Jeg har neglisjert kroppen min i flere år, det må jeg innrømme. Jeg har vært fokusert på andre ting, som å gå gravid og ta vare på små barn, og ikke tatt kroppen min på alvor. Nå er jeg 35 år, og har skjønt at kroppen min trenger rett og slett litt oppussing.
I fjor høst gikk jeg (som tidligere nevnt) til optiker for første gang på mange år, og jeg startet en tannbehandling for å få bukt med en infeksjon i tannkjøttet. Tannbehandlingen fortsetter i år også. I tillegg begynte jeg prosessen med å bli hpv-vaksinert, dette krever tre doser satt over 1 år. Den siste dosen skal jeg ta til sommeren.
I fjor var jeg også hos fastlege og deretter gynekolog, og fikk påvist en kronisk hudsykdom som heter lichen sclerosus. Den angriper huden i underlivet, altså på vulva, og kan blant annet gi kløe, svie og økt tendens til rifter. Etter at jeg begynte behandling har jeg blitt veldig mye bedre, men behandlingen må vedlikeholdes livet ut.
På grunn av økende vekt har jeg også snakket med fastlegen om å få teste ut medisiner som kan dempe apetitt, og har blitt henvist til fedmepoliklinikken på St. Olavs for dette. Jeg var også på samtaler på St. Olavs nå i påsken, på gynekologisk avdeling, fordi jeg ønsker å bli sterilisert.
Sterilisering er litt av en prosess, forresten.. Først må jeg lese en brosjyre og fylle ut et skjema (begjæring om sterilisering), så må fastlegen henvise meg til St. Olavs fordi jeg SØKER om sterilisering. En søknad altså, ikke noe jeg egentlig kan bestemme selv. Så var jeg på sykehuset og hadde samtaler med gynekolog (+gynekologisk undersøkelse), sykepleier og anestesilege, og så gjør disse tre en samlet vurdering av om jeg skal få innvilget sterilisering eller ikke.
Jeg fikk til slutt innvilget steriliseringen. (Vil altså få time en gang i år.. Men aner ikke akkurat når, det er jo ikke en akutt operasjon.) Men det involverte en svært lang og ubehagelig samtale med gynekologen, hvor jeg ble sterkt presset til å prøve spiral først. Jeg ønsker ikke spiral, etter prøverørs-utredningen er jeg veldig ferdig med å få vonde ting opp i livmorhalsen min. Jeg ønsker en permanent løsning, ikke noe som (i beste fall) må byttes ut hvert 5. år.
Jeg var helt tydelig på dette fra start av, men opplevde ikke å bli hørt eller tatt hensyn til. Jeg sa også ifra at jeg opplevde å ikke bli hørt, noe som over hodet ikke hadde noen som helst effekt. Det var en utrolig umyndiggjørende og kjip samtale, fordi jeg satt hele veien med følelsen av at denne legen (som forresten selv var kvinne) ville kunne avgjøre om jeg skulle få sterilisering eller ikke. Altså at jeg var avhengig av hennes godvilje.
Det asymetriske maktforholdet er naturlig, situasjonen tatt i betraktning, men at hun så brukte sin makt til å legge så stort press på meg syns jeg ikke noe om. Jeg gråt i samtalen, og var skikkelig uttafor i flere timer etterpå. Hadde jeg vært LITT mindre selvsikker og trygg på egne meninger, så hadde hun klart å tvinge gjennom at jeg skulle prøve spiral.
Heldigvis sto jeg på mitt.
Jeg pratet med noen venninner over nett etterpå, og de oppfordret meg til å sende klage. Men jeg ønsker å bli ferdig med denne prosessen først, og så evt klage etterpå. Om jeg orker. Tror uansett det ikke vil medføre noen endringer eller har så mye for seg.
Så vi får se.
Det skjer altså en del fremover:
-Videre tannbehanling
-Oppfølging fra fedmepoliklinikken
-Sterilisering
Så var det dette med fysioterapeut, som jeg fremdeles ikke har tatt tak i. Det får bli senere. Føttene mine er bedre, så ser ut som plantar fascitten gikk over av seg selv. Men kjenner mye generelle smerter i beina og får småproblemer med bekkenet når jeg er i aktivitet, så hadde sikkert hatt gått av fysioterapi uansett.
