Ingen stabilitet, nei..

For to dager siden ble jeg sterilisert. Er rimelig sliten og gåen i kroppen fremdeles, men det er kanskje ikke så rart når jeg har vært i narkose og fått stukket en liten håndfull hull i magen. Regner meg at jeg kommer meg litt etter litt. Godt å få det unnagjort i hvertfall. 

Tidligere i mai var jeg også hos tannlegespesialist to ganger, og en runde hos fysioterapeut. I løpet av juni skal jeg til vanlig tannlege å få fylt et hull, og en tur til en annen fysioterapeut (den første gir meg øvelser for knærne og generell funksjon, den andre kan forhåpentligvis hjelpe med de hovne beina mine). 

Jeg fikk dose 1 av koronavaksinen i mai (pfizer) og skal få dose 2 i slutten av juni. I august skal jeg ha siste runden med hpv-vaksine. Og jeg skal ha første time på overvektspoliklinikken i løpet av sommeren også. Er mye som skjer på en gang!

Og apropos mye som skjer på en gang: Huseier har bestemt seg for å selge leiligheten vi bor i, så vi må sannsynligvis flytte igjen. Vi har bestridd oppsigelsen, men jeg vet ikke hvor mye som vil komme ut av det. Det blir i såfall fjerde flytting på under 4 år. Jeg er SÅ LEI av flytting. Hadde håpet vi skulle få litt stabilitet nå, både for vår del og for ungene sin del... Men nei.

Jeg skal prøve å ikke gå fra vettet oppi det hele, men det er ikke helt enkelt.

Oppussingsprosjekt

Jeg har neglisjert kroppen min i flere år, det må jeg innrømme. Jeg har vært fokusert på andre ting, som å gå gravid og ta vare på små barn, og ikke tatt kroppen min på alvor. Nå er jeg 35 år, og har skjønt at kroppen min trenger rett og slett litt oppussing. 

I fjor høst gikk jeg (som tidligere nevnt) til optiker for første gang på mange år, og jeg startet en tannbehandling for å få bukt med en infeksjon i tannkjøttet. Tannbehandlingen fortsetter i år også. I tillegg begynte jeg prosessen med å bli hpv-vaksinert, dette krever tre doser satt over 1 år. Den siste dosen skal jeg ta til sommeren. 

I fjor var jeg også hos fastlege og deretter gynekolog, og fikk påvist en kronisk hudsykdom som heter lichen sclerosus. Den angriper huden i underlivet, altså på vulva, og kan blant annet gi kløe, svie og økt tendens til rifter. Etter at jeg begynte behandling har jeg blitt veldig mye bedre, men behandlingen må vedlikeholdes livet ut.

På grunn av økende vekt har jeg også snakket med fastlegen om å få teste ut medisiner som kan dempe apetitt, og har blitt henvist til fedmepoliklinikken på St. Olavs for dette. Jeg var også på samtaler på St. Olavs nå i påsken, på gynekologisk avdeling, fordi jeg ønsker å bli sterilisert. 

Sterilisering er litt av en prosess, forresten.. Først må jeg lese en brosjyre og fylle ut et skjema (begjæring om sterilisering), så må fastlegen henvise meg til St. Olavs fordi jeg SØKER om sterilisering. En søknad altså, ikke noe jeg egentlig kan bestemme selv. Så var jeg på sykehuset og hadde samtaler med gynekolog (+gynekologisk undersøkelse), sykepleier og anestesilege, og så gjør disse tre en samlet vurdering av om jeg skal få innvilget sterilisering eller ikke. 

Jeg fikk til slutt innvilget steriliseringen. (Vil altså få time en gang i år.. Men aner ikke akkurat når, det er jo ikke en akutt operasjon.) Men det involverte en svært lang og ubehagelig samtale med gynekologen, hvor jeg ble sterkt presset til å prøve spiral først. Jeg ønsker ikke spiral, etter prøverørs-utredningen er jeg veldig ferdig med å få vonde ting opp i livmorhalsen min. Jeg ønsker en permanent løsning, ikke noe som (i beste fall) må byttes ut hvert 5. år. 

