Frisklivsgalskap

Treningen har sklidd ut veldig de siste seks månedene. Vekten gikk også opp utover våren, til det punkt at jeg var oppe over 110kg igjen. Ikke en god følelse.

Jeg har også slitt mye med "ymse vondter". Ikke nok til å holde meg borte fra jobb, men nok til å gjøre meg urolig for hvordan dette kan gå i fremtiden. Moren min har slitt med ryggsmerter hele oppveksten min, og jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon. Vondt i skuldre/nakke hadde jeg jo for en tid tilbake, men noen timer hos fysio gjorde meg bedre. Ikke bra, men bedre. Nå har jeg tatt tak i høyre legg, som har vært stiv og rar i... et par år snart. Ortopedspesialisten mente at det var stramme muskler i leggen som irriterte akillesen, og henviste meg til fysio igjen. Så nå går jeg til fysioterapeut 1-2 ganger i uka for den, uten å ha hatt så mye fremgang enda. Men det kommer vel.

I samråd med legen har jeg fått en såkalt Frisklivsresept, som gir meg veiledning, trening og støtte fra en såkalt Frisklivssentral. Dette vil hjelpe meg både med å gå ned i vekt og komme i gang (igjen) med regelmessig trening. En frisklivsresept gir meg rett til å delta på Frisklivssentralen i 12 uker. De første 4 ukene skal jeg være 40% sykemeldt, og så får vi se hvor raskt jeg går ned til 20% (såkalt "sykemelding til behandlingsdager"). Jeg blir stående på minst 20% ut de 12 ukene. Arbeidsgiveren min har også godkjent dette og tilrettelagt så jeg får litt mindre å gjøre. (Man kan selvsagt være der mer, eller mindre, men dette fungerer for meg.)

Jeg startet på tirsdag, med en veiledningssamtale og bistand til å sette opp et treningsprogram. I dag deltok jeg på en gruppetreningsøkt i sal og en undervisningsøkt om matvarevalg. De andre deltakerne er en blandet gruppe. Noen er helt nye, andre har hatt flere frisklivsresepter på rad. Jeg tenker at snittalderen ligger rundt 45, og det var flere kvinner enn menn der i dag (men dette kan vel variere, antar jeg). Totalt var vi kanskje 12 personer på sal-treningen, noe som visstnok er flere enn vanlig. Fordi jeg tilhører den bydelen jeg gjør, så hadde flertallet et annet morsmål enn norsk. Norskkunnskapene varierte en del, noen snakket godt norsk andre forsto nesten ingenting av det som ble sagt. Dette plager meg ikke. Vi er alle i samme båt, uansett hvor vi har vært tidligere.

Frisklivssentralen er ikke egentlig så annerledes enn et vanlig treningssenter. Jeg får personlig veiledning, støtte og råd fra flinke fagfolk som vet hva de driver med. Jeg trener på lignende maskiner som på treningssenter. Forskjellen for meg er at det nå er noen som forventer at jeg skal komme. Jeg har forpliktet meg til dette, både ovenfor Frisklivssentralen, legen min og arbeidsgiver. Det hjelper. Det er også et MYE lavere nivå enn på et typisk treningssenter. Jeg ble god og svett, hadde høy puls og vil nok bli støl i morgen. Jeg var nok ikke i best form, men jeg var over snittet. Jeg opplevde flere ganger å kunne skalere øvelsene OPP. Å ta i mer, gjøre de vanskeligere, enn mange andre. Det var en god opplevelse, og ga meg masse mestringsfølelse.

På treningssenter må jeg alltid skalere øvelsene ned, gjøre lettere varianter og ta lengre pauser. Jeg har gått ut av timer jeg ikke orket å fullføre, hvor jeg trodde jeg skulle spy eller svime av. Det er veldig, veldig demotiverende. Jeg trente jo også på jobben i en periode, men falt fra der også fordi nivået var for høyt. På grunn av problemene med skuldre og bein er det f.eks. mange styrkeøvelser jeg ikke kan gjøre. Det er kjipt. På Frisklivssentralen var øvelsene annerledes, mindre belastende og åpenbart lagt for folk med ymse fysiske utfordringer.

Totalt sett er jeg veldig positiv etter den første uka mi på Frisklivssentralen. Jeg er spent på hvordan de neste 11 ukene går.

