen ekstrem lav-karbo blir det ikke, men jeg tror nok litt mindre brød og litt mer salat kan være sunt.
For å hjelpe meg, har jeg begynt å føre opp det jeg spiser i appen LifeSum igjen. Har brukt denne før og liker den veldig godt, men orker ikke å føre opp all mat for alltid. Bruker appen som et ekstra spark bak, når jeg merker at ting sklir lett ut. Det har fungert før, håper det fungerer nå også.
fredag 22. april 2016
Første økt i 2016
Jeg trente i forrige uke. En ganske kort økt på Frisklivssentralen.
Litt trening er bedre enn ingenting. Trikset er å fortsette med det.
I begynnelsen av april hadde jeg en ukes tid med verdens verste søthunger. Jeg ønsket meg masse karbohydrater, og jo tommere jo bedre. Vannbakkels fylt med krem (fra frysedisken) er mitt drug of choice. Dette gjorde det umulig å holde vekta nede. Denne sinnsyke søthungeren har heldigvis gitt seg nå, så nå går det bedre med vekta igjen.
Å ja, og jeg var på Tanita-vekta i forrige uke, når jeg uansett var på Frisklivssentralen. Den veide meg til 102,3kg. Det er jo egentlig en katastrofe, men det viser seg i statistiken den spytter ut at mesteparten av dette er vann. Fra da til nå har jeg mistet nesten 1,5kg av den vekta igjen, så det var ikke så katastrofe likevel. *puster lettet ut*
Jeg har også visstnok bittelitt MER muskelmasse enn jeg hadde i januar. Det gir ingen mening, da jeg har sittet på sofaen i tre måneder. Så det er mulig at det bare er variasjoner i hva slags resultater vekta gir. Det vil vise seg neste gang jeg er der.
Litt trening er bedre enn ingenting. Trikset er å fortsette med det.
I begynnelsen av april hadde jeg en ukes tid med verdens verste søthunger. Jeg ønsket meg masse karbohydrater, og jo tommere jo bedre. Vannbakkels fylt med krem (fra frysedisken) er mitt drug of choice. Dette gjorde det umulig å holde vekta nede. Denne sinnsyke søthungeren har heldigvis gitt seg nå, så nå går det bedre med vekta igjen.
Å ja, og jeg var på Tanita-vekta i forrige uke, når jeg uansett var på Frisklivssentralen. Den veide meg til 102,3kg. Det er jo egentlig en katastrofe, men det viser seg i statistiken den spytter ut at mesteparten av dette er vann. Fra da til nå har jeg mistet nesten 1,5kg av den vekta igjen, så det var ikke så katastrofe likevel. *puster lettet ut*
Jeg har også visstnok bittelitt MER muskelmasse enn jeg hadde i januar. Det gir ingen mening, da jeg har sittet på sofaen i tre måneder. Så det er mulig at det bare er variasjoner i hva slags resultater vekta gir. Det vil vise seg neste gang jeg er der.
onsdag 30. mars 2016
Stillstand er også fremgang
For en tid tilbake satt jeg meg noen litt tøft mål:
93kg innen 20. mars, og så stabilisere den vekten frem mot 15. mai.
Nå er det 30. mars. Jeg veier ikke 93kg. Ikke i nærheten en gang.
I dag morges veide jeg 100kg. Nøyaktig.
Jeg har vært lavere i det siste, men det har gått mye opp og ned. Rett etter mandeloperasjonen var jeg på 98kg, og selv om jeg gikk litt opp etterpå så klarte jeg å gå ned igjen. Før jeg dro på ferie var jeg nede i 99 omtrent. Men så var jeg en lang, lang helg i Praha med mannen min, og hotellfrokoster tok knekken på eventuelle vektplaner. Heldigvis gikk jeg ikke opp mer enn to kilo, og jeg har klart å kvitte meg med den ene av disse igjen.
Så jeg vaker opp og ned rundt 100-tallet. Det er langt, langt fra der jeg ønsker å være, men totalt sett er jeg likevel ganske fornøyd. Jeg har klart å stabilisere vekten rundt 100kg, omtrent. Den forrige stabile vekten min lå på rundt 107 (stabilt her forstått som en vekt jeg stadig kommer tilbake til, etter å ha gått litt opp og ned, og som jeg beholder i flere måneder). Før det lå jeg stabilt rundt 112. Så stillstand er også en form for fremgang.
Jeg sliter fremdeles med en (vinter-)depresjon også, forresten. Men takket være god hjelp fra en psykolog i Bydel Stovner, og den kommende våren og lysere tider, så har jeg det bedre. Jeg har også begynt på et Mindfullness-kurs, og oppdager til min store overraskelse at teknikkene jeg har lært der faktisk virker litt.
Jeg har ikke trent siden 2015 en gang, men kjenner at jeg stadig får mer energi og tiltakslyst. Etter å ha vært deltidssykemeldt siden slutten av januar (med full sykemelding de to ukene etter mandeloperasjonen), så er jeg denne uken tilbake i full jobb. Det er slitsomt, men også utrolig motiverende å kjenne at dette er noe jeg kan mestre.
Så til tross for nesten ingen vektnedgang siden før jul, så går jeg våren optimistisk i møte. Jeg setter meg ingen nye mål, fordi jeg igjen og igjen ikke klarer å nå de målene jeg setter. Det er demotiverende. I stedet vil jeg ta imot enhver positiv utvikling med glede, og selv en nogen lunde stabil vekt er noe jeg sier meg godt fornøyd med. Og så kan videre nedgang og trening og sånt komme når det kommer.
93kg innen 20. mars, og så stabilisere den vekten frem mot 15. mai.
Nå er det 30. mars. Jeg veier ikke 93kg. Ikke i nærheten en gang.
I dag morges veide jeg 100kg. Nøyaktig.