Jeg var helt tydelig på dette fra start av, men opplevde ikke å bli hørt eller tatt hensyn til. Jeg sa også ifra at jeg opplevde å ikke bli hørt, noe som over hodet ikke hadde noen som helst effekt. Det var en utrolig umyndiggjørende og kjip samtale, fordi jeg satt hele veien med følelsen av at denne legen (som forresten selv var kvinne) ville kunne avgjøre om jeg skulle få sterilisering eller ikke. Altså at jeg var avhengig av hennes godvilje. 

Det asymetriske maktforholdet er naturlig, situasjonen tatt i betraktning, men at hun så brukte sin makt til å legge så stort press på meg syns jeg ikke noe om. Jeg gråt i samtalen, og var skikkelig uttafor i flere timer etterpå. Hadde jeg vært LITT mindre selvsikker og trygg på egne meninger, så hadde hun klart å tvinge gjennom at jeg skulle prøve spiral. 

Heldigvis sto jeg på mitt.

Jeg pratet med noen venninner over nett etterpå, og de oppfordret meg til å sende klage. Men jeg ønsker å bli ferdig med denne prosessen først, og så evt klage etterpå. Om jeg orker. Tror uansett det ikke vil medføre noen endringer eller har så mye for seg.

Så vi får se. 

Det skjer altså en del fremover: 

-Videre tannbehanling

-Oppfølging fra fedmepoliklinikken

-Sterilisering

Så var det dette med fysioterapeut, som jeg fremdeles ikke har tatt tak i. Det får bli senere. Føttene mine er bedre, så ser ut som plantar fascitten gikk over av seg selv. Men kjenner mye generelle smerter i beina og får småproblemer med bekkenet når jeg er i aktivitet, så hadde sikkert hatt gått av fysioterapi uansett.

Nyttårsforsett? Ehh..

 Nyttårsaften. Jeg er nå så tyngre enn jeg noen gang har vært før, inkludert da jeg var høygravid. Vekta i dag morges sa 122,5kg. Det gir meg en bmi rett over 42.

Og vet du... Det plager meg veldig lite. 

Ok, det irriterer meg at klærne mine blir for små, men sånn bortsett fra det..? Nei. Og jeg har faktisk bedre selvbilde nå enn da jeg veide 20kg mindre, simpelten fordi jeg ikke bryr meg for tiden. Kroppen er... Irrelevant.

Det som virkelig plager meg, det er plantar fascitten jeg har i høyre hæl. Den gjør at jeg halter om jeg går litt for mye (mye=mer enn nesten ingenting). Og det er skikkelig ubehagelig. Foreløpig gjør jeg ingenting annet enn å tøye, når jeg husker det. Har hørt at trykkbølgebehandling kan hjelpe, men da vil jeg også i perioder ha MER problemer med å gå enn jeg har nå. Og jeg har to unger å ta meg av, så det går bare ikke.

En eller annen gang i 2021 skal jeg komme meg til fysioterapeut, men jeg prøver å ikke ha for mange prosjekter om gangen. Høsten 2020 har jeg både satt i gang ganske omfattende tannlegebehandling og vært hos optiker. Og fått satt første dose (av 3) med hpv-vaksinen. Både tannbehandlinga og vaksineringa fortsetter ut i 2021. Så vi får se.. Kan jo være heldig at det går over av segselv også.

I løpet av 2021 har jeg lyst til å gå litt ned i vekt igjen. Først og fremst for å slippe å måtte kjøpe så mye nye klær. Men jeg stresser ikke så veldig med det. Det kommer når det kommer. 

Årskavalkade (kopiert fra Facebook)

På engelsk fordi jeg skrev på engelsk på Facebook:

People are writing these summaries of 2020... So I'll jump on the bandwagon and try to do the same.

