....for du er så lenge død.

"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."

Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.

Som jeg nevnte i forrige innlegg så har jeg begynt å danse, og første kurskveld ga svært lite mestrinsfølelse og glede. Jeg var i tvil om dette over hodet var noe vits.

Heldigvis, får man vel si, er jeg arbeidsledig. Det gjør at jeg kjeder meg en del for tiden, og trenger noe å fylle dagene med. Jeg hadde sett på Facebook at OSI Dans skulle ha sosialdans i kveld. Altså en kveld med swingmusikk åpen for alle nivåer, uten strukturert undervisning. Jeg visste at å dra ville være lurt. Jeg trengte å få repetert det jeg lærte på mandag, og jeg hadde lyst til å se hvordan flinke folk danser. Desverre hadde jeg ikke spesielt lyst til å dra, fordi jeg var temmelig sikker på at det ville bli det samme som på mandag: Mye kløning, og lite morro.

Så feil kan man altså ta. Jeg grep dagen, tok en sjanse, og kom meg av gårde på sosialdans. Og jeg har ikke smilt så mye på lange tider. Og ledd, og hylt, og smilt meg. Og klønet, selvsagt, og svettet og rotet med trinn. Men det var så gøy! Maken til inkluderende miljø skal man lete lenge etter, tror jeg. Jeg var nesten på gråten et par ganger, så glad ble jeg over måten folk behandlet meg på.

Jeg var redd for at alle skulle være superflinke, og meg den eneste nye. Den første jeg kom i prat med da jeg kom inn, var en fyr som het Thomas som aldri hadde danset noe før han ble med på rock step kurset i går. Altså like grønn som meg. Da pustet jeg lettet ut. Han forsøkte å vise meg rock step grunntrinnene, og jeg klarte ikke helt å vise han boogie-grunntrinnene. Det var utrolig hyggelig å ha noen å snakke med som også var helt ny og ikke kjente noen. Dessuten var han kjekk, så jeg følte meg smigret (skal ikke mye til, jeg vet..).

Jeg var redd for at ingen ville danse med meg, men en annen relativt ny person ba meg opp kort tid etter at jeg ankom. Han hadde danset mer enn meg, men var ikke superflink i boogie han heller... Men jeg fikk repetert grunntrinnene hvertfall.¨Deretter kom det et skred av middels flinke og spuperflinke menn som alle ba meg opp. Jeg hadde nesten ikke tid til å trekke pusten, tørke svettet og drikke noe, og måtte av og til si nei fordi jeg trengte tid til å komme meg igjen. Heldigvis ble ingen snurt over det (så det ut til), men de kom tilbake og spurte igjen ved neste dans. 

En av de første som danset med meg var en av instruktørene. Han repeterte grunntrinnene med meg, og gikk gjennom ting jeg BURDE ha lært forrige mandag (sugar push, blant annet) som jeg aldri hadde fått til helt da. Med hans hjelp, begynte en del av det helt grunnleggende å sitte... I hvertfall godt nok til at jeg klarte å danse en del, og ikke bare stokke beina og se forvirret ut. Det føltes veldig bra. Etter dette fikk jeg en svært bratt læringskurve, og partner etter partner introduserte meg for nye og morsomme ting.

Den virkelig store opplevelsen sto en annen instruktør for. Husker ikke hva han heter, men han var høy, ganske muskuløs og skallet. For det første var han supergod til å føre. For det andre var han svært pedagogisk og flink til å si og gjøre de rette tingene på rett tid. Der de andre gutta holdt i meg og forsiktig ledet meg rundt (*kremt* forsøkte å lede, heller... jeg er ikke så god til å følge...), så tok denne fyren virkelig tak i meg. Jeg følte meg omsluttet av han, selv når han bare hadde tak i den ene hånda mi. Han var bestemt, tydelig og ga ikke noe rom for at jeg skulle kunne bestemme noe. 

Vi startet ganske grunnleggende, og så gjorde han vanskeligere og vanskeligere ting. Vi beveget oss også ganske mye rundt på gulvet, fordi han mente det var en bra måte å lære grunnsteg på. Jeg gjorde turer jeg aldri hverken har prøvd eller sett før, og svært mye av det fungerte. Selvsagt var det milevidt fra perfekt, og jeg kom ut av trinnene av og til, men det spillte ingen rolle for meg. Bare det å føle at jeg fikk til noe var så fantasisk.

Jeg var redd for at folk som sosialdansen bare danset andre swingdanser enn boogie woogie. Og joda, svært mange danset rock step. Men det var greit, for en del folk danser flere danser. Og folk var generelt svært villige til å lære bort. Så nå kan jeg det grunnleggende i rock step også. Det var også flere der som jeg kjente igjen fra mandagens boogie-kurs, og det var lett å komme i prat med folk. 

Jeg var redd for at jeg skulle føle meg enda mer mislykket, klønete og utilpass etter sosialdansen. Jeg var red for å få bekreftet hvor lite flink jeg er til praktiske ting og bli enda mindre motivert til å prøve igjen. I stedet fikk jeg masse komplimenter fra disse superflinke mannfolkene. De mente jeg fikk til mye til å være så ny. At jeg hadde god rytmefølelse. At jeg hadde bevegelsene og følelsen for dansen inne. At jeg lærte fort og at jeg kom til å bli flink veldig kjapt. Jeg mente at jeg fikk til så mye fordi de var så flinke til å føre, men det mente de ikke stemte. Det var visst ikke alle nybegynnere som fikk til det jeg får til. 

Det er veldig lett for meg å avskrive komplimenter. Tenke at de bare sier det for å være snille, eller fordi de vil jeg skal fortsette på kurs, eller fordi de er sosialt forpliktet til det... Men når så mange, fra så ulike kanter og ulikt ferdighetsnivå, kom med kompliment etter kompliment... Ja, da er det vanskelig å avfeie dem alle. Komplimentene ble i stedet til en bekreftelse på det mestringsfølelsen min allerede hadde fortalt meg: Jeg kan få til dette! 

Jeg gleder meg masse til førstkommende mandag. Og jeg gleder meg enda mer til neste sosialdans. Dette er gøy!

P.S. Memmo til meg selv: Neste gang bør jeg ha med et ekstra klesskift (man blir gjennomsvett veldig fort), en ekstra vannflaske (drakk over en liter på halvannen time i dag) og mer astmamedisin (lungene mine syns ikke dette er så gøy enda, nemlig).

P.P.S. Nå har jeg fryst medlemsskapet mitt hos Elixia og begynt hos SiO i stedet. Å betale to steder jeg ikke gå er helt uaktuelt. Det får holde med ett. Og SiO må jeg ha for å kunne komme meg inn der vi danser, så det var et enkelt valg.