Jeg har vært lavere i det siste, men det har gått mye opp og ned. Rett etter mandeloperasjonen var jeg på 98kg, og selv om jeg gikk litt opp etterpå så klarte jeg å gå ned igjen. Før jeg dro på ferie var jeg nede i 99 omtrent. Men så var jeg en lang, lang helg i Praha med mannen min, og hotellfrokoster tok knekken på eventuelle vektplaner. Heldigvis gikk jeg ikke opp mer enn to kilo, og jeg har klart å kvitte meg med den ene av disse igjen.
Så jeg vaker opp og ned rundt 100-tallet. Det er langt, langt fra der jeg ønsker å være, men totalt sett er jeg likevel ganske fornøyd. Jeg har klart å stabilisere vekten rundt 100kg, omtrent. Den forrige stabile vekten min lå på rundt 107 (stabilt her forstått som en vekt jeg stadig kommer tilbake til, etter å ha gått litt opp og ned, og som jeg beholder i flere måneder). Før det lå jeg stabilt rundt 112. Så stillstand er også en form for fremgang.
Jeg sliter fremdeles med en (vinter-)depresjon også, forresten. Men takket være god hjelp fra en psykolog i Bydel Stovner, og den kommende våren og lysere tider, så har jeg det bedre. Jeg har også begynt på et Mindfullness-kurs, og oppdager til min store overraskelse at teknikkene jeg har lært der faktisk virker litt.
Jeg har ikke trent siden 2015 en gang, men kjenner at jeg stadig får mer energi og tiltakslyst. Etter å ha vært deltidssykemeldt siden slutten av januar (med full sykemelding de to ukene etter mandeloperasjonen), så er jeg denne uken tilbake i full jobb. Det er slitsomt, men også utrolig motiverende å kjenne at dette er noe jeg kan mestre.
Så til tross for nesten ingen vektnedgang siden før jul, så går jeg våren optimistisk i møte. Jeg setter meg ingen nye mål, fordi jeg igjen og igjen ikke klarer å nå de målene jeg setter. Det er demotiverende. I stedet vil jeg ta imot enhver positiv utvikling med glede, og selv en nogen lunde stabil vekt er noe jeg sier meg godt fornøyd med. Og så kan videre nedgang og trening og sånt komme når det kommer.
lørdag 20. februar 2016
Operasjon
Depresjon er ikke gøy, og gjør det vanskelig å holde på gode matvaner. Jeg har gått opp litt i vekt, og da jeg veide meg i går morges var jeg oppe i 101,5kg igjen. Men jeg stresser ikke så mye, fordi jeg nå kan se frem til to uker med svelgevansker. Det burde gjøre det enklere å gå ned i vekt. Håper bare jeg klarer å holde den av etterpå.
Svelgevasker? Hva mener jeg med det? Jo, i går, fredag 19. februar 2016, fikk jeg fjernet mandlene mine ved Lovisenberg sykehus. Med unntak av da jeg trakk visdomstennene mine, og da jeg fikk operert øynene mine (begge ble gjort med lokalbedøvelse), så har jeg aldri hatt noen form for kirurgi. Har ikke en gang knekt et bein før. Og jeg har aldri vært i narkose. Jeg var nervøs for selve narkosen, og for smerten etterpå og for... Alt egentlig. Men det gikk overraskende bra.
Jeg hadde time kl. 10 på Øre-nese-hals avdelingen på Lovisenbger, og møtte selvsagt opp ca tyve minutter før. Jeg fikk pysj, morgenkåpe og sokker fra sykehuset og måtte skifte ut av egne klær. Tingene mine ble låst inn i et skap jeg fikk nøkkel til. Jeg hadde samtaler med sykepleier, kirurg og anestesilege. Jeg forventet at både anestesilegen og kirurgen skulle være raske og to-the.point, men de tok den tiden jeg trengte. De fremsto som empatiske og hyggelige, så selv om jeg ikke brukte mange minutter med hver av dem, så følte jeg meg godt ivaretatt.
Sykepleieren "min" het Ragnhild, og hun var helt fantastisk. Hun ga meg all infoen jeg trengte (og info jeg ikke visste jeg trengte), svarte på spørsmål, var utrolig omtenksom, blid og serviceinnstilt. Jeg har venner og familie som jobber i helsevesnet, og vet at jobben som sykepleier kan være veldig stressende og underbetalt. Jeg er superimponert over hvor godt sykepleierne på Lovisenberg tok vare på meg. Kunne ikke vært mer fornøyd.
Jeg var forberedt på lang ventetid, men ble tatt inn på operasjonsstua allerede fem på elleve. De la inn veneflon, som var overraskende vond. Jeg er godt vant til blodprøver, de plager meg ikke i det hele tatt. Årene i håndbaken min var tynne, visstnok. Jeg var advart om at narkosen ville svi når den gikk inn, og det gjorde den. Først der veneflonen gikk inn, og så rundt hele håndleddet og så hele hånden. Ikke ulidelig vondt, men veldig, veldig ubehagelig. Heldigvis blacket jeg raskt, og det neste jeg husker er at jeg ble vekket på oppvåkningen. Da var klokka rett før tolv.
Fra start av følte jeg meg overraskende klar i hodet. Kroppen var veldig slapp, som om jeg var på nippet til å sovne. Så jeg prøvde å sove mer, men hodet var helt klart. Jeg hørte alle som snakket rundt meg, dører som gikk opp og igjen, folk som beveget seg, og lyset inn fra vinduene. Sykepleieren "min", Ragnhild, var der og tok utrolig godt vare på meg. Jeg fikk smertestillende, og jeg tror også de ga meg kvalmestillende. Usikker på det. I løpet av de neste 30 minuttene ble jeg klarere og klarere i hodet, og i løpet av en time-halvannen var jeg også rimelig våken i kroppen. Klokka to ble jeg ledsaget opp på beina, gikk en tur på do og satt en stikkpille med mer smertestillende (paralgin major). Offisielt ferdig på oppvåkningen, men jeg ble liggende litt til fordi det ikke var plass på det andre hvilerommet.
Klokka fire var jeg klarert til å dra. Innen da hadde jeg fått to poser med intravenøs væske, drukket et par små glass med vann og spist to små saftis. Jeg var småsvimmel og utrolig sliten, men ellers i fin form. En taxitur hjem (i rushen, så det tok nesten 50 miutter) hvor jeg halvsov hele tiden, og så installerte jeg meg i senga hjemme.
