Blobben løfter vekter

I dag har jeg løftet vekter og bedrevet annen styrketrening. Dette er slik jeg følte meg når jeg gjorde den bommerten å se meg selv i speilet: Ganske glad og fornøyd, men dessverre en litt rar og uformelig blob. Og rød i ansiktet, men det viser ikke bildet. Kanskje søt, i riktig lys, men ikke spesielt sporty eller elegant altså. :P

Fysioterapauten har nemlig satt opp noen øvelser jeg skal gjøre minst to ganger i uka. Og da må jeg jo det, siden meningen til fysioterapauten tydeligvis teller så mye mer (for meg) enn mine egne meninger. Blir ihvertfall mye mer motivert til å trene når en profesjonell jeg stoler på sier at jeg skal. Rart, det der...

I dag har jeg altså gått på tredemølle, først 10min oppvarming og deretter intervaller med bakke. Ikke gått i bakker på tredemølle før, gikk med 10 graders helning og det var overraskende jævlig. Klarte ikke å holde så høyt tempo da, nei! Rundt 1,4km og klatret 37 høydemeter.

Deretter gjorde jeg styrkeøvelsene jeg har blitt forskrevet. To for underkroppen, to for overkroppen og en for kjernemuskulatur. 

De to for underkroppen var... Er det utfall det heter? Der man tar en fot frem og bøyer knærne ned. Jeg brukte vekter i begge hendene på rundt 4kg. (Husker ikke nøyaktig, men tror det var det.) Den andre var lår-øvelse, hvor jeg lå tilbakelent på et sete med føttene på en plate og beina svært bøyd, og så skjøv meg bakover. Jeg prøvde stadig høyere vekt, og fant ut at 25kg er jævlig men absolutt mulig med 10 repetisjoner.

For overkroppen trakk jeg en stang ned mot brystkassa, der også med stadig høyere vekt. 13kg var å foretrekke, men jeg klarte 26kg også, så vidt. Så det er vel den jeg bør gå for fremover. Den andre øvelsen var en brystøvelse (kan den hete Fly?), hvor jeg ligger på ryggen med armene opp i været og så senker armene utover og nedover. En 3kg vekt i hver hånd gjorde susen, og det er brystmuskulaturen jeg er sårest i akkurat nå.

Til sist planken. En god og en dårlig nyhet: Den gode nyheten er at jeg klarer å ta planken på tærne, slik den skal tas. Den dårlige nyheten er at jeg sliter med å klare 5 sekunder i den stillingen. Så jeg tok 5sek på tærne, senket meg ned til knærne og tok 25sek til der. I tre repetisjoner.

På en dag hvor jeg først hadde en full arbeidsdag, umiddelbart fulgt av en dobbel kjøretime... Da er jeg ganske fornøyd med dagens innsats. :)

Veien tilbake

Tid: 25min
Intensitet: Moderat, med høy i 3 korte intervaller

Så, jeg er endelig på vei ut av det svarte hullet jeg har befunnet meg i de siste månedene. Jeg merket at det begynte å bli bedre når vinteren takket for seg, snøen smeltet og vi fikk lysere og varmere dager, men jeg er utålmodig. Syns ikke det går fort nok, vil bli frisk NÅ. Som et ledd i det å bli frisk går jeg hos både psykolog og fysioterapeut, og den siste uka har de snakket om at jeg burde komme i gang og trene igjen. Og det hjelper visst når profesjonelle maser, selv når de sier ting jeg vet så inderlig godt selv. Snodig det der.

I går var jeg ihvertfall på et treningssenter igjen, for første gang siden... *blar seg bakover i bloggen* 22. januar. Psykologen sa at jeg ikke burde ha så store ambisjoner for hva jeg skulle gjøre, ti minutter trening var egentlig nok sa hun. Det viktigste var å komme seg dit, å overvinde den dørstokkmila. Så jeg hadde ikke veldig ambisiøse planer.

Fordi jeg skulle på kino etterpå, besøkte jeg et nytt senter denne gangen: Elixia Ringnes Park. Det er alltid litt forvirrende å være på et nytt senter, så jeg brukte noen minutter på å gå rundt og se meg om. Egentlig kunne jeg tenke meg å trene litt styrke, men for det første var jeg ikke oppvarmet og for det andre syns jeg styrketrening på egenhånd (ute av gruppetimer) er skummelt. Alle andre ser ut som de kan ting så mye bedre enn meg, jeg er redd for å gå i veien eller ødelegge noe (utstyret eller meg selv) eller bare se teit og dum ut som ikke kan/vet noen ting. Og ja, er klar over at 90% av de fryktene ikke er rasjonelle eller logiske, men slik er det altså.

