For et par dager siden gikk jeg rundt Sognsvann. Dette er en tur flere jeg kjenner har snakket om, og litt googling viste at den ikke var noe særlig lengre enn turen jeg og mannen min gikk sist helg. Så denne turen bestemte jeg meg for å ta.
Det regnet enormt mye den formiddagen, og jeg holdt nesten på å ombestemme meg. Men heldigvis ble det oppholds i det jeg satt meg i bilen, så jeg bestemte meg for å prøve. Været var varmt nok til at litt regn uansett ikke ville gjøre noe skade. Heldigvis holdt oppholdsværet seg mesteparten av turen. Bare de siste 800 meterne begynte det å dryppe litt, og himmelen ventet med å virkelig åpne seg til jeg satt i bilen igjen. Flaks!
Jeg brukte en app som heter RunKeeper når jeg gikk. De fleste aktivitetene mine der er satt til private, så det bare er meg som ser dem, men jeg åpnet opp akkurat denne. Så kan dere se hvordan resultatet av å følge en tur med RunKeeper ser ut: Link til turen rundt Sognsvann Det jeg liker spesielt godt med RunKeeper er at den snakker til deg underveis (hvis du vil, det kan skrus av), og forteller deg med gjevne mellomrom hvor langt du har gått, hvor raskt du går, hvor lenge du har gått og så videre. Jeg syns det er veldig motiverende, og liker å for eksempel følge med på hvor fort jeg går. RunKeeper kan også brukes når man gjør andre aktiviteter, som jogging, sykling og lignende. Den kan også eksportere aktivitetene dine til sosiale medier, eller til andre apper som for eksempel ShapeUp (en kaloritelle-app som jeg digger).
Jeg brukte omtrent en time på å gå rundt Sognsvann. Jeg tok ingen pauser (pausen på RunKeeper er fordi jeg testet funksjonen), og gikk fort nok til å holde varmen men ikke så fort at jeg ikke kunne holdt en samtale gående. Omtrent halvveis begynte jeg å merke tendenser til et gnagsår under foten, og vel tilbake i bilen så jeg at jeg hadde fått en vannblemme. Det gjorde bilkjøringen litt vanskeligere, men jeg kom meg hjem.
Denne turen har vist meg at jeg trenger ordentlige joggesko som jeg kan bruke utendørs. Jeg har joggesko til bruk inne i gruppetreninger, f.eks. dans eller aerobic, men disse bør ikke brukes ute i søla. Neste gang, hvis jeg har ordentlige sko innen da, så skal jeg prøve å jogge i intervaler. Turen tok meg bare en time, tross alt, og jeg var langt fra utslitt da jeg var ferdig. Så det viser at jeg har mye rom for å pushe meg selv.
Jeg lurer også på om det er noen tilsvarende turstier/veier i området her jeg bor. Det hadde vært enklere å bare gå/kjøre et kort stykke enn å kjøre helt opp til Sognsvann for å gå på tur.
torsdag 8. august 2013
søndag 4. august 2013
Tur med mannen min
I dag gikk jeg og mannen min tur.
Han har slitt med prolaps og tilhørende nervesmerter i beinet siden i vinter, men holder sakte på å bli bedre. Tidligere var bare det å gå til postkassen helt uaktuelt. I dag gikk vi ca 4,7km. Det er fremgang, det!
Vi gikk i et bedagelig tempo med maaange pauser, noe annet var ikke mulig med smertene hans. Så av de to timene vi brukte på turen var kanskje bare en time faktisk bevegelse. Men likevel er dette et veldig stort steg i riktig retning.
Jeg tracket bevegelsene våre med en app som heter RunKeeper. Den er veldig bra. Forteller deg hvor langt du har gått, gjennomsnittshastighet, kart over ruta og mye mer. Den påstår at jeg har forbrent 450 kalorier på turen. (Jeg mistenker at softisen vi spiste på en av de siste stoppene våre veier litt opp for det... :P )
Det var en fin tur. Sol og varmt nok, men akkurat nok vind til å gjøre det tålelig. Litt for mye mygg og fluer og klegg, men så lenge vi holdt oss i bevegelse så merket vi ikke stort til dem.
torsdag 11. juli 2013
Mer vekt
Mer vekt! Ikke på kroppen, altså, men på vektstanga. :) I dag klarte jeg 40kg i knebøy, med 5 repetisjoner. Altså det dobbelte av det jeg tok sist! Yay!!
Jeg tok også 50kg i markløft, men jeg var veldig usikker på teknikken min. Kan hende at jeg bør gå ned til 40 eller 30kg og fokusere på riktig løfte-teknikk. Er redd for at jeg bruker ryggen for mye, når jeg burde løfte med beina... Men beina var ganske gåene etter knebøyene.
