Jeg og mannen min har satt på planen vår at vi skal gå tur hver torsdag. Forrige uke gikk vi rundt Sognsvann. Det går litt saktere med han og den dårlige ryggen hans enn når jeg går turen alene (jeg jogger jo korte strekniger), men til gjengjeld er det veldig hyggelig å ha noen å gå sammen med. Vi skavler, ser på vannet og trærne og av og til gjør vi morsomme ting. Sånn som å sitte på en benk og se på endene, mens vi synger Andungen Kvakk-Kvakk-sangen i kor ("Kvaak, kvarak, kvakk-kvaaakk, kvaak, kvakk-kvaakk, kvaak...). Kanskje like greit at ingen andre enn endene så oss... :P
Jeg har også gått tur alene en gang: På mandag satt jeg hjemme på dagtid (arbeidsledig) og kjedet meg. Jeg så ut på det fine været, og tenkte at det er synn å sitte inne i så fint vær. Så jeg tok på meg en varm genser, kjørte til Furuset og gikk på oppdagelsestur for å forsøke å finne den såkalte Verdensparken som visst skal ligge der et sted. Jeg fant parken etter litt roting, og gikk rundt i den i en halvtimes tid. Det ble en fin tur.
Å gå ut på tur "fordi været er for fint til å sitte inne" gjør at jeg tenker at jeg holder på å bli som mine foreldre... Men det er nok ikke det værste man kan bli.
Så selv om jeg ikke trener på treningssenter for tiden, så er jeg likevel fysisk aktiv et par-tre ganger i uka. Jeg går tur og jeg danser. I tillegg har jeg mye bedre kosthold nå enn tidligere. Jeg spiser nemlig MYE mindre sjokolade enn før. Når mannen min er så flink til å holde kostholdet sitt på rett kjøl, så føler jeg ikke at jeg kan sabotere det med å ha masse godteri i huset. Jeg spiser fremdeles sjokkolade når jeg har lyst på det altså, jeg setter ingen hinder for meg selv.. Men siden vi spiser mye oftere nå enn vi gjorde før, så har jeg også et mye gjevnere blodsukker, og da får jeg faktisk ikke like mye lyst på noe godt.
Håper detter er en trend som varer, for jeg merker at jeg har godt av det. I dag morres viste vekta 107kg. Det er en halvkilo ned siden forrige uke, og to kilo ned siden for halvannen måned siden. Og det uten at jeg egentlig opplever at jeg gjør stort for det. Jeg driver ikke og sliter meg ihjel på treningsstudio, jeg driver ikke på noe vis og slanker meg. Og likevel ramler kiloene av, sånn litt etter litt. Fortsetter det slik, så kan jeg kanskje nå målet mitt om å komme meg under hundre om ikke så alt for mange måneder.
onsdag 2. oktober 2013
Oppturer og nedturer
Jeg danser fremdeles hver mandag i to timer. I tillegg deltar jeg på annen danse-relatert aktivitet. Forrige tirsdag var jeg på et utested med danse-folk fra Bårdar. Ble mest å sitte å se på, fordi jeg ikke danser Lindy Hop, men fikk danset litt også. I dag skal jeg på sosialdans med OSI, det samme jeg var på første uken jeg begynte. Den gangen var det kjempegøy, håper det blir like artig denne gangen.
Neste mandag er første kursgang på Boogie Woogie 2, altså er jeg ferdig med Boogie Woogie 1 (10 timers kurs). Deretter er det dansefest med OSI på tirsdag, og neste helg skal jeg på et helgelangt boogie-seminar som heter Oslo Swing Fever, med kurs på dagtid og fest på kvelden. I det hele tatt blir det mye dansing fremover, og jeg stortrives!
Klart, dansekurset er ikke alltid like morsomt. Forrige mandag var faktisk skikkelig kjip. Vi skulle lære en tur som heter klassika. Den involverer å snurre en-og-en-halv gang rundt på temmelig kort tid. Og ikke som en piruett altså, men hvor man "går" rundt (en halv runde for hvert steg). Og jeg fikk det bare IKKE til. Vi startet med at alle jentene skulle gjøre det, uten partner. Vi snurret, og da jeg for åttende gang endte opp motsatt vei av alle de andre, så følte jeg meg veldig lite flink. Et par av de andre la merke til at jeg slet, og forsøkte å hjelpe meg. Det var veldig hyggelig av dem, men jeg fikk det ikke til noe særlig bra med deres hjelp heller. Og det understreket liksom bare ovenfor alle hvor lite flink jeg var.
