søndag 11. juni 2017

Punkt 1: Fortsette å håpe på at alt ordner seg

Jeg skrev i innlegget fra 31. mars at jobben min fremover var enkel, men likevel vanskelig. Jeg satt opp to punkter jeg måtte jobbe med fremover, og punkt nummer en var "fortsette å håpe på at alt ordner seg".

6. april ble det gjort et nytt egguttak. Igjen tømte de fire poser, men i motsetning til forrige gang så fant de faktisk to egg! Begge var modne og fine, og de ble befruktet via en teknikk som kalles mikroinjeksjon (også kjent som ICSI). Et døgn etterpå fikk jeg telefon om at det ENE egget hadde overlevd befruktningen og begynt å dele seg.

8. april var jeg derfor veldig spent på om vi kom til å ha et embryo å sette inn eller ikke. Vi hadde jo bare den ene lille sjansen igjen, og hvis det også gikk til grunne så ville vi ha enda et avbrutt forsøk... Men neida, det hadde delt seg i tre celler den natten og så veldig fint ut. Rett før det ble satt tilbake i meg hadde det delt seg i fire celler. Og så var det bare å vente og håpe.

Da jeg begynte å blø et par uker senere, var jeg sikker på at alt var tapt. Jeg dro på sykehuset på den 20. april uansett, for å ta den obligatoriske blodprøven. Men hadde ikke mye tro på det. Jeg hadde jo mensen...

Sjokket var derfor enormt da jeg ble fortalt senere samme dag at blodprøven var positiv. Jeg fortalte at jeg blødde, og fikk beskjed om å ta en ny blodprøve 25. april. Om man sammenlignet mengden graviditetshormon (hcg) fra den første og den andre prøven, kunne man se om svangerskapet utviklet seg normalt. Og denne andre prøven var også positiv, og utviklingen mellom de to var helt normal.

Svangerskap altså. To forsøk på stimulering, totalt to egg ut, totalt ETT enslig embryo. Egginnsetting med 25-30% sjanse for å ende i et levende barn. Utallige historier om folk som har behov for tre, fire, seks, åtte prøverørsforsøk. Untallige spontanaborter og ufrivillig barnløse. Sinnsykt dårlige odds. Jeg klarte ikke å tro det.

Selv etter ultralyden i uke 7, der vi fikk se en klump med hjerteslag, klarte jeg ikke å tro det. Jeg var sikker på at det kom til å gå dårlig.

Da jeg begynte å blø igjen midt i uke 9, noe mer enn tidligere, så tenkte jeg at "nå ryker det". Nye blodprøver med to dagers mellomrom viste et litt fallende hcg-nivå, og jeg ble sendt på haste-ultralyd på sykehuset. Der var det et 3 cm langt foster (se bildet). Igjen fikk vi se hjerteslagene.

En forliggende morkake kunne kanskje forklare blødningene, men "noen gravide blør bare". Alt så normalt ut for 10+0. De kunne ikke gi noen garantier for at det ville gå bra, selvsagt. Det kan de aldri gi. Men de fant ikke noe tydelig galt.

Noe skjedde med meg da. Jeg hadde sett spor av blod nesten halvparten av alle dagene i svangerskapet. Jeg orket ikke gå og være livredd for det lengre. Siden da har jeg blødd tre ganger. Ikke mye, men definitivt rødt og klart blod. Ikke bare litt rosa, liksom. Hver gang blir jeg engstelig, men som tidligere så stopper det alltid igjen. Og igjen. Og alle tegn så langt har pekt på et sunt og normalt svangerskap.

Joda, det kan fremdeles gå galt. Jeg er 11+3 i dag. I følge en app jeg har, så er bare 28,4% av svangerskapet over. Det er omtrent 202 dager igjen. Alt kan gå galt....

Men alt KAN også gå bra. Svangerskapet kan fortsette å utvikle seg normalt. I løpet av en måned eller to kan jeg begynne å kjenne bevegelse jevnlig. På ordinær ultralyd i slutten av juli kan jeg få se et sunt og friskt foster. Det nye året kan begynne med en fødsel og vi kan gå inn i januar 2018 med et barn. Vårt barn.

Jeg gikk fra verdens dårligste odds, til et fungerende svangerskap. Det KAN altså gå bra.

Jeg må bare fortsette å håpe på at alt ordner seg.