Jeg klarer fremdeles ikke 20kg opp og ned i armene, hverken på det ene eller det andre viset. Så jeg trener nedtrekk i maskin (27,5kg, men maskiner er lettere enn frie vekter) og brystmuskler liggende på ryggen med to 4kg manualer. Bør finne på noe annet for overkroppen snart, noe med frie vekter, men mangler inspirasjon. Noen forslag?
søndag 30. juni 2013
Måling og veiing
For å kunne bevistgjøre megselv på hvordan kroppen min endrer seg så har jeg nå tatt mål av meg selv. Det kan virke veldig selvutleverende å publisere dem her, men for å være ærlig: Ingen av de som leser denne bloggen er så kritiske mot meg som det jeg er mot meg selv. Dermed er det ingen grunn til å ikke publisere dem. Dessuten er bloggen et praktisk sted å oppbevare dem, så de ikke forsvinner.
I dag morren da jeg veide meg viste vekta 111kg. For en ukes tid siden viste den 114. Helgen som var, var jeg med på å arrangere Arcon, norges største spillfestival. Det besto av mye løping i lange ganger, lite tid til mat og lite søvn. Når man bruker mer energi enn man tar inn, så går man ned i vekt. Nå er ikke akkurat slik jeg gjorde det en fremgangsmåte jeg vil anbefale, ei heller var det noe jeg gikk inn for. Men det var en grei bieffekt.
En måned tidligere var vekta på 110,5. Dette beviser at vekta mi svinger en del, og at 3-4 kg ikke er noe å rope hurra over. Derfor er kanskje mål bedre å forholde seg til. Nå gjorde jeg disse målene i dag selv, så de er kanskje ikke helt presise.
For litt over 1,5 år siden (6. januar 2012) hjalp en venninne (den tidligere nevnte Veronica) meg å ta mål av meg. (Takk, Gmail, for at du har uendelig lagringskapasitet og en fin søkefunksjon.) Den gang var målene som følger:
Midje: 104,5 cm
Hofter/rumpe: 136,5 cm
Bryst (med BH): 113 cm
Mine nåværende mål:
Midje: Ca 105cm.
Hofter/rumpe: 130cm.
Bryst (uten BH): 111cm.
Overarm: 43cm.
Jeg ser altså at midje- og brystmål har forblidt omtrent det samme, mens jeg har blitt 6,5cm smalere over rumpa. Med mindre jeg har målt feil, som jo er fullt mulig... Men 6 cm er MYE feil, i så fall. Jeg velger heller å tro at alle knebøyene jeg har tatt det siste året har hatt effekt, og at jeg kanskje har gått ned noen kilo i vekt. Det er trivligere slik. :)
I dag morren da jeg veide meg viste vekta 111kg. For en ukes tid siden viste den 114. Helgen som var, var jeg med på å arrangere Arcon, norges største spillfestival. Det besto av mye løping i lange ganger, lite tid til mat og lite søvn. Når man bruker mer energi enn man tar inn, så går man ned i vekt. Nå er ikke akkurat slik jeg gjorde det en fremgangsmåte jeg vil anbefale, ei heller var det noe jeg gikk inn for. Men det var en grei bieffekt.
En måned tidligere var vekta på 110,5. Dette beviser at vekta mi svinger en del, og at 3-4 kg ikke er noe å rope hurra over. Derfor er kanskje mål bedre å forholde seg til. Nå gjorde jeg disse målene i dag selv, så de er kanskje ikke helt presise.
For litt over 1,5 år siden (6. januar 2012) hjalp en venninne (den tidligere nevnte Veronica) meg å ta mål av meg. (Takk, Gmail, for at du har uendelig lagringskapasitet og en fin søkefunksjon.) Den gang var målene som følger:
Midje: 104,5 cm
Hofter/rumpe: 136,5 cm
Bryst (med BH): 113 cm
Mine nåværende mål:
Midje: Ca 105cm.
Hofter/rumpe: 130cm.
Bryst (uten BH): 111cm.
Overarm: 43cm.
Jeg ser altså at midje- og brystmål har forblidt omtrent det samme, mens jeg har blitt 6,5cm smalere over rumpa. Med mindre jeg har målt feil, som jo er fullt mulig... Men 6 cm er MYE feil, i så fall. Jeg velger heller å tro at alle knebøyene jeg har tatt det siste året har hatt effekt, og at jeg kanskje har gått ned noen kilo i vekt. Det er trivligere slik. :)
Jeg har alltid vært tjukk. Inni meg.
