Jeg og mannen min har satt på planen vår at vi skal gå tur hver torsdag. Forrige uke gikk vi rundt Sognsvann. Det går litt saktere med han og den dårlige ryggen hans enn når jeg går turen alene (jeg jogger jo korte strekniger), men til gjengjeld er det veldig hyggelig å ha noen å gå sammen med. Vi skavler, ser på vannet og trærne og av og til gjør vi morsomme ting. Sånn som å sitte på en benk og se på endene, mens vi synger Andungen Kvakk-Kvakk-sangen i kor ("Kvaak, kvarak, kvakk-kvaaakk, kvaak, kvakk-kvaakk, kvaak...). Kanskje like greit at ingen andre enn endene så oss... :P
Jeg har også gått tur alene en gang: På mandag satt jeg hjemme på dagtid (arbeidsledig) og kjedet meg. Jeg så ut på det fine været, og tenkte at det er synn å sitte inne i så fint vær. Så jeg tok på meg en varm genser, kjørte til Furuset og gikk på oppdagelsestur for å forsøke å finne den såkalte Verdensparken som visst skal ligge der et sted. Jeg fant parken etter litt roting, og gikk rundt i den i en halvtimes tid. Det ble en fin tur.
Å gå ut på tur "fordi været er for fint til å sitte inne" gjør at jeg tenker at jeg holder på å bli som mine foreldre... Men det er nok ikke det værste man kan bli.
Så selv om jeg ikke trener på treningssenter for tiden, så er jeg likevel fysisk aktiv et par-tre ganger i uka. Jeg går tur og jeg danser. I tillegg har jeg mye bedre kosthold nå enn tidligere. Jeg spiser nemlig MYE mindre sjokolade enn før. Når mannen min er så flink til å holde kostholdet sitt på rett kjøl, så føler jeg ikke at jeg kan sabotere det med å ha masse godteri i huset. Jeg spiser fremdeles sjokkolade når jeg har lyst på det altså, jeg setter ingen hinder for meg selv.. Men siden vi spiser mye oftere nå enn vi gjorde før, så har jeg også et mye gjevnere blodsukker, og da får jeg faktisk ikke like mye lyst på noe godt.
Håper detter er en trend som varer, for jeg merker at jeg har godt av det. I dag morres viste vekta 107kg. Det er en halvkilo ned siden forrige uke, og to kilo ned siden for halvannen måned siden. Og det uten at jeg egentlig opplever at jeg gjør stort for det. Jeg driver ikke og sliter meg ihjel på treningsstudio, jeg driver ikke på noe vis og slanker meg. Og likevel ramler kiloene av, sånn litt etter litt. Fortsetter det slik, så kan jeg kanskje nå målet mitt om å komme meg under hundre om ikke så alt for mange måneder.
onsdag 2. oktober 2013
Oppturer og nedturer
Jeg danser fremdeles hver mandag i to timer. I tillegg deltar jeg på annen danse-relatert aktivitet. Forrige tirsdag var jeg på et utested med danse-folk fra Bårdar. Ble mest å sitte å se på, fordi jeg ikke danser Lindy Hop, men fikk danset litt også. I dag skal jeg på sosialdans med OSI, det samme jeg var på første uken jeg begynte. Den gangen var det kjempegøy, håper det blir like artig denne gangen.
Neste mandag er første kursgang på Boogie Woogie 2, altså er jeg ferdig med Boogie Woogie 1 (10 timers kurs). Deretter er det dansefest med OSI på tirsdag, og neste helg skal jeg på et helgelangt boogie-seminar som heter Oslo Swing Fever, med kurs på dagtid og fest på kvelden. I det hele tatt blir det mye dansing fremover, og jeg stortrives!
Klart, dansekurset er ikke alltid like morsomt. Forrige mandag var faktisk skikkelig kjip. Vi skulle lære en tur som heter klassika. Den involverer å snurre en-og-en-halv gang rundt på temmelig kort tid. Og ikke som en piruett altså, men hvor man "går" rundt (en halv runde for hvert steg). Og jeg fikk det bare IKKE til. Vi startet med at alle jentene skulle gjøre det, uten partner. Vi snurret, og da jeg for åttende gang endte opp motsatt vei av alle de andre, så følte jeg meg veldig lite flink. Et par av de andre la merke til at jeg slet, og forsøkte å hjelpe meg. Det var veldig hyggelig av dem, men jeg fikk det ikke til noe særlig bra med deres hjelp heller. Og det understreket liksom bare ovenfor alle hvor lite flink jeg var.
Jeg var allerede nedstemt etter denne øvelsen, og det ble ikke bedre da vi gikk sammen i par. Jeg kjempet som best jeg kunne med å bite tennene sammen og holde ut, men til slutt klarte jeg det ikke lengre. Jeg ville ikke at folk skulle se meg gråte, så jeg sprang ut av timen og gikk til garderobene. Og så gråt jeg i ti minutter. Det som svei mest var ikke det at jeg ikke fikk det til, men at alle andre så ut til å klare det. Jeg hater å være dårligst. Jeg kan godt slite med å klare ting, så lenge andre i rommet sliter med det samme. Men nivå-forskjellene gjorde at dette føltes mer som gymtimene på ungdomsskolen, og ikke noe jeg hadde blitt med på frivillig.
