lørdag 5. september 2015

Uke tre: Nye opplevelser

Uke tre på Frisklivssentralen. Jeg ble fortalt at den verste stølheten gir seg etter tre uker, og det viste seg å stemme. Denne uken har jeg nesten ikke vært støl. Jeg kjenner at musklene er slitne og at jeg er litt stiv etter å ha trent, men det er ikke den "hjelp, jeg klarer ikke å gå i trapper/reise meg/puste"-stølheten fra de første to ukene.

Matmessig gjør jeg det ikke så verst. Noen dager er jeg flink, noen dager spiser jeg for mye og noen dager for lite. Sånn alt i alt så er det ikke så ille. Jeg går sakte ned i hvertfall, det tyder jo på at jeg gjør noe riktig. Neste uke får frisklivssentralen tilbake "Tanita"-vekten sin fra reparasjon. Den kan visst analysere alt i hele verden, og jeg er spent på hva den sier nå sammenlignet med om åtte uker. når reseptperioden er over. Forhåpentligvis ser jeg tydelig fremgang.

Denne uka trente jeg med apparater på tirsdagen og i sal på torsdagen. Jeg hadde også tenkt å komme meg av gårde på en saltrening på fredagen, men ble sittende fast i bilkø og rakk det ikke. Nå har mannen min også fått seg frisklivsresept, så torsdagene skal vi trene sammen fremover. Det gleder jeg meg til.

Saltreningen på torsdag var spesielt givende, fordi jeg igjen opplever mestring og igjen oppdager at trening ikke trenger å være fryktelig, skummelt og vondt. Som astmatiker har jeg ikke tidligere kunnet ta i så mye, før lungene begynte å si stopp. Ingen joggetur i verden er verdt slike smerter, tetthet, redsel og tungpustethet, og ubehaget kan vare i et par dager etter anstrengelsen. Forskjellen er at når jeg først varmer opp i 15+ minutter, og deretter går inn i en relativt rolig gruppetime, så blir jeg ORDENTLIG varm. Så varm at jeg KAN ta i skikkelig, uten at lungene protesterer. Selvsagt blir jeg svært anpusten, rød i trynet og svetten siler. Men det gjør ikke vondt i brystet på samme måte som når astmaen skaper problemer for meg.

Jeg kan vanligvis ikke løpe. Men på torsdag løp jeg intervaller. Ja, du hørte riktig: Jeg løp. Og det gikk fint. Intervaller på 45 sekunder i sirkel i en sal, med jogging/løping. Jeg tok seks av dem. Vi hadde også fire kortere intervaller der vi sto på stedet, og løp med høye kneløft. Da kjente jeg også på melkesyre for første gang i en treningstime noen sinne. Blytunge, seige bein som nesten ikke lot seg løfte. Spennende opplevelse.

Var dette godt? Nei, slettes ikke. Trening er ikke godt, eller gøy eller trivelig. Hvis jeg venter på at trening skal bli noe jeg har LYST til å gjøre, så får jeg aldri trent. Jeg har ikke lyst, men jeg må trene likevel. Det er den eneste måten jeg får gjort dette på. Men det er likevel interessant å oppleve kroppen på nye måter, å se at jeg kan gjøre ting nå som jeg ikke har kunnet før. Det er spennende, interessant og fascinerende. Men godt, det er det slettes ikke.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar