Betydningen av respons

Det er rart hvordan hjernen er skrudd sammen. 

Jeg er nå tilbake i 80% jobb, og likevel har jeg klart å legge inn en treningsøkt to dager per uke. Altså to tirsdager jeg har vært på jobb, har jeg også trent. Å få lagd slike rutiner var jo et av formålene med dette Frisklivs-prosjektet, så det er jeg fornøyd med. Jeg har også gått ned litt mer i vekt, til 103,4kg på Tanita i dag. Stadig nærmere de magiske tosiffrede. I det hele tatt har jeg mye å være fornøyd med om dagen, og jeg burde føle meg glad og stolt av det jeg har fått til. 

Likevel sliter jeg med det. Jeg var nemlig på Tanita-vekten i dag, og resultatet viste at fettprosenten min i kroppen har økt siden forrige gang. Det var veilederen på Frisklivssentralen rask med å påpeke, i tillegg til å vise til at jeg har mistet muskelmasse siden forrige veiing. Og joda, begge disse faktumene stemmer, men som man kan se fra grafene under så er det mye å være fornøyd med også. I tillegg til å miste bittelitt muskelmasse, så har jeg også mistet fett. Og vann. Jeg har også blitt en del sterkere i beina.

Jeg prøver å fortelle meg at resultatene i hovedsak er gode. Jeg har f.eks. gått ned i fettmasse i absolutt hele kroppen, sammenlignet med forrige veiing. Likevel føler jeg at dette er et dårlig resultat, noe jeg burde være misfornøyd med. At jeg burde ta meg sammen. 

Alle faktaene jeg presenterer viser at følelsene mine nå er HELT irrasjonelle, og så vidt jeg vet har de EN opprinnelse: Veilederen ga meg ikke ros for resultatene mine, men påpekte i stedet det negative. Hun er vanligvis positiv og flink til å fokusere på det som er bra, og dessuten kikket hun ikke på resultatene i mer enn noen få sekunder. Det var trolig spontane reaksjoner som hun ikke tenkte videre over. Likevel går jeg og gnager på det. Hennes spontane, ikke-positive reaksjon er noe jeg har blitt gående å gnage på i flere timer. Den farger humøret mitt og selvbildet mitt. 

Det positive med enhver form for veiledning og behandling er at personer du respekterer og anser som kunnskapsrike autoritetspersoner på feltet kan fortelle deg ting som du allerede i stor grad er klar over. Det vet jeg fungerer for meg. Det hjelper også når jeg bruker deres formuleringer og gjentar de for meg selv. Dessverre er det altså åpenbart en bakside ved denne medaljen også: Jeg tillater noen andres meninger og utsagn å få stor makt over meg og min psyke. Dette gjør meg sårbar.

Så ja, det er rart hvordan hjernen fungerer. Nå må jeg bare bruke resten av kvelden på å kikke på grafene og fortelle megselv at de peker riktig vei. At det jeg gjør er bra. Og akkurat i dag, så føles ikke det så lett.

Jeg kan ta på tærne mine!

Overkroppen min har alltid vært rimelig fleksibel, og det samme har leddene mine vært. Skummelt fleksibel, faktisk.

På den annen side, så har musklene i beina og ryggen min alltid hindret meg litt. Jeg har for eksempel aldri klart å stå oppreist, med rette knær, og bøye meg langt nok til å ta på tærne mine. Jeg klarte det aldri sittende på gulvet med beina frem heller. Jeg har minner om dette tilbake til ungdomsskolen, og husker at det plaget meg å ikke en gang være i nærheten av det andre klarte med letthet. Før jeg begynte på Frisklivssentralen nådde jeg ned til midt på leggen omtrent.

Jeg har ikke jobbet spesifikt med smidighet, bortsett fra tøyningsøvelsene for høyre legg som fysioterapeuten har gitt meg. Likevel klarer jeg nå å stå med rette knær og ta på tærne mine! Når kroppen er kald så går det så vidt, men i dag da jeg var varm etter trening så var det virkelig ikke noe problem. Ikke bare kan jeg ta på tærne mine, jeg kan få fingrene godt under tærne også! En enorm bedring fra tidligere i sommer, altså. Når jeg sitter med beina samlet foran meg, så når jeg fremdels ikke tærne. Men jeg er ikke så langt unna. Det blir neste mål. 

En ny runde på Tanita-vekten i dag viste forresten at jeg har gått litt opp igjen: 600 gram, men ikke alt var fett. Jeg har faktisk bygd litt muskler også.  Og jeg har visst mer vann i kroppen enn ved tidligere målinger.