Da jeg hadde tatt meg sammen, og blitt litt mindre rød i ansiktet og øynene, gikk jeg tilbake til timen. Jeg sa unnskyld til partneren jeg hadde løpt fra, og forsøkte å fortsette timen. I mine øyne gjør akkurat dette meg litt mer voksen enn den sippete fjortisen jeg følte meg som. Jeg hadde jo lyst til å gi opp og aldri danse igjen, men nektet meg selv å gjøre det. Vi fortsatte å øve, jeg fikk hjelp av en av instruktørene, men det hjalp ikke noe videre. Jeg fikk det ikke til, og tårene begynte å trille igjen. Denne gangen ble jeg stående, og fortsatte timen, selv om jeg syns det var veldig ubehagelig.
Jeg brukte en ettermiddag her hjemme på å se på videoer av klassika og øve på å snurre og få stegene riktig. Etter hvert klarte jeg det når jeg gjorde det sakte, men ikke når det skulle bli danse-tempo på det. Når det første som skjedde i begynnelsen av neste time (sist mandag) var at vi skulle repetere klassika, så bannet jeg derfor stygt inni meg. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få det til denne gangen heller.
Øvingen hjemme hadde tydeligvis hjulpet, for øvelsene uten partner klarte jeg på første forsøk. Ikke et snev av problemene jeg hadde hatt sist. Plutselig var dette noe jeg mestret, noe som var morsomt. Når vi skulle gå sammen med partner klarte jeg også å gjøre klassikaen nogen lunde riktig, men bare hvis jeg konsentrerte meg om det. Altså klarte jeg det ikke hvis jeg lot være å tenke og bare fulgte partneren, men jeg klarte det hvis jeg visste hva som kom og rakk å forberede meg mentalt på det. Ergo klarte jeg klassika med partner omtrent 50% av gangene, som er en MASSIV forbedring fra sist.
Jeg begynte å rote mye mer da de satt på raskere musikk, rett og slett fordi denne turen ikke "sitter i kroppen" enda. I "muskelminnet" som disse danserne snakker om. Så kom den instruktøren jeg har snakket om i tidligere innlegg og danset med meg.... Og da klarte jeg det! Jeg fikk også mulighet til å danse med den andre instruktøren (han som egentlig er instruktør på boogie 1). Jeg fikk inntrykk av at han testet meg fordi han roterte meg gjennom de fleste av turene vi har lært. Jeg fikk inntrykk av at jeg besto, også. :)
Og appropos han flinke fyren som jeg tidligere har hatt en crush på: Det begynner heldigvis å gi seg nå. Delvis fordi jeg har snakket mer med han og dama hans, og de er veldig trivelige folk begge to. Så han er ikke lenger en tilfeldig fremmed man legger merke til i forbifarten, men et faktisk menneske som jeg etter hvert kan anse som en bekjent. Delvis fordi jeg har lagt merke til at han er akkurat like hyggelig og sjarmerende og pedagogisk med alle andre han danser med også. Det er altså ikke noe speselt med meg, han bare ER sånn. Det er godt med en crush av og til, men det er godt når det begynner å roe seg også. Det blir enklere å være rundt han, enklere å puste når han er i rommet, og mye, mye enklere å danse med han. Dessuten føler jeg meg mindre som en creepy stalker. Og det tror jeg også er bra.
Neste mandag er første kursgang på Boogie Woogie 2, altså er jeg ferdig med Boogie Woogie 1 (10 timers kurs). Deretter er det dansefest med OSI på tirsdag, og neste helg skal jeg på et helgelangt boogie-seminar som heter Oslo Swing Fever, med kurs på dagtid og fest på kvelden. I det hele tatt blir det mye dansing fremover, og jeg stortrives!
Klart, dansekurset er ikke alltid like morsomt. Forrige mandag var faktisk skikkelig kjip. Vi skulle lære en tur som heter klassika. Den involverer å snurre en-og-en-halv gang rundt på temmelig kort tid. Og ikke som en piruett altså, men hvor man "går" rundt (en halv runde for hvert steg). Og jeg fikk det bare IKKE til. Vi startet med at alle jentene skulle gjøre det, uten partner. Vi snurret, og da jeg for åttende gang endte opp motsatt vei av alle de andre, så følte jeg meg veldig lite flink. Et par av de andre la merke til at jeg slet, og forsøkte å hjelpe meg. Det var veldig hyggelig av dem, men jeg fikk det ikke til noe særlig bra med deres hjelp heller. Og det understreket liksom bare ovenfor alle hvor lite flink jeg var.
Jeg var allerede nedstemt etter denne øvelsen, og det ble ikke bedre da vi gikk sammen i par. Jeg kjempet som best jeg kunne med å bite tennene sammen og holde ut, men til slutt klarte jeg det ikke lengre. Jeg ville ikke at folk skulle se meg gråte, så jeg sprang ut av timen og gikk til garderobene. Og så gråt jeg i ti minutter. Det som svei mest var ikke det at jeg ikke fikk det til, men at alle andre så ut til å klare det. Jeg hater å være dårligst. Jeg kan godt slite med å klare ting, så lenge andre i rommet sliter med det samme. Men nivå-forskjellene gjorde at dette føltes mer som gymtimene på ungdomsskolen, og ikke noe jeg hadde blitt med på frivillig.