Trening på jobben

Etter en full arbeidsdag er jeg sulten, sliten og veldig lite motivert til å trene. Derfor er det veldig praktisk å trene i arbeidstiden. Som ansatt i staten har jeg 1 time trening i uka innebakt i arbeidstiden, noe jeg faktisk ikke visste om før for en måneds tid siden. (Folk på samme kontor som er kommunalt ansatt har bare 25min og må da evt avspasere hvis de bruker mer tid enn dette.)

Flere på jobben har gått sammen og begynt å trene to halvtimer i uka, mandager og onsdager kl 15. Vi bruker et intensivt treningsopplegg fra en video hvor hver økt er på 25min. Disse inneholder både kondisjon og styrke, med kroppsvekt som motstand. Noen av de andre bruker lette håndmanualer eller halvlitersflasker med vann for ekstra motstand, men det har jeg ingen behov for.

Jeg klarer ikke å gjøre alle øvelsene, selv de forenklede utgavene. Og jeg må ta mini-pauser innimellom pga dårlig kondis.  Men det er greit. Jeg sper på med øvelser fra manuellterapeuten og blir likevel god og svett hver gang.

Desverre er det ikke alle øktene jeg rekker å bli med på, fordi jeg ofte har møter kl 14 og de er ikke alltid ferdig til 15. Likevel er litt trening bedre enn ingenting, og jeg merker at jeg har gått av det.

Skulder, kne og tå

Jeg har ikke blogget siden april og det er fordi jeg nesten ikke har trent. Hvertfall ikke vanlig trening. Etter å ha begynt i en fulltidsjobb som saksbehandler, fikk jeg raskt smerter i høyre arm. En stikkende, ubehagelig smerte ved underarmen og bak på albuen. Jeg dro til manuellterapeut som begynte behandling. Det viser seg at problemene stammer fra skulder/nakke - området. Jeg har alt for dårlig muskulatur ved skulderbladene, så de klarer ikke å gjøre jobben med å bære armene mine. Jeg krummer nakken og skuldrene fremover fordi jeg ikke er sterk nok i ryggen.  Jeg fikk øvelser for å styrke skuldrene og dette har gjortat ssmertene i armene omtrent har forsvunnet. Jeg har også fått en mye bedre holdning, noe som gjør at jeg ser slankere og mer opplagt ut.

Fordi jeg så lenge har krummer overkroppen fremover,  har lavere deler av ryggen blitt dyttet for langt bak. Jeg er anspent i korsryggen,  men har til gjengjeld for svake muskler lavt nede i magen. Dette er også noe jeg trener på å bedre.

Det høyre beinet mitt er noe lengere enn det venstre og føttene mine er rare.  Det er dette som gjør at jeg får vondt bak i hælen, spesielt på høyre side. Det er en nerve som er irritert og muskulatur rundt som forsøker å støtte opp og avlaste. For dette har jeg sålenge jeg fikk i fjor høst,  men det er snart utslitte.

Det er ikke mye trening på treningsstudio om dagen,  men i dag gikk jeg en ganske lang tur.  Var ute i 65 minutter.  Gikk bare 4,4km men det var mer oppdagelsesferd enn trening så jeg synes det var gøy.

Puls

Jeg trente en gang for litt over en uke siden og en gang i dag. I dag satt jeg ny rekord på oppvarmingen: På 10min på tredemølle klarte jeg å gå akkurat 1km.

Jeg merker også at noe har skjedd med pulsen min. Der jeg tidligere klarte å presse meg opp til 142 og det var fryktelig ubehagelig, kommer jeg nå raskt over 140 uten problemer. Jeg kjenner at jeg virkelig jobber på 154 og klarte i dag å presse meg opp til 160. Jeg vet ikke om dette er en konsekvens av bedre kondis, eller om jeg bare har blitt mer vant til følelsen av å ha høy puls. Uansett ser jeg det som et godt tegn.

Jeg har småvondt i høyre arm om dagen pga mye jobbing ved pc. Har derfor fokusert mye av styrkeøvelsene på armer/nakke/skuldre. Håper det kan hjelpe å forebygge musearm.

En del trening, men ingen blogging

Jeg har helt glemt å blogge.

Bloggingen har forsvunnet i fulltids jobbsøkekurs (i januar/februar) og påfølgende ny jobb (i februar/mars). Dette er sjette uka i den nye jobben, og så langt går det overraskende bra. Det er slitsomt å plutselig skulle fungere i 100% jobb, siden jeg ikke har gjort det på over et år (sykemeldt og deltidssykemeldt i totalt ca 6mnd, og deretter arbeidsledig i 7 måneder). Men det går.

Jeg har ikke glemt å trene. Ikke helt, i hvertfall. Vektmessig har det ikke gått supert. Har gått opp litt i vekt, til 106,5 igjen. Blæ.

I januar/februar danset jeg West Coast Swing på Bårdar hver mandag i totalt fem uker. WCS er en roligere danseform enn Boogie Woogie, men setter høye krav til holdning og teknikk. Den er derfor overraskende slitsom, og veldig gøy. Og sexy. Faktisk så var det dette videoklippet som ga meg lyst til å lære meg WCS i første omgang. Jeg har også lyst til å være sexy!

Jeg sa opp medlemsskapet mitt ved Domus Athletica (Studentidretten), siden jeg ikke danset der lengre. I stedet ble jeg medlem ved Actic, fordi Actic Furuset er fem minutter hjemmefra. At det er praktisk og lett å dra dit har nemlig vist seg å være et svært viktig ledd i at jeg skal gidde å trene. Dette treningssenteret er ganske mye mer shabby enn Elixia, og faktisk mer shabby enn Domus Athletica også. Men det er bra nok, og en del billigere. Og de har svømmehall. Det hjelper på.

Så langt har jeg trent fire ganger ved dette senteret. To ganger tidligere i mars, en gang forrige uke og senest i dag. Hver gang har jeg fulgt omtrent det samme mønsteret: Ca 10 min oppvarming på tredemølle, deretter diverse styrkeøvelser. Forrige gang skrev jeg opp det jeg gjorde på et skjema alle Actic-senter bruker, og allerede nå i dag var det motiverende å sammenligne med sist og forsøke å gjøre det bedre. Jeg måler hvor langt jeg klarer å komme under oppvarming (altså relativt lav intensitet) på 10min, hvor tungt jeg klarer å løfte og antall repetisjoner, hvor lenge jeg klarer å stå i planken og antall ganger etc. Måling er morsomt. Det gjør at jeg presser meg selv.

Nå har Actic en 25/90 gående, ala de som Elixia har pleid å ha. Den holder på frem til midten av juni. Jeg må trene i snitt rett over to ganger i uka for å få det til. Det skal jeg prøve på.

13cm mindre Ingvild

Seks måneder siden sist, så på tide med nye målinger. Med forbehold om feil, siden jeg måler meg selv... :P

I slutten av juni så målene mine slik ut:
Midje: Ca 105cm.
Hofter/rumpe: 130cm.
Bryst (uten BH): 111cm.
Overarm: 43cm.

Nå er målene slik:
Midje: Ca. 99,5cm
Hofter/rumpe: 125cm
Bryst (uten BH): 108cm
Overarm: 43,5cm

Dette betyr, mine damer og herrer, at jeg har blitt slankere. Over alt, bortsett fra overarmene. Men jeg mistenker at overarmene mister fett, det er bare huden som henger løst og ikke endrer seg.
Midje: -5,5cm
Hofter/rumpe: -5cm
Bryst: -3cm
Overarm: +0,5cm
Det er totalt 13cm mindre!

Vekta mi er på 103,5, men jeg har nettopp vært syk og ikke spist stort. Så jeg forventer at den går litt opp igjen.. Spesielt nå når jula og romjula kommer. Det er greit. Så lenge jeg stort sett fortsetter å gå ned, sånn over tid. Jeg nærmer meg VELDIG snart de magiske to-siffrede. Yay! :)

På stedet hvil

Siden forrige innlegg har jeg gått et par turer i området der jeg bor. Jeg har også vært på treningssenter en gang og gått i høyt tempo på tredemølle. Det er noe, men det er ikke spesielt imponerende.

Jeg danser ikke lenger. Nivået på boogie woogie kurset ble for høyt, jeg klarte ikke å henge med på tempoet. Det ble bare demotiverende og kjipt. Jeg har lovt meg selv, og en kompis, at jeg skal begynne på west coast swing på Bårdar etter jul. Det er mye roligere enn boogie. Etter å ha danset det et par semester, så kan jeg kanskje gå tilbake til boogie senere.