Around Christmas last year, I had two rounds of a stomach bug... And we discovered mold in our apartment. So the year didn't start out so well... 🙄 Norin was only 3 months old when 2020 started, and everyone were pretty tired of everything... :/ 

Then I got pneumonia. 😔 The doctor didn't believe me at first, called it bronchitis.. So I did job interviews and even flew across country with that cough! Once pneumonia was diagnosed, I had to go through two rounds of antibiotics to get rid of it. Didn't start to feel myself again until late February.... 😅

And you all know what happened in March: Covid-19 lockdown. John was working setting up the IT for the testing stations around town, so I had both kids at home alone. It was a lot of work, but we got into a routine after the first few days. And it made me start to carry the eldest in a wrap again, which was a good experience for both of us. :)

Throughout April we got the final puzzle pieces in place for the upcoming move to Trondheim in summer: We found an apparent to rent, and got the kids accepted into a local kindergarten. Work was already waiting for both of us.

In May I fulfilled a dream I've had for a few years: I took the Slingababy course to become a babywearing consultant. :D I participated in the first ever remote course. Following that course, I started VilOpp bæreveiledning . 

June was spent packing in preparation for the move, and almost frantically meeting friends I knew I wouldn't see in a long time. Thank you Torfinn for a couple of great days at Huk and Torgeir for a few lovely days at your place. :) By late June, our eldest kid went on vacation with his aunt and her family, and several good friends helped us empty our apartment. 

On the 1st of July we moved to Trondheim! Of course nothing went as smoothly as we'd planned 😅, but thanks to A LOT of help from my parents ( Torill and Arne ), and John spending two extra days driving back and forth to Trondheim, we got all of our things up from Oslo. :)

In August John started his new job (work practice, as part of his IT education), both kids started the new kindergarten, and by mid August my maternity leave was over. I started work at NAV Falkenborg.

In September, I went to the big regional babywearing meeting called Bartebært. We also took some fun family photos. :) The one included here, is also now hanging on our wall. :)

In October, my parents and brother came to Trondheim for a short visit. Norin also did his third covid-19 test... Lots of colds, one after another, is just a part of life when you have recently started kindergarten. 

In November, we drove down to visit my parents for a weekend. That meant a lot of driving with two kids, but we got both down and back up again like we'd planned. :)

December has so far consisted of several job interviews. I'm hoping to land a permanent position, since I currently just have a temporary one. We celebrated Christmas with Torunn and Torgrim ( Berserk) and their parents, but for New Years Eve we'll be just us four.

So that's 2020, in one long summary. Well done if you've read all of this. :P An eventful year, to say the least, both in the world and in our personal lives. I'm hoping for peace and joy. I'm hoping for an end to social distancing, as large parts of the world get vaccinated against covid-19. For my part, I wish for many happy memories with John and our two kids. :) ❤️

Happy New Year to everyone!

Resultatet av et år på rævva

Om halvannen uke er vi på plass i Trondheim. Samboeren, to unger og jeg. Vi har et sted å bo, samboeren har lærlingplass, jeg har jobb, og begge ungene har barnehageplass. Ungene starter i barnehagen 3. auagust, samboeren starter i jobb senere samme uke, og jeg begynner to uker senere. Deretter regner jeg med at det går slag i slag utover høsten, med minimalt tid til annet enn å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg starter dette nye eventyret med mye ekstra vekt på baken. Faktisk nærmer jeg meg så tung som jeg noen sinne har vært. Det skremmer meg selvsagt litt, men samtidig vet jeg at med faste rutiner i hverdagen så klarer jeg fint å gå ned igjen. Jeg har jo klart det før.

Det som bekymrer meg mer er hvor dårlig form jeg er i. Å gå i et kvarter kan gjøre at jeg kjenner meg småstøl den kvelden. Jeg blir anpusten av ingenting. Kroppen min er maskinen jeg bruker for å frakte hjernen min fra sted til sted. Jeg bryr meg ikke så mye om at den er tjukk, men jeg vil at kroppen skal FUNGERE. Noe annet er uaktuelt.