Jeg klarte ikke å sove så mye i går ettermiddag, fordi i det jeg sovnet så prøvde jeg automatisk å svelge. Det klarte jeg ikke, og så våknet jeg i panikk fordi jeg føltes ut som at jeg druknet. Veldig ubehagelig. Først utpå kvelden klarte jeg å sove en halvtime eller mer, Etter dette følte jeg meg mye berde. Jeg drakk litt mer, og spiste mitt første måltid den dagen: En liten yoghurt.
Siden da har jeg tatt regelmessige smertestillende, som sykepleieren anbefalte. Jeg sov rimelig bra i natt, og har det etter forholdene greit. Forventer at smertene vil bli verre i løpet av den kommende uka, og det er blødningsfare de første 14 dagene. Så jeg må ta det med ro. Men enn så lenge så gjør alle de smertestillende jeg dytter i meg, at jeg fungerer rimelig bra. Hadde forventet at jeg skulle ha det vondere, faktisk. Dette er på nivå med en halsbetennelse, altså noe jeg (frem til nå) har mange ganger i året uansett.
Svelgevasker? Hva mener jeg med det? Jo, i går, fredag 19. februar 2016, fikk jeg fjernet mandlene mine ved Lovisenberg sykehus. Med unntak av da jeg trakk visdomstennene mine, og da jeg fikk operert øynene mine (begge ble gjort med lokalbedøvelse), så har jeg aldri hatt noen form for kirurgi. Har ikke en gang knekt et bein før. Og jeg har aldri vært i narkose. Jeg var nervøs for selve narkosen, og for smerten etterpå og for... Alt egentlig. Men det gikk overraskende bra.
Jeg hadde time kl. 10 på Øre-nese-hals avdelingen på Lovisenbger, og møtte selvsagt opp ca tyve minutter før. Jeg fikk pysj, morgenkåpe og sokker fra sykehuset og måtte skifte ut av egne klær. Tingene mine ble låst inn i et skap jeg fikk nøkkel til. Jeg hadde samtaler med sykepleier, kirurg og anestesilege. Jeg forventet at både anestesilegen og kirurgen skulle være raske og to-the.point, men de tok den tiden jeg trengte. De fremsto som empatiske og hyggelige, så selv om jeg ikke brukte mange minutter med hver av dem, så følte jeg meg godt ivaretatt.
Sykepleieren "min" het Ragnhild, og hun var helt fantastisk. Hun ga meg all infoen jeg trengte (og info jeg ikke visste jeg trengte), svarte på spørsmål, var utrolig omtenksom, blid og serviceinnstilt. Jeg har venner og familie som jobber i helsevesnet, og vet at jobben som sykepleier kan være veldig stressende og underbetalt. Jeg er superimponert over hvor godt sykepleierne på Lovisenberg tok vare på meg. Kunne ikke vært mer fornøyd.
Jeg var forberedt på lang ventetid, men ble tatt inn på operasjonsstua allerede fem på elleve. De la inn veneflon, som var overraskende vond. Jeg er godt vant til blodprøver, de plager meg ikke i det hele tatt. Årene i håndbaken min var tynne, visstnok. Jeg var advart om at narkosen ville svi når den gikk inn, og det gjorde den. Først der veneflonen gikk inn, og så rundt hele håndleddet og så hele hånden. Ikke ulidelig vondt, men veldig, veldig ubehagelig. Heldigvis blacket jeg raskt, og det neste jeg husker er at jeg ble vekket på oppvåkningen. Da var klokka rett før tolv.
Fra start av følte jeg meg overraskende klar i hodet. Kroppen var veldig slapp, som om jeg var på nippet til å sovne. Så jeg prøvde å sove mer, men hodet var helt klart. Jeg hørte alle som snakket rundt meg, dører som gikk opp og igjen, folk som beveget seg, og lyset inn fra vinduene. Sykepleieren "min", Ragnhild, var der og tok utrolig godt vare på meg. Jeg fikk smertestillende, og jeg tror også de ga meg kvalmestillende. Usikker på det. I løpet av de neste 30 minuttene ble jeg klarere og klarere i hodet, og i løpet av en time-halvannen var jeg også rimelig våken i kroppen. Klokka to ble jeg ledsaget opp på beina, gikk en tur på do og satt en stikkpille med mer smertestillende (paralgin major). Offisielt ferdig på oppvåkningen, men jeg ble liggende litt til fordi det ikke var plass på det andre hvilerommet.
Klokka fire var jeg klarert til å dra. Innen da hadde jeg fått to poser med intravenøs væske, drukket et par små glass med vann og spist to små saftis. Jeg var småsvimmel og utrolig sliten, men ellers i fin form. En taxitur hjem (i rushen, så det tok nesten 50 miutter) hvor jeg halvsov hele tiden, og så installerte jeg meg i senga hjemme.
Jeg klarte ikke å sove så mye i går ettermiddag, fordi i det jeg sovnet så prøvde jeg automatisk å svelge. Det klarte jeg ikke, og så våknet jeg i panikk fordi jeg føltes ut som at jeg druknet. Veldig ubehagelig. Først utpå kvelden klarte jeg å sove en halvtime eller mer, Etter dette følte jeg meg mye berde. Jeg drakk litt mer, og spiste mitt første måltid den dagen: En liten yoghurt.
