Mange omveltninger på få måneder

Mye har skjedd siden jeg skrev sist, så her er en rask oppsummering:

Ektemannen min og jeg har gått fra hverandre. Vi var nylig på familiemekling, som er det siste formelle punktet man må gjennom, og har nettopp søkt om separasjon. Jeg skal foreløpig ha 100% omsorg for vårt felles barn, og ha det formelle foreldreansvaret alene. Dette kan bli endret på sikt, men er umulig å spå nå.

Mange har medfølelse for vår situasjon, og det er jo hyggelig at folk tenker på oss og er urolige for hvordan vi har det. Samtidig er det viktig for meg å få frem at dette er en avgjørelse vi har visst om i mange måneder, og som i hvert fall jeg har hatt tid på å fordøye. Jeg kan ikke snakke på hans vegne, men med meg går det i rimelig bra.

En annen stor omveltning er at vi har solgt leiligheten vår. Det var trist, fordi jeg digget både leiligheten og nabolaget. Det var også himla dårlig timing med tanke på at jeg har termin i slutten av september, og vi nettopp hadde fått innvilget barnehageplass til ungen vår et steinkast fra huset. Men ingen av oss hadde råd til å kjøpe ut den andre og selv bli boende, så det måtte bare bli sånn. Salget gikk heldigvis bra, overtakelsen blir 15. oktober.

Siden før ungen vår ble født, så har også kjæresten min bodd sammen med ektemannen min og meg. Vi har nå vært sammen i 6,5 år, og han er biologisk far til lillebror i magen. Han fortsetter heldigvis å bo sammen med meg og ungen (snart ungene!) min(e). Jeg hadde aldri fått hverdagen til å gå opp uten hans støtte og hjelp, og er utrolig takknemlig og lettet over å ikke miste han oppi alle de andre omveltningene.

Så kjæresten min, ungen min, jeg (+lillebror i magen) har funnet oss et nytt sted å bo. Det var mer jobb enn jeg trodde det ville bli å finne noe, men det ordnet seg tilslutt. I går var den store flyttedagen der kjæresten min, faren min, og en venn av oss flyttet 80% av tingene i den gamle leiligheten. I dag har vi stort sett pakket ut og montert ting, og det er deilig å komme på plass.

For apropos lillebror i magen: I dag er det akkurat 2 uker til termin. Og i dag morges gikk slimproppen, som betyr at kroppen min forbereder seg på fødselen. Det kan fremdeles ta mange dager, opp til et par uker, før han er her da. Ting kan ta tid.

Jeg kjenner at jeg har mer ro nå. Alt som MÅTTE fikses og ordnes før fødselen er tatt hånd om. Jeg har landet i den nye leiligheten, og håper å få noen rolige dager (eller uker) og deretter en bra fødsel. Jeg gleder meg masse til å møte lillebror, og til tross for alle omveltningene de siste månedene så ser jeg rimelig lyst på fremtiden.

Galskapen fortsetter

Forrige gang jeg skrev, var ungen min noen få måneder gammel. Nå er han godt over et år, faktisk snart 16 måneder gammel. Han går (både forlengs og baklengs), ler, klatrer, danser, rister på hodet, og er fremdeles absurd opptatt av lys og lyskilder. Han er den kuleste, søteste, mest interessante personen jeg kjenner. Jeg er så glad for at jeg får være sammen med han, bli kjent med han, og oppdage verden sammen med han.

Som dere kanskje husker, så ble han til gjennom prøverørsbehandling. Såkalt ICSI, som er en form for IVF. Det var tungt, slitsomt, og tok totalt 3 år. Jeg var mye stressa, redd, usikker og sliten. Det var absolutt verdt det, og jeg ville gjort akkurat det samme igjen. Men hadde også foretrukket å lage barn på "vanlig" måte, om jeg hadde hatt et valg.

De fant aldri helt ut hva som var årsaken til den ufrivillige barnløsheten, men mente det kunne ha noe med dårlig ovarierespons å gjøre. Eggstokkene mine responderte ikke som forventet på de oppstimulerende hormonmedisinene. I tillegg var ikke eggreservene mine så veldig store. Legene ved sykehuset rådet meg derfor til å ikke vente så lenge, om jeg tenkte jeg ville ha flere barn.

Jeg ville gjerne ha et barn til, og visste det var lange ventelister ved sykehuset. Derfror satt vi i gang å prøve (på "vanlig" måte) måneden etter at jeg hadde fått tilbake menstruasjonen. Ungen min var da nesten 11 måneder. Vi regnet med å prøve i ca. 6 måneder, deretter kontakte gynekolog og be om henvisning til sykehus for søskenforsøk. Med all ventetiden kunne ungen vårt fort være over 3 år gammel før han eventuelt fikk et søsken.

Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt. Allerede måneden etter, da ungen min var nesten 12 måneder gammel, klaffet det for oss. Jeg ble gravid igjen, helt uten noen form for medisinsk bistand!

Jeg kunne nesten ikke tro det, det skulle jo ikke være mulig. Men gravid ble jeg, altså. Og spiren ble sittende.

I uke 10 dro vi til Sverige for å ta en enkel blodprøve som kristenkonservative politikere nekter meg å ta i Norge. Prøven heter NIPT, og tester for de tre vanligste kromosomfeilene. Vi måtte betale en del for å få tatt den privat på en klinikk i Gøteborg, samt betale for en hotellovernatting og kjøreturen frem og tilbake. Det irriterer meg at vi ikke bare kunne tatt den i Norge.

I hvertfall: Testen viste seg å være helt fin, så det er mest sannsynlig ingen kromosomfeil. (Hadde testen vist noe unormalt, så hadde jeg mest sannsynlig tatt abort. Selv om et barn er sterkt ønsket.)

Testen kan også oppdage kjønnskromosomer. Det var absolutt ikke derfor vi tok den, men det er en heldig bonus. Testen viste at vi med 99% sikkerhet får et barn med kjønnskromosomene XY. Så mest sannsynlig en gutt til.

Nå er jeg 17+0, så jeg nærmer meg halvveis med stormskritt. Tiden har gått veldig fort, og det er mye finere å være gravid denne gangen. Ikke fordi jeg ikke har hatt nok av kjipe svangerskapssymptomer. Det har jeg absolutt! Blant annet er jeg utrolig sliten, akkurat som forrige gang. Men svangerskapet er finere fordi jeg er så mye mindre redd. Mindre stressa. Jeg føler at mindre står på spill denne gangen, siden det ikke tok oss mer enn et par måneder å komme i gang. Med forrigemann tok det årevis. Jeg er så mye mindre emosjonelt- og psykisk utmattet. Det gjør alt lettere og bedre, selv om selve svangerskapet ikke egentlig er lett.

Så dette er altså den nyeste runden galskap. Etter planen blir jeg mor igjen i slutten av september. Det blir ca 1 år og 9 måneder mellom storebror og lillebror. Kanskje har jeg gått fra vettet, men jeg er optimistisk for fremtiden. Jeg tror dette blir bra.