Resultatet av et år på rævva

Om halvannen uke er vi på plass i Trondheim. Samboeren, to unger og jeg. Vi har et sted å bo, samboeren har lærlingplass, jeg har jobb, og begge ungene har barnehageplass. Ungene starter i barnehagen 3. auagust, samboeren starter i jobb senere samme uke, og jeg begynner to uker senere. Deretter regner jeg med at det går slag i slag utover høsten, med minimalt tid til annet enn å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg starter dette nye eventyret med mye ekstra vekt på baken. Faktisk nærmer jeg meg så tung som jeg noen sinne har vært. Det skremmer meg selvsagt litt, men samtidig vet jeg at med faste rutiner i hverdagen så klarer jeg fint å gå ned igjen. Jeg har jo klart det før.

Det som bekymrer meg mer er hvor dårlig form jeg er i. Å gå i et kvarter kan gjøre at jeg kjenner meg småstøl den kvelden. Jeg blir anpusten av ingenting. Kroppen min er maskinen jeg bruker for å frakte hjernen min fra sted til sted. Jeg bryr meg ikke så mye om at den er tjukk, men jeg vil at kroppen skal FUNGERE. Noe annet er uaktuelt.

Dette er selvsagt en følge av nesten et år med masse stillesitting, først med bekkenløsning, etterfulgt av keisersnitt og lungebetennelse og annet snacks. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha tid eller ork til å drive med trening. Men forhåpentligvis blir det bedre utover høsten likevel. Jeg skal sannsynligvis ta en del kollektivt til og fra jobb, så da blir det litt gåing der. Jeg tror økt hverdagsaktivitet er det viktigste grepet jeg kan ta nå.

Satser på at det ordner seg.

Blogging fra koronaens tid

Plutselig hadde det gått 6 måneder siden jeg skrev noe sist. Mitt nyeste knøtt ble født 30. september, fem dager etter termin. Han fyller altså et halvt år i slutten av mars. 

Dette halvåret har vært veldig bra på mange måter, og ganske tungt samtidig. Bra fordi alt tydeligvis er mye enklere med barn nummer to. Jeg fikk til ammingen uten noen problemer, han vokser og strekker seg i rekordfart, og er godt i rute motorisk. Storebroren var litt skremt av denne nye, lille tingen i begynnelsen, men har blitt veldig glad i lillebroren sin etter hvert. Han kan fremdeles være litt sjalu, og er ikke så glad i å dele på hverken leker eller pappas oppmerksomhet, men stort sett går det fint. 

Samtidig har det vært et tungt halvår helsemessig. Først 6 uker rekonvalesens etter enda et keisersnitt. Denne gangen gikk det ikke fult så problemfritt som sist, jeg hadde 4 turer til fastlegen i løpet av en uke, men det grodde jo til slutt. De 6 ukene kunne jeg ikke løfte noe tyngre enn ungen, noe som begrenset meg veldig. Jeg kunne for eksempel ikke bære ungen OG bilstolen ut fra leiligheten, kunne ikke bære vogna opp trappa fra leiligheten (vi bor i en sokkel), kunne ikke løfte på storebroren etc. Kombinert med krøplende bekkenløsning store deler av svangerskapet, så medførte det at jeg bevegde meg minimalt før jul. 

Så kom jula, og to runder omgangssyke. Ikke artig.

Så kom januar, og lungene mine slutta å fungere. Jeg mistenkte lungebetennelse, men legen mente det var bronkitt. Så ble jeg dårligere, og legen var enig i lungebetennelse og ga meg antibiotika, Den gjorde meg litt bedre, men veldig langt fra bra. Nye prøver tilsa en annen type antibiotika, og da ble jeg endelig bra. Men hele den bøttebaletten tok over 6 uker. Først helt i slutten av februar begynte jeg å føle meg bra.

Så kom covid-19 og hele verden satte på bremsen. Så langt har jeg ikke blitt smittet (så vidt jeg vet), og med min astma så vil jeg sannsynligvis bli VELDIG dårlig om jeg først blir syk.. Så jeg holder meg mest mulig hjemme og håper å unngå det. 