Til tross for at jeg ikke er så fysisk aktiv, så har vekta stått omtrent på stedet hvil. Jeg gikk opp omtrent halvannen kilo den uka jeg hadde mensen, men det er bare å forvente. Da jeg gikk på vekta i dag morges viste den 104,1kg. Altså omtrent der jeg var for to-tre uker siden. Og det er jeg egentlig ganske fornøyd med.

Manglende kondis og mer vektnedgang

Jeg har droppet to av de siste fire dansingene. Det er to grunner til det. Den første, som det er veldig beleilig å bruke som unnskyldning/forklaring ovenfor andre, er at jeg har en overbelastet akillessene. Dette kommer av en feilstilling i foten som jeg har hatt i flere år, kombinert med et økt aktivitetsnivå (trening og dansing). Den har murret i nesten et år, altså omtrent siden jeg begynte å ta dette med trening mer seriøst. Jeg har vært hos fysioterapeut med den, fått noen spesialsåler og beskjed om å hvile den. Hvis jeg begynner å få vondt, så skal aktiviteten umiddelbart opphøre. Helst skal jeg stoppe FØR den blir vond. Den har aldri supervond, jeg klarer alltid å gå på den, og halter sjelden. Men den murrer og klager, det kjenner jeg fort. Om jeg går langt på hardt underlag for eksempel, eller jogger, eller går mye i trapper, eller danser, eller tusen andre ting man gjerne gjør i hverdagen.

Dette er kjipt, men det er nok (hvis jeg skal være ærlig) ikke hovedgrunnen til at jeg stadig dropper dansinga. Hovedgrunnen er manglende mestringsfølelse. Det er to ting jeg sliter med: Balanse og kondisjon. Dårlig balanse gjør at jeg ikke klare å gjøre spins (spesielt low spin) i danser med noe særlig tempo (for meg er det høyt, men i boogie-sammenheng er det svært sakte). Jeg holder stadig på å ramle og kommer ut av det, selv om trinnene og resten av teknikken sitter.

Men hovedproblemet er dårlig kondisjon. Jeg klarer ikke å danse en hel dans, selv i slow-tempo. Jeg klarer ikke å danse tempo-øvelsene. Jeg sliter med oppvarminga, og er ofte så utkjørt av den at jeg ikke klarer å henge med når timen først skal starte. Klarte andre elever også sliter med tempo-treningen og slikt, men de har ingen problemer med å danse en hel dans. Jeg syns kondisjonen min har blitt verre dette semesteret, men tror det bare er fordi jeg gjør mer avanserte ting nå enn i begynnelsen. Og da blir man jo mer sliten, naturlig nok. Mange kunne nok pushet seg gjennom dette, men når det svimler for meg, pulsen dunker i hodet og svart-røde prikker farer gjennom synsfeltet mitt... Da klarer jeg ikke bare å bite tennene sammen. Astmaen gjør også at jeg blir sittende å gispe etter luft i flere minutter etterpå, med brystet som snører seg tett, tett sammen og panikken murrende i bakhodet. Jeg kan ikke bare ignorere det!

Jeg har ikke tenkt å gi meg med dans, for på Boogie 1 gikk dette relativt bra. Boogie 2 er bare for hardt for meg, foreløpig. Neste semester tenker jeg å prøve meg på West Coast. Musikken der er noen hakk roligere, så jeg håper jeg får til det bedre. Så går jeg heller tilbake til boogie senere en gang.

Utover dansingen er det ikke så mye fysisk aktivitet på meg. I dag gikk jeg en tur rundt i nabolaget her. I overkant av to kilometer, ble det, på rett under 25min. Ellers er det ikke mye trening å snakke om. Likevel går jeg stadig ned i vekt. Jeg måler vekta om morgenen, før jeg har spist eller drukket noe særlig, men etter å ha vært ordentlig på do. Vekta mi varierer nemlig voldsomt gjennom dagen, kan stige med så mye som 2,5kg mot kvelden. Så jeg prøver å være konsekvent. Det laveste jeg har målt i det siste var 104,2. Jeg går altså ned rett over en halvkilo i uka for tiden. Uten å gjøre stort for det. Antar det gir seg snart, men håper jeg kan bikke under 100kg først. Det har vært en drøm for meg lenge.