Et par av mine venninner (der i blant Veronica) anbefalte meg den nye treningsbloggen til Ida Jackson, Legg fra deg kaka og løp. Og akkurat som alt annet den dama skriver, så er også denne bloggen fenomenalt underholdende og interessant å lese. Hun har evnen til å ta ting på kornet, til å plukke tanker ut av hodet mitt og formulere dem på en slik måte som jeg aldri får til. Eventuelt så har hun bare en del av de samme tankene og opplevelsene som jeg har hatt... Jeg tror jeg foretrekker den forklaringen fremfor tankelesing. :P
Jeg anbefaler egentlig å lese bloggen hennes fra starten av, for hun har allerede tatt opp mye viktig og skrevet mye bra. Et av innleggene jeg spesielt likte var det hvor hun snakker om å ikke gi opp. Jeg har hatt ambisjoner om å trene gjevnlig, men har så langt ikke klart det i mer enn noen uker av gangen. Jeg feiler stadig vekk. Men det betyr ikke at jeg burde gi opp. Og det skal jeg ikke heller.
Hun har også skrevet en lang og god motivasjonsliste over hvorfor hun vil gå ned i vekt og få en sunnere livsstil. Den overlapper i stor grad med mine egne motivasjoner. Jeg har nok mindre dødsangst, og kanskje mindre angst generelt. Og det er ikke fullt så mye hjertetrøbbel og kolesterolproblemer i slekta mi. Til gjengjeld er jeg astmatiker, og har vært astmatiker hele livet. Lavere vekt og bedre kondisjon har potensiale til å gjøre astmaen min mye bedre.
Jeg har også pollenallergi, og denne kombinasjonen av allergi og astma pleier å slå meg helt ut på vårparten og langt utover sommeren. Denne våren har vært den beste jeg har hatt. Mye er nok takket være at jeg byttet allergimedisiner i fjor, og gikk til en spesialist som sa jeg ikke skulle være redd for å trappe opp på astmamedisinene hvis jeg følte jeg trengte det. Jeg kjenner kroppen min best, sa han, og det var veldig frigjørende (jeg mangler en god oversettelse for ordet "empowering" her). Men noe er også kaaanskje takket være at jeg faktisk at trent litt det siste året. Ikke mye, men nok til å gi et lite utslag på kondisjonen min. Jeg blir ikke FULLT så anpusten når jeg går opp trapper lengre. Og det er bra.
Så Ida Jackson har skrevet mye bra, altså, men det er hennes nyeste innlegg som inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Hun snakker om hvordan hun har gått ned i vekt men fremdeles føler seg feit. Hun har endrede BMI-tall, bilder og klesstørrelser som beviser at hun HAR gått ned i vekt. Men inni seg føler hun seg likedan. Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har alltid følt meg tjukk. Helt fra før jeg var i tenårene, når venninnene mine kom inn i SEGA-bukser og klær fra Vero Moda og jeg ikke lenger gjorde det. Og om jeg fikk dem på meg, så så jeg hvertfall ikke spesielt bra ut i dem. Jeg var jo så tjukk.
Så inspirert av Ida Jackson som har postet et tenåringsbilde av seg selv, så har jeg også bladd i gamle album. Min barndom, frem til konfirmasjonen, er nemlig temmelig godt dokumentert i et babyalbum som min mor lagde til meg. Konklusjonen av denne selvgranskningen er som følger: Jeg hadde en kort periode i 10-11års alderen (altså 1995-1996) der jeg var litt overvektig. Jeg tror dette er når følelsen av å være tjukk stammer fra.
Dette var helt på slutten av barneskolen, en periode som var den verste i mitt liv. Jeg ble mobbet, utfryst, hadde det helt jævlig på skolen og temmelig kjipt på fritiden. Jeg hadde ingen venner, ingen gjevnaldrende jeg kunne stole på. Jeg har dagboka mi fra slutten av denne tiden (jeg var svært filosofisk :P ), og et av innleggene begynner "I dag sluttet min barndom." Dette er dagen jeg virkelig innser hvor utenfor jeg er og hvor mye av ungdomslivet jeg går glipp av. Jeg følte meg altså som en komplett outsider.
Jeg husker at moren min tilbød meg å skifte skole på vinteren i syvende klasse, hun så hvor kjipt jeg hadde det. Men det eneste alternativet var skolen i nabobygda. Elevene fra min skole og naboskolen ble uansett sendt til samme ungdomsskole, så det ville bare gå et halvår før jeg kom til å være tilbake i samme miljø igjen. Så jeg ville ikke skifte skole, jeg så ikke vitsen. Å ha det jævlig er temmelig idelle forutsetninger for å legge på seg eller få andre psykiske problemer. Slik som lavt selvbilde og skakkjørt ide om hvordan man ser ut.
