Forrige gang jeg skrev, var ungen min noen få måneder gammel. Nå er han godt over et år, faktisk snart 16 måneder gammel. Han går (både forlengs og baklengs), ler, klatrer, danser, rister på hodet, og er fremdeles absurd opptatt av lys og lyskilder. Han er den kuleste, søteste, mest interessante personen jeg kjenner. Jeg er så glad for at jeg får være sammen med han, bli kjent med han, og oppdage verden sammen med han.
Som dere kanskje husker, så ble han til gjennom prøverørsbehandling. Såkalt ICSI, som er en form for IVF. Det var tungt, slitsomt, og tok totalt 3 år. Jeg var mye stressa, redd, usikker og sliten. Det var absolutt verdt det, og jeg ville gjort akkurat det samme igjen. Men hadde også foretrukket å lage barn på "vanlig" måte, om jeg hadde hatt et valg.
De fant aldri helt ut hva som var årsaken til den ufrivillige barnløsheten, men mente det kunne ha noe med dårlig ovarierespons å gjøre. Eggstokkene mine responderte ikke som forventet på de oppstimulerende hormonmedisinene. I tillegg var ikke eggreservene mine så veldig store. Legene ved sykehuset rådet meg derfor til å ikke vente så lenge, om jeg tenkte jeg ville ha flere barn.
Jeg ville gjerne ha et barn til, og visste det var lange ventelister ved sykehuset. Derfror satt vi i gang å prøve (på "vanlig" måte) måneden etter at jeg hadde fått tilbake menstruasjonen. Ungen min var da nesten 11 måneder. Vi regnet med å prøve i ca. 6 måneder, deretter kontakte gynekolog og be om henvisning til sykehus for søskenforsøk. Med all ventetiden kunne ungen vårt fort være over 3 år gammel før han eventuelt fikk et søsken.
Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt. Allerede måneden etter, da ungen min var nesten 12 måneder gammel, klaffet det for oss. Jeg ble gravid igjen, helt uten noen form for medisinsk bistand!
Jeg kunne nesten ikke tro det, det skulle jo ikke være mulig. Men gravid ble jeg, altså. Og spiren ble sittende.
I uke 10 dro vi til Sverige for å ta en enkel blodprøve som kristenkonservative politikere nekter meg å ta i Norge. Prøven heter NIPT, og tester for de tre vanligste kromosomfeilene. Vi måtte betale en del for å få tatt den privat på en klinikk i Gøteborg, samt betale for en hotellovernatting og kjøreturen frem og tilbake. Det irriterer meg at vi ikke bare kunne tatt den i Norge.
I hvertfall: Testen viste seg å være helt fin, så det er mest sannsynlig ingen kromosomfeil. (Hadde testen vist noe unormalt, så hadde jeg mest sannsynlig tatt abort. Selv om et barn er sterkt ønsket.)
Testen kan også oppdage kjønnskromosomer. Det var absolutt ikke derfor vi tok den, men det er en heldig bonus. Testen viste at vi med 99% sikkerhet får et barn med kjønnskromosomene XY. Så mest sannsynlig en gutt til.
Nå er jeg 17+0, så jeg nærmer meg halvveis med stormskritt. Tiden har gått veldig fort, og det er mye finere å være gravid denne gangen. Ikke fordi jeg ikke har hatt nok av kjipe svangerskapssymptomer. Det har jeg absolutt! Blant annet er jeg utrolig sliten, akkurat som forrige gang. Men svangerskapet er finere fordi jeg er så mye mindre redd. Mindre stressa. Jeg føler at mindre står på spill denne gangen, siden det ikke tok oss mer enn et par måneder å komme i gang. Med forrigemann tok det årevis. Jeg er så mye mindre emosjonelt- og psykisk utmattet. Det gjør alt lettere og bedre, selv om selve svangerskapet ikke egentlig er lett.
Så dette er altså den nyeste runden galskap. Etter planen blir jeg mor igjen i slutten av september. Det blir ca 1 år og 9 måneder mellom storebror og lillebror. Kanskje har jeg gått fra vettet, men jeg er optimistisk for fremtiden. Jeg tror dette blir bra.