Andre slags turer

Jeg og mannen min har satt på planen vår at vi skal gå tur hver torsdag. Forrige uke gikk vi rundt Sognsvann. Det går litt saktere med han og den dårlige ryggen hans enn når jeg går turen alene (jeg jogger jo korte strekniger), men til gjengjeld er det veldig hyggelig å ha noen å gå sammen med. Vi skavler, ser på vannet og trærne og av og til gjør vi morsomme ting. Sånn som å sitte på en benk og se på endene, mens vi synger Andungen Kvakk-Kvakk-sangen i kor ("Kvaak, kvarak, kvakk-kvaaakk, kvaak, kvakk-kvaakk, kvaak...). Kanskje like greit at ingen andre enn endene så oss... :P

Jeg har også gått tur alene en gang: På mandag satt jeg hjemme på dagtid (arbeidsledig) og kjedet meg. Jeg så ut på det fine været, og tenkte at det er synn å sitte inne i så fint vær. Så jeg tok på meg en varm genser, kjørte til Furuset og gikk på oppdagelsestur for å forsøke å finne den såkalte Verdensparken som visst skal ligge der et sted. Jeg fant parken etter litt roting, og gikk rundt i den i en halvtimes tid. Det ble en fin tur.

Å gå ut på tur "fordi været er for fint til å sitte inne" gjør at jeg tenker at jeg holder på å bli som mine foreldre... Men det er nok ikke det værste man kan bli.

Så selv om jeg ikke trener på treningssenter for tiden, så er jeg likevel fysisk aktiv et par-tre ganger i uka. Jeg går tur og jeg danser. I tillegg har jeg mye bedre kosthold nå enn tidligere. Jeg spiser nemlig MYE mindre sjokolade enn før. Når mannen min er så flink til å holde kostholdet sitt på rett kjøl, så føler jeg ikke at jeg kan sabotere det med å ha masse godteri i huset. Jeg spiser fremdeles sjokkolade når jeg har lyst på det altså, jeg setter ingen hinder for meg selv.. Men siden vi spiser mye oftere nå enn vi gjorde før, så har jeg også et mye gjevnere blodsukker, og da får jeg faktisk ikke like mye lyst på noe godt.

Håper detter er en trend som varer, for jeg merker at jeg har godt av det. I dag morres viste vekta 107kg. Det er en halvkilo ned siden forrige uke, og to kilo ned siden for halvannen måned siden. Og det uten at jeg egentlig opplever at jeg gjør stort for det. Jeg driver ikke og sliter meg ihjel på treningsstudio, jeg driver ikke på noe vis og slanker meg. Og likevel ramler kiloene av, sånn litt etter litt. Fortsetter det slik, så kan jeg kanskje nå målet mitt om å komme meg under hundre om ikke så alt for mange måneder.

Oppturer og nedturer

Jeg danser fremdeles hver mandag i to timer. I tillegg deltar jeg på annen danse-relatert aktivitet. Forrige tirsdag var jeg på et utested med danse-folk fra Bårdar. Ble mest å sitte å se på, fordi jeg ikke danser Lindy Hop, men fikk danset litt også. I dag skal jeg på sosialdans med OSI, det samme jeg var på første uken jeg begynte. Den gangen var det kjempegøy, håper det blir like artig denne gangen.

Neste mandag er første kursgang på Boogie Woogie 2, altså er jeg ferdig med Boogie Woogie 1 (10 timers kurs). Deretter er det dansefest med OSI på tirsdag, og neste helg skal jeg på et helgelangt boogie-seminar som heter Oslo Swing Fever, med kurs på dagtid og fest på kvelden. I det hele tatt blir det mye dansing fremover, og jeg stortrives!

Klart, dansekurset er ikke alltid like morsomt. Forrige mandag var faktisk skikkelig kjip. Vi skulle lære en tur som heter klassika. Den involverer å snurre en-og-en-halv gang rundt på temmelig kort tid. Og ikke som en piruett altså, men hvor man "går" rundt (en halv runde for hvert steg). Og jeg fikk det bare IKKE til. Vi startet med at alle jentene skulle gjøre det, uten partner. Vi snurret, og da jeg for åttende gang endte opp motsatt vei av alle de andre, så følte jeg meg veldig lite flink. Et par av de andre la merke til at jeg slet, og forsøkte å hjelpe meg. Det var veldig hyggelig av dem, men jeg fikk det ikke til noe særlig bra med deres hjelp heller. Og det understreket liksom bare ovenfor alle hvor lite flink jeg var.