Dette var også en periode der kroppen min forberedte seg på puberteten, men før jeg faktisk hadde begynt å vokse meg høyere. Så, sommeren mellom 6. og 7. klasse, strakk jeg meg 10cm på et halvår uten å legge på meg nevneverdig. Så da var jeg plutselig ikke overvektig lengre. Men det skjønte ikke jeg. Det selvbildet som hadde formet seg gjennom barneårene hadde satt seg. Jeg var tjukk og stygg, og visste det.
Etter dette kom jeg i puberteten, og fikk en annen kroppsfasong enn mange gjevnaldrende. Selv på ungdomsskolen, der jeg sakte men sikkert fikk det bedre sosialt, så omgikkes jeg med folk som enten var svært, svært tynne eller faktisk syke. Jeg forsto ikke da at å sammenligne seg med dem var dumt, men jeg skjønner det nå. Det var altså ikke noe særlig galt med meg. Ikke i den grad som selvbildet mitt forsøkte å påstå.
Jeg har nå bladd gjennom et par gamle album og tatt bilde (med mobilen) av alle bildene av meg. Disse skal jeg legge over på PCen, og et par skal lastes opp her. De publiseres for å bevise ovenfor megselv og andre (mest megselv) at jeg har ikke ALLTID vært tjukk. Å være tjukk er ikke en tilstand, det er en innstilling og en tilvenningssak. Hvis jeg en gang ikke var tjukk, så betyr det at jeg en dag kan komme meg tilbake dit. Og da er det jo hvertfall ingen grunn til å gi opp!
Edit: 1 times tid senere.
Her er bildene jeg ville publisere. Jeg har svært få bilder av meg i alderen 8 til 14, men dette er i hvertfall bilder fra slutten av ungdomsskole-tiden min og begynnelsen av videregående. En periode hvor jeg selvbildet mitt hadde grodd fast og jeg var helt sikker på at jeg var tjukk. Dette selvbildet som har fulgt meg inn i voksenlivet. Og selv om det nå er et medisinsk faktum at jeg er tjukk, så innser jeg etter all denne gravingen at hvordan man FØLER SEG har svært lite å gjøre med fysiske fakta. Når jeg blir tynnere ønsker jeg ikke lenger å føle meg tjukk. Det er nemlig temmelig kjipt.
Disse er fra sommeren 2000. Jeg er 15, og på ferie i Danmark. Jeg har en temmelig dårlig kroppsholdning, og bulkete knær, men er IKKE tjukk. Bare se på de overarmene! Og kragebeina! Ikke. Tjukk. Faktisk.
Jeg anbefaler egentlig å lese bloggen hennes fra starten av, for hun har allerede tatt opp mye viktig og skrevet mye bra. Et av innleggene jeg spesielt likte var det hvor hun snakker om å ikke gi opp. Jeg har hatt ambisjoner om å trene gjevnlig, men har så langt ikke klart det i mer enn noen uker av gangen. Jeg feiler stadig vekk. Men det betyr ikke at jeg burde gi opp. Og det skal jeg ikke heller.
Hun har også skrevet en lang og god motivasjonsliste over hvorfor hun vil gå ned i vekt og få en sunnere livsstil. Den overlapper i stor grad med mine egne motivasjoner. Jeg har nok mindre dødsangst, og kanskje mindre angst generelt. Og det er ikke fullt så mye hjertetrøbbel og kolesterolproblemer i slekta mi. Til gjengjeld er jeg astmatiker, og har vært astmatiker hele livet. Lavere vekt og bedre kondisjon har potensiale til å gjøre astmaen min mye bedre.
Jeg har også pollenallergi, og denne kombinasjonen av allergi og astma pleier å slå meg helt ut på vårparten og langt utover sommeren. Denne våren har vært den beste jeg har hatt. Mye er nok takket være at jeg byttet allergimedisiner i fjor, og gikk til en spesialist som sa jeg ikke skulle være redd for å trappe opp på astmamedisinene hvis jeg følte jeg trengte det. Jeg kjenner kroppen min best, sa han, og det var veldig frigjørende (jeg mangler en god oversettelse for ordet "empowering" her). Men noe er også kaaanskje takket være at jeg faktisk at trent litt det siste året. Ikke mye, men nok til å gi et lite utslag på kondisjonen min. Jeg blir ikke FULLT så anpusten når jeg går opp trapper lengre. Og det er bra.
Så Ida Jackson har skrevet mye bra, altså, men det er hennes nyeste innlegg som inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Hun snakker om hvordan hun har gått ned i vekt men fremdeles føler seg feit. Hun har endrede BMI-tall, bilder og klesstørrelser som beviser at hun HAR gått ned i vekt. Men inni seg føler hun seg likedan. Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har alltid følt meg tjukk. Helt fra før jeg var i tenårene, når venninnene mine kom inn i SEGA-bukser og klær fra Vero Moda og jeg ikke lenger gjorde det. Og om jeg fikk dem på meg, så så jeg hvertfall ikke spesielt bra ut i dem. Jeg var jo så tjukk.