Med alt av barnehager stengt, så betyr det også at jeg har begge ungene hjemme. Det er himla slitsomt å skulle underholde en på 2år3mnd når jeg samtidig prøver å ta vare på knøttet på 6mnd, men det går. Samboeren jobber frivillig med IKT i helsevesenet, siden skolen hans uansett er stengt. Det er en så viktig jobb at jeg ikke har samvittighet til å holde han hjemme. Jeg begynner å få en slags rutine på det, men gleder meg veldig til barnehagene åpner igjen. 

Dersom denne frekvensen med blogging fortsetter, så blir det vel ikke noe lyd fra meg før utpå høsten. Da har vi forhåpentligvis kommet gjennom den neste store galskapen: Vi skal flytte til Trondheim. Begge ungene har allerede fått barnehageplass i Trondheim fra august, jeg har mest sannsynlig fått jobb, og samboeren søker etter lærlingeplasser. Vi mangler et sted å bo, men håper det løser seg i løpet av våren, slik at alt er klart til flytting i juli.

Ønsk oss lykke til! 

Mange omveltninger på få måneder

Mye har skjedd siden jeg skrev sist, så her er en rask oppsummering:

Ektemannen min og jeg har gått fra hverandre. Vi var nylig på familiemekling, som er det siste formelle punktet man må gjennom, og har nettopp søkt om separasjon. Jeg skal foreløpig ha 100% omsorg for vårt felles barn, og ha det formelle foreldreansvaret alene. Dette kan bli endret på sikt, men er umulig å spå nå.

Mange har medfølelse for vår situasjon, og det er jo hyggelig at folk tenker på oss og er urolige for hvordan vi har det. Samtidig er det viktig for meg å få frem at dette er en avgjørelse vi har visst om i mange måneder, og som i hvert fall jeg har hatt tid på å fordøye. Jeg kan ikke snakke på hans vegne, men med meg går det i rimelig bra.

En annen stor omveltning er at vi har solgt leiligheten vår. Det var trist, fordi jeg digget både leiligheten og nabolaget. Det var også himla dårlig timing med tanke på at jeg har termin i slutten av september, og vi nettopp hadde fått innvilget barnehageplass til ungen vår et steinkast fra huset. Men ingen av oss hadde råd til å kjøpe ut den andre og selv bli boende, så det måtte bare bli sånn. Salget gikk heldigvis bra, overtakelsen blir 15. oktober.

Siden før ungen vår ble født, så har også kjæresten min bodd sammen med ektemannen min og meg. Vi har nå vært sammen i 6,5 år, og han er biologisk far til lillebror i magen. Han fortsetter heldigvis å bo sammen med meg og ungen (snart ungene!) min(e). Jeg hadde aldri fått hverdagen til å gå opp uten hans støtte og hjelp, og er utrolig takknemlig og lettet over å ikke miste han oppi alle de andre omveltningene.

Så kjæresten min, ungen min, jeg (+lillebror i magen) har funnet oss et nytt sted å bo. Det var mer jobb enn jeg trodde det ville bli å finne noe, men det ordnet seg tilslutt. I går var den store flyttedagen der kjæresten min, faren min, og en venn av oss flyttet 80% av tingene i den gamle leiligheten. I dag har vi stort sett pakket ut og montert ting, og det er deilig å komme på plass.

For apropos lillebror i magen: I dag er det akkurat 2 uker til termin. Og i dag morges gikk slimproppen, som betyr at kroppen min forbereder seg på fødselen. Det kan fremdeles ta mange dager, opp til et par uker, før han er her da. Ting kan ta tid.

Jeg kjenner at jeg har mer ro nå. Alt som MÅTTE fikses og ordnes før fødselen er tatt hånd om. Jeg har landet i den nye leiligheten, og håper å få noen rolige dager (eller uker) og deretter en bra fødsel. Jeg gleder meg masse til å møte lillebror, og til tross for alle omveltningene de siste månedene så ser jeg rimelig lyst på fremtiden.

Galskapen fortsetter

Forrige gang jeg skrev, var ungen min noen få måneder gammel. Nå er han godt over et år, faktisk snart 16 måneder gammel. Han går (både forlengs og baklengs), ler, klatrer, danser, rister på hodet, og er fremdeles absurd opptatt av lys og lyskilder. Han er den kuleste, søteste, mest interessante personen jeg kjenner. Jeg er så glad for at jeg får være sammen med han, bli kjent med han, og oppdage verden sammen med han.