Klart, med så små variasjoner så er det også vanskelig å sammenligne. Skyldes det ekstra vannet når i måneden det er, eller har det å gjøre med hva jeg har spist og drukket? Eller er målingene påvirket av at jeg denne gangen trente først og målte meg ca 30-40 min senere? De to forrige gangene trente jeg etter veiingen. Det er altså vanskelig å egentlig dra noen sikre konklusjoner, utover: Jeg har ikke gått opp alt som jeg har gått ned. Og det er jo bra. 

"... så nå kan jeg slutte."

"Nå er jeg frisk, så nå trenger jeg ikke behandling mer." Hvor mange har ikke sagt eller gjort noe lignende? Enda man vet hvor dumt det er. Nå har jeg gjort det også.

Jeg hadde ikke hatt vondt i leggen på flere uker, og det var mindre og mindre motiverende å gå til fysioterapeuten. Så vi avtalte at jeg kunne slutte, men hvis jeg trengte det så kunne jeg komme tilbake innen et par måneder.

Under to uker senere, og beinet mitt er nesten like vondt som det var da vi startet med behandlingen for over to måneder siden. Jeg har ikke gjort tøyeøvelsene mine heller, og har bare meg selv å takke.

I gruppetimen i dag måtte jeg la være å jogge/løpe intervaller, fordi beinet var skikkelig ubehagelig. Jeg gikk de første to intervallene, men måtte stoppe med det også og ble bare stående å tøye. Det er veldig uvant at kroppen/musklene stanser meg før kondisjonen gjør det.

Siden da har jeg tøyd det mye, primært når musklene allerede er varme. Jeg HÅPER at et intensivt tøye-regime vil være nok, og at jeg ikke trenger å begynne hos fysioterapeut igjen. Hvis jeg ikke er vesentlig bedre i løpet av en ukes tid, så må jeg nok krype til korset og begynne med behandling igjen.

Noe helt annet: Jeg har blitt mykere og sterkere i ryggen. Nå kan jeg nesten ta på tærne mine, selv med strake knær. Det har jeg ALDRI klart før. Hurra! :)

To kilo fett

Har du sett et par kilo med fett de siste par ukene? Jeg ser ut til å ha mistet mine. Ikke at jeg vil ha de tilbake, altså, jeg syns bare det er snodig at de plutselig forsvant. 

Forklaring: Jeg veide meg på Tanita-vekten igjen på tirsdag. Ikke så lenge siden sist, men likevel har jeg gått ned fra 106,7kg til 104,1kg. Mer relevant, så har jeg gått fra å ha 56,4kg fett på kroppen til å ha 54,2kg, mens jeg har beholdt mesteparten av musklene. Og mesteparten av det som har forsvunnet har gått fra kroppen (altså det farlige bukfettet), og ikke fra armer eller bein. Det er jo bra!

Får håpe kiloene holder seg av. Siden jeg ble henvist til Frisklivssentralen har jeg altså gått ned omtrent 8kg. Jeg har bare litt over fire kilo igjen til jeg er på de magiske tosifferede, og bare ni kilo til målet mitt på 95kg. 

Det skal jeg klare!

Fremgang: Samme kondis, mer styrke

Jeg hoster fremdeles, og selv om jeg har sluttet på nesespray og trappet ned til normal dose astma-medisiner, så føler jeg meg fremdeles litt forkjølet. Pusten er ikke der den burde være, og jeg har fremdeles whiskey-stemme.

Men trene har jeg gjort likevel. Torsdag i forrige uke var første dag tilbake. Da gjorde jeg ca tre fjerdedel av en vanlig treningsøkt. Oppvarming på 15-20min og noen av styrkeøvelsene jeg vanligvis gjør. Så orket jeg ikke mer, og dro hjem.

På søndag, så ryddet jeg tepper og jakker av ergometersykkelen vi har stående i stua. Så syklet jeg i 20 minutter. Ikke veldig fort eller veldig slitsomt, men bedre med litt fysisk aktivitet enn ingenting. Håper jeg.

I dag var jeg tilbake på Frisklivssentralen, og kjørte en ordentlig treningsøkt. Oppvarming 17 minutter på sykkel, deretter ca 12 minutter på tredemølle. Jeg forsøkte meg på en ny 6-minutterstest, ala det jeg tok da jeg begynte der (gå raskest mulig, ikke løp, i 6 minutter. Prøv å komme så langt som mulig). Sistgang klarte jeg 0,4 miles (ja, den tredemøllen måler i miles). I dag klarte jeg 0,39 miles. Ingen bedring, altså, men så har jeg også vært syk i snart tre uker.