Siden da har jeg tatt regelmessige smertestillende, som sykepleieren anbefalte. Jeg sov rimelig bra i natt, og har det etter forholdene greit. Forventer at smertene vil bli verre i løpet av den kommende uka, og det er blødningsfare de første 14 dagene. Så jeg må ta det med ro. Men enn så lenge så gjør alle de smertestillende jeg dytter i meg, at jeg fungerer rimelig bra. Hadde forventet at jeg skulle ha det vondere, faktisk. Dette er på nivå med en halsbetennelse, altså noe jeg (frem til nå) har mange ganger i året uansett.
torsdag 28. januar 2016
Reddet av gode vaner
Jeg er inne i en dårlig periode nå, og det gjør det ekstra vanskelig å fokusere på vekt og trening og sånt. Jeg må være ærlig: Jeg har ikke trent i 2016. Jeg kommer ikke til å trene denne uka heller, til det er jeg alt for utkjørt. Jeg vet at trening er bra når man er psykisk syk, men det er en ting å vite det og noe annet å gjøre det. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Faktisk vil jeg si at det er greit om jeg ikke trener neste uke heller, men at om jeg får det til så er det en bonus.
Jeg var en ny runde på Tanita-vekta i dag. Til tross for pyskisk sykdom og ingen trening, så var ikke resultatet så ille: 100,2kg. På vekten hjemme har jeg faktisk sett de magiske tosiffrede 99,9kg. Første gang 22. januar. Men vanligvis ligger jeg rundt en halvkilo over.
Som denne grafen viser (trykk på den for å få den større), så fortsetter jeg altså å gå ned i vekt, og det er primært fett jeg mister. Jeg sliter veldig med å holde meg unna skjokolade og sånt for tiden, og jeg tror de gode vanene mine redder meg. Jeg spiser ofte en del grønnsaker til middag, jeg spiser rimelig kallorifattig lunsj, og jeg prøver å spise mat heller enn godteri. Jeg spiser en del godteri også, joda. Men jeg har likevel ikke gått opp i vekt. Og der tror jeg de gode vanene, og de stadig mer automatiserte valgene jeg gjør av mellommåltider og middag, er redningen.
Jeg prøver å bli flinkere til å se det positive, og rose megselv for det jeg gjør bra, i stedet for å bli skuffet og irritert på meg selv for alt det jeg ikke får til. Med en vinterdepresjon i veien, så ser jeg det som usannsynlig at jeg vil klare å nå målet om 93kg og dermed en BMI på 32,5, innen 20. mars. Om jeg fortsetter i dagens tempo, med en kilo på tre uker så vil det ta meg 21 uker å miste 7 kilo. Da vil jeg være nede i 93kg innen midten av juni, i tide for sommerens store nerde-arrangement Arcon.
Jeg håper for all del at jeg klarer å gå ned raskere enn det, men dersom jeg klarer en slik rimelig stabil nedgang uten å gå noe særlig opp igjen, så er ikke det så ille det heller.
Vinteren er vanskelig
Da jeg studerte, så var jeg avhengig av skippertaksmetoden for å klare å bestå noe som helst, fordi jeg i perioden november til mars nesten ikke fungerte. Jeg lå hjemme, spiste godteri, leste bøker og sov.
Etter at jeg kom meg i jobb, og fikk bedre rutiner med mat og søvn, så fungerte jeg litt bedre. Men vinterne var alltid vanskelige. Da jeg for noen år siden ble ordentlig deprimert, så var jeg fulltidssykemeldt fra midten av oktober og kom gradvis tilbake i jobb fra starten av april. Jeg så ikke sammenhengen den gangen, men den er ganske åpenbar nå. Både fysisk og psykisk, så takler jeg vinteren svært dårlig.
I år fungerte jeg ganske greit til midten av november, og så ble jeg syk. Fysisk syk, altså, med flere runder forkjørelser og en runde omgangssyke. Når man nesten ikke puster og ligger hjemme med hodet fullt av snørr, så merker man ikke om psyken også er litt på halvt hold. Da jeg januar kom tilbake i full jobb igjen, så begynte jeg der i mot å slite. Jeg slet med å få sove, og sov dårlig når jeg først sov. Jeg manglet tiltakslyst og energi, og brukte en evighet på å komme meg ut døra om morgenen. Jeg brukte opp masse fleksitid, fordi jeg ikke klarte å komme meg på jobb før nærmere ni nesten hver dag. De siste to ukene har det vært verre, og jeg har måttet bruke flere egenmeldingsdager fordi jeg ikke har klart å komme meg på jobb. Kropp og hode var helt utkjørt, og alt jeg ville var å sove.
Så på mandag dro jeg til fastlegen og ble sykemeldt 60%. Diagnosen er "slitenhet", men jeg kjenner lusa på gangen og kaller det vinterdepresjon. Igjen. Jeg ba sjefen om å få lov til å være på jobb hver dag, fordi jeg vil holde på rutinene mine. Jeg vil dessuten ikke være en ytterligere belastning for kollegaene mine. Så derfor er jeg er på jobb ca 3 timer per dag. Resten av tiden ligger jeg i sofaen, og sover, surfer på nett eller ser på tv. Helst med lyset og lyden dempet. Det er veldig mye kjedelig på tv'en.
Jeg ble tipset om et tilbud i bydel Stovner for raskere psykisk helsehjelp, og tok selv kontakt med dem. Etter en kort samtale på telefonen, fortalte de meg at jeg ville få plass hos dem og at de skulle kontakte meg til uka. Så da får jeg kognitiv terapi der, og kan forhåpentligvis lære meg noen mestringsstrategier, så jeg ikke blir like ødelagt neste vinter. Håper jeg.
Samtidig som det er tøft nå, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er enda verre. Jeg har vært verre, og vil ikke tilbake dit. Dette føles håndterbart. Det føles som om dette er noe som vil sette meg ut i noen uker, men ikke i noen måneder. Og det er jeg glad for.
mandag 18. januar 2016
Enklere, sunnere hverdag
Vekten går sakte, saaaakte nedover igjen. Er ikke under 100 igjen enda, men er neeesten der.
Vi har forsøkt å lage oss ukesmenyer og i større grad planlegge innkjøp, men klarer ikke å opprettholde slike planer i mer enn noen uker av gangen. Vi har derfor bestemt oss for å i stedet prøve ut en Matkasse. Dette er både for å få opp andelen grønnsaker og fisk, men også for å få ned størrelsen på porsjonene. Det vil også forhåpnetligvis gjøre at vi får smake på ting vi ellers ikke ville laget, og får en større variasjon i middagene våre.