Så inspirert av Ida Jackson som har postet et tenåringsbilde av seg selv, så har jeg også bladd i gamle album. Min barndom, frem til konfirmasjonen, er nemlig temmelig godt dokumentert i et babyalbum som min mor lagde til meg. Konklusjonen av denne selvgranskningen er som følger: Jeg hadde en kort periode i 10-11års alderen (altså 1995-1996) der jeg var litt overvektig. Jeg tror dette er når følelsen av å være tjukk stammer fra.
Dette var helt på slutten av barneskolen, en periode som var den verste i mitt liv. Jeg ble mobbet, utfryst, hadde det helt jævlig på skolen og temmelig kjipt på fritiden. Jeg hadde ingen venner, ingen gjevnaldrende jeg kunne stole på. Jeg har dagboka mi fra slutten av denne tiden (jeg var svært filosofisk :P ), og et av innleggene begynner "I dag sluttet min barndom." Dette er dagen jeg virkelig innser hvor utenfor jeg er og hvor mye av ungdomslivet jeg går glipp av. Jeg følte meg altså som en komplett outsider.
Jeg husker at moren min tilbød meg å skifte skole på vinteren i syvende klasse, hun så hvor kjipt jeg hadde det. Men det eneste alternativet var skolen i nabobygda. Elevene fra min skole og naboskolen ble uansett sendt til samme ungdomsskole, så det ville bare gå et halvår før jeg kom til å være tilbake i samme miljø igjen. Så jeg ville ikke skifte skole, jeg så ikke vitsen. Å ha det jævlig er temmelig idelle forutsetninger for å legge på seg eller få andre psykiske problemer. Slik som lavt selvbilde og skakkjørt ide om hvordan man ser ut.
Dette var også en periode der kroppen min forberedte seg på puberteten, men før jeg faktisk hadde begynt å vokse meg høyere. Så, sommeren mellom 6. og 7. klasse, strakk jeg meg 10cm på et halvår uten å legge på meg nevneverdig. Så da var jeg plutselig ikke overvektig lengre. Men det skjønte ikke jeg. Det selvbildet som hadde formet seg gjennom barneårene hadde satt seg. Jeg var tjukk og stygg, og visste det.
Etter dette kom jeg i puberteten, og fikk en annen kroppsfasong enn mange gjevnaldrende. Selv på ungdomsskolen, der jeg sakte men sikkert fikk det bedre sosialt, så omgikkes jeg med folk som enten var svært, svært tynne eller faktisk syke. Jeg forsto ikke da at å sammenligne seg med dem var dumt, men jeg skjønner det nå. Det var altså ikke noe særlig galt med meg. Ikke i den grad som selvbildet mitt forsøkte å påstå.
Jeg har nå bladd gjennom et par gamle album og tatt bilde (med mobilen) av alle bildene av meg. Disse skal jeg legge over på PCen, og et par skal lastes opp her. De publiseres for å bevise ovenfor megselv og andre (mest megselv) at jeg har ikke ALLTID vært tjukk. Å være tjukk er ikke en tilstand, det er en innstilling og en tilvenningssak. Hvis jeg en gang ikke var tjukk, så betyr det at jeg en dag kan komme meg tilbake dit. Og da er det jo hvertfall ingen grunn til å gi opp!
Edit: 1 times tid senere.
Her er bildene jeg ville publisere. Jeg har svært få bilder av meg i alderen 8 til 14, men dette er i hvertfall bilder fra slutten av ungdomsskole-tiden min og begynnelsen av videregående. En periode hvor jeg selvbildet mitt hadde grodd fast og jeg var helt sikker på at jeg var tjukk. Dette selvbildet som har fulgt meg inn i voksenlivet. Og selv om det nå er et medisinsk faktum at jeg er tjukk, så innser jeg etter all denne gravingen at hvordan man FØLER SEG har svært lite å gjøre med fysiske fakta. Når jeg blir tynnere ønsker jeg ikke lenger å føle meg tjukk. Det er nemlig temmelig kjipt.
Disse er fra sommeren 2000. Jeg er 15, og på ferie i Danmark. Jeg har en temmelig dårlig kroppsholdning, og bulkete knær, men er IKKE tjukk. Bare se på de overarmene! Og kragebeina! Ikke. Tjukk. Faktisk.