Som dere kanskje husker, så ble han til gjennom prøverørsbehandling. Såkalt ICSI, som er en form for IVF. Det var tungt, slitsomt, og tok totalt 3 år. Jeg var mye stressa, redd, usikker og sliten. Det var absolutt verdt det, og jeg ville gjort akkurat det samme igjen. Men hadde også foretrukket å lage barn på "vanlig" måte, om jeg hadde hatt et valg.

De fant aldri helt ut hva som var årsaken til den ufrivillige barnløsheten, men mente det kunne ha noe med dårlig ovarierespons å gjøre. Eggstokkene mine responderte ikke som forventet på de oppstimulerende hormonmedisinene. I tillegg var ikke eggreservene mine så veldig store. Legene ved sykehuset rådet meg derfor til å ikke vente så lenge, om jeg tenkte jeg ville ha flere barn.

Jeg ville gjerne ha et barn til, og visste det var lange ventelister ved sykehuset. Derfror satt vi i gang å prøve (på "vanlig" måte) måneden etter at jeg hadde fått tilbake menstruasjonen. Ungen min var da nesten 11 måneder. Vi regnet med å prøve i ca. 6 måneder, deretter kontakte gynekolog og be om henvisning til sykehus for søskenforsøk. Med all ventetiden kunne ungen vårt fort være over 3 år gammel før han eventuelt fikk et søsken.

Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt. Allerede måneden etter, da ungen min var nesten 12 måneder gammel, klaffet det for oss. Jeg ble gravid igjen, helt uten noen form for medisinsk bistand!

Jeg kunne nesten ikke tro det, det skulle jo ikke være mulig. Men gravid ble jeg, altså. Og spiren ble sittende.

I uke 10 dro vi til Sverige for å ta en enkel blodprøve som kristenkonservative politikere nekter meg å ta i Norge. Prøven heter NIPT, og tester for de tre vanligste kromosomfeilene. Vi måtte betale en del for å få tatt den privat på en klinikk i Gøteborg, samt betale for en hotellovernatting og kjøreturen frem og tilbake. Det irriterer meg at vi ikke bare kunne tatt den i Norge.

I hvertfall: Testen viste seg å være helt fin, så det er mest sannsynlig ingen kromosomfeil. (Hadde testen vist noe unormalt, så hadde jeg mest sannsynlig tatt abort. Selv om et barn er sterkt ønsket.)

Testen kan også oppdage kjønnskromosomer. Det var absolutt ikke derfor vi tok den, men det er en heldig bonus. Testen viste at vi med 99% sikkerhet får et barn med kjønnskromosomene XY. Så mest sannsynlig en gutt til.

Nå er jeg 17+0, så jeg nærmer meg halvveis med stormskritt. Tiden har gått veldig fort, og det er mye finere å være gravid denne gangen. Ikke fordi jeg ikke har hatt nok av kjipe svangerskapssymptomer. Det har jeg absolutt! Blant annet er jeg utrolig sliten, akkurat som forrige gang. Men svangerskapet er finere fordi jeg er så mye mindre redd. Mindre stressa. Jeg føler at mindre står på spill denne gangen, siden det ikke tok oss mer enn et par måneder å komme i gang. Med forrigemann tok det årevis. Jeg er så mye mindre emosjonelt- og psykisk utmattet. Det gjør alt lettere og bedre, selv om selve svangerskapet ikke egentlig er lett.

Så dette er altså den nyeste runden galskap. Etter planen blir jeg mor igjen i slutten av september. Det blir ca 1 år og 9 måneder mellom storebror og lillebror. Kanskje har jeg gått fra vettet, men jeg er optimistisk for fremtiden. Jeg tror dette blir bra.

Litt over 4 måneder

Det er litt over 4 måneder siden jeg ble mor for første gang, og tiden har FLYDD av gårde. I morgen er 1. mai, og vi flytter til en ny og større leilighet. Derfor er dette et godt punkt å gjøre opp status.

Jeg kjenner at jeg har blitt sterkere i overkroppen. Det hjelper å løfte og bære på en stadig tyngre vekt (ungen altså) mange ganger om dagen. Når jeg bruker bæresjal/sele får jeg også styrket kjernemuskulaturen. Jeg kjenner det spesielt i nedre magemuskler, dersom jeg bærer han mye i flere dager i strekk. Det er bra denne vekten startet ut rimelig lett (ca 3,5kg) og gradvis blir tyngre over tid (nå ca 6,5kg), så man kan bygge opp muskulaturen gradvis. :) Kombinasjonen av trilleturer i vogn og Pokemon Go, gjør også at jeg kommer meg oftere ut og gå også. Ikke hver dag (det er sånt barn har pappaer til), men mye, mye oftere enn før jeg fikk barn. Å ha barn er altså i seg selv rimelig god trening.

De første to månedene etter fødselen gikk jeg en del opp i vekt, til jeg var vel over 110kg. Så stagnerte det (heldigvis!) og nå har jeg gått litt ned igjen. Jeg merker at hormonelle svingninger fører til økt sukkerhunger, og håper denne stabile fasen holder seg slik at jeg klarer å gå litt mer ned igjen. Kostholdet mitt er bedre enn det var, men jeg vet ikke om jeg klarer å holde det slik når sukkerhungeren rir meg som en mare.

Jeg tar det ikke så veldig tungt, da. For meg handler det ikke lenger om å bare å gå ned for å gå ned. Nå vil jeg at vi skal ha et sunt kosthold og sunne vaner, for å være gode forbilder for ungen vår. For å gi han en god oppvekst med et bra forhold til mat. Jeg vet ikke om jeg vil lykkes, men det er et fint mål i alle fall. Jeg har jo alltid visst (på en abstrakt og distansert måte) at dette var noe jeg kom til å ønske, men prioriteringene mine har snudd veldig på seg etter at jeg fikk barn. Egne behov og ønsker kommer ikke i første rekke lengre. Nå handler alt om hvordan det vil påvirke han og hans fremtid.

Knøttet har vokst og utviklet seg i et rasende tempo. Fra en knirkende gele-klump med øyne og munn... er han nå en slags buktende, rullende åme, med t-rex-armer og en usunn fascinasjon for lys. Han har hatt masse rare kallenavn, mest brukt er kanskje "vesle høvding snøftende rullekake", "lille knurk" og "babysaurus". Jepp, vi foreldrene er ganske merkelige folk. :P

Disse fire månedene har gått fort, og ikke alt har vært like enkelt. Men en ting er sikkert: Jeg angrer over hodet ikke på at vi fikk barn. Jeg er så utrolig glad i den ungen allerede, og gleder meg masse til å bli bedre kjent med han etter hvert som han vokser opp.

13 dager etter fødselen

Vårt lille troll ble født kl. 10:49, 21. desember 2017. Det ble keisersnitt som planlagt, og bortsett fra et behov for ekstra mye spinalbedøvelse så gikk alt som normalt. Jeg brukte ekstra lang tid på post-op for å få tilbake førligheten i beina igjen, men ble godt tatt hånd om av sykehuspersonale hele veien. Er rett og slett strålende fornøyd med den hjelp, oppfølging og støtte jeg fikk på Rikshospitalet.

De 13 dagene siden den gang har flydd av gårde, spesielt etter at vi kom hjem (på selveste julaften!). Vi har jo aldri hatt barn før, og vet ikke egentlig hva vi driver med.. Men til tross for vår uvitenhet, så virker det som om trollet vokser og trives. (Håper det er mer enn bare flaks..)

Hverdagen er helt forandret, og det er vanskelig å tenke på noe annet enn han og hans behov. Slik skal det jo også være. Likevel har jeg vært på vekta et par ganger, og kan fornøyd si at jeg har mistet over 10kg på under to uker. Nå er jeg på rundt 106kg, mot 116 i uken før keisersnittet (og 118 den dagen keisersnittet var, men de siste to kiloene kom så raskt at de må være væske). 106kg er fremdeles høyt, men det er et veldig overkommelig tall.

Fullamming bruker i snitt 500 ekstra kalorier per døgn, trikset blir å ikke spise mer enn jeg har pleid å gjøre for å kompensere for dette. Og å holde meg unna sjokoladen, i alle fall deler av tiden. Da tror jeg dette kan gå greit.

13 dager, men egentlig 4

I dag er det 13 dager igjen til termin. 25 dager til jeg har gått til max overtid. Men ungen min er anslått til å være rimelig stor, med stor hodeomkrets, og er godt plassert i seteleie. Jeg hadde opprinnelig lyst på en vanlig fødsel, men legene på sykehuset har vurdert at det ikke vil være trygt. Derfor ligger vi an til planlagt keisersnitt. Hvis alt går som planlagt, så får vi altså møte sønnen vår på formiddagen torsdag 21.12.17.

Operasjonen blir avlyst dersom han mirakuløst skulle snu seg før den tid, og den kan selvsagt bli utsatt dersom det kommer inn noen akutte tilfeller som har et mer øyeblikkelig behov for en operasjonssal. Så ingenting er sikkert. Men ut skal han, og blir det ikke akkurat den datoen så blir det sannsynligvis i løpet av romjula.

Jeg kjenner at det begynner å bli trangt i magen, så det skal bli godt for oss begge å få han ut. Det er tungt å puste, vanskelig å finne gode stillinger, og jeg har mye sure oppstøt. Kanskje på grunn av sure oppstøt og mindre plass i magesekken, så har jeg også litt mindre matlyst. Det vises på vekten, da vektøkningen nesten har stanset opp de siste tre ukene.

Jeg gjetter på at jeg ender opp med 116,5kg ved fødsel, men det kan jo også bli en kilo mindre. 14-15 kg opp fra starten av svangerskapet er ikke fryktelig ille... Men tallene blir verre om jeg sammenligner de med da jeg begynte på IVF-behandlingen. Siden da har jeg gått opp 20kg.

Keisersnitt gjør det vanskeligere å bevege seg i ukene etter fødselen, så jeg er redd for at det vil bli vanskelig å få kiloene av igjen. Men vi får se, det får jeg ta som det kommer. Først skal jeg møte ungen min.

28 dager til termin

I dag er det nøyaktig 4 uker til termin. 28 dager. Bare 4-5% av barn blir født nøyaktig på termin, men en gang mellom 38 uker og 42 uker er vanlig, og fødselen kan også skje før. Den kan skje i morgen, for alt jeg vet! Jeg håper jo ungen drøyer med å komme ut til januar 2018, men det er helt utenfor min kontroll.

Men uansett om han kommer i morgen eller i midten av januar: Om under seks uker kommer jeg til å ha et spedbarn i armene. Mitt barn. Det føles helt sinnsykt. Uvirkelig. Det vil være ganske nøyaktig 3 år siden vi begynte å prøve å få barn, og jeg trodde til slutt at det ikke var mulig.

Jeg er fremdeles redd for at det ikke er mulig. Jeg vet om en håndfull kvinner i min utvidede omgangskrets som har mistet et barn de siste ukene før fødselen. (Selvsagt kjenner jeg mange fler som har født friske, levende barn, men det er liksom ikke de jeg tenker mest på...) Så jeg er redd for at noe skal skje. Det er overhodet ikke sannsynlig, men jeg er redd for det likevel.

Man slutter visstnok ikke å være redd for å miste barna sine, da. Det sier i hvertfall alle jeg snakker med som har barn. Ikke en gang når de blir voksne. Man blir bare redd for at litt andre ting skal skje med dem. Så dette er sannsynligvis noe jeg bare må bli vant til, og forsøke å ikke å fra vettet i prosessen.

På denne tiden...

Facebook har en sånn funksjon der du kan få se hva du postet på denne tiden i fjor, eller for fem år siden, eller lignende. Den funksjonen minnet meg virkelig på hvor jeg er nå og hvor mye som har endret seg de siste årene.

Vi er nå i begynnelsen av oktober. Tradisjonelt så er perioden fra august til oktober min mest energirike og produktive periode. For meg begynner livsstilsendringer, nye prosjekter og friske ideer ofte i akkurat denne perioden. (Jeg har en slik periode til per år, vanligvis fra mars til mai, men ikke med like mye energi og endringsvilje som i perioden på høsten.)