Så derfor endte jeg opp på tredemølla igjen. Trene kondis vet jeg at jeg har utrolig godt av, spesielt nå som pollensesongen er rett rundt hjørnet. Jeg hadde med meg øretelefoner (handsfree-settet til mobilen min, egentlig), og koblet meg til lyden på TVen. Heldigvis gikk det en NCIS-episode på en av skjermene, så jeg hadde plenty med distraksjon mens jeg gikk og jogget.

Distraksjonen hjalp helt tydelig, jeg følte meg mindre sliten og motløs, og klarte å jogge både lengre og med litt mer avslappet kropp når jeg først satte opp tempo. På de 25 minuttene jeg holdt på, beveget jeg meg 1,6km. Jeg hadde tre korte biter med jogging (ca. 30-35 sek hver, på hastighet 8), resten gikk jeg. Hadde jeg hatt tid, så skulle jeg gått lengre, men jeg hadde også bestemt meg for å kose meg litt i badstua og ta en skikkelig dusj, så tiden løp fra meg.

Det var veldig lite folk i garderoben, i spa-avdelingen og på senteret generelt, enda klokka var rett-etter-arbeidstid. Det syns jeg var merkelig, men også veldig deilig. Jeg satt meg i spaets "soft zone", som er en badstu (infrarød??) med litt lavere temperatur enn den typiske finske sauna. Jeg syns det var veldig deilig der, og hadde tatt med meg en bok som jeg satt og leste i. Da jeg ble lei, tok jeg meg en lang og god dusj og unnet meg 4min i en solseng (fordi 10kr var alt av mynt jeg hadde på meg).

Jeg er kjempestolt av å ha kommet meg tilbake på Elixia. Planen er 1-2 ganger i uka i første omgang, så får vi se hva jeg får til.

Et par korte turer

Jeg gikk en halvtimes tur i påska. Og en 40-minutters tur i forrige uke. Det er ikke så mye, men det er noe i hvertfall. Ville bare dokumentere det her før jeg glemte det.

Fysioterapi og motivasjon

Jeg har vært tiltaksløs, matt og trist i hele vinter. Jeg har lurt på om det kunne være en depresjon. Legen mente det var stress, kanskje utbrenthet, men hvertfall ikke en depresjon. (Det sa han forresten forrige vinter også, da jeg følte meg omtrent likedan.) Han fikk meg inn i noe som kalles Raskere Tilbake, som er NAVs forsøk på å få folk kjapt tilbake i jobb. Det vil si intensiv oppfølging av lege, fysioterapaut og psykolog i et begrenset antall uker. Jeg har fått oppfølging av psykologen i noen uker allerede, og har fått godt utbytte av det. Etter under en halvtime, den første timen hos henne, sa psykolgen at det som feilte meg hadde alle tegnene til en klassisk depresjon. Så fastlegen tok visst feil, og jeg hadde rett... Ser man det!

Tidligere denne uka var jeg for første gang hos fysioterapaut. Aldri vært hos fysioterapaut før. Konklusjonen var vel at det ikke er så mye som feiler meg rent fysisk. Jeg er overraskende mobil og myk til å være så utrent og overvektig som jeg er. Jeg har ikke veldig mye fysisk vondt noe sted. Jeg er litt anspendt og sånn, i kjeven og i skuldre/nakke, men ikke fryktelig mye. Vi satt to mål for de videre timene mine hos henne:
1. Bli flinkere til å puste med magen og roe kroppen ned, for å forebygge/unngå stress og spenninger.
2. Komme meg tilbake til Elixia eller på annet vis begynne å trene igjen.