Til gjengjeld så har jeg ikke blitt svakere: På knebøy på torsdag brukte jeg en vekt på 6kg i hver hånd. Det er en stor økning fra tidligere, da jeg har brukt 3kg og 4kg. Jeg har hele veien visst at jeg kunne ta mer, men når 3x10 knebøy gjør meg så støl at jeg nesten ikke har kunnet gå i trapper... Da er 3kg i hver hånd nok. Men nå var jeg lei av å tøyse rundt med små håndvekter. Jeg husker å ha kunnet ta 40kg i knebøy, så totalt 6-8kg er jo bare småtteri.

Totalvekt på 12kg på torsdag gjorde meg støl, men ikke så fryktelig. Så i dag spurte jeg en av veilederne der om råd, og fikk klarsignal til å begynne å jobbe med ordentlig vektstang på skuldrene. Vektstangen alene veier 20kg, og det holdt for nå. Det er jo nesten en dobling av vekten fra forrige uke! Tre omganger med 10 repetisjoner ga meg skikkelig puls, men det var gøy å være tilbake til å bruke en ordentlig vektstang igjen.

Hvor gøy lårene mine syns det er i morgen, det er en annen sak...

På Tanita

Jeg fikk en kraftig forkjølelse i begynnelsen av forrige uke, og har derfor ikke fått trent. Trodde jeg endelig begynte å bli bedre, og hadde tenkt meg ivei for å trene i dag. Men ble svimmel av å bare gå på butikken, så det ble ingen trening.

Men jeg fikk gjort en ting: Jeg fikk veid meg.
Frisklivssentralen har nemlig en såkalt Tanita-vekt. Dette er en impedanse-vekt som kan måle masse kule ting i kroppen din, som andel muskelmasse og slikt. Disse vektene er noe omdiskuterte, men det er liten tvil om at de kan brukes til mitt formål: Måle utvikling på lang sikt.

Jeg skulle egentlig vært på denne vekten da jeg først begynte der for snart fire uker siden, men det skjedde ikke fordi den var på reparasjon. Men nå hadde de fått den tilbake. Hurra!

Jeg legger ved bildet her, med alle resultatene, men jeg vil trekke frem de viktigste tingene her. Jeg brukte denne for å tolke resulatene mine. Først, jeg ble målt til 168cm, ikke 169 som jeg har vært tidligere. Snodig, men ok. Den veide meg til 106,6kg, som er vesentlig bedre enn for et par måneder siden.

For kvinner så er en ideell fettprosent 21%-33%, og jeg ble målt til omtrent 52%. Som åpenbart er alt for mye, men dette er ingen overraskelse. Jeg er jo tjukk.

Den gode nyheten er at andelen fett rundt indre organer ligger på 12, og alt under 13 betyr lav risiko for hjerte- og kar-sykdommer, diabetes etc. Så det er bra.

Det ser ut til at jeg har litt for lite væske i kroppen (TBW/vekt x100 = hydrasjonsprosent. Og denne skal visstnok ligge på 45%-60% for kvinner, min er på under 35%), men jeg har målt tidligere og vet at jeg drikker omtrent nok.

Ellers er jeg relativt lik på høyre og venstre side, ingen enormt store forskjeller. Og nå har jeg en baseline, som det blir interessant å sammenligne mot i slutten av november. Hvis bare denne forkjølelsen går over, så jeg får begynt å trene igjen!

Uke tre: Nye opplevelser

Uke tre på Frisklivssentralen. Jeg ble fortalt at den verste stølheten gir seg etter tre uker, og det viste seg å stemme. Denne uken har jeg nesten ikke vært støl. Jeg kjenner at musklene er slitne og at jeg er litt stiv etter å ha trent, men det er ikke den "hjelp, jeg klarer ikke å gå i trapper/reise meg/puste"-stølheten fra de første to ukene.

Matmessig gjør jeg det ikke så verst. Noen dager er jeg flink, noen dager spiser jeg for mye og noen dager for lite. Sånn alt i alt så er det ikke så ille. Jeg går sakte ned i hvertfall, det tyder jo på at jeg gjør noe riktig. Neste uke får frisklivssentralen tilbake "Tanita"-vekten sin fra reparasjon. Den kan visst analysere alt i hele verden, og jeg er spent på hva den sier nå sammenlignet med om åtte uker. når reseptperioden er over. Forhåpentligvis ser jeg tydelig fremgang.