Jeg var allerede nedstemt etter denne øvelsen, og det ble ikke bedre da vi gikk sammen i par. Jeg kjempet som best jeg kunne med å bite tennene sammen og holde ut, men til slutt klarte jeg det ikke lengre. Jeg ville ikke at folk skulle se meg gråte, så jeg sprang ut av timen og gikk til garderobene. Og så gråt jeg i ti minutter. Det som svei mest var ikke det at jeg ikke fikk det til, men at alle andre så ut til å klare det. Jeg hater å være dårligst. Jeg kan godt slite med å klare ting, så lenge andre i rommet sliter med det samme. Men nivå-forskjellene gjorde at dette føltes mer som gymtimene på ungdomsskolen, og ikke noe jeg hadde blitt med på frivillig.

Da jeg hadde tatt meg sammen, og blitt litt mindre rød i ansiktet og øynene, gikk jeg tilbake til timen. Jeg sa unnskyld til partneren jeg hadde løpt fra, og forsøkte å fortsette timen. I mine øyne gjør akkurat dette meg litt mer voksen enn den sippete fjortisen jeg følte meg som. Jeg hadde jo lyst til å gi opp og aldri danse igjen, men nektet meg selv å gjøre det. Vi fortsatte å øve, jeg fikk hjelp av en av instruktørene, men det hjalp ikke noe videre. Jeg fikk det ikke til, og tårene begynte å trille igjen. Denne gangen ble jeg stående, og fortsatte timen, selv om jeg syns det var veldig ubehagelig.

Jeg brukte en ettermiddag her hjemme på å se på videoer av klassika og øve på å snurre og få stegene riktig. Etter hvert klarte jeg det når jeg gjorde det sakte, men ikke når det skulle bli danse-tempo på det. Når det første som skjedde i begynnelsen av neste time (sist mandag) var at vi skulle repetere klassika, så bannet jeg derfor stygt inni meg. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få det til denne gangen heller.

Øvingen hjemme hadde tydeligvis hjulpet, for øvelsene uten partner klarte jeg på første forsøk. Ikke et snev av problemene jeg hadde hatt sist. Plutselig var dette noe jeg mestret, noe som var morsomt. Når vi skulle gå sammen med partner klarte jeg også å gjøre klassikaen nogen lunde riktig, men bare hvis jeg konsentrerte meg om det. Altså klarte jeg det ikke hvis jeg lot være å tenke og bare fulgte partneren, men jeg klarte det hvis jeg visste hva som kom og rakk å forberede meg mentalt på det. Ergo klarte jeg klassika med partner omtrent 50% av gangene, som er en MASSIV forbedring fra sist.

Jeg begynte å rote mye mer da de satt på raskere musikk, rett og slett fordi denne turen ikke "sitter i kroppen" enda. I "muskelminnet" som disse danserne snakker om. Så kom den instruktøren jeg har snakket om i tidligere innlegg og danset med meg.... Og da klarte jeg det! Jeg fikk også mulighet til å danse med den andre instruktøren (han som egentlig er instruktør på boogie 1). Jeg fikk inntrykk av at han testet meg fordi han roterte meg gjennom de fleste av turene vi har lært. Jeg fikk inntrykk av at jeg besto, også. :)

Og appropos han flinke fyren som jeg tidligere har hatt en crush på: Det begynner heldigvis å gi seg nå. Delvis fordi jeg har snakket mer med han og dama hans, og de er veldig trivelige folk begge to. Så han er ikke lenger en tilfeldig fremmed man legger merke til i forbifarten, men et faktisk menneske som jeg etter hvert kan anse som en bekjent. Delvis fordi jeg har lagt merke til at han er akkurat like hyggelig og sjarmerende og pedagogisk med alle andre han danser med også. Det er altså ikke noe speselt med meg, han bare ER sånn. Det er godt med en crush av og til, men det er godt når det begynner å roe seg også. Det blir enklere å være rundt han, enklere å puste når han er i rommet, og mye, mye enklere å danse med han. Dessuten føler jeg meg mindre som en creepy stalker. Og det tror jeg også er bra.