Å være hos fysioterapauten føltes veldig motiverende. Hun fikk meg til å gjøre noen enkle øvelser, og virket fornøyd med hvor greit jeg gjorde dem. Tror hun er vandt til folk som er mye mer ødelagt fysisk enn meg, f.eks. folk som har kroniske smerter og lignende. Jeg tok for eksempel 10 knebøy, og så 10 til i raskt tempo, uten at det egentlig var noe problem, noe som så ut til å overraske henne. Hun spurte om jeg hadde protestert om hun ba meg ta totalt 50, og jeg svarte at jeg ikke hadde klart det tempoet (var ganske anpusten), men at jeg sikkert kunne gjort dem. Da virket hun fornøyd. Hun fikk meg også til å ta noen ganske grunne pushups, og selv om jeg klarte å gjøre som hun ville, så så hun nok at jeg ikke har styrke nok i kjernemusklaturen til å klare dem på en bra måte. Det blir til at jeg tar i for mye med armer og nakke/skuldre, som gir feil belastning.

Til neste gang (som ikke er før om to uker, pga av påsken) skal jeg jobbe med en enkel kjernemusklatur-øvelse. Jeg ligger på ryggen med bøyde bein, og skal så dytte korsryggen ned mot gulvet. Man blir på en måte liggende og vippe bekkenet frem og tilbake. Dette gjør at magemusklene nederst i magen jobber. (Igjen virket hun overrasket over at jeg skjønte hva hun mente med en gang. Folk hadde visst ofte problemer med å skjønne hvordan de skulle få den til, sa hun.) Den er ikke spesielt tung, men jeg skal gjøre den mens jeg puster riktig (ut når jeg går ned, inn når jeg går opp, i rolig tempo). Det skal visst gjøre at jeg "blir bedre kjent med pusten min", hva nå det betyr.

Da jeg gikk derfra kjente jeg at magemusklene hadde gjort noe annet enn å ligge på sofaen hele dagen, som var en behagelig følelse. Dagen etter var jeg også litt støl i lårene etter de 20 knebøyene, og hvis DET er nok til å få meg støl så er det vel på tide at jeg begynner å trene igjen. :P Stølheten gjorde at jeg følte meg flink, i hvertfall. Og besøket hos fysioterapauten gjorde at jeg ble mer motivert til å begynne å trene igjen. Det føltes veldig bra.

Dette vil ikke bety noen store endringer med det første, jeg vil ikke at folk skal mase på meg om å trene eller noe sånt. Men akkurat som det blir lysere for hver dag som går, når vinteren slipper taket og vi nærmer oss vår... Slik er det i hodet mitt også. Jeg graver meg opp av den mørke brønnen jeg har sittet i de siste månedene, og begynner å se lysere på ting. Litt og litt, for hver dag som går.

Bare ikke mas, eller spør, eller noe. Jeg må gjøre dette selv, og at folk VIL ting hele tiden (selv når de mener det godt) minner meg egentlig bare på hvor dypt nede jeg har vært og hvor lang vei det fremdeles er opp til overflaten. La meg være, så ordner det seg nok, litt etter litt. :)

Hoppende hval

I går var jeg tilbake på Elixia Bjørvika. Denne gangen for en gruppetime. Ei venninne hadde postet på Facebook at hun hadde tenkt seg på Jazz Dance på Bjørvika. Jeg hadde også sett nysgjerrig på denne timen, og det klaffet bra for meg å slenge meg med. Da jeg fortalte hva jeg skulle til mannen min var han skuffet over at jazz dance ikke hadde noe med jazz-musikk å gjøre. Jeg kan forstå skuffelsen, for det finnes mye bra jazz, men dette var altså noe helt annet. Og dette var veldig bra det også. :)

Jeg ankom senteret med meget knapp margin før timen begynte, og rakk ikke å varme opp ordentlig. Fem lusne minutter på tredemølla var ikke en gang nok til å få vinterkulda ut av kroppen. Jeg var tom for astma-medisin, så det fikk jeg heller ikke i meg før timen begynte.

Timen startet tilsynelatende rolig, men til tross for rolig tempo var det ikke lenge før vinterkulda var en saga blott. Når tempo er rolig og det er mange repetisjoner av samme, tilsynelatende enkle, bevegelse gjør det nemlig at selv jeg klarer å henge med på både bein- OG armbevegelser. Og da blir man varm, da. Faktisk.

Selve dansingen var faktisk ordentlig gøy. Instruktøren bygde det opp på en lettforståelig og pedagogisk måte, med maaange repetisjoner av hvert element. Jeg syns kanskje det ble litt vel mange av og til, men så tar jeg også slik enkel koreografi temmelig lett. Det betyr over hodet ikke at jeg klarer å gjennomføre detaljene i koreografien på noen bra måte. Så kanskje repetisjonene er kjekke å ha likevel, selv om jeg ikke syns at jeg ble så mye bedre på akkurat det...