Da jeg hadde tatt meg sammen, og blitt litt mindre rød i ansiktet og øynene, gikk jeg tilbake til timen. Jeg sa unnskyld til partneren jeg hadde løpt fra, og forsøkte å fortsette timen. I mine øyne gjør akkurat dette meg litt mer voksen enn den sippete fjortisen jeg følte meg som. Jeg hadde jo lyst til å gi opp og aldri danse igjen, men nektet meg selv å gjøre det. Vi fortsatte å øve, jeg fikk hjelp av en av instruktørene, men det hjalp ikke noe videre. Jeg fikk det ikke til, og tårene begynte å trille igjen. Denne gangen ble jeg stående, og fortsatte timen, selv om jeg syns det var veldig ubehagelig.
Jeg brukte en ettermiddag her hjemme på å se på videoer av klassika og øve på å snurre og få stegene riktig. Etter hvert klarte jeg det når jeg gjorde det sakte, men ikke når det skulle bli danse-tempo på det. Når det første som skjedde i begynnelsen av neste time (sist mandag) var at vi skulle repetere klassika, så bannet jeg derfor stygt inni meg. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få det til denne gangen heller.
Øvingen hjemme hadde tydeligvis hjulpet, for øvelsene uten partner klarte jeg på første forsøk. Ikke et snev av problemene jeg hadde hatt sist. Plutselig var dette noe jeg mestret, noe som var morsomt. Når vi skulle gå sammen med partner klarte jeg også å gjøre klassikaen nogen lunde riktig, men bare hvis jeg konsentrerte meg om det. Altså klarte jeg det ikke hvis jeg lot være å tenke og bare fulgte partneren, men jeg klarte det hvis jeg visste hva som kom og rakk å forberede meg mentalt på det. Ergo klarte jeg klassika med partner omtrent 50% av gangene, som er en MASSIV forbedring fra sist.
Jeg begynte å rote mye mer da de satt på raskere musikk, rett og slett fordi denne turen ikke "sitter i kroppen" enda. I "muskelminnet" som disse danserne snakker om. Så kom den instruktøren jeg har snakket om i tidligere innlegg og danset med meg.... Og da klarte jeg det! Jeg fikk også mulighet til å danse med den andre instruktøren (han som egentlig er instruktør på boogie 1). Jeg fikk inntrykk av at han testet meg fordi han roterte meg gjennom de fleste av turene vi har lært. Jeg fikk inntrykk av at jeg besto, også. :)
Og appropos han flinke fyren som jeg tidligere har hatt en crush på: Det begynner heldigvis å gi seg nå. Delvis fordi jeg har snakket mer med han og dama hans, og de er veldig trivelige folk begge to. Så han er ikke lenger en tilfeldig fremmed man legger merke til i forbifarten, men et faktisk menneske som jeg etter hvert kan anse som en bekjent. Delvis fordi jeg har lagt merke til at han er akkurat like hyggelig og sjarmerende og pedagogisk med alle andre han danser med også. Det er altså ikke noe speselt med meg, han bare ER sånn. Det er godt med en crush av og til, men det er godt når det begynner å roe seg også. Det blir enklere å være rundt han, enklere å puste når han er i rommet, og mye, mye enklere å danse med han. Dessuten føler jeg meg mindre som en creepy stalker. Og det tror jeg også er bra.
onsdag 18. september 2013
Danse-endorfiner og en liten crush
Danser fremdeles boogie woogie, hver mandag fra åtte til ti. Det er fremdeles vanskelig, men stadig mer awesome. I går var tredje kursdagen, og endelig begynner jeg å få til ting. Det er veldig motiverende og gøy. Kjenner at jeg er skikkelig "høy" på dansing når jeg går derfra. Herlig!
Han utrolig flinke fyren, som er en av instruktørene på et høyere nivå og som jeg danset med på fridansen for et par uker siden... Yeah, jeg driver og får en slags crush på han. Han dukket nemlig opp på kurset mitt i går, som med-instruktør. Før kurset startet danset folk fritt i noen minutter. Jeg hadde akkurat fortalt om han til en annen jente der, da han kom og ba meg opp. Jeg fikk hjertet i halsen, og beina stokket seg totalt, men han er fremdeles like sinnsykt god til å føre og herlig å danse med.
Da vi skulle gå sammen i par, og jentene skulle by opp, gikk jeg bort til han. Jeg var slettes ikke den forreste av jente, heller blant de siste til å by opp noen, og han var visst bare glad for at noen turde. Igjen danset vi, igjen ble jeg mentalt/emosjonelt "swept off my feet". Senere på kvelden, da vi hadde rotert rundt til der vi startet, så sa jeg til han at det er bra han har dame, for med det smilet og den dansingen så ville han vært livsfarlig ellers. Jeg hørte han si til dama si senere at det var et av de beste komplimentene han hadde fått for dansingen sin noen gang. Og det er jo bra.
Jeg prøver å balansere "noob som ser opp til de flinke" og "fangirl", slik at jeg ikke sklir over i "slitsom stalker". Det blir bare fryktelig kleint, for alle parter.