Høsten 2012 hadde jeg nettopp startet denne bloggen, inspirert av bloggen til en venninne. Jeg skrev bare om trening, så jeg vet ikke hvor mye jeg veide. Men jeg gjetter på at det var ca 112-115kg. Det høyeste jeg noen gang har sett vekten min var 119, men det var enda et par år tidligere. Den høsten var jeg på vei inn i en stygg depresjon, men hadde ikke helt skjønt det enda.

Høsten 2013 hadde jeg nettopp kommet ut av den depresjonen. Jeg var arbeidsledig og hadde mye tid, så jeg gikk på dansekurs og trente en god del (til meg å være). Jeg veide rundt 111kg tidligere den sommeren, men gikk ned ca 5kg i vekt i løpet av høsten.

Jeg fikk ny jobb i slutten av februar 2014, og høsten 2014 hadde jeg fremdeles ikke helt hodet over vannet. Jeg var stresset, sliten og det vises ved at jeg nesten ikke blogget i hele 2014. Jeg har ikke skrevet det noe sted, men jeg tror jeg veide rundt 107 den våren, men den steg sakte men sikkert i løpet av året.

Høsten for to år var jeg godt i gang med trening hos Frisklivssentralen. Jeg hadde bedt legen min om en frisklivsresept den sommeren fordi jeg var lei av å se vekten gå oppover. Tidlig på sommeren 2015 veide jeg over 110kg igjen, og trivdes ikke med den vekten. I løpet av høsten og vinteren på Frisklivssentralen gikk jeg ned til rundt 101kg, og selv om jeg gikk opp et par kilo i løpet av våren 2016 så gikk jeg ikke opp alt. Dette gjorde jobben jeg måtte gjøre høsten 2016 mye enklere, og jeg hadde bare 7kg å gå ned i stedet for rundt 16kg. Jeg er utrolig takknemlig til "fortids-Ingvild" for den jobben hun gjorde da. Uten den innsatsen i 2015, hadde jeg sannsynligvis ikke vært gravid nå.

For et år siden var jeg mot slutten av den tøffeste perioden med vektnedgang som jeg noen sinne har gått gjennom. Jeg hadde fått time til oppstart av prøverørsprosessen ved sykehuset og visste jeg ikke kunne være over bmi på 33 for å kunne gå der. Jeg hadde bare ca 8 uker på å gå ned 7 kilo. Jeg har gått ned like mye før, men aldri så raskt. Det var blodhardt, men jeg klarte det, utelukkende med kaloritelling og kostholdsendringer.

Jeg var aldri på de magiske 95 (95,4kg var det laveste jeg så), og den siste kiloen var nok mest vann fordi den spratt på igjen før jeg hadde snudd meg.. Men jeg gikk uansett ganske mye ned, og jeg fikk jo hjelp fra sykehuset. Jeg tror også det var bra at jeg gikk ned før behandlingen begynte, fordi den var temmelig tøff både fysisk og psykisk. Innen jeg ble gravid var jeg derfor oppe nesten der jeg hadde vært sommeren 2016, altså rett over 100kg. 

Og nå.. Høsten 2017, jeg har sett 110kg på vekten og den fortsetter å øker uke for uke. Jeg er altså raskt på vei tilbake igjen til der jeg var i 2012. Jeg har brukt FEM ÅR på å få vekten ned til tosiffret, og har fremdeles aldri vært stabilt på tosiffret i mer enn noen måneder av gangen. Jeg vet at vekten vil øke mer frem mot nyttår, og selv om mye av den vekten er foster, morkake, fostervann, og ekstra blod/vann i kroppen, så vil ikke det være alt. Barseltiden er også tøff, og jeg vet at mange blir veldig sultne og godtesyke under amming.

Jeg vet ikke hvor jeg vil være om ett år, eller om fem. Akkurat nå fokuserer jeg på å ha et best mulig svangerskap, og glede meg over babyen som kommer. Høy vekt er ikke bra for svangerskap eller fødsel, så jeg prøver å gjøre det jeg kan for å bremse vektoppgangen.