Det er vanskelig å ta gode valg hver dag, spesielt syns jeg middagene er vanskelige. De er ikke automatiserte enda, så hvert eneste valg krever innsats og viljestyrke. Det er også vanskelig for mannen min, som også kan slite med motivasjonen av og til. Da blir det mer kaloririke ting (gjerne med ost) og mindre grønnsaker enn det burde være. Jeg har sertifikat og bil, så det er nesten alltid jeg som handler middagsmaten. Skal vi spise sunt, er det altså 90% opp til meg. Det er vanskelig.
Vi har forsøkt å lage oss ukesmenyer og i større grad planlegge innkjøp, men klarer ikke å opprettholde slike planer i mer enn noen uker av gangen. Vi har derfor bestemt oss for å i stedet prøve ut en Matkasse. Dette er både for å få opp andelen grønnsaker og fisk, men også for å få ned størrelsen på porsjonene. Det vil også forhåpnetligvis gjøre at vi får smake på ting vi ellers ikke ville laget, og får en større variasjon i middagene våre.
Vi valgte en duo-meny (altså for to personer) for 3 dager per uke fra Godt levert. Jeg er imponert over hvor fleksibelt system de har. Ingen bindingstid, og man kan helt enkelt velge bort uker man ikke kommer til å være hjemme eller av andre grunner ikke ønsker kassen. Man kan også enkelt bytte mellom ulike menyer og ulike størrelser på kassene.
Vi valgte barnemenyen den første uka, fordi maten i denne menyen fristet mest. Neste uke skal vi prøve Express-menyen, fordi den så best ut. Som sagt, veldig fleksibelt.
Den første leveransen kom i går (se bildet), og i dag spiste vi den første middagen. Laks med grønnsaker og stuede poteter. Helt grei porsjonsstørrelser (jeg ble absolutt mett, men mannen min ble ikke stappmett), stor andel grønnsaker og god kvalitet på råvarene. Enkle oppskrifter og instruksjoner, og måltidet gikk overraskende raskt å lage.
I tillegg har jeg for første gang prøvd ut Kolonial.no. Dette er en matbutikk som bare finnes på nettet. Du bestiller og betaler kvelden før, maten pakkes for deg og kjøres til et pick-up-point. Det finnes mange pick-up-points i Oslo-området, og frakten dit koster ingenting. Du kan også få varene kjørt rett hjem, for mellom 50 og 100kr (avhengig av hvor du bor og tiden på døgnet). Prisene på Kolonial.no er ikke noe verre enn f.eks. hos Meny, men de er litt dyrere enn lavpriskjedene som Kiwi. Jeg syns de har et godt nok utvalg for mine behov, og de utvider stadig sortementet sitt.
Dersom du går inn her og registrerer deg, så får du et gavekort på 200kr å handle for. Jeg får også en rabatt på mitt neste kjøp.
Jeg kommer nok ikke til å bruke Kolonial hver dag, for det er enkelt for meg å stikke innom matbutikken på vei fra jobb. Men dager jeg vet jeg har veldig dårlig tid, så kan det være kjekt. Det gjør at jeg blir mer fleksibel i hverdagen, og det er positivt. Handling på kveldstid i ro og fred, vil også minske antallet impulskjøp og usunne valg gjort på tom mage. Så kanskje ender jeg opp med å spare på det like vel, både økonomisk og på vekten.
lørdag 9. januar 2016
Planer for 2016
Jeg satt meg noen mål for en tid tilbake. Tanken var at jeg skulle være på 98kg innen 19. januar, og 93kg innen 23. februar. Med tanke på at jeg gikk opp i vekt i jula, og ikke har trent på nesten to måneder, så er dette vanskeligere enn det burde vært. Jeg burde nemlig vært under 100kg nå, og det er jeg ikke.
Jeg var på Tanita-vekta igjen i går, for første gang siden begynnelsen av desember. Den gang veide jeg 101,5 og nå ble jeg målt til 101,3. Å gå ned over tre kilo på ti dager, er ikke sunt og heller ikke oppnåelig. Å gå ned åtte kilo på seks uker er heller ikke noe jeg anser som oppnåelig, selv om det i teorien er mulig.
Ved å ta disse grepene nå, anerkjenne at målene trolig ikke er oppnåelige og heller justere dem, så slipper jeg store skuffelser. Joda, det er et nederlag å måtte justere målene også, men ikke like mye som dersom jeg stakk hodet i sanden, fremdeles jobbet mot de umulige målene og ble kjempeskuffet og sint på meg selv for å ikke klare det. Målene skal altså justeres.
Jeg fikk beskjed rett før jul at jeg har fått time til operasjon av mandlene 19. februar. Jeg gleder meg til å bli kvitt dem, fordi jeg håper det vil gjøre meg sjeldnere forkjølet. Så får det heller være vondt en stund. De vil ikke operere meg dersom jeg er syk, så den minste forkjølelse vil gjøre at operasjonen må utsettes. Med min flaks, og min helse, så gir jeg megselv 50/50 odds for at operasjonen 19. februar blir noe av.
Sår hals er en effektiv, om enn ikke ideell, slankekur. Jeg vil derfor sette meg mål om å nå de magiske 93kilo (altså BMI på 33) innen 20. mars 2016. Dette er 800g vektnedgang per uke, som er vesentlig mer enn jeg har klart i 2015, men med spisevansker i to uker burde være mulig.
Deretter har jeg som mål å forbli stabil på denne vekten i minst en måned, gjerne to. Altså at jeg per 15. mai fremdeles ikke skal veie noe mer enn 93kg. Om jeg veier mindre så er det greit, men hovedsaken denne våren blir å stabilisere vekten.
Mål for senere i 2016 må komme etter hvert. Jeg ønsker ikke å sette meg mål som er for uoppnåelige eller ligger for langt frem i tid. Jeg ønsker ikke å skuffe meg selv mer enn jeg må.