Jeg anerkjenner at jeg har en crush, men vi har omtrent ikke snakket sammen. Jeg aner ikke hva han driver med eller hvem han er, vet knapt nok navnet hans. Så dette er litt som å ha en crush på noen du har sett på bussen, bare med sporadisk fysisk kontakt i tillegg.
Egentlig syns jeg det er litt koselig å ha en crush. Det er så totalt annerledes fra forelskelser og andre slike seriøse følelser, og jeg vet nøyaktig hvor flyktig og overfladisk dette er. Og hvis dette kan få meg enda mer motivert til å danse, så er det desto bedre.
Jeg gleder meg til neste mandag allerede. (Han skal være med-instruktør da også.)
Han utrolig flinke fyren, som er en av instruktørene på et høyere nivå og som jeg danset med på fridansen for et par uker siden... Yeah, jeg driver og får en slags crush på han. Han dukket nemlig opp på kurset mitt i går, som med-instruktør. Før kurset startet danset folk fritt i noen minutter. Jeg hadde akkurat fortalt om han til en annen jente der, da han kom og ba meg opp. Jeg fikk hjertet i halsen, og beina stokket seg totalt, men han er fremdeles like sinnsykt god til å føre og herlig å danse med.
Da vi skulle gå sammen i par, og jentene skulle by opp, gikk jeg bort til han. Jeg var slettes ikke den forreste av jente, heller blant de siste til å by opp noen, og han var visst bare glad for at noen turde. Igjen danset vi, igjen ble jeg mentalt/emosjonelt "swept off my feet". Senere på kvelden, da vi hadde rotert rundt til der vi startet, så sa jeg til han at det er bra han har dame, for med det smilet og den dansingen så ville han vært livsfarlig ellers. Jeg hørte han si til dama si senere at det var et av de beste komplimentene han hadde fått for dansingen sin noen gang. Og det er jo bra.
Jeg prøver å balansere "noob som ser opp til de flinke" og "fangirl", slik at jeg ikke sklir over i "slitsom stalker". Det blir bare fryktelig kleint, for alle parter.
Jeg anerkjenner at jeg har en crush, men vi har omtrent ikke snakket sammen. Jeg aner ikke hva han driver med eller hvem han er, vet knapt nok navnet hans. Så dette er litt som å ha en crush på noen du har sett på bussen, bare med sporadisk fysisk kontakt i tillegg.
Egentlig syns jeg det er litt koselig å ha en crush. Det er så totalt annerledes fra forelskelser og andre slike seriøse følelser, og jeg vet nøyaktig hvor flyktig og overfladisk dette er. Og hvis dette kan få meg enda mer motivert til å danse, så er det desto bedre.
Jeg gleder meg til neste mandag allerede. (Han skal være med-instruktør da også.)
torsdag 5. september 2013
....for du er så lenge død.
"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."
Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.
Som jeg nevnte i forrige innlegg så har jeg begynt å danse, og første kurskveld ga svært lite mestrinsfølelse og glede. Jeg var i tvil om dette over hodet var noe vits.
Heldigvis, får man vel si, er jeg arbeidsledig. Det gjør at jeg kjeder meg en del for tiden, og trenger noe å fylle dagene med. Jeg hadde sett på Facebook at OSI Dans skulle ha sosialdans i kveld. Altså en kveld med swingmusikk åpen for alle nivåer, uten strukturert undervisning. Jeg visste at å dra ville være lurt. Jeg trengte å få repetert det jeg lærte på mandag, og jeg hadde lyst til å se hvordan flinke folk danser. Desverre hadde jeg ikke spesielt lyst til å dra, fordi jeg var temmelig sikker på at det ville bli det samme som på mandag: Mye kløning, og lite morro.
Så feil kan man altså ta. Jeg grep dagen, tok en sjanse, og kom meg av gårde på sosialdans. Og jeg har ikke smilt så mye på lange tider. Og ledd, og hylt, og smilt meg. Og klønet, selvsagt, og svettet og rotet med trinn. Men det var så gøy! Maken til inkluderende miljø skal man lete lenge etter, tror jeg. Jeg var nesten på gråten et par ganger, så glad ble jeg over måten folk behandlet meg på.
Jeg var redd for at alle skulle være superflinke, og meg den eneste nye. Den første jeg kom i prat med da jeg kom inn, var en fyr som het Thomas som aldri hadde danset noe før han ble med på rock step kurset i går. Altså like grønn som meg. Da pustet jeg lettet ut. Han forsøkte å vise meg rock step grunntrinnene, og jeg klarte ikke helt å vise han boogie-grunntrinnene. Det var utrolig hyggelig å ha noen å snakke med som også var helt ny og ikke kjente noen. Dessuten var han kjekk, så jeg følte meg smigret (skal ikke mye til, jeg vet..).
Jeg var redd for at ingen ville danse med meg, men en annen relativt ny person ba meg opp kort tid etter at jeg ankom. Han hadde danset mer enn meg, men var ikke superflink i boogie han heller... Men jeg fikk repetert grunntrinnene hvertfall.¨Deretter kom det et skred av middels flinke og spuperflinke menn som alle ba meg opp. Jeg hadde nesten ikke tid til å trekke pusten, tørke svettet og drikke noe, og måtte av og til si nei fordi jeg trengte tid til å komme meg igjen. Heldigvis ble ingen snurt over det (så det ut til), men de kom tilbake og spurte igjen ved neste dans.