Jeg klarer ikke helt å la være å uroe meg for fremtiden, men vekten min er faktisk ikke det viktigste akkurat nå. Det viktigste er den lille skapningen som kroppen min driver og 3D-printer inni meg. Om rundt 12 uker kommer magetrollet ut og jeg får møte vesenet på ordentlig. Det gleder jeg meg til.

Punkt 2: Fortsett å jobbe med å holde vekten nede

Jeg skrev i innlegget fra 31. mars at jobben min fremover var enkel, men likevel vanskelig. Jeg satt opp to punkter jeg måtte jobbe med fremover, og punkt nummer to var "Fortsett å jobbe med å holde vekten nede, og å gå videre ned".  

Videre vektnedgang har vært helt uaktuelt etter at jeg ble gravid. For det første er det ikke sunt å drive slanking når man er gravid. For det andre har det ikke vært mulig for meg uansett. I første trimester var jeg fornøyd med å få spist i det hele tatt, da jeg var en del kvalm (selv om jeg heldvis ikke spøy). Og så langt i andre trimester så har jeg slitt med matlysten. Spesielt middagsmat er vanskelig å få i seg. Da går det lenge mellom måltidene, jeg får lavt blodsukker, og da tar jeg dårligere valg i matveien. Så det blir mye fett og sukker, og lite grønnsaker og magre proteiner. Sånt går man opp i vekt av. 

Fra AdiPol på Rikshospitalet får jeg oppfølging fra en ernæringsfysiolog. Jeg hadde første time der 1. august, og skal tilbake igjen 4 uker senere. Jeg har også fått en ny frisklivsresept fra fastlegen min, og har nettopp startet opp på Frisklivssentralen igjen. Der vil jeg også få veiledning, både med tanke på kosthold og trening. 

(Jeg hadde første treningsdag på tirsdag, og har aldri vært så støl etter trening noen sinne. Det er først tre dager senere at stølheten er på et slikt nivå at jeg klarer å sette meg uten å enten falle deler av veien eller heise meg ned på armene.)

Jeg har avtalt med ernæringsfysiologen at jeg skal prøve å holde meg til 1800 kcal per døgn. Dette har jeg klart helt fint tidligere (f.eks. i fjor høst), men det har vist seg MYE vanskeligere nå når jeg er gravid. Dårlig matlyst, mye sliten, og samtidig mer lyst på søtsaker og andre cravings... Jeg har stort sett ligget på mellom 2000 og 2200 kcal de dagene jeg har telt.. Og det har vært de dagene jeg virkelig har PRØVD. Hvor mange kalorier jeg har fått i meg de andre dagene, tør jeg nesten ikke tenke på en gang. 

Jeg var på TANITA-vekten hos ernæringsfysiologen, og igjen hos Frisklivssentralen 14 dager senere. De to målingene viser at selv om jeg har spist mer enn jeg burde så har vektoppgangen sakket ned. Jeg går fremdeles opp, men med en høyere mengde vann og en lavere mengde fett enn ved forrige måling så går det i hvertfall riktig vei. 

Ved sist måling veilede jeg 106,5. Dette er en oppgang på 5kg siden jeg ble gravid, som ikke er så veeeldig ille. Men da jeg ble gravid hadde jeg jo allerede gått opp noen kilo som følge av den ganske tøffe hormonbehandlingen jeg fikk denne vinteren og våren. Totalt har jeg gått opp ti kilo siden jeg var på mitt minste i fjor høst. Og det er ti ganske sure kilo. Jeg føler at jeg brukte evigheter på å kvitte meg med dem, sist jeg veide så mye. Og jeg ser ikke for meg at hverken svangerskap eller det å bli mor for første gang, gjør at vektnedgang blir noe enklere.

Vektnedgang er uansett ikke fokuset nå, men jeg må fortsette å jobbe med vekten. Man anbefales å gå opp totalt 5-7kg i løpet av hele svangerskapet, dersom man er så overvektig som det jeg er. Jeg bør altså bremse og aller helst stanse vektoppgagen nå. Men jeg er heldigvis ikke helt ute og kjører. Det er viktig for meg at vekten min skader fosteret minst mulig, og at jeg unngår svangerskapsdiabetes, så jeg gjør så godt jeg kan. 

Det er bare ikke særlig lett.