Dansingen var i hvertfall akkurat slik som de kule jentene på skolen min drev med da jeg var tenåring, og det føltes utrolig bra å gjøre noe lignende selv. Når jeg klarer å gjøre de samme bevegelsene som de andre 10-15 damene i rommet, med armer og alt, da føler jeg meg dødstøff! Og det er, i tilfelle det ikke var åpenbart, veldig motiverende.

Rett forran meg sto det ei dame som åpenbart hadde drevet med dans en stund. Du så det på presisjonen i bevegelsene hennes, hvor fort hun tok til, elegansen og hastigheten. Jeg hadde ingen av de tingene. Jeg følte meg faktisk som en hoppende hval.

Kan hval hoppe, lurer du kanskje? Javisst, se bare på bildet her! Det er ikke spesielt grasiøst, eller med nevneverdig presisjon, men det ER ganske imponerende å se et så stort dyr kaste seg opp i været. Litt slik var det altså med meg også. Jeg har ikke faktisk hoppet så mye noen gang i voksen alder. Det er sikkert sunt... Eller noe. Det var hvertfall slitsomt.

De mange repetisjonene, uten noen nevneverdig pause, gjorde at jeg fikk veldig høy puls og ble veldig anpusten. Jeg snek meg til et par ekstra pustepauser med vannflasken min bak i salen, men mot slutten av timen innså jeg at det ikke var nok. Jeg var redd for at astmaen min skulle finne på noe dumt, og hadde allerede pushet meg så langt jeg turde. Derfor gikk jeg ut av salen, og satt utenfor i omtrent ti minutter. Det var et lite nedelag, at jeg har SÅ dårlig kondis. Samtidig tror jeg det var det riktige valget, og jeg var veldig stolt av at jeg gikk tilbake inn i timen igjen de siste syv minuttene. Det hadde vært veldig enkelt å bare kaste inn håndkleet og gi opp. Og det gjorde jeg altså ikke. Jeg slet litt med koreografi-elementene de andre hadde lært mens jeg var ute, og var på dette punktet uansett temmelig sliten. Men jeg gjennomførte i det minste.

Etter treningen gikk jeg og min venninne i IR-badstuen. Hun hadde vært der noen ganger før, men for meg var det første gang. Jeg syns fremdeles at det er tåplig at man må ha på seg badetøy i badstuene på Bjørvika. Jeg skjønner at folk flest ønsker det, siden det er for begge kjønn. Men jeg syns det både er mer behagelig og mer hygienisk å slippe å svette ned badetøye mitt. Men, men... Ikke stort å gjøre med. Jeg hadde altså med bikini denne dagen. Og en fordel har unisex badstuen over den for bare damer på Colosseum: Menn. :P I IR-badstuen på Bjørvika kom det inn tre temmelig kjekke menn rett etter oss. Jeg sier temmelig, for de var hårløse ungsauer som åpenbart var mer opptatt av egen utseende enn hva godt er... Men kroppene deres var helt ok å se på, altså. Så jeg klager ikke.

IR-badstua var i hvertfall deilig, også uavhengig av innhold. Mye mer behagelig enn vanlig badstue. De første tyve minuttene var det bare deilig, de siste ti minuttene vi satt der svettet jeg som besatt og det ble stadig mer uutholdelig. Å komme seg i dusjen etterpå var veldig godt, og min venninne og jeg skravlet helt til vi gikk hver til vårt på utsiden av senteret. Det ER faktisk hyggelig å ha noen å trene sammen med... Tenk det! :)

I skrivende stund kan jeg forøvrig melde at den jazz dansen var mer krevende enn den virket ved første øyekast. Jeg er nemlig støl. I lårene spesielt, men også i skuldrene og armene og faktisk litt i magemusklene. Når jeg får utbytte av noe både for kondisen og for styrken, OG det var motiverende og morsomt å drive med.. Ja, da skal jeg definitivt tilbake og gjøre det igjen!

Første besøk på et annet senter

I går skulle jeg på det nyåpnede Elixia-senteret i Bjørvika. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er spesielt kjent på den siden av sentrum, noe som ble smertelig åpenbart...