Det første her er fra høsten 2000. Hadde det bra sosialt, men følte meg veldig tjukk sammenlignet med venninnene mine (den ene veldig tynn, den andre svært syk). Se på meg. Jeg ser ut som en fuckings ALV eller noe ut av en manga. Hodet er min største kroppsdel. Veldig, veldig langt fra tjukk. Tynn, faktisk. Litt for tynn.
Disse er fra noen år senere, høsten 2003. Jeg flytter hjem fra Frankrike etter å ha bodd der i to år. Jeg var 17, snart 18. Her kjenner jeg igjen den personen jeg har blitt. Her følte jeg meg tjukk. Jeg var ikke lenger så tynn som jeg var i 10. klasse, men jeg vil påstå at jeg er ganske normalvektig her, men i temmelig dårlig fysisk form (kondisjon og styrke og sånt). Ser i hvertfall slik ut. Jeg visste det bare ikke da.
Frie vekter
Inspirert av en venninne og de enorme mengdene kilo hun snakker om å løfte, så forsøkte jeg meg på frie vekter i dag. Og med "frie vekter" så mener jeg en fuckings stor stang som ALENE veier 20kg, og som hviler på et sånt stativ hvor man kan lempe på den mer vekter. Sånn som store, beefy mannfolk har over skuldrene eller løfter over hodet. Både på TV og på treningsstudioene. Dette er skummelt, fordi jeg føler meg så milevis langt unna dem. Jeg tenker at det er vanskelig, for tungt, at jeg er for tjukk og at jeg vil bli ledd av.
Men jeg vet også at trening med frie vekter, det være seg manualer eller vektstang, er bedre for kroppen enn trening på maskiner. Man må jobbe med å stabilisere vektene, som betyr at flere muskler jobber. Men kan bevege seg på den måten som fungerer best for seg, i stedet for å bli tvunget inn i en gitt bane av en maskin som trolig ikke er innstilt for deg uansett. Og det ser utrolig kult og tøft ut. Og vanskelig.
Det var ikke vanskelig. Først forsøkte jeg meg med en stang som gikk på en bane, opp og ned, og som ikke veide noe særlig i seg selv (kanskje 5kg, men ikke mer). Men det at man ikke trengte å løfte selve stanga, og at den hang fast i en vertikal bane, var jo nesten som en maskin uansett. Så etter en omgang (10 repetisjoner) med 10kg i knebøy og en ny omgang med 15kg, så tenkte jeg at 20kg kanskje ikke var så umulig likevel.
Når den ene frie vektstanga på Elixia Lillestrøm ble ledig, gikk jeg bort til den og forsøkte å løfte den. Først tok jeg knebøy med stanga på nakken, deretter forsøkte jeg meg på markløft. Selve stanga veier, som sagt, 20kg. Jeg har tatt knebøy med 10kg på nakken før, med en kortere, tynnere vektstang. Og det var jævlig. Dette var overraskende nok mye mindre jævlig. Jeg måtte jobbe for å holde den lange stanga stabilisert, og jeg klarte ikke å gå så dypt som jeg burde. Men jeg tok 10 repetisjoner. Med 20 kg. Etter å allerede ha tatt 20 repetisjoner tidligere, med den stanga i fast bane. Ok, det var litt kjipt å bare løfte rundt på en tom stang uten vekter på. Men neste gang skal jeg prøve 25kg, og kanskje 30. Jeg TRENGER ikke å ta 3 sett med 10 repetisjoner hver gang. Om jeg så vidt klarer 2-3 sett med 6 repetisjoner, så vil jeg være fornøyd med det. Det er på max. styrke at man bygger mest muskler.
Hver gang jeg tar markløft tenker jeg på at det er som å løfte tunge handleposer opp fra gulvet. Og det har jeg jo gjort masse. Markløft høres skummelt å vanskelig ut. Men å bære handleposer er noe jeg vet jeg klarer. Etter suksessen med knebøy, så lempet jeg vektstanga ned på gulvet. Jeg var smånervøs for å ikke få den opp igjen, men det var virkelig ikke et problem. Tre repetisjoner senere, og jeg innså at 20kg var for lett. Så jeg la på 5kg på hver side. Tynne, små, pingle-vekter, på den store, tjukke stanga. Tre repetisjoner til, og jeg syns fremdeles ikke det er så fryktelig vanskelig. 10kg på hver side, og vektstanga så mye mindre pinglete ut. Jeg klarte å ta tre markløft til, før lårene mine mente at jeg hadde pinet dem nok. Jeg løftet stanga opp på stativet igjen, alle 40 kiloene, og erklærte mitt første forsøk på frie vekter en suksess.