En av de første som danset med meg var en av instruktørene. Han repeterte grunntrinnene med meg, og gikk gjennom ting jeg BURDE ha lært forrige mandag (sugar push, blant annet) som jeg aldri hadde fått til helt da. Med hans hjelp, begynte en del av det helt grunnleggende å sitte... I hvertfall godt nok til at jeg klarte å danse en del, og ikke bare stokke beina og se forvirret ut. Det føltes veldig bra. Etter dette fikk jeg en svært bratt læringskurve, og partner etter partner introduserte meg for nye og morsomme ting.
Den virkelig store opplevelsen sto en annen instruktør for. Husker ikke hva han heter, men han var høy, ganske muskuløs og skallet. For det første var han supergod til å føre. For det andre var han svært pedagogisk og flink til å si og gjøre de rette tingene på rett tid. Der de andre gutta holdt i meg og forsiktig ledet meg rundt (*kremt* forsøkte å lede, heller... jeg er ikke så god til å følge...), så tok denne fyren virkelig tak i meg. Jeg følte meg omsluttet av han, selv når han bare hadde tak i den ene hånda mi. Han var bestemt, tydelig og ga ikke noe rom for at jeg skulle kunne bestemme noe.
Vi startet ganske grunnleggende, og så gjorde han vanskeligere og vanskeligere ting. Vi beveget oss også ganske mye rundt på gulvet, fordi han mente det var en bra måte å lære grunnsteg på. Jeg gjorde turer jeg aldri hverken har prøvd eller sett før, og svært mye av det fungerte. Selvsagt var det milevidt fra perfekt, og jeg kom ut av trinnene av og til, men det spillte ingen rolle for meg. Bare det å føle at jeg fikk til noe var så fantasisk.
Jeg var redd for at folk som sosialdansen bare danset andre swingdanser enn boogie woogie. Og joda, svært mange danset rock step. Men det var greit, for en del folk danser flere danser. Og folk var generelt svært villige til å lære bort. Så nå kan jeg det grunnleggende i rock step også. Det var også flere der som jeg kjente igjen fra mandagens boogie-kurs, og det var lett å komme i prat med folk.
Jeg var redd for at jeg skulle føle meg enda mer mislykket, klønete og utilpass etter sosialdansen. Jeg var red for å få bekreftet hvor lite flink jeg er til praktiske ting og bli enda mindre motivert til å prøve igjen. I stedet fikk jeg masse komplimenter fra disse superflinke mannfolkene. De mente jeg fikk til mye til å være så ny. At jeg hadde god rytmefølelse. At jeg hadde bevegelsene og følelsen for dansen inne. At jeg lærte fort og at jeg kom til å bli flink veldig kjapt. Jeg mente at jeg fikk til så mye fordi de var så flinke til å føre, men det mente de ikke stemte. Det var visst ikke alle nybegynnere som fikk til det jeg får til.
Det er veldig lett for meg å avskrive komplimenter. Tenke at de bare sier det for å være snille, eller fordi de vil jeg skal fortsette på kurs, eller fordi de er sosialt forpliktet til det... Men når så mange, fra så ulike kanter og ulikt ferdighetsnivå, kom med kompliment etter kompliment... Ja, da er det vanskelig å avfeie dem alle. Komplimentene ble i stedet til en bekreftelse på det mestringsfølelsen min allerede hadde fortalt meg: Jeg kan få til dette!
Jeg gleder meg masse til førstkommende mandag. Og jeg gleder meg enda mer til neste sosialdans. Dette er gøy!
P.S. Memmo til meg selv: Neste gang bør jeg ha med et ekstra klesskift (man blir gjennomsvett veldig fort), en ekstra vannflaske (drakk over en liter på halvannen time i dag) og mer astmamedisin (lungene mine syns ikke dette er så gøy enda, nemlig).
P.P.S. Nå har jeg fryst medlemsskapet mitt hos Elixia og begynt hos SiO i stedet. Å betale to steder jeg ikke gå er helt uaktuelt. Det får holde med ett. Og SiO må jeg ha for å kunne komme meg inn der vi danser, så det var et enkelt valg.
Dans, dans så lenge du lever...
"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."
Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.
For jeg har begynt å danse. :)
En venn av en venn av meg skulle på en gratis introduksjon til lindy hop for halvannen uke siden. Det har jeg hatt lyst til å prøve, så jeg overtalte et par kompiser til å bli med og vi dro dit hele gjengen. Det var ikke lett, men det var interessant og gøy og minnet meg på at jeg egentlig er veldig glad i dans. Bårdar har lindy-kurs på tirsdager, og da er jeg vanligvis opptatt, men heldigvis var det ei dame der som tipset meg om noe som heter OSI Dans. De har ulike swing-kurs andre dager i uka.