Når du står inne på Oslo S og skal til Elixia Bjørvika, så skal du altså IKKE gå over brua mot operaen. Det gjorde nemlig jeg... Og så gikk jeg tilbake igjen, fordi jeg skjønte at jeg hadde gått feil.

Deretter skal du IKKE gå ned trappa ved brua, og følge den rekken med bygg på sjøsiden. Det vil si, det kunne kanskje gått, selv om det er en omvei, men det er fryktelig mye byggearbeider der. Så du klarer ikke å gå den veien i det hele tatt, fortauet er stengt. Så hvis du går dit, så må du gjøre slik som meg: Snu og gå tilbake igjen.

Det riktige, når du er tilbake på Oslo S der du startet, er å fortsette langs spor 17 ned den gata. Da får du Elixia Bjørvika på høyre hånd relativt raskt. Jeg klarte det altså til slutt, etter å ha travet rundt i kulda i 15-20 minutter. Det virkelig flaue er at jeg hadde kart på mobilen min som jeg brukte nesten hele tiden, men med det merkelige kjøremønsteret i sentrum, GPS som ikke ville samarbeide og alt byggearbeidet, så hjalp ikke det stort.

Når du så skal derfra, og videre til Grønland, så skal du IKKE fortsette langs spor 17 vekk fra Oslo S. Du går da i retning en bru, men det er en bil-bru og ikke en gangbru. I stedet må du snu, slik jeg gjorde, og gå tilbake igjen i retning Oslo S. Rett etter å ha passert Elixia Bjørvika (igjen) vil du da se gangbrua over til Grønland. Den var altså bak deg hele tiden. Doh! Å komme seg til Grønland tok altså ikke 7-10 minutter, men nærmere 15 på grunn av at jeg gikk feil. 

Så FØR vi teller med treningen på Elixia, så hadde jeg gått i overkant av en halvtime bare på å komme meg til og fra senteret.... Og dette er et senter som er (tilsynelatende) mye enklere å komme seg til enn Elixia Colosseum. Hvertfall hvis du ikke er meg. Jeg gikk ikke veldig fort, fordi jeg bare på en tung sekk, veske og treningsbag, og det var ganske mange minusgrader ute (lungene mine liker ikke kulde). Så totalt sett tror jeg ikke det var mer enn 1-1,5km. Men det er da noe.

Elixia Bjørvika var et fint senter. Dette er det første senteret jeg har sett bortsett fra mitt vandte Elixia Colosseum, så jeg vil jo naturlig nok sammenligne alt med Colosseum. Bjørvika var nyere, med bedre plass i garderoben og generelt en mer "ny" feeling. Logisk, siden senteret er helt nyåpnet. Jeg har hørt de skal ha en gruppetime kalt "crossing" som er som spinning, men på elipsemaskiner. Jeg fant aldri noen sal for dette, bare to vanlige, "tomme" saler. Så jeg antar at det er noen kriker og kroker på Bjørvika jeg ikke har oppdaget enda.

Det er også tydelig at Bjørvika er nytt på det at det er så få folk der. Da jeg skulle se på gruppetimer på skjermen med resepsjonen ble jeg nærmest hundset av en instruktør som prøvde å få meg til å melde meg på en step time. Han hadde bare 12 påmeldte, og målet hans var 20. Han ga seg når jeg sa tydelig nok ifra at jeg ikke var interessert, men det var likevel en temmelig annerledes opplevelse enn jeg har fått på Colosseum... Der er det alltid mye folk, i hvertfall på ettermiddag/kveldstid.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å bli med på en gruppetime med Styrke&Core, men så på klokka at jeg kom til å få veldig dårlig tid til det jeg skulle rekke etterpå. Derfor gikk jeg bare 1,5km på tredemøllen i stedet. Jeg jogget ikke, bare gikk, men i relativt bra tempo. Brukte rett under 20min på å gå de 1,5 kilometerne. Totalt sett, med både treningen og veien til/fra, gikk jeg med andre ord rundt 3 kilometer i går. Og DET er jeg temmelig fornøyd med. :)

Etter å ha sagt meg fornøyd med treningen gikk jeg ned i garderoben og la med 8min i en solseng. Det var deilig, har ikke gjort det på årevis. Desverre koster det ekstra, så det blir nok ikke soling hver gang. Bjørvika har også en spaavdeling, men den er unisex. Der inne må man altså ha på seg badetøy. Jeg savnet badstuen på Colosseum, fordi den er inne i damegarderoben (antar guttene har sin egen), så der sitter folk bare på et håndkle. Syns det er mye bedre å sitte og svette uten ekstra klær på, og man slipper å huske på å ha med badetøy. Har likevel lyst til å teste ut denne Spa-avdelingen, så det blir vel til at jeg tar med meg badetøy neste gang jeg skal dit.