Etter en del av de andre styrkeøvelsene jeg fikk av fysioterapauten min dro jeg hjem. Jeg var strålende fornøyd og stolt av meg selv. 40kg markøft, 20kg knebøy. Og jeg kjente at dette ikke er det tyngste jeg kan løfte. Neste gang skal jeg legge på mer. Å bli positivt overrakset av hvor mye jeg klarer er utrolig motiverende. Dette er gøy! :D
Men jeg vet også at trening med frie vekter, det være seg manualer eller vektstang, er bedre for kroppen enn trening på maskiner. Man må jobbe med å stabilisere vektene, som betyr at flere muskler jobber. Men kan bevege seg på den måten som fungerer best for seg, i stedet for å bli tvunget inn i en gitt bane av en maskin som trolig ikke er innstilt for deg uansett. Og det ser utrolig kult og tøft ut. Og vanskelig.
Det var ikke vanskelig. Først forsøkte jeg meg med en stang som gikk på en bane, opp og ned, og som ikke veide noe særlig i seg selv (kanskje 5kg, men ikke mer). Men det at man ikke trengte å løfte selve stanga, og at den hang fast i en vertikal bane, var jo nesten som en maskin uansett. Så etter en omgang (10 repetisjoner) med 10kg i knebøy og en ny omgang med 15kg, så tenkte jeg at 20kg kanskje ikke var så umulig likevel.
Når den ene frie vektstanga på Elixia Lillestrøm ble ledig, gikk jeg bort til den og forsøkte å løfte den. Først tok jeg knebøy med stanga på nakken, deretter forsøkte jeg meg på markløft. Selve stanga veier, som sagt, 20kg. Jeg har tatt knebøy med 10kg på nakken før, med en kortere, tynnere vektstang. Og det var jævlig. Dette var overraskende nok mye mindre jævlig. Jeg måtte jobbe for å holde den lange stanga stabilisert, og jeg klarte ikke å gå så dypt som jeg burde. Men jeg tok 10 repetisjoner. Med 20 kg. Etter å allerede ha tatt 20 repetisjoner tidligere, med den stanga i fast bane. Ok, det var litt kjipt å bare løfte rundt på en tom stang uten vekter på. Men neste gang skal jeg prøve 25kg, og kanskje 30. Jeg TRENGER ikke å ta 3 sett med 10 repetisjoner hver gang. Om jeg så vidt klarer 2-3 sett med 6 repetisjoner, så vil jeg være fornøyd med det. Det er på max. styrke at man bygger mest muskler.
Hver gang jeg tar markløft tenker jeg på at det er som å løfte tunge handleposer opp fra gulvet. Og det har jeg jo gjort masse. Markløft høres skummelt å vanskelig ut. Men å bære handleposer er noe jeg vet jeg klarer. Etter suksessen med knebøy, så lempet jeg vektstanga ned på gulvet. Jeg var smånervøs for å ikke få den opp igjen, men det var virkelig ikke et problem. Tre repetisjoner senere, og jeg innså at 20kg var for lett. Så jeg la på 5kg på hver side. Tynne, små, pingle-vekter, på den store, tjukke stanga. Tre repetisjoner til, og jeg syns fremdeles ikke det er så fryktelig vanskelig. 10kg på hver side, og vektstanga så mye mindre pinglete ut. Jeg klarte å ta tre markløft til, før lårene mine mente at jeg hadde pinet dem nok. Jeg løftet stanga opp på stativet igjen, alle 40 kiloene, og erklærte mitt første forsøk på frie vekter en suksess.
Etter en del av de andre styrkeøvelsene jeg fikk av fysioterapauten min dro jeg hjem. Jeg var strålende fornøyd og stolt av meg selv. 40kg markøft, 20kg knebøy. Og jeg kjente at dette ikke er det tyngste jeg kan løfte. Neste gang skal jeg legge på mer. Å bli positivt overrakset av hvor mye jeg klarer er utrolig motiverende. Dette er gøy! :D
torsdag 13. juni 2013
Gjete katter i Frognerparken
I går var jeg i Frognerparken med ca. 75 barn rundt 10 års-alderen. Min gruppe (på ca 30) ble ledet av min kollega, som ikke helt hadde skjønt dette med at personen forran må gå veldig sakte for at de bak skal henge med. Resultatet ble at jeg (og elevene som var bakerst sammen med meg) gikk i max tempo og til tider måtte småløpe for å holde tritt med fronten.
Dette holdt vi på med i godt over tre timer. Vi gikk i superhøyt tempo fra Majorstua t-bane til Frognerparkens port, deretter småsprang vi gjennom parken, opp til monolitten og videre bort til den sirkel-statuen. Så gikk vi samme vei tilbake. Vi satt i ro i en vidunderlig halvtime og spiste lunsj, deretter var det i høyt tempo tilbake til Majorstua og videre hjem.