Dette er selvsagt en følge av nesten et år med masse stillesitting, først med bekkenløsning, etterfulgt av keisersnitt og lungebetennelse og annet snacks. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha tid eller ork til å drive med trening. Men forhåpentligvis blir det bedre utover høsten likevel. Jeg skal sannsynligvis ta en del kollektivt til og fra jobb, så da blir det litt gåing der. Jeg tror økt hverdagsaktivitet er det viktigste grepet jeg kan ta nå.

Satser på at det ordner seg.

Blogging fra koronaens tid

Plutselig hadde det gått 6 måneder siden jeg skrev noe sist. Mitt nyeste knøtt ble født 30. september, fem dager etter termin. Han fyller altså et halvt år i slutten av mars. 

Dette halvåret har vært veldig bra på mange måter, og ganske tungt samtidig. Bra fordi alt tydeligvis er mye enklere med barn nummer to. Jeg fikk til ammingen uten noen problemer, han vokser og strekker seg i rekordfart, og er godt i rute motorisk. Storebroren var litt skremt av denne nye, lille tingen i begynnelsen, men har blitt veldig glad i lillebroren sin etter hvert. Han kan fremdeles være litt sjalu, og er ikke så glad i å dele på hverken leker eller pappas oppmerksomhet, men stort sett går det fint. 

Samtidig har det vært et tungt halvår helsemessig. Først 6 uker rekonvalesens etter enda et keisersnitt. Denne gangen gikk det ikke fult så problemfritt som sist, jeg hadde 4 turer til fastlegen i løpet av en uke, men det grodde jo til slutt. De 6 ukene kunne jeg ikke løfte noe tyngre enn ungen, noe som begrenset meg veldig. Jeg kunne for eksempel ikke bære ungen OG bilstolen ut fra leiligheten, kunne ikke bære vogna opp trappa fra leiligheten (vi bor i en sokkel), kunne ikke løfte på storebroren etc. Kombinert med krøplende bekkenløsning store deler av svangerskapet, så medførte det at jeg bevegde meg minimalt før jul. 

Så kom jula, og to runder omgangssyke. Ikke artig.

Så kom januar, og lungene mine slutta å fungere. Jeg mistenkte lungebetennelse, men legen mente det var bronkitt. Så ble jeg dårligere, og legen var enig i lungebetennelse og ga meg antibiotika, Den gjorde meg litt bedre, men veldig langt fra bra. Nye prøver tilsa en annen type antibiotika, og da ble jeg endelig bra. Men hele den bøttebaletten tok over 6 uker. Først helt i slutten av februar begynte jeg å føle meg bra.

Så kom covid-19 og hele verden satte på bremsen. Så langt har jeg ikke blitt smittet (så vidt jeg vet), og med min astma så vil jeg sannsynligvis bli VELDIG dårlig om jeg først blir syk.. Så jeg holder meg mest mulig hjemme og håper å unngå det. 

Med alt av barnehager stengt, så betyr det også at jeg har begge ungene hjemme. Det er himla slitsomt å skulle underholde en på 2år3mnd når jeg samtidig prøver å ta vare på knøttet på 6mnd, men det går. Samboeren jobber frivillig med IKT i helsevesenet, siden skolen hans uansett er stengt. Det er en så viktig jobb at jeg ikke har samvittighet til å holde han hjemme. Jeg begynner å få en slags rutine på det, men gleder meg veldig til barnehagene åpner igjen. 

Dersom denne frekvensen med blogging fortsetter, så blir det vel ikke noe lyd fra meg før utpå høsten. Da har vi forhåpentligvis kommet gjennom den neste store galskapen: Vi skal flytte til Trondheim. Begge ungene har allerede fått barnehageplass i Trondheim fra august, jeg har mest sannsynlig fått jobb, og samboeren søker etter lærlingeplasser. Vi mangler et sted å bo, men håper det løser seg i løpet av våren, slik at alt er klart til flytting i juli.