Denne uka trente jeg med apparater på tirsdagen og i sal på torsdagen. Jeg hadde også tenkt å komme meg av gårde på en saltrening på fredagen, men ble sittende fast i bilkø og rakk det ikke. Nå har mannen min også fått seg frisklivsresept, så torsdagene skal vi trene sammen fremover. Det gleder jeg meg til.

Saltreningen på torsdag var spesielt givende, fordi jeg igjen opplever mestring og igjen oppdager at trening ikke trenger å være fryktelig, skummelt og vondt. Som astmatiker har jeg ikke tidligere kunnet ta i så mye, før lungene begynte å si stopp. Ingen joggetur i verden er verdt slike smerter, tetthet, redsel og tungpustethet, og ubehaget kan vare i et par dager etter anstrengelsen. Forskjellen er at når jeg først varmer opp i 15+ minutter, og deretter går inn i en relativt rolig gruppetime, så blir jeg ORDENTLIG varm. Så varm at jeg KAN ta i skikkelig, uten at lungene protesterer. Selvsagt blir jeg svært anpusten, rød i trynet og svetten siler. Men det gjør ikke vondt i brystet på samme måte som når astmaen skaper problemer for meg.

Jeg kan vanligvis ikke løpe. Men på torsdag løp jeg intervaller. Ja, du hørte riktig: Jeg løp. Og det gikk fint. Intervaller på 45 sekunder i sirkel i en sal, med jogging/løping. Jeg tok seks av dem. Vi hadde også fire kortere intervaller der vi sto på stedet, og løp med høye kneløft. Da kjente jeg også på melkesyre for første gang i en treningstime noen sinne. Blytunge, seige bein som nesten ikke lot seg løfte. Spennende opplevelse.

Var dette godt? Nei, slettes ikke. Trening er ikke godt, eller gøy eller trivelig. Hvis jeg venter på at trening skal bli noe jeg har LYST til å gjøre, så får jeg aldri trent. Jeg har ikke lyst, men jeg må trene likevel. Det er den eneste måten jeg får gjort dette på. Men det er likevel interessant å oppleve kroppen på nye måter, å se at jeg kan gjøre ting nå som jeg ikke har kunnet før. Det er spennende, interessant og fascinerende. Men godt, det er det slettes ikke.

Uke to: Økende mengde galskap

Uke to på Frisklivssentralen er over. Jeg trente tirsdag og torsdag både forrige uke og denne uka. Tirsdager har jeg et program med apparater. Torsdager deltar jeg på saltreningen.

Denne torsdagen tok jeg i litt ekstra: Jeg la til enda en treningsøkt. Jeg fikk nemlig muligheten til å trene med en kompis, og dro tilbake til Frisklivssentralen etter at han var ferdig på jobb. Etter jobbtid er det åpent noen timer for alle fra bydelen, også de uten frisklivsresept. Det koster 20kr per gang. Så da gikk jeg gjennom tirsdagens program på apparater igjen. Jeg er stolt av meg selv og fornøyd med innsatsen min.

Det var kjempehyggelig å trene sammen med noen. Håper å få med meg andre venner fra nærområdet i ukene som kommer.

Frisklivsgalskap

Treningen har sklidd ut veldig de siste seks månedene. Vekten gikk også opp utover våren, til det punkt at jeg var oppe over 110kg igjen. Ikke en god følelse.

Jeg har også slitt mye med "ymse vondter". Ikke nok til å holde meg borte fra jobb, men nok til å gjøre meg urolig for hvordan dette kan gå i fremtiden. Moren min har slitt med ryggsmerter hele oppveksten min, og jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon. Vondt i skuldre/nakke hadde jeg jo for en tid tilbake, men noen timer hos fysio gjorde meg bedre. Ikke bra, men bedre. Nå har jeg tatt tak i høyre legg, som har vært stiv og rar i... et par år snart. Ortopedspesialisten mente at det var stramme muskler i leggen som irriterte akillesen, og henviste meg til fysio igjen. Så nå går jeg til fysioterapeut 1-2 ganger i uka for den, uten å ha hatt så mye fremgang enda. Men det kommer vel.