Jeg er sikker på at tempoet ikke var tenkt å være så høyt. Mye har det å gjøre med hvordan en flokk små mennesker som går i lang rekke fungerer (også kjent som trekkspill-effekten), og litt har det å gjøre med min dårlige kondis som gjør at jeg nok oppfatter som høyt et tempo som for enkelte er normalt. Jeg skriver dette dagen etterpå, og har fremdeles ømme føtter. Ikke noe tvil om at dette var god trening, i hvertfall.
Dette holdt vi på med i godt over tre timer. Vi gikk i superhøyt tempo fra Majorstua t-bane til Frognerparkens port, deretter småsprang vi gjennom parken, opp til monolitten og videre bort til den sirkel-statuen. Så gikk vi samme vei tilbake. Vi satt i ro i en vidunderlig halvtime og spiste lunsj, deretter var det i høyt tempo tilbake til Majorstua og videre hjem.
Jeg er sikker på at tempoet ikke var tenkt å være så høyt. Mye har det å gjøre med hvordan en flokk små mennesker som går i lang rekke fungerer (også kjent som trekkspill-effekten), og litt har det å gjøre med min dårlige kondis som gjør at jeg nok oppfatter som høyt et tempo som for enkelte er normalt. Jeg skriver dette dagen etterpå, og har fremdeles ømme føtter. Ikke noe tvil om at dette var god trening, i hvertfall.
mandag 10. juni 2013
En til
Enda en post, så ting skal bli riktig. Sjekk slutten av dette innlegget hvis du er forvirret.
Blogg? Åja! Pokker...
Kjære treningsbloggen min
Jeg har en god og en dårlig nyhet.
Den dårlige nyheten er at jeg har glemt at du finnes. Sorry, altså. Jeg har veldig dårlig samvittighet for det. Det har vært så mye annet som har skjedd, med Arcon-forbederedelser (spillfestival.no, meld deg på NÅ! Det blir awsome!!), kjøretimer (fikk lappen for en ukes tid siden, hurra!) og generelt jobbstress og annet stress.
Den gode nyheten er at jeg har faktisk trent. Tre ganger siden forrige gang jeg blogget. En gang til på Ringnes Park, en gang på Bjørvika og en gang på Elixia Lillestrøm. Så det. Det betyr et snitt på en gang i uka i mai, og DET er temmelig bra, faktisk. Hver gang fulgte jeg opplegget fra fysioterapauten: Oppvarming og cardio på tredemølle i bakker, deretter styrketrening. Og jeg merker at jeg blir sterkere. Det er utrolig kult! :) Klarer for eksempel å stå 15 sekunder i planken på tærne nå (en gang var jeg oppe i 20!). Før klarte jeg max 5 sekunder, så det er 300% bedring på bare noen uker! :)
Bare for at statestikken min skal fungere, så kommer jeg til å lage to poster til etter dette. Så antallet poster stemmer med antallet treningsøkter. :)
Det er Arcon om to uker, så jeg lover ikke å huske å blogge. For det kan jeg ikke holde. Men jeg lover å trene av og til, og jeg lover å lage en oppsummeringspost en gang etter Arcon. :)
Klem fra Ingvild
Jeg har en god og en dårlig nyhet.
Den dårlige nyheten er at jeg har glemt at du finnes. Sorry, altså. Jeg har veldig dårlig samvittighet for det. Det har vært så mye annet som har skjedd, med Arcon-forbederedelser (spillfestival.no, meld deg på NÅ! Det blir awsome!!), kjøretimer (fikk lappen for en ukes tid siden, hurra!) og generelt jobbstress og annet stress.
Den gode nyheten er at jeg har faktisk trent. Tre ganger siden forrige gang jeg blogget. En gang til på Ringnes Park, en gang på Bjørvika og en gang på Elixia Lillestrøm. Så det. Det betyr et snitt på en gang i uka i mai, og DET er temmelig bra, faktisk. Hver gang fulgte jeg opplegget fra fysioterapauten: Oppvarming og cardio på tredemølle i bakker, deretter styrketrening. Og jeg merker at jeg blir sterkere. Det er utrolig kult! :) Klarer for eksempel å stå 15 sekunder i planken på tærne nå (en gang var jeg oppe i 20!). Før klarte jeg max 5 sekunder, så det er 300% bedring på bare noen uker! :)
Bare for at statestikken min skal fungere, så kommer jeg til å lage to poster til etter dette. Så antallet poster stemmer med antallet treningsøkter. :)
Det er Arcon om to uker, så jeg lover ikke å huske å blogge. For det kan jeg ikke holde. Men jeg lover å trene av og til, og jeg lover å lage en oppsummeringspost en gang etter Arcon. :)
Klem fra Ingvild
Abonner på:
Innlegg (Atom)