Ønsk oss lykke til! 

Mange omveltninger på få måneder

Mye har skjedd siden jeg skrev sist, så her er en rask oppsummering:

Ektemannen min og jeg har gått fra hverandre. Vi var nylig på familiemekling, som er det siste formelle punktet man må gjennom, og har nettopp søkt om separasjon. Jeg skal foreløpig ha 100% omsorg for vårt felles barn, og ha det formelle foreldreansvaret alene. Dette kan bli endret på sikt, men er umulig å spå nå.

Mange har medfølelse for vår situasjon, og det er jo hyggelig at folk tenker på oss og er urolige for hvordan vi har det. Samtidig er det viktig for meg å få frem at dette er en avgjørelse vi har visst om i mange måneder, og som i hvert fall jeg har hatt tid på å fordøye. Jeg kan ikke snakke på hans vegne, men med meg går det i rimelig bra.

En annen stor omveltning er at vi har solgt leiligheten vår. Det var trist, fordi jeg digget både leiligheten og nabolaget. Det var også himla dårlig timing med tanke på at jeg har termin i slutten av september, og vi nettopp hadde fått innvilget barnehageplass til ungen vår et steinkast fra huset. Men ingen av oss hadde råd til å kjøpe ut den andre og selv bli boende, så det måtte bare bli sånn. Salget gikk heldigvis bra, overtakelsen blir 15. oktober.

Siden før ungen vår ble født, så har også kjæresten min bodd sammen med ektemannen min og meg. Vi har nå vært sammen i 6,5 år, og han er biologisk far til lillebror i magen. Han fortsetter heldigvis å bo sammen med meg og ungen (snart ungene!) min(e). Jeg hadde aldri fått hverdagen til å gå opp uten hans støtte og hjelp, og er utrolig takknemlig og lettet over å ikke miste han oppi alle de andre omveltningene.

Så kjæresten min, ungen min, jeg (+lillebror i magen) har funnet oss et nytt sted å bo. Det var mer jobb enn jeg trodde det ville bli å finne noe, men det ordnet seg tilslutt. I går var den store flyttedagen der kjæresten min, faren min, og en venn av oss flyttet 80% av tingene i den gamle leiligheten. I dag har vi stort sett pakket ut og montert ting, og det er deilig å komme på plass.

For apropos lillebror i magen: I dag er det akkurat 2 uker til termin. Og i dag morges gikk slimproppen, som betyr at kroppen min forbereder seg på fødselen. Det kan fremdeles ta mange dager, opp til et par uker, før han er her da. Ting kan ta tid.

Jeg kjenner at jeg har mer ro nå. Alt som MÅTTE fikses og ordnes før fødselen er tatt hånd om. Jeg har landet i den nye leiligheten, og håper å få noen rolige dager (eller uker) og deretter en bra fødsel. Jeg gleder meg masse til å møte lillebror, og til tross for alle omveltningene de siste månedene så ser jeg rimelig lyst på fremtiden.

Galskapen fortsetter

Forrige gang jeg skrev, var ungen min noen få måneder gammel. Nå er han godt over et år, faktisk snart 16 måneder gammel. Han går (både forlengs og baklengs), ler, klatrer, danser, rister på hodet, og er fremdeles absurd opptatt av lys og lyskilder. Han er den kuleste, søteste, mest interessante personen jeg kjenner. Jeg er så glad for at jeg får være sammen med han, bli kjent med han, og oppdage verden sammen med han.

Som dere kanskje husker, så ble han til gjennom prøverørsbehandling. Såkalt ICSI, som er en form for IVF. Det var tungt, slitsomt, og tok totalt 3 år. Jeg var mye stressa, redd, usikker og sliten. Det var absolutt verdt det, og jeg ville gjort akkurat det samme igjen. Men hadde også foretrukket å lage barn på "vanlig" måte, om jeg hadde hatt et valg.