Og vi gikk, og vi gikk, og vi gikk...

På søndag var jeg ikke på Elixia, men jeg vil absolutt påstå at jeg trente. Jeg gikk nemlig og travet gatelangs i Oslo sentrum, og hang opp/delte ut flyere på diverse kebabsjapper, pizzaplasser og andre utesteder. Jeg promoterte nemlig wrestling showet neste helg (sjekk ut www.wrestling.no for mer informasjon).

I luftlinje gikk jeg ikke så langt, bare fra Tøyen til Grønland.... Men det var en temmelig lang rute: Fra Tøyen, over nedre del av Galgeberg, ned fra Harald Hardrådes plass til Grønlandsleiret og så bort til Grønland torg, og til slutt over Vaterland bru. Og hele veien gikk jeg og kompisen jeg hadde med meg i sikk-sakk. Inn sidegater, opp og ned, rundt omkring. Et stykke av veien mellom Tøyen og Galgeberg gikk vi oss dessuten bittelitt vill. :P Vi hadde vel ikke egentlig tenkt oss til Galgeberg, for å si det sånn...

Hvis jeg ikke teller med den ganske sjenerøse kakao- og kake-pausen vi tok da vi rundet Oslo gate, så gikk vi i overkant av to timer. Aner ikke hvor langt det ble, men det føltes langt nok. Så selv om tempoet var temmelig lavt, så er jeg svært fornøyd med turen likevel. Føles veldig greit å få lurt inn litt trening, som en bieffekt av å egentlig skulle noe annet. :)

Ingvild vs dørstokkmila: 1-0

Jeg har aldri overvunnet en så høy og lang dørstokkmil som i dag. Men vant gjorde jeg. Det ble en ny tur på Elixia Colosseum.

Denne gangen gikk/løp jeg også 2km. Jeg løp mindre enn forrige gang, men til gjengjeld løp jeg en lengre strekke. Tidligere målte jeg joggingen min i sekunder, men etter hvert som jeg har begynt å øke tempo på joggingen og ikke alltid har en klokke med sekundviser tilgjengelig så blir det for upresist. I dag begynte jeg å måle i antall meter (rundet ned til nærmeste ti-meter), fordi dette står på tredemøllen.

Så i dag var jeg oppe i hastighet 8.0 i hele 100 meter. Etterpå gispet jeg etter luft, og måtte gå på hastighet 4,5 i det som føltes som en evighet. Men nå har jeg klart det en gang, så da kan jeg klare det igjen. Den første kilometeren hadde derfor en snitt-hastighet på 4,7. Den andre kilometeren hadde et snitt på 5,1, som ikke er veldig bra men i hvertfall bedre. Greit å ha tall å forholde seg til, så jeg kan måle fremgangen min (om det skulle komme noe sånt noen gang). :)

Her kommer galskapen: Jeg hadde OGSÅ meldt meg på en time med Zumba, etter all denne løpingen. Hadde veldig lyst til å feige ut, men klarte nok en gang å overtale megselv til å fortsette. Til min overraskelse kom to venninner vandrende ut av salen jeg snart skulle inn i. De klarte å overtale seg selv til å bli med på Zumba-timen min også.

Så sto vi plutselig der alle tre, i en fullstappet sal, og ventet på instruktøren. Og ventet... Og ventet... Og ventet. Til slutt kom en temmelig kjekk instruktør kalt Kjetil, som fortalte at vår instruktør ikke hadde dukket opp, og tok timen vår på sparket. Vi hadde ikke Zumba, men det ble noe Salsa-aktig danse-greier. Tempoet var høyt, musikken var dørgende kjedelig og repetetiv dunk-dunk-dunk, men jeg ble i hvertfall svett og anpusten. Så noe nyttig må den ha gjort.