Jeg sjekket ut hjemmesidene deres, og så at de kjøte boogie woogie 1 på mandager, og det meldte jeg meg på. Nå er ikke jeg student, så jeg måtte vente litt med å slippe gjennom nåløyet (de kan bar ha en liten andel ikke-studenter, siden det er en studentforening), men heldigvis fikk jeg plass. Første kursdag var nå på mandag, og sjelden har jeg vel følt meg så ugrasiøs, klønete og uflink. Bare grunnstegene var vanskelige nok, med min koordinasjonsevne, men når vi også skulle gjøre ting med armene og bevege oss rundt OG interagere med partneren... Vel, da stokket ting seg svært fort.
Jeg gikk derfra og følte meg som en blanding av "deer in headlights" og bambi på isen. Skremt, klønete og egentlig ganske ydmyket. Det hjalp jo ikke på selvfølelsen at mange av de som var der hadde tatt kurset før, og dermed var mye flinkere enn meg.. Selv om det nok er lurt å ha noen erfarne innimellom, så ikke absoutt alle kløner like mye og man kan lære av hverandre.
Jeg dro derfra med svært liten mestringsfølelse, overbevist om at jeg aldri kom til å få til noe som helst og at jeg var den dårligste til å danse av alle....
*fortsetter i neste blogginnlegg* :P
Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.
For jeg har begynt å danse. :)
En venn av en venn av meg skulle på en gratis introduksjon til lindy hop for halvannen uke siden. Det har jeg hatt lyst til å prøve, så jeg overtalte et par kompiser til å bli med og vi dro dit hele gjengen. Det var ikke lett, men det var interessant og gøy og minnet meg på at jeg egentlig er veldig glad i dans. Bårdar har lindy-kurs på tirsdager, og da er jeg vanligvis opptatt, men heldigvis var det ei dame der som tipset meg om noe som heter OSI Dans. De har ulike swing-kurs andre dager i uka.
Jeg sjekket ut hjemmesidene deres, og så at de kjøte boogie woogie 1 på mandager, og det meldte jeg meg på. Nå er ikke jeg student, så jeg måtte vente litt med å slippe gjennom nåløyet (de kan bar ha en liten andel ikke-studenter, siden det er en studentforening), men heldigvis fikk jeg plass. Første kursdag var nå på mandag, og sjelden har jeg vel følt meg så ugrasiøs, klønete og uflink. Bare grunnstegene var vanskelige nok, med min koordinasjonsevne, men når vi også skulle gjøre ting med armene og bevege oss rundt OG interagere med partneren... Vel, da stokket ting seg svært fort.
Jeg gikk derfra og følte meg som en blanding av "deer in headlights" og bambi på isen. Skremt, klønete og egentlig ganske ydmyket. Det hjalp jo ikke på selvfølelsen at mange av de som var der hadde tatt kurset før, og dermed var mye flinkere enn meg.. Selv om det nok er lurt å ha noen erfarne innimellom, så ikke absoutt alle kløner like mye og man kan lære av hverandre.
Jeg dro derfra med svært liten mestringsfølelse, overbevist om at jeg aldri kom til å få til noe som helst og at jeg var den dårligste til å danse av alle....
*fortsetter i neste blogginnlegg* :P
Enda en tur, uka etter
Jeg gikk rundt Sognsvann igjen, uka etter forrige innlegg. Altså rundt den 15. august. Trodde jeg hadde skrevet om det, men tydelig vis ikke.
Jeg holdt like bra eller litt bedre tempo, men mystisk nok klarte ruta å bli nesten en kilometer kortere på en uke. Jeg gikk nøyaktig samme rute, så jeg mistenker at det er Runkeeper som er unøyaktig. Hmf.
Jeg holdt like bra eller litt bedre tempo, men mystisk nok klarte ruta å bli nesten en kilometer kortere på en uke. Jeg gikk nøyaktig samme rute, så jeg mistenker at det er Runkeeper som er unøyaktig. Hmf.
torsdag 8. august 2013
Første gang rundt Sognsvann
For et par dager siden gikk jeg rundt Sognsvann. Dette er en tur flere jeg kjenner har snakket om, og litt googling viste at den ikke var noe særlig lengre enn turen jeg og mannen min gikk sist helg. Så denne turen bestemte jeg meg for å ta.
Det regnet enormt mye den formiddagen, og jeg holdt nesten på å ombestemme meg. Men heldigvis ble det oppholds i det jeg satt meg i bilen, så jeg bestemte meg for å prøve. Været var varmt nok til at litt regn uansett ikke ville gjøre noe skade. Heldigvis holdt oppholdsværet seg mesteparten av turen. Bare de siste 800 meterne begynte det å dryppe litt, og himmelen ventet med å virkelig åpne seg til jeg satt i bilen igjen. Flaks!
Jeg brukte en app som heter RunKeeper når jeg gikk. De fleste aktivitetene mine der er satt til private, så det bare er meg som ser dem, men jeg åpnet opp akkurat denne. Så kan dere se hvordan resultatet av å følge en tur med RunKeeper ser ut: Link til turen rundt Sognsvann Det jeg liker spesielt godt med RunKeeper er at den snakker til deg underveis (hvis du vil, det kan skrus av), og forteller deg med gjevne mellomrom hvor langt du har gått, hvor raskt du går, hvor lenge du har gått og så videre. Jeg syns det er veldig motiverende, og liker å for eksempel følge med på hvor fort jeg går. RunKeeper kan også brukes når man gjør andre aktiviteter, som jogging, sykling og lignende. Den kan også eksportere aktivitetene dine til sosiale medier, eller til andre apper som for eksempel ShapeUp (en kaloritelle-app som jeg digger).