I samråd med legen har jeg fått en såkalt Frisklivsresept, som gir meg veiledning, trening og støtte fra en såkalt Frisklivssentral. Dette vil hjelpe meg både med å gå ned i vekt og komme i gang (igjen) med regelmessig trening. En frisklivsresept gir meg rett til å delta på Frisklivssentralen i 12 uker. De første 4 ukene skal jeg være 40% sykemeldt, og så får vi se hvor raskt jeg går ned til 20% (såkalt "sykemelding til behandlingsdager"). Jeg blir stående på minst 20% ut de 12 ukene. Arbeidsgiveren min har også godkjent dette og tilrettelagt så jeg får litt mindre å gjøre. (Man kan selvsagt være der mer, eller mindre, men dette fungerer for meg.)

Jeg startet på tirsdag, med en veiledningssamtale og bistand til å sette opp et treningsprogram. I dag deltok jeg på en gruppetreningsøkt i sal og en undervisningsøkt om matvarevalg. De andre deltakerne er en blandet gruppe. Noen er helt nye, andre har hatt flere frisklivsresepter på rad. Jeg tenker at snittalderen ligger rundt 45, og det var flere kvinner enn menn der i dag (men dette kan vel variere, antar jeg). Totalt var vi kanskje 12 personer på sal-treningen, noe som visstnok er flere enn vanlig. Fordi jeg tilhører den bydelen jeg gjør, så hadde flertallet et annet morsmål enn norsk. Norskkunnskapene varierte en del, noen snakket godt norsk andre forsto nesten ingenting av det som ble sagt. Dette plager meg ikke. Vi er alle i samme båt, uansett hvor vi har vært tidligere.

Frisklivssentralen er ikke egentlig så annerledes enn et vanlig treningssenter. Jeg får personlig veiledning, støtte og råd fra flinke fagfolk som vet hva de driver med. Jeg trener på lignende maskiner som på treningssenter. Forskjellen for meg er at det nå er noen som forventer at jeg skal komme. Jeg har forpliktet meg til dette, både ovenfor Frisklivssentralen, legen min og arbeidsgiver. Det hjelper. Det er også et MYE lavere nivå enn på et typisk treningssenter. Jeg ble god og svett, hadde høy puls og vil nok bli støl i morgen. Jeg var nok ikke i best form, men jeg var over snittet. Jeg opplevde flere ganger å kunne skalere øvelsene OPP. Å ta i mer, gjøre de vanskeligere, enn mange andre. Det var en god opplevelse, og ga meg masse mestringsfølelse.

På treningssenter må jeg alltid skalere øvelsene ned, gjøre lettere varianter og ta lengre pauser. Jeg har gått ut av timer jeg ikke orket å fullføre, hvor jeg trodde jeg skulle spy eller svime av. Det er veldig, veldig demotiverende. Jeg trente jo også på jobben i en periode, men falt fra der også fordi nivået var for høyt. På grunn av problemene med skuldre og bein er det f.eks. mange styrkeøvelser jeg ikke kan gjøre. Det er kjipt. På Frisklivssentralen var øvelsene annerledes, mindre belastende og åpenbart lagt for folk med ymse fysiske utfordringer.

Totalt sett er jeg veldig positiv etter den første uka mi på Frisklivssentralen. Jeg er spent på hvordan de neste 11 ukene går.

Trening på jobben

Etter en full arbeidsdag er jeg sulten, sliten og veldig lite motivert til å trene. Derfor er det veldig praktisk å trene i arbeidstiden. Som ansatt i staten har jeg 1 time trening i uka innebakt i arbeidstiden, noe jeg faktisk ikke visste om før for en måneds tid siden. (Folk på samme kontor som er kommunalt ansatt har bare 25min og må da evt avspasere hvis de bruker mer tid enn dette.)

Flere på jobben har gått sammen og begynt å trene to halvtimer i uka, mandager og onsdager kl 15. Vi bruker et intensivt treningsopplegg fra en video hvor hver økt er på 25min. Disse inneholder både kondisjon og styrke, med kroppsvekt som motstand. Noen av de andre bruker lette håndmanualer eller halvlitersflasker med vann for ekstra motstand, men det har jeg ingen behov for.

Jeg klarer ikke å gjøre alle øvelsene, selv de forenklede utgavene. Og jeg må ta mini-pauser innimellom pga dårlig kondis.  Men det er greit. Jeg sper på med øvelser fra manuellterapeuten og blir likevel god og svett hver gang.

Desverre er det ikke alle øktene jeg rekker å bli med på, fordi jeg ofte har møter kl 14 og de er ikke alltid ferdig til 15. Likevel er litt trening bedre enn ingenting, og jeg merker at jeg har gått av det.