Jeg var på Tanita-vekta igjen i går, for første gang siden begynnelsen av desember. Den gang veide jeg 101,5 og nå ble jeg målt til 101,3. Å gå ned over tre kilo på ti dager, er ikke sunt og heller ikke oppnåelig. Å gå ned åtte kilo på seks uker er heller ikke noe jeg anser som oppnåelig, selv om det i teorien er mulig.
Ved å ta disse grepene nå, anerkjenne at målene trolig ikke er oppnåelige og heller justere dem, så slipper jeg store skuffelser. Joda, det er et nederlag å måtte justere målene også, men ikke like mye som dersom jeg stakk hodet i sanden, fremdeles jobbet mot de umulige målene og ble kjempeskuffet og sint på meg selv for å ikke klare det. Målene skal altså justeres.
Jeg fikk beskjed rett før jul at jeg har fått time til operasjon av mandlene 19. februar. Jeg gleder meg til å bli kvitt dem, fordi jeg håper det vil gjøre meg sjeldnere forkjølet. Så får det heller være vondt en stund. De vil ikke operere meg dersom jeg er syk, så den minste forkjølelse vil gjøre at operasjonen må utsettes. Med min flaks, og min helse, så gir jeg megselv 50/50 odds for at operasjonen 19. februar blir noe av.
Sår hals er en effektiv, om enn ikke ideell, slankekur. Jeg vil derfor sette meg mål om å nå de magiske 93kilo (altså BMI på 33) innen 20. mars 2016. Dette er 800g vektnedgang per uke, som er vesentlig mer enn jeg har klart i 2015, men med spisevansker i to uker burde være mulig.
Deretter har jeg som mål å forbli stabil på denne vekten i minst en måned, gjerne to. Altså at jeg per 15. mai fremdeles ikke skal veie noe mer enn 93kg. Om jeg veier mindre så er det greit, men hovedsaken denne våren blir å stabilisere vekten.
Mål for senere i 2016 må komme etter hvert. Jeg ønsker ikke å sette meg mål som er for uoppnåelige eller ligger for langt frem i tid. Jeg ønsker ikke å skuffe meg selv mer enn jeg må.
Oppsummering av 2015
"Nytt år, nye muligheter", sies det. Da er det naturlig å tenke gjennom året som har gått, og se fremover mot året som kommer.
Jeg har slitt med overvekt hele mitt voksne liv, og har hatt denne bloggen siden 2012. Det startet som en ren treningsblogg, og jeg blogget spesielt mye i 2012/2013. Jeg forsøkte å gjøre som min venninne, og lage ett blogginnlegg per treningsøkt. Men så sluttet jeg å trene, igjen og igjen. Nedtur etter nedtur. Og vekta forble der den var, eller krøp opp.
I 2014 hadde jeg fire innlegg. Jeg trente litt, i perioder. Men mesteparten av tiden trente jeg ikke.
I 2015 er det ingen blogginnlegg før august, men innsatsen min begynte tidligere den sommeren med å forsøke å spise sunnere. Igjen. Vinteren 2014 og våren 2015 var jeg oppe i både 112kg og 115kg, noe jeg skammet meg så mye over at jeg ikke har dokumentert eller skrevet det ned noe sted. Jeg trøstet meg med at jeg på det meste har veid meg til 119,5kg, og at jeg sannsynligvis har vært enda tyngre i perioder jeg ikke veide meg. Men herre min hatt! Det er hvor mange år siden nå? Seks år? Syv? Lenge i hvertfall. Jeg kan ikke alltid bruke det som en krykke eller en unnskyldning.
Så sommeren 2015 forsøkte jeg å spise sunnere, mindre godteri og mindre porsjoner. Med det resultat at jeg 25.06.15 veide 110kg. Jeg klarte å fortsette å ta (i hovedsak) riktige valg de neste par månedene, også, og gikk litt mer ned til 107kg. I midten av august startet jeg ved Frisklivssentralen, og det var bistanden der som gjorde at jeg klarte å fortsette med de gode kostholdsvanene. Det er også bistanden derfra som gjorde at jeg klarte å bli kvitt den stygge avhengigheten jeg har hatt til skjokolade.
Jeg var deltidssykemeldt fra august til november, for å kunne jobbe med helsen min. Sykemeldingen baserte seg på overvekt, muskelsmerter og slitenhet. De første to månedene jobbet jeg 60%, den siste måneden jobbet jeg 80%. Med 1-2 fridager per uke, så ble mye tid tilbragt på Frisklivssentralen. Jeg deltok på gruppeundervisning, treningstimer i gruppe, trente på egenhånd både kondisjon og styrke, og fikk veiledning fra de fantastisk flinke ansatte der. Veiledningen handlet både om trening og om kosthold, men det viktigste for meg var å bli sett.
I midten av november gikk jeg tilbake til full jobb, men frisklivsresepten min ble forlenget. Jeg kunne ikke lenger komme dit på dagtid i hverdagene, men jeg kunne komme på ettermiddagene for veiledning. Det føltes trygt og fremdeles ha støtte.
I november satt jeg meg noen ganske hårete mål og en konkret fremdrifts plan for veien fremover. På grunn av sykdom og andre uforutsette hendelser, så har jeg ikke helt klart å nå disse målene enda. Riktig nok var jeg på tosiffret vekt før jul, men jeg gikk opp igjen i løpet av jula.
Denne bloggen startet med å skulle handle om trening, og jeg blogget ved hver treningsøkt. I 2015 har jeg ikke blogget hver gang jeg har trent. I stedet har jeg blogget når jeg har hatt noe på hjertet, enten fordi jeg opplever noe nytt eller fordi jeg er usikker og trenger å skrive for å håndtere tankene mine. Jeg har hatt både gode og mindre gode opplevelser. Jeg liker denne måten å blogge på. Det føles mindre kunstig og mindre som en plikt.
I 2015 har bloggen også hatt en dreining, fra trening til vekt. Dette har ikke vært med vilje, men jeg syns ikke det er noe problem. Vekten min har ikke vært interessant å skrive om tidligere, fordi den har stått på stedet hvil. Den har vært noe jeg skammet meg over, og som har gjort at jeg har følt meg motløs og trist.