Jeg brukte omtrent en time på å gå rundt Sognsvann. Jeg tok ingen pauser (pausen på RunKeeper er fordi jeg testet funksjonen), og gikk fort nok til å holde varmen men ikke så fort at jeg ikke kunne holdt en samtale gående. Omtrent halvveis begynte jeg å merke tendenser til et gnagsår under foten, og vel tilbake i bilen så jeg at jeg hadde fått en vannblemme. Det gjorde bilkjøringen litt vanskeligere, men jeg kom meg hjem.
Denne turen har vist meg at jeg trenger ordentlige joggesko som jeg kan bruke utendørs. Jeg har joggesko til bruk inne i gruppetreninger, f.eks. dans eller aerobic, men disse bør ikke brukes ute i søla. Neste gang, hvis jeg har ordentlige sko innen da, så skal jeg prøve å jogge i intervaler. Turen tok meg bare en time, tross alt, og jeg var langt fra utslitt da jeg var ferdig. Så det viser at jeg har mye rom for å pushe meg selv.
Jeg lurer også på om det er noen tilsvarende turstier/veier i området her jeg bor. Det hadde vært enklere å bare gå/kjøre et kort stykke enn å kjøre helt opp til Sognsvann for å gå på tur.
Det regnet enormt mye den formiddagen, og jeg holdt nesten på å ombestemme meg. Men heldigvis ble det oppholds i det jeg satt meg i bilen, så jeg bestemte meg for å prøve. Været var varmt nok til at litt regn uansett ikke ville gjøre noe skade. Heldigvis holdt oppholdsværet seg mesteparten av turen. Bare de siste 800 meterne begynte det å dryppe litt, og himmelen ventet med å virkelig åpne seg til jeg satt i bilen igjen. Flaks!
Jeg brukte en app som heter RunKeeper når jeg gikk. De fleste aktivitetene mine der er satt til private, så det bare er meg som ser dem, men jeg åpnet opp akkurat denne. Så kan dere se hvordan resultatet av å følge en tur med RunKeeper ser ut: Link til turen rundt Sognsvann Det jeg liker spesielt godt med RunKeeper er at den snakker til deg underveis (hvis du vil, det kan skrus av), og forteller deg med gjevne mellomrom hvor langt du har gått, hvor raskt du går, hvor lenge du har gått og så videre. Jeg syns det er veldig motiverende, og liker å for eksempel følge med på hvor fort jeg går. RunKeeper kan også brukes når man gjør andre aktiviteter, som jogging, sykling og lignende. Den kan også eksportere aktivitetene dine til sosiale medier, eller til andre apper som for eksempel ShapeUp (en kaloritelle-app som jeg digger).
Jeg brukte omtrent en time på å gå rundt Sognsvann. Jeg tok ingen pauser (pausen på RunKeeper er fordi jeg testet funksjonen), og gikk fort nok til å holde varmen men ikke så fort at jeg ikke kunne holdt en samtale gående. Omtrent halvveis begynte jeg å merke tendenser til et gnagsår under foten, og vel tilbake i bilen så jeg at jeg hadde fått en vannblemme. Det gjorde bilkjøringen litt vanskeligere, men jeg kom meg hjem.
Denne turen har vist meg at jeg trenger ordentlige joggesko som jeg kan bruke utendørs. Jeg har joggesko til bruk inne i gruppetreninger, f.eks. dans eller aerobic, men disse bør ikke brukes ute i søla. Neste gang, hvis jeg har ordentlige sko innen da, så skal jeg prøve å jogge i intervaler. Turen tok meg bare en time, tross alt, og jeg var langt fra utslitt da jeg var ferdig. Så det viser at jeg har mye rom for å pushe meg selv.
Jeg lurer også på om det er noen tilsvarende turstier/veier i området her jeg bor. Det hadde vært enklere å bare gå/kjøre et kort stykke enn å kjøre helt opp til Sognsvann for å gå på tur.
søndag 4. august 2013
Tur med mannen min
I dag gikk jeg og mannen min tur.
Han har slitt med prolaps og tilhørende nervesmerter i beinet siden i vinter, men holder sakte på å bli bedre. Tidligere var bare det å gå til postkassen helt uaktuelt. I dag gikk vi ca 4,7km. Det er fremgang, det!
Vi gikk i et bedagelig tempo med maaange pauser, noe annet var ikke mulig med smertene hans. Så av de to timene vi brukte på turen var kanskje bare en time faktisk bevegelse. Men likevel er dette et veldig stort steg i riktig retning.