Etter timen sto vi tre og snakket sammen, og jeg lanserte min teori om at denne Kjetil lignet på en fyr som i sin tid spilte Danny i en norsk oppsetning av Grease... Og som hadde vært med i en norsk popgruppe konstruert gjennom et reality-show. Jeg mente å huske at han også hadde hett Kjetil, og at denne Kjetil lignet. Ingen av mine venninner kunne huske noe sånt, men så er de noen år eldre enn meg og var nok ikke fjortis på akkurat riktig tid for å ha fått med seg dette.

Vel hjemme fikk jeg utløp for min indre stalker. Jeg googlet meg frem til at denne personen fra mine tidlig tenår het Kjetil Tefke. Og en person ved dette navnet har både musiker, skuespiller og Elixia på listen over sine arbeidsgivere på Facebook. Konklusjonen er altså at jeg har et overraskende godt minne for D-kjendiser fra slutten av 90-tallet. Må ha mistet den hukommelsen et sted på veien, for å huske ansikter og navn nå er noe jeg syns er nærmest umulig.

Konklusjonen (for dette er jo en treningsblog) er i hvertfall at jeg gjorde to ting på Elixia i dag. Og det er jeg stolt av. Flere jeg vet om er i gang med 30 day challenges, men slike loftige mål setter ikke jeg meg. Jeg har der i mot et mål for 2013 om å trene minst en gang i uka. Gjerne mer, men en gang må altså være et minimum. Så har jeg i hvertfall satt et mål jeg vet jeg har sjans til å nå. :)

To tusen meter

Det er to måneder, ganske nøyaktig, siden jeg trente forrige gang. I går trente jeg igjen. Det er jeg faktisk VELDIG stolt av. Burde jeg ha trent jevnlig de siste to månedene også? Ja, selvsagt. Men det er ikke poenget. Poenget er at jeg trente i går. Jeg kom meg over dørstokkmila, jeg dro på Elixia, og jeg trente.

Jeg hadde ikke veldig god tid, fordi jeg skulle møte ei venninne og spise med henne før vi skulle på kino. Siden det er romjul var det også svært få gruppetimer satt opp. Derfor ble det en tredemølle på cardio-rommet som ble min venn denne dagen. Det rommet har høy, up-beat musikk og et lerret som viser serier eller filmer. Man kan koble øretelefoner til tredemøllen og høre på filmen/serien, ellers hører man på musikken.

Jeg syns kombinasjonen av musikk jeg kan høre på, og tekstet film/serie jeg kan se på, egentlig er veldig bra. Jeg trenger en distraksjon fra det at jeg trener. Hvis jeg ikke tenker over hva jeg gjør, så blir det også mindre slitsomt. :)

Jeg gikk i raskt tempo hele tiden, med noen økter med jogging innimellom. Et par ganger jogget jeg så kjapt og lenge at jeg vil kalle det løping, faktisk! Jeg oppdaget at jeg er i litt dårligere form enn jeg var i oktober, men ikke så ille som jeg fryktet. :)

Og hva ble resultatet? Jeg gikk/jogget/løp to tusen meter! :) Jepp, 2000. Jeg foretrekker å si det, i stedet for to kilometer. Fordi to tusen meter høres lengre ut. Det blir morsommere å skryte av det da, og dermed blir det mer motiverende også.

Jeg avsluttet treningen med ti minutter i badstuen, og dro fra Elixia i veldig godt humør. Stolt, fornøyd og glad for å være tilbake.

Håper bare jeg klarer å fortsette å trene fremover også. :)

Jeg sa jo jeg trengte mer styrketrening

Som sagt, så gjort. Dagen etter bar det av gårde på Styke&Core på Elixia. EGENTLIG skulle jeg på Dance etterfulgt av en halvtime Shape, men Dance ble avlyst i siste liten, så da måtte jeg finne på noe annet. Jeg får prøve meg på Dance en annen dag.

Jeg startet opp med 20min oppvarming på tredemølle. På de 20 minuttene gikk jeg 1,7km, og hadde tre omganger med jogging. Hver gang jeg jogget holdt jeg på i 45sekunder, som er lengre enn jeg har gjort under oppvarming tidligere. Jeg gikk i tempo 4,5 og jogget i tempo 7,5, og begge er kanskje litt sakte, men dette var jo oppvarming så jeg tenkte det var greit.