2015 var året da mine følelser rundt min egen vekt begynte å endre seg. Jeg oppdaget at det ER mulig å gå ned i vekt, og å holde vekten av. Jeg føler meg ikke lenger like motløs eller like trist, og da er det både enklere og morsommere å blogge om det. Jeg fikk også virkelig føle på kroppen at det eneste som virkelig kan gjøre noe med vekten er kostholdet. Trening er sunt for kroppen, og for psyken, men trening alene gjør lite for at jeg faktisk skal gå ned i vekt. Jeg burde trene jevnlig, men at jeg ikke har trent noe særlig de siste par månedene stresser meg ikke så mye som det sikkert ville gjort for et par år siden. Det er ikke treningen som vil gjøre at jeg går ned i vekt, det er kostholdet.
I løpet av 2015 gikk jeg ned omtrent ni kilo på et halvt år (fra 110 i juni til ca 101 ved slutten av året). Det er omtrent 1,5kg per måned, eller 375g per uke. Det kunne vært raskere, men jeg er fornøyd. Så får det heller være at det går opp og ned med hvor mye jeg får trent. Man kan ikke klare alt på en gang.
Hvordan håndtere søtsug
Jeg gikk som sagt en del opp i jula. Ikke katastrofalt mye... Det kunne nok vært mye verre, dersom jeg ikke hadde vært søkk forkjølet. Og dersom jeg hadde vært lengre hjemme hos familien min, med tilgang til julekaker og dessert-rester. Det er også vanskelig å se hva som skyldes all sykdommen før jul (og som dermed er forventet oppgang), og hva som skyldes elendig kosthold og ingen trening.
Jeg tok i hvertfall grep rundt nyttår, og forsøkte å gå tilbake til de gode rutinene og vanene mine. Det gikk overraskende greit. Til tross for at jeg hadde hatt enkeltdager med mye skjokoladespising i juleferien, og generelt hadde hatt en ustabil måltidsrytme og for høyt kaloriinntak. Jeg var redd for å ha blitt avhengig av skjokolade igjen (jeg har jo begynt å like det igjen!), men det gikk faktisk bra. Det må vel bety at jeg har jobbet med dette lenge nok til at disse rutinene og vanene holder på å bli automatisert. Hurra!
Nåja... Ikke sååå mye jubel. "Begynner å bli automatisert" betyr ikke at det er lett. Selvsagt har jeg LYST på gode ting. Spesielt er søte bakverk og skjokolade høyt på lista. Og is. Og sukkerholdig drikke. Og... Ja, du skjønner poenget. Men denne lysten er håndterbar, fordi jeg har gode alternativer og vaner. Jeg spiser for eksempel jevnere og er mer bevisst på å få i meg mellommåltider i løpet av dagen. Så det er ikke lett, men det er lettere enn da jeg gikk 100% på viljestyrke (ærlig talt, viljestyrke alene holder i max tre uker). Jeg føler ikke en like stor grad av tvang lenger. Det er godt.
Her er hvordan det fungerer for meg:
Før jeg går til kjøleskapet for å hente meg en skjokoladebit (eller skjokoladeplate), så klarer jeg ofte å stoppe og spørre meg selv: "Trenger jeg virkelig dette?" "Er det skjokolade jeg egentlig vil ha nå, eller er jeg egentlig bare sulten?" "Når spiste jeg egentlig ordentlig mat sist?" "Kanskje jeg heller skal ta meg noe å drikke?"
Hvis det viser seg at jeg egentlig er sulten og/eller tørst, så prøver jeg å velge å spise mat og å drikke noe i stedet. Ordentlig mat, altså. Knekkebrød med pålegg eller noe sånt. Det er ikke alltid det går, kanskje jeg ikke har noe fristende i huset eller kanskje skjokoladelysten er for sterk. Men ofte går det.
Jeg sier kanskje til megselv at jeg kan ta LITT skjokolade etter å ha spist, dersom jeg fremdeles vil ha. En halvtime senere, dersom jeg igjen (eller fremdeles) vil ha skjokolade, så spør jeg meg selv de samme spørsmålene igjen. "Trenger jeg virkelig dette? Er jeg egentlig bare mer sulten?" Av og til klarer jeg da å velge ordentlig mat igjen, og igjen.
Ofte, for å være ærlig, så har jeg glemt den skjokoladen. Og da går det jo greit. (Ja, det er merkelig men det er altså mulig! Slik fungerer det å være mindre avhengig. Og ja, det føles ganske uvant.) Når det ikke går, så kanskje jeg spiser litt skjokolade. Men veldig ofte er disse spørsmålene nok, når de også suppleres med ordentlig, mager mat. Masse mat.
Når jeg sliter med et søtsug, så prøver jeg å tenke over hva jeg har gjort i dag som har forårsaket et så ustabilt blodsukker. Er det stress? Er det for lenge mellom måltidene? Spiser jeg for lite? Dersom det er stress eller andre psykiske årsaker, så prøver jeg å planlegge for det. Ta med mellommåltider på jobb. Ta med middag, om jeg vet jeg blir sittende lenge. Dra innom Narvesen og kjøpe en smoothie eller en yoghurt. Se om jeg kan fjerne noe fra kalenderen min, så jeg får bedre tid. Og hver dag prøver jeg å lære av mine feil, slik at jeg kanskje klarer å ta bedre valg senere..
Når jeg ikke klarer å ta gode valg, og har fått i meg en haug med skjokolade eller andre gode ting.. Da vet jeg i hvertfall hva dette betyr: Jeg har nok overskredet kaloribudsjettet mitt for dagen (jeg teller ikke lenger, men dette er ikke vanskelig å gjette). Da er det enda viktigere at jeg klarer å velge magre middagsalternativer og kontrollerer posjonsstørrelsen. Slik klarer jeg å veie opp for NOEN av de flere tusen kalloriene jeg får i meg fra godteriet, og resultatet på vekta blir ikke like katastrofalt.