Jeg tracket bevegelsene våre med en app som heter RunKeeper. Den er veldig bra. Forteller deg hvor langt du har gått, gjennomsnittshastighet, kart over ruta og mye mer. Den påstår at jeg har forbrent 450 kalorier på turen. (Jeg mistenker at softisen vi spiste på en av de siste stoppene våre veier litt opp for det... :P )
Det var en fin tur. Sol og varmt nok, men akkurat nok vind til å gjøre det tålelig. Litt for mye mygg og fluer og klegg, men så lenge vi holdt oss i bevegelse så merket vi ikke stort til dem.
torsdag 11. juli 2013
Mer vekt
Mer vekt! Ikke på kroppen, altså, men på vektstanga. :) I dag klarte jeg 40kg i knebøy, med 5 repetisjoner. Altså det dobbelte av det jeg tok sist! Yay!!
Jeg tok også 50kg i markløft, men jeg var veldig usikker på teknikken min. Kan hende at jeg bør gå ned til 40 eller 30kg og fokusere på riktig løfte-teknikk. Er redd for at jeg bruker ryggen for mye, når jeg burde løfte med beina... Men beina var ganske gåene etter knebøyene.
Jeg klarer fremdeles ikke 20kg opp og ned i armene, hverken på det ene eller det andre viset. Så jeg trener nedtrekk i maskin (27,5kg, men maskiner er lettere enn frie vekter) og brystmuskler liggende på ryggen med to 4kg manualer. Bør finne på noe annet for overkroppen snart, noe med frie vekter, men mangler inspirasjon. Noen forslag?
søndag 30. juni 2013
Måling og veiing
For å kunne bevistgjøre megselv på hvordan kroppen min endrer seg så har jeg nå tatt mål av meg selv. Det kan virke veldig selvutleverende å publisere dem her, men for å være ærlig: Ingen av de som leser denne bloggen er så kritiske mot meg som det jeg er mot meg selv. Dermed er det ingen grunn til å ikke publisere dem. Dessuten er bloggen et praktisk sted å oppbevare dem, så de ikke forsvinner.
I dag morren da jeg veide meg viste vekta 111kg. For en ukes tid siden viste den 114. Helgen som var, var jeg med på å arrangere Arcon, norges største spillfestival. Det besto av mye løping i lange ganger, lite tid til mat og lite søvn. Når man bruker mer energi enn man tar inn, så går man ned i vekt. Nå er ikke akkurat slik jeg gjorde det en fremgangsmåte jeg vil anbefale, ei heller var det noe jeg gikk inn for. Men det var en grei bieffekt.
En måned tidligere var vekta på 110,5. Dette beviser at vekta mi svinger en del, og at 3-4 kg ikke er noe å rope hurra over. Derfor er kanskje mål bedre å forholde seg til. Nå gjorde jeg disse målene i dag selv, så de er kanskje ikke helt presise.
For litt over 1,5 år siden (6. januar 2012) hjalp en venninne (den tidligere nevnte Veronica) meg å ta mål av meg. (Takk, Gmail, for at du har uendelig lagringskapasitet og en fin søkefunksjon.) Den gang var målene som følger:
Midje: 104,5 cm
Hofter/rumpe: 136,5 cm
Bryst (med BH): 113 cm
Mine nåværende mål:
Midje: Ca 105cm.
Hofter/rumpe: 130cm.
Bryst (uten BH): 111cm.
Overarm: 43cm.
Jeg ser altså at midje- og brystmål har forblidt omtrent det samme, mens jeg har blitt 6,5cm smalere over rumpa. Med mindre jeg har målt feil, som jo er fullt mulig... Men 6 cm er MYE feil, i så fall. Jeg velger heller å tro at alle knebøyene jeg har tatt det siste året har hatt effekt, og at jeg kanskje har gått ned noen kilo i vekt. Det er trivligere slik. :)
I dag morren da jeg veide meg viste vekta 111kg. For en ukes tid siden viste den 114. Helgen som var, var jeg med på å arrangere Arcon, norges største spillfestival. Det besto av mye løping i lange ganger, lite tid til mat og lite søvn. Når man bruker mer energi enn man tar inn, så går man ned i vekt. Nå er ikke akkurat slik jeg gjorde det en fremgangsmåte jeg vil anbefale, ei heller var det noe jeg gikk inn for. Men det var en grei bieffekt.
En måned tidligere var vekta på 110,5. Dette beviser at vekta mi svinger en del, og at 3-4 kg ikke er noe å rope hurra over. Derfor er kanskje mål bedre å forholde seg til. Nå gjorde jeg disse målene i dag selv, så de er kanskje ikke helt presise.
For litt over 1,5 år siden (6. januar 2012) hjalp en venninne (den tidligere nevnte Veronica) meg å ta mål av meg. (Takk, Gmail, for at du har uendelig lagringskapasitet og en fin søkefunksjon.) Den gang var målene som følger:
Midje: 104,5 cm
Hofter/rumpe: 136,5 cm
Bryst (med BH): 113 cm
Mine nåværende mål:
Midje: Ca 105cm.
Hofter/rumpe: 130cm.
Bryst (uten BH): 111cm.
Overarm: 43cm.
Jeg ser altså at midje- og brystmål har forblidt omtrent det samme, mens jeg har blitt 6,5cm smalere over rumpa. Med mindre jeg har målt feil, som jo er fullt mulig... Men 6 cm er MYE feil, i så fall. Jeg velger heller å tro at alle knebøyene jeg har tatt det siste året har hatt effekt, og at jeg kanskje har gått ned noen kilo i vekt. Det er trivligere slik. :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)