Jeg var allerede nedstemt etter denne øvelsen, og det ble ikke bedre da vi gikk sammen i par. Jeg kjempet som best jeg kunne med å bite tennene sammen og holde ut, men til slutt klarte jeg det ikke lengre. Jeg ville ikke at folk skulle se meg gråte, så jeg sprang ut av timen og gikk til garderobene. Og så gråt jeg i ti minutter. Det som svei mest var ikke det at jeg ikke fikk det til, men at alle andre så ut til å klare det. Jeg hater å være dårligst. Jeg kan godt slite med å klare ting, så lenge andre i rommet sliter med det samme. Men nivå-forskjellene gjorde at dette føltes mer som gymtimene på ungdomsskolen, og ikke noe jeg hadde blitt med på frivillig.
Da jeg hadde tatt meg sammen, og blitt litt mindre rød i ansiktet og øynene, gikk jeg tilbake til timen. Jeg sa unnskyld til partneren jeg hadde løpt fra, og forsøkte å fortsette timen. I mine øyne gjør akkurat dette meg litt mer voksen enn den sippete fjortisen jeg følte meg som. Jeg hadde jo lyst til å gi opp og aldri danse igjen, men nektet meg selv å gjøre det. Vi fortsatte å øve, jeg fikk hjelp av en av instruktørene, men det hjalp ikke noe videre. Jeg fikk det ikke til, og tårene begynte å trille igjen. Denne gangen ble jeg stående, og fortsatte timen, selv om jeg syns det var veldig ubehagelig.
Jeg brukte en ettermiddag her hjemme på å se på videoer av klassika og øve på å snurre og få stegene riktig. Etter hvert klarte jeg det når jeg gjorde det sakte, men ikke når det skulle bli danse-tempo på det. Når det første som skjedde i begynnelsen av neste time (sist mandag) var at vi skulle repetere klassika, så bannet jeg derfor stygt inni meg. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få det til denne gangen heller.
Øvingen hjemme hadde tydeligvis hjulpet, for øvelsene uten partner klarte jeg på første forsøk. Ikke et snev av problemene jeg hadde hatt sist. Plutselig var dette noe jeg mestret, noe som var morsomt. Når vi skulle gå sammen med partner klarte jeg også å gjøre klassikaen nogen lunde riktig, men bare hvis jeg konsentrerte meg om det. Altså klarte jeg det ikke hvis jeg lot være å tenke og bare fulgte partneren, men jeg klarte det hvis jeg visste hva som kom og rakk å forberede meg mentalt på det. Ergo klarte jeg klassika med partner omtrent 50% av gangene, som er en MASSIV forbedring fra sist.
Jeg begynte å rote mye mer da de satt på raskere musikk, rett og slett fordi denne turen ikke "sitter i kroppen" enda. I "muskelminnet" som disse danserne snakker om. Så kom den instruktøren jeg har snakket om i tidligere innlegg og danset med meg.... Og da klarte jeg det! Jeg fikk også mulighet til å danse med den andre instruktøren (han som egentlig er instruktør på boogie 1). Jeg fikk inntrykk av at han testet meg fordi han roterte meg gjennom de fleste av turene vi har lært. Jeg fikk inntrykk av at jeg besto, også. :)
Og appropos han flinke fyren som jeg tidligere har hatt en crush på: Det begynner heldigvis å gi seg nå. Delvis fordi jeg har snakket mer med han og dama hans, og de er veldig trivelige folk begge to. Så han er ikke lenger en tilfeldig fremmed man legger merke til i forbifarten, men et faktisk menneske som jeg etter hvert kan anse som en bekjent. Delvis fordi jeg har lagt merke til at han er akkurat like hyggelig og sjarmerende og pedagogisk med alle andre han danser med også. Det er altså ikke noe speselt med meg, han bare ER sånn. Det er godt med en crush av og til, men det er godt når det begynner å roe seg også. Det blir enklere å være rundt han, enklere å puste når han er i rommet, og mye, mye enklere å danse med han. Dessuten føler jeg meg mindre som en creepy stalker. Og det tror jeg også er bra.
Neste mandag er første kursgang på Boogie Woogie 2, altså er jeg ferdig med Boogie Woogie 1 (10 timers kurs). Deretter er det dansefest med OSI på tirsdag, og neste helg skal jeg på et helgelangt boogie-seminar som heter Oslo Swing Fever, med kurs på dagtid og fest på kvelden. I det hele tatt blir det mye dansing fremover, og jeg stortrives!
