Vanskelig

Da jeg først fikk brevet med time på Rikshospitalet, så kuttet jeg ned fra 1800 kcal per dag til 1500. Det var tøft. Når jeg så at nedgangen ikke var rask nok, gikk jeg ned til 1400 kcal per dag for snart en uke siden.

Det er ikke alle dager jeg klarer å holde meg innenfor grensene mine (som er den åpenbare grunnen til at vektnedgangen ikke går kjapt nok), men som oftest går det greit.

Veeeeel... "Greit" er jo relativt. Jeg spiser jevnt, har sunne middager med mye grønnsaker, og er ikke noe særlig sulten. Jeg er heller ikke så fryktelig godtesjuk (selv om jeg sliter av og til). Jeg syns jeg stort sett er flink og håndterer dette bra. Men alt er ikke like enkelt.

Jeg har for eksempel nesten sluttet å spise lunsj med folk på jobb. Jeg merker at jo mer jeg tenker på mat og det å spise, jo vanskeligere blir det. Om jeg sitter lenge og skravler med folk som spiser, så får jeg lyst på mer mat. I stedet hopper jeg over frokosten, og spiser en sen lunsj etter at alle andre har spist. Da kan jeg distrahere meg selv ved å gå rett i gang med å jobbe igjen, og når hjernen er opptatt med jobb så tenker jeg ikke like mye på mat.

I helgen skal jeg i et bursdagsselskap. Jeg vurderer å ikke dra, eller å komme sent, fordi jeg regner med at det blir kaker. Jeg kunne selvsagt bare latt være å spise kaker, men jeg håndterer den typen fristelser dårlig. Bedre å bare unngå dem.

Jeg må også tenke meg om både en og to ganger når jeg skal gjøre ting i byen. Skal jeg møte folk, spille noe eller henge på et utested, så må jeg hele tiden tenke: Når trenger jeg å spise? Hva spiser jeg? Jeg kan ikke bare stikke innom en burgerplass eller ta et par pizzastykker på en kiosk. Og det er kjipt å spise salat eller brødskive fra en matbutikk, når alle andre spiser god (kalori-rik) mat.

Men jeg lever. 1400 kcal per dag er heldigvis ikke noe jeg skal holde på med for alltid. Og jeg er skikkelig nære målet nå. Snart der.