De fant aldri helt ut hva som var årsaken til den ufrivillige barnløsheten, men mente det kunne ha noe med dårlig ovarierespons å gjøre. Eggstokkene mine responderte ikke som forventet på de oppstimulerende hormonmedisinene. I tillegg var ikke eggreservene mine så veldig store. Legene ved sykehuset rådet meg derfor til å ikke vente så lenge, om jeg tenkte jeg ville ha flere barn.

Jeg ville gjerne ha et barn til, og visste det var lange ventelister ved sykehuset. Derfror satt vi i gang å prøve (på "vanlig" måte) måneden etter at jeg hadde fått tilbake menstruasjonen. Ungen min var da nesten 11 måneder. Vi regnet med å prøve i ca. 6 måneder, deretter kontakte gynekolog og be om henvisning til sykehus for søskenforsøk. Med all ventetiden kunne ungen vårt fort være over 3 år gammel før han eventuelt fikk et søsken.

Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt. Allerede måneden etter, da ungen min var nesten 12 måneder gammel, klaffet det for oss. Jeg ble gravid igjen, helt uten noen form for medisinsk bistand!

Jeg kunne nesten ikke tro det, det skulle jo ikke være mulig. Men gravid ble jeg, altså. Og spiren ble sittende.

I uke 10 dro vi til Sverige for å ta en enkel blodprøve som kristenkonservative politikere nekter meg å ta i Norge. Prøven heter NIPT, og tester for de tre vanligste kromosomfeilene. Vi måtte betale en del for å få tatt den privat på en klinikk i Gøteborg, samt betale for en hotellovernatting og kjøreturen frem og tilbake. Det irriterer meg at vi ikke bare kunne tatt den i Norge.

I hvertfall: Testen viste seg å være helt fin, så det er mest sannsynlig ingen kromosomfeil. (Hadde testen vist noe unormalt, så hadde jeg mest sannsynlig tatt abort. Selv om et barn er sterkt ønsket.)

Testen kan også oppdage kjønnskromosomer. Det var absolutt ikke derfor vi tok den, men det er en heldig bonus. Testen viste at vi med 99% sikkerhet får et barn med kjønnskromosomene XY. Så mest sannsynlig en gutt til.

Nå er jeg 17+0, så jeg nærmer meg halvveis med stormskritt. Tiden har gått veldig fort, og det er mye finere å være gravid denne gangen. Ikke fordi jeg ikke har hatt nok av kjipe svangerskapssymptomer. Det har jeg absolutt! Blant annet er jeg utrolig sliten, akkurat som forrige gang. Men svangerskapet er finere fordi jeg er så mye mindre redd. Mindre stressa. Jeg føler at mindre står på spill denne gangen, siden det ikke tok oss mer enn et par måneder å komme i gang. Med forrigemann tok det årevis. Jeg er så mye mindre emosjonelt- og psykisk utmattet. Det gjør alt lettere og bedre, selv om selve svangerskapet ikke egentlig er lett.

Så dette er altså den nyeste runden galskap. Etter planen blir jeg mor igjen i slutten av september. Det blir ca 1 år og 9 måneder mellom storebror og lillebror. Kanskje har jeg gått fra vettet, men jeg er optimistisk for fremtiden. Jeg tror dette blir bra.

Litt over 4 måneder

Det er litt over 4 måneder siden jeg ble mor for første gang, og tiden har FLYDD av gårde. I morgen er 1. mai, og vi flytter til en ny og større leilighet. Derfor er dette et godt punkt å gjøre opp status.

Jeg kjenner at jeg har blitt sterkere i overkroppen. Det hjelper å løfte og bære på en stadig tyngre vekt (ungen altså) mange ganger om dagen. Når jeg bruker bæresjal/sele får jeg også styrket kjernemuskulaturen. Jeg kjenner det spesielt i nedre magemuskler, dersom jeg bærer han mye i flere dager i strekk. Det er bra denne vekten startet ut rimelig lett (ca 3,5kg) og gradvis blir tyngre over tid (nå ca 6,5kg), så man kan bygge opp muskulaturen gradvis. :) Kombinasjonen av trilleturer i vogn og Pokemon Go, gjør også at jeg kommer meg oftere ut og gå også. Ikke hver dag (det er sånt barn har pappaer til), men mye, mye oftere enn før jeg fikk barn. Å ha barn er altså i seg selv rimelig god trening.