Så bar det av gårde til Styke&Core. Dette er første gang jeg har prøvd meg på denne typen time, og for å være ærlig føltes det som en kombinasjon av Shape og Power. Shape fordi den fokuserte mye på kjernemusklaturene, og Power fordi vi brukte vekter og step-kasse. Til forskjell fra Power, brukte ikke S&C vektstang, men i stedet frie manualer. Timen varte i tre kvarter, og jeg syns det var en bedre varighet enn Shapes halvtime. Føltes som jeg fikk gjort mer, selv om det var tungt.

Siden jeg aldri hadde vært på timen før, var det vanskelig å finne ut hva slags vekter jeg trengte. Timen var også veldig full, og det var kamp om de letteste håndmanualene. Jeg endte opp med manualer på 3kg, som viste seg å være litt for tungt på noen av øvelsene (i hvertfall i det tempoet instruktøren brukte). Jeg hadde også plukket med meg de tre letteste skivene (to på 1,25, en på 2,5 og en på 5), i tilfelle jeg fikk bruk for dem.

Stort sett gjorde vi 10-12 repetisjoner i set på tre, og instruktøren var veldig tydelig på at vi skulle fokusere på teknikk og gjennomføring over tempo.... Men når hele resten av rommet gjør øvelsene i et gitt tempo er det vanskelig for meg å skulle gjøre dem på en tredjedel av farten, selv om den hastigheten egentlig føltes riktigere for meg. Hadde jeg gjort de "store" øvelsene saktere, så kunne jeg nok klart en del av dem med tyngre manualer. Ikke mye tyngre, men 4kg burde gått. På de mindre muskelgruppene (som triceps) var en skive på 2,5 kg helt greit, men jeg er ganske fornøyd med at jeg klarte å ta bicepts-øvelsene med to 3kg-manualer.

Så var det de øvelsene jeg ikke klarte i det hele tatt, da... Båten klarer jeg å holde i kanskje et minutt nå (hurra!), men å skulle lempe en tung skive fra den ene siden til den andre, mens man sparker med beina... HA-HA-HA-HA! Ikke sjans. Jeg lempet skiven med beina i gulvet, og det var tungt nok. Kjenner det i magemusklene nå.

Planken klarer jeg å holde i et minutt, så lenge jeg holder den på knærne. Den er veldig tung de siste ti sekundene, særlig mot slutten av timen når jeg er sliten, men det går greit. Så jeg prøvde å holde den på tærne, slik man egentlig skal. Det går fint det.... I hele 4 sekunder. Har to problem med den: For det første så sklir føttene mine. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Noen forslag? For det andre så synker rumpa mi ned, så jeg blir "hengende" på korsryggen, som jeg tror er typisk for svak kjernemusklatur. Men jeg har i hvertfall begynt å jobbe med det.

Aller værst er kanskje push-ups. Selv fra knærne, så KLARER JEG IKKE å holde kroppen stiv mens jeg senker den ned. Jeg får en slags banan-form, der lårene og magen treffer gulvet først, og deretter resten av kroppen. Samme når jeg skal opp: Armene hever brystkassa, og så kommer magen og lårene av gulvet etter hvert. Som en banan, eller som meiene på en gyngehest, som vipper frem og tilbake. Jeg er sikker på at det ikke skal være sånn, og jeg er sikker på at det er ganske dårlig for ryggen. Og jeg klarer bare ikke å gjøre noe med det. Skjønner ikke hvor den styrken skal komme fra. Ikke sjans. Resten av rommet tok forresten pushups fra tærne, med beina på en stepkasse og vekter på ryggen. Bidro ikke akkurat til min mestringsfølelse det heller...

Jeg avsluttet dagen med ca 20min i badstua. Det var deilig å bli ordentlig varm før jeg skulle ut i vinter-kulda igjen.

Alt i alt var Styke&Core en utfordrende time. Å trene kjerne-musklatur er egentlig ganske kjedelig, og det er de samme øvelsene som går igjen. Og det er ikke så veldig motiverende, for det er masse jeg ikke får til, som "alle andre" ser ut til å klare lett. Men jeg merker at jeg trenger det, og at det har en effekt, for jeg blir jo støl etterpå. Så selv om det egentlig ikke er så gøy, så bør jeg vel fortsette å gå på denne typen timer... Så kanskje det blir bedre etter hvert.