Klart, dansekurset er ikke alltid like morsomt. Forrige mandag var faktisk skikkelig kjip. Vi skulle lære en tur som heter klassika. Den involverer å snurre en-og-en-halv gang rundt på temmelig kort tid. Og ikke som en piruett altså, men hvor man "går" rundt (en halv runde for hvert steg). Og jeg fikk det bare IKKE til. Vi startet med at alle jentene skulle gjøre det, uten partner. Vi snurret, og da jeg for åttende gang endte opp motsatt vei av alle de andre, så følte jeg meg veldig lite flink. Et par av de andre la merke til at jeg slet, og forsøkte å hjelpe meg. Det var veldig hyggelig av dem, men jeg fikk det ikke til noe særlig bra med deres hjelp heller. Og det understreket liksom bare ovenfor alle hvor lite flink jeg var.
Jeg var allerede nedstemt etter denne øvelsen, og det ble ikke bedre da vi gikk sammen i par. Jeg kjempet som best jeg kunne med å bite tennene sammen og holde ut, men til slutt klarte jeg det ikke lengre. Jeg ville ikke at folk skulle se meg gråte, så jeg sprang ut av timen og gikk til garderobene. Og så gråt jeg i ti minutter. Det som svei mest var ikke det at jeg ikke fikk det til, men at alle andre så ut til å klare det. Jeg hater å være dårligst. Jeg kan godt slite med å klare ting, så lenge andre i rommet sliter med det samme. Men nivå-forskjellene gjorde at dette føltes mer som gymtimene på ungdomsskolen, og ikke noe jeg hadde blitt med på frivillig.
Da jeg hadde tatt meg sammen, og blitt litt mindre rød i ansiktet og øynene, gikk jeg tilbake til timen. Jeg sa unnskyld til partneren jeg hadde løpt fra, og forsøkte å fortsette timen. I mine øyne gjør akkurat dette meg litt mer voksen enn den sippete fjortisen jeg følte meg som. Jeg hadde jo lyst til å gi opp og aldri danse igjen, men nektet meg selv å gjøre det. Vi fortsatte å øve, jeg fikk hjelp av en av instruktørene, men det hjalp ikke noe videre. Jeg fikk det ikke til, og tårene begynte å trille igjen. Denne gangen ble jeg stående, og fortsatte timen, selv om jeg syns det var veldig ubehagelig.
Jeg brukte en ettermiddag her hjemme på å se på videoer av klassika og øve på å snurre og få stegene riktig. Etter hvert klarte jeg det når jeg gjorde det sakte, men ikke når det skulle bli danse-tempo på det. Når det første som skjedde i begynnelsen av neste time (sist mandag) var at vi skulle repetere klassika, så bannet jeg derfor stygt inni meg. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få det til denne gangen heller.
Øvingen hjemme hadde tydeligvis hjulpet, for øvelsene uten partner klarte jeg på første forsøk. Ikke et snev av problemene jeg hadde hatt sist. Plutselig var dette noe jeg mestret, noe som var morsomt. Når vi skulle gå sammen med partner klarte jeg også å gjøre klassikaen nogen lunde riktig, men bare hvis jeg konsentrerte meg om det. Altså klarte jeg det ikke hvis jeg lot være å tenke og bare fulgte partneren, men jeg klarte det hvis jeg visste hva som kom og rakk å forberede meg mentalt på det. Ergo klarte jeg klassika med partner omtrent 50% av gangene, som er en MASSIV forbedring fra sist.
Jeg begynte å rote mye mer da de satt på raskere musikk, rett og slett fordi denne turen ikke "sitter i kroppen" enda. I "muskelminnet" som disse danserne snakker om. Så kom den instruktøren jeg har snakket om i tidligere innlegg og danset med meg.... Og da klarte jeg det! Jeg fikk også mulighet til å danse med den andre instruktøren (han som egentlig er instruktør på boogie 1). Jeg fikk inntrykk av at han testet meg fordi han roterte meg gjennom de fleste av turene vi har lært. Jeg fikk inntrykk av at jeg besto, også. :)
Og appropos han flinke fyren som jeg tidligere har hatt en crush på: Det begynner heldigvis å gi seg nå. Delvis fordi jeg har snakket mer med han og dama hans, og de er veldig trivelige folk begge to. Så han er ikke lenger en tilfeldig fremmed man legger merke til i forbifarten, men et faktisk menneske som jeg etter hvert kan anse som en bekjent. Delvis fordi jeg har lagt merke til at han er akkurat like hyggelig og sjarmerende og pedagogisk med alle andre han danser med også. Det er altså ikke noe speselt med meg, han bare ER sånn. Det er godt med en crush av og til, men det er godt når det begynner å roe seg også. Det blir enklere å være rundt han, enklere å puste når han er i rommet, og mye, mye enklere å danse med han. Dessuten føler jeg meg mindre som en creepy stalker. Og det tror jeg også er bra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)