De første to månedene etter fødselen gikk jeg en del opp i vekt, til jeg var vel over 110kg. Så stagnerte det (heldigvis!) og nå har jeg gått litt ned igjen. Jeg merker at hormonelle svingninger fører til økt sukkerhunger, og håper denne stabile fasen holder seg slik at jeg klarer å gå litt mer ned igjen. Kostholdet mitt er bedre enn det var, men jeg vet ikke om jeg klarer å holde det slik når sukkerhungeren rir meg som en mare.

Jeg tar det ikke så veldig tungt, da. For meg handler det ikke lenger om å bare å gå ned for å gå ned. Nå vil jeg at vi skal ha et sunt kosthold og sunne vaner, for å være gode forbilder for ungen vår. For å gi han en god oppvekst med et bra forhold til mat. Jeg vet ikke om jeg vil lykkes, men det er et fint mål i alle fall. Jeg har jo alltid visst (på en abstrakt og distansert måte) at dette var noe jeg kom til å ønske, men prioriteringene mine har snudd veldig på seg etter at jeg fikk barn. Egne behov og ønsker kommer ikke i første rekke lengre. Nå handler alt om hvordan det vil påvirke han og hans fremtid.

Knøttet har vokst og utviklet seg i et rasende tempo. Fra en knirkende gele-klump med øyne og munn... er han nå en slags buktende, rullende åme, med t-rex-armer og en usunn fascinasjon for lys. Han har hatt masse rare kallenavn, mest brukt er kanskje "vesle høvding snøftende rullekake", "lille knurk" og "babysaurus". Jepp, vi foreldrene er ganske merkelige folk. :P

Disse fire månedene har gått fort, og ikke alt har vært like enkelt. Men en ting er sikkert: Jeg angrer over hodet ikke på at vi fikk barn. Jeg er så utrolig glad i den ungen allerede, og gleder meg masse til å bli bedre kjent med han etter hvert som han vokser opp.

13 dager etter fødselen

Vårt lille troll ble født kl. 10:49, 21. desember 2017. Det ble keisersnitt som planlagt, og bortsett fra et behov for ekstra mye spinalbedøvelse så gikk alt som normalt. Jeg brukte ekstra lang tid på post-op for å få tilbake førligheten i beina igjen, men ble godt tatt hånd om av sykehuspersonale hele veien. Er rett og slett strålende fornøyd med den hjelp, oppfølging og støtte jeg fikk på Rikshospitalet.

De 13 dagene siden den gang har flydd av gårde, spesielt etter at vi kom hjem (på selveste julaften!). Vi har jo aldri hatt barn før, og vet ikke egentlig hva vi driver med.. Men til tross for vår uvitenhet, så virker det som om trollet vokser og trives. (Håper det er mer enn bare flaks..)

Hverdagen er helt forandret, og det er vanskelig å tenke på noe annet enn han og hans behov. Slik skal det jo også være. Likevel har jeg vært på vekta et par ganger, og kan fornøyd si at jeg har mistet over 10kg på under to uker. Nå er jeg på rundt 106kg, mot 116 i uken før keisersnittet (og 118 den dagen keisersnittet var, men de siste to kiloene kom så raskt at de må være væske). 106kg er fremdeles høyt, men det er et veldig overkommelig tall.

Fullamming bruker i snitt 500 ekstra kalorier per døgn, trikset blir å ikke spise mer enn jeg har pleid å gjøre for å kompensere for dette. Og å holde meg unna sjokoladen, i alle fall deler av tiden. Da tror jeg dette kan gå greit.