Jeg er autist

Så ble jeg altså offisielt medlem av den andre bokstavkjeks-klubben også. Jeg er jo allerede LHBT+, nå kan jeg også smykke meg med merkelappen "nevrovariert". I går fullførte jeg utredning hos privat nevropsykolog, etter at DPS og det offentlige helsevesenet hadde avvist mitt ønske om utredning to ganger på to år. 

Det er forbanna frustrerende å måtte blåse 20-25.000kr på noe jeg burde fått tilnærmet gratis av det offentlige, men heldigvis er jeg privilgert nok til å kunne ta meg råd til det. Jeg må spre ut regningen over flere måneder, og kommer enda lengre unna drømmen om å kunne eie egen bolig... Men jeg kunne i hvertfall ta det valget. Det er et privilegium. 

Jeg venter på rapporten fra nevropsykologen, men muntlig til meg sa hun i hvertfall at hun antar en arbeidsevne under optimale forhold på 80%. Men å ha barn, og å være trans, spiser opp noe av kapasiteten min. I tillegg er en jobb med mye bruker-kontakt, dialog med samarbeidspartnere, og masse sosialisering med kolleger, i et åpent landskap med "clean desk policy"... Det er veldig langt fra "optimale forhold". Jeg bør over i en jobb med mindre kontakt med folk, helst på eget kontor der jeg kan føle meg trygg. 

Ikke rart jeg har kræsja igjen og igjen, når jeg har prøvd å fungere i 100% jobb under de forholdene. Det vil nødvendigvis ikke fungere. Det er ikke viljestyrken min det er noe galt med. Jeg er ikke lat. Jeg har tvunget megselv til å fungere langt over evne i veldig, veldig, veldig mange år. 

Jeg har LOV til å ikke funke nå. Jeg har LOV til å ha behov. Til å be om permanent tilrettelegging. Det føles som en enorm lettelse.

To år siden egg crack

På denne dato for nøyaktig to år siden, innså jeg at jeg ikke var en ciskvinne. Jeg skjønte jeg var ikke-binær, og jeg skjønte jeg var trans. Denne selvinnsikten kalles "egg crack". Skallet slår sprekker, og man kan endelig få se en antydning av hva som er inni. 🏳️‍⚧️

6 uker senere innså jeg at jeg var transmaskulin, og hadde lyst til å se ut som en mann. (Fremdeles ikke-binær, altså, det har fremdeles ikke endra seg.)
8 uker senere hadde jeg kommet ut til alle, både familie, jobb og her på Facebook.
13 uker senere hadde jeg skiftet hele garderoben min, og kvittet meg med det meste av dameklær- og tilbehør.
20 uker etter egg crack, 4,5 måneder, så var navneendring i boks.
24 uker, altså i overkant av 5,5 måneder etter jeg satt i sofaen her i stua en kveld og kikka på Tiktok, så startet jeg på testosteron (hvit resept).
1,5 år etter egg crack satt endelig Rikshospitalet diagnosen Kjønnsinkongruens,
Nesten 2 år senere, 14. september i år, ble brystene operert bort ved en privat klinikk og brystkassen min har fått et maskulint utseende.
Og i forrige uke fikk jeg endelig testosteron på blå resept.

Fremover nå vurderer jeg å bytte juridisk kjønn. Jeg ville helst hatt en tredje juridisk kjønnskategori, men det ser vi ikke ut til å få med det første.. 🙄 Og å se MRS og F og ♀️ alle steder jeg legger inn fødselsnummeret mitt, begynner jeg å bli lei av. Mulig det kan gå i orden rundt jul, med litt flaks.

I løpet av de neste fem årene håper jeg også å få fjernet livmor og eggstokker, men det blir i såfall gjennom det offentlige. Så da er det både krav om ytterligere vektnedgang, og det er lang ventetid. Det føles ikke veldig akutt akkurat nå, men greit å få gjort.

Ellers venter jeg med utålmodighet på mer skjegg. Syns det er litt teit at jeg har mer hår på magen enn på kjeven.. 😅  Pubertet2.0 må bare ta den tiden den tar. Det er mye ved meg som er "halvferdig" nå, både fysisk, emosjonelt og psykisk.. Men jeg er i hvert fall i gang med prosessen.

Og alt takket være et par ukers sykemelding så jeg fikk tid til å puste, og noen folk som ga meg ordene og verktøynene jeg trengte for å sette ord på egne opplevelser. ❤️

Det har vært en utrolig reise, og jeg gleder meg STORT til fortsettelsen. 

Verdensdagen for psykisk helse

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag... Og jeg tror aldri jeg tidligere har vært så BEVISST på hvor tøft jeg har det psykisk. 😔

Jeg har nok sannsynligvis hatt det verre før, men da var jeg ikke like selvbevisst som nå. Kjente ikke på det, bare dytta det unna.

Nå stopper jeg opp innimellom. Puster. Føler. Og konkluderer med at selv om mye i livet mitt er veldig bra for tida, så har jeg det rimelig tøft likevel.

Det føles ikke ut som jeg "fortjener" å ha det kjipt.. Er så mange der ute som har det verre, som har opplevd kjipere ting, som står mer alene..  Og jeg opplever jo mye bra for tida også. Ungene er flotte, jeg har folk som bryr meg om meg, jeg tok nettopp top op og ser at transisjonen går riktig vei..Burde bare være takknemlig for det, og ta meg sammen.. Slutte å klage. 

Men uansett om jeg faktisk "fortjener" det eller ikke, så går ikke de tunge tankene bort. De har sannsynligvis vært der i hele mitt voksne liv, i større eller mindre grad. Og de kan ikke skyves unna lengre.