Jeg har sikkert andre strategier og vaner, mer eller mindre bevisste og automatiserte. Men dette er altså noen av tankemåtene jeg har for å klare å ta sunne valg. Har du noen slike strategier? Del de gjerne med meg, så kan vi lære av hverandre.
Jeg tok i hvertfall grep rundt nyttår, og forsøkte å gå tilbake til de gode rutinene og vanene mine. Det gikk overraskende greit. Til tross for at jeg hadde hatt enkeltdager med mye skjokoladespising i juleferien, og generelt hadde hatt en ustabil måltidsrytme og for høyt kaloriinntak. Jeg var redd for å ha blitt avhengig av skjokolade igjen (jeg har jo begynt å like det igjen!), men det gikk faktisk bra. Det må vel bety at jeg har jobbet med dette lenge nok til at disse rutinene og vanene holder på å bli automatisert. Hurra!
Nåja... Ikke sååå mye jubel. "Begynner å bli automatisert" betyr ikke at det er lett. Selvsagt har jeg LYST på gode ting. Spesielt er søte bakverk og skjokolade høyt på lista. Og is. Og sukkerholdig drikke. Og... Ja, du skjønner poenget. Men denne lysten er håndterbar, fordi jeg har gode alternativer og vaner. Jeg spiser for eksempel jevnere og er mer bevisst på å få i meg mellommåltider i løpet av dagen. Så det er ikke lett, men det er lettere enn da jeg gikk 100% på viljestyrke (ærlig talt, viljestyrke alene holder i max tre uker). Jeg føler ikke en like stor grad av tvang lenger. Det er godt.
Her er hvordan det fungerer for meg:
Før jeg går til kjøleskapet for å hente meg en skjokoladebit (eller skjokoladeplate), så klarer jeg ofte å stoppe og spørre meg selv: "Trenger jeg virkelig dette?" "Er det skjokolade jeg egentlig vil ha nå, eller er jeg egentlig bare sulten?" "Når spiste jeg egentlig ordentlig mat sist?" "Kanskje jeg heller skal ta meg noe å drikke?"
Hvis det viser seg at jeg egentlig er sulten og/eller tørst, så prøver jeg å velge å spise mat og å drikke noe i stedet. Ordentlig mat, altså. Knekkebrød med pålegg eller noe sånt. Det er ikke alltid det går, kanskje jeg ikke har noe fristende i huset eller kanskje skjokoladelysten er for sterk. Men ofte går det.
Jeg sier kanskje til megselv at jeg kan ta LITT skjokolade etter å ha spist, dersom jeg fremdeles vil ha. En halvtime senere, dersom jeg igjen (eller fremdeles) vil ha skjokolade, så spør jeg meg selv de samme spørsmålene igjen. "Trenger jeg virkelig dette? Er jeg egentlig bare mer sulten?" Av og til klarer jeg da å velge ordentlig mat igjen, og igjen.
Ofte, for å være ærlig, så har jeg glemt den skjokoladen. Og da går det jo greit. (Ja, det er merkelig men det er altså mulig! Slik fungerer det å være mindre avhengig. Og ja, det føles ganske uvant.) Når det ikke går, så kanskje jeg spiser litt skjokolade. Men veldig ofte er disse spørsmålene nok, når de også suppleres med ordentlig, mager mat. Masse mat.
Når jeg sliter med et søtsug, så prøver jeg å tenke over hva jeg har gjort i dag som har forårsaket et så ustabilt blodsukker. Er det stress? Er det for lenge mellom måltidene? Spiser jeg for lite? Dersom det er stress eller andre psykiske årsaker, så prøver jeg å planlegge for det. Ta med mellommåltider på jobb. Ta med middag, om jeg vet jeg blir sittende lenge. Dra innom Narvesen og kjøpe en smoothie eller en yoghurt. Se om jeg kan fjerne noe fra kalenderen min, så jeg får bedre tid. Og hver dag prøver jeg å lære av mine feil, slik at jeg kanskje klarer å ta bedre valg senere..
Når jeg ikke klarer å ta gode valg, og har fått i meg en haug med skjokolade eller andre gode ting.. Da vet jeg i hvertfall hva dette betyr: Jeg har nok overskredet kaloribudsjettet mitt for dagen (jeg teller ikke lenger, men dette er ikke vanskelig å gjette). Da er det enda viktigere at jeg klarer å velge magre middagsalternativer og kontrollerer posjonsstørrelsen. Slik klarer jeg å veie opp for NOEN av de flere tusen kalloriene jeg får i meg fra godteriet, og resultatet på vekta blir ikke like katastrofalt.
Jeg har sikkert andre strategier og vaner, mer eller mindre bevisste og automatiserte. Men dette er altså noen av tankemåtene jeg har for å klare å ta sunne valg. Har du noen slike strategier? Del de gjerne med meg, så kan vi lære av hverandre.
...og igjen.
Siste uka i desember ble jeg syk igjen. En ny, stygg forkjølelse. Totalt har jeg altså vært nesten sammenhengende syk siden midten av november.
Takket være omgangssyken så var jeg under 100kg før jul, jeg vaket faktisk rundt 98kg i et par uker. Denne nedgangen hadde vært unormalt raskt pga omgangssyke og annen sykdom, som betyr at jeg selvsagt gikk opp igjen. Med juleferien gikk jeg også opp litt ekstra, med det resultat at jeg var rundt 101,5kg igjen rundt nyttår.
Jeg skylder på juleskjokolade. Ja, jeg har lært meg å like skjokolade igjen. Det var lurt... Not!
Takket være omgangssyken så var jeg under 100kg før jul, jeg vaket faktisk rundt 98kg i et par uker. Denne nedgangen hadde vært unormalt raskt pga omgangssyke og annen sykdom, som betyr at jeg selvsagt gikk opp igjen. Med juleferien gikk jeg også opp litt ekstra, med det resultat at jeg var rundt 101,5kg igjen rundt nyttår.
Jeg skylder på juleskjokolade. Ja, jeg har lært meg å like skjokolade igjen. Det var lurt... Not!
Abonner på:
Innlegg (Atom)