"Troll sprekker i sola", sa en psykolog til meg en gang. Det var hennes oppfordring til å løfte de tunge tankene, de vonde følelsene, opp i lyset. Se på dem, anerkjenne dem. De går ikke bort om man fortsetter å dytte de unna. Kun ved å akseptere dem, anerkjenne dem, er det mulig å faktisk la de gå.

Og når ingenting annet funker, så kan jeg jo prøve... Det føles ikke som jeg har så mye å tape. Dette er altså et forsøk på å gjøre nettopp det: Løfte de tunge tankene frem i lyset. Det er tøft, men som det sies; "when walking through hell, keep walking". 🚶

BMI 35

Siden sommeren 2021 har jeg jobbet med å gå ned i vekt. Den gang veide jeg nesten 130kg (bmi 46) og var på mitt tyngste noen sinne. Primært med hjelp av en slankemedisin som heter Mysimba gikk jeg ned ca 15kg frem til sommeren 2022. Før sommeren nå i år veide jeg 105kg (bmi 37) og hadde altså gått ned 25kg på underkant av to år.

Det var ikke nok. Den minst strenge kirurgen som gjør topp-kirurgi i Norge, krever max bmi på 35 (de andre krever max bmi på 30 og 28). Det betyr at jeg måtte ned til 99kg, og de siste 6kg var veldig seige.

Jeg begynte å telle kalorier, samtidig som jeg økte dosen Mysimba. Det førte til drastisk redusert sultfølelse. Jeg blir fremdeles sulten, men det er ikke lenger noe vanskelig å ignorere det. Hvis det er SÅNN tynne folk har det, når de sier man "må tåle å være sulten" eller "bare må spise litt mindre", så skjønner jeg godt at de er tynne! Dette er ikke særlig vanskelig, men det er milevis fra hvordan jeg føler meg til vanlig.

De siste par ukene har jeg ligget under 1700kcal per dag, mange dager et stykke under. Jeg lar ikke megselv gå under 1100, og prøver å få i meg minst 1500 per dag, men det er ikke alltid det går. Det hender jeg barr glemmer å spise. Det er ikke helt bra, men det har fått resultater: Jeg har nådd bmi 35.

I dag tidlig viste vekta 99,5kg. Altså bmi på 35,3. Jeg kommer til å fortsette dette regimet minst til jeg har kommet meg under 98kg., gjerne under 95kg. Da har jeg litt slingringsmonn. Jeg er stolt av det jeg har fått til, men samtidig føler jeg jo at jeg jukser.. Mysimba gjør dette myyye enklere enn det ellers ville vært. 

Forhåpentligvis får jeg topp-kirurgi i løpet av høsten. Å få fjernet puppene vil også ta bort et par kilo, sannsynligvis. Sånn i tillegg til å drastisk redusere dysforien. Tror dette blir bra. 

Ti år senere

I desember 2013 veide jeg ca 104kg og hadde følgende mål:

Midje: Ca. 99,5cm
Hofter/rumpe: 125cm
Bryst: 108cm
Overarm: 43,5cm

Januar 2023 er i overkant av 10 år senere. Det inkluderer to svangerskap, totalt 26måneder med amming, og 9 måneder med testosteron. 

Nå veier jeg 105kg og har følgende mål:

Naturlig midje: 110cm (+10,5cm)

Hofter/rumpe: 120cm (-5cm)

Bryst: 119cm (+11cm)

Overarm: 42cm (-3cm)

Oppgangen i brystatørrelse antar jeg har med amming å gjøre. Nedgangen på rumpa og oppgangen på magen er garantert testosteron-relatert.

Har ikke så mye mer betraktninger enn det. Skulle ønske jeg hadde tatt mål før oppstart testosteron, så kunne jeg sammenlignet med da også.

Legger inn alle målene jeg tok i dag, så har jeg de til senere:

Byste 119cm

Under byste: 106,5

Naturlig midje: 110cm

Midje (navel): 120cm

Hofter (under fettforkle, langs ks-arr): 116cm

Hofter (over fettforkle): 120,5cm

Rumpe/hofter, bredeste punkt: 120cm

Overarm: 42cm

Mer tilgjengelig RAM

Et nytt år har begynt. Jeg er fremdeles trans. Jeg er fremdeles poly. Jeg driver fremdeles og går ned i vekt. Jeg driver fremdeles ikke og trener. 

Siste runde på vekta viste 105,5kg. Vært rundt der ganske lenge nå, helt tydelig et platå. Er jo omtrent det som var trivselsvekta mi i veldig mange år, så kanskje ikke så rart. Fra mitt største sommeren 2021 (129,5kg) er det fremdeles imponerende 24kg ned. Platå eller ikke platå, jeg er sykt stolt av det. 

Det er rart hvor mye mer mental kapasitet jeg har til å FØLE nå. Det er som om jeg var verdens tregeste datamaskin, med 90% av RAMen brukt opp på en eller annen bakgrunnsprosess ingen skjønte hva egentlig gjorde. Etter at jeg skjønte at jeg var trans, har mye av den RAMen blitt frigjort. Det er mer negative følelser nå, mer angst, både sosial- og generalisert. Mer dysfori. Mer emosjonelt kaos, som tidligere ble holdt under lokk. Det er vanskelig, men det er bedre også. Mer genuint. Mer tilstede. 

Jeg trøstespiser mindre nå. Tyr i mindre grad til junkfood eller sjokolade for å håndtere stress og negative følelser. Det skjer innimellom enda, selvsagt, men behovet er ikke like stort. Tror det også har sammenheng med økt mental kapasitet, økt emosjonell bevissthet. 

Det gjør det enklere å jobbe med vekta.