I den bloggen om "fat shaming" står det:
"Otherwise compassionate, thoughtful people abruptly shifted into harsh judgments and zero-tolerance attitudes, all bootstraps and personal responsibility. After all, I was responsible for my own body, and my body was an undeniable display of failure."
Jeg var overvektig i en kort periode da jeg var 10-11 år gammel. Overbevisningen om at jeg var tjukk stammer sannsynligvis fra den gangen (dette har jeg analysert meg frem til tidligere). Siden den gang har jeg vært overbevist om at det var noe galt med meg, og jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet. Jeg har følt på skam, dårlig selvbilde og vært overbevist om at jeg var stygg. Fordi jeg var tjukk. Og er det EN ting en del forskere mener at gir økt risiko for overvekt, så er det skamfølelse og høy fokus på kropp og vekt.
I artikkelen over, står det:
"Ideen om at de tykke kan bli tynne med en smule anstrengelse, skaper i tillegg masse stigma og fordommer rundt overvektige mennesker.
Samtidig har tenkningen rundt spiseforstyrrelser konkludert med at det å akseptere seg selv er en av premissene for å greie å ta vare på seg selv. Det betyr altså at folk med god selvtillit oftere velger en god helseatferd."
I perioder jeg har hatt det vanskelig, så har jeg gått opp i vekt. Jeg gikk opp i vekt sent på barneskolen/tidlig på ungdomsskolen, fordi jeg var ensom og ble mobbet/utfryst. Jeg gikk opp i vekt det andre året på videregående, fordi jeg var ensom og deprimert. Sannsynligvis hadde jeg den første av mine tilbakevendende depresjoner den vinteren, og nesten hver gang jeg var deprimert etter dette så gikk jeg også opp i vekt.
Og det siste skuddet for baugen? Da jeg var sammen med en aggressiv kjæreste i 2004/2005, der jeg ofte var redd, opprørt og trist... Da gikk jeg ganske mye opp i vekt. Ikke bare det ene året vi var sammen, men også i flere år etterpå. Hvorfor? Fordi selvtilliten min var helt på bunn. Jeg hadde ingen tro på meg selv, ingen mestringsfølelse.
Jeg har alltid visst at jeg var tjukk, og dermed også mislykket og mindre verdt enn normalvektige folk. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Noe som plager meg, fordi det "er så lett" å gjøre noe med (sier folk). Det handler jo bare om å spise færre kalorier enn du forbrenner. "Det er da enkelt." Så må det være meg det er noe galt med da, siden jeg ikke har klart det. Jeg tenker alltid på hva jeg "burde" gjøre. Hvordan jeg "burde" se ut. Hva jeg "burde" spise.
Og skulle jeg komme til å glemme det, og bare ha det hyggelig med venner og familie... Vel, da kan du banne på at noen vil minne meg på det! Et "ikke-uskyldig-.i-det-hele tatt"-spørsmål om det finnes noen frukt-butikker i nærheten av den nye studenthybelen vår. En påminnelse om at det er ganske mye kalorier i et slikt kakestykke. Et stygt blikk eller en kommentar når jeg forsyner meg av noe mer enn en gang, eller tar en litt større porsjon enn jeg i deres øyne burde ta. Ja, alle disse er konkrete eksempler jeg har opplevd, fra folk jeg bryr meg om og som sier de er glade i meg. Og jeg kan peke på maaange flere. Hvilken nytte tror folk dette har? Tror folk at jeg ikke VET hva jeg burde spise og ikke spise?!?!
En av hovedgrunnene til at jeg har et så anstrengt forhold til familien min, er nettopp slike "stikk". (Velmenende, sikkert. De har bare ikke forstått konsekvensene av det de har gjort.) Den økte skamfølelsen jeg har fått av slike "velmendende" råd, den dårlige samvittighet og de konstanse påminnelser om alt jeg "burde" gjøre... Det har vært en perfekt oppskrift for elendig selvbilde og videre vektoppgang. Ikke at "velmenende folk" har skylden alene. Langt i fra! Men det har i alle fall ikke gjort det noe enklere for meg.
Siden midten av tenåra så har jeg gått opp, hatt stabil vekt en stund, og gått opp igjen. Og igjen. Og igjen. På den måten steg vekten sakte, men jevnt. Jeg veide 105. 110. 115. Og på mitt tyngste var jeg 120kg (eller mer, jeg var ikke på vekten så ofte da).
Først i 2009/2010 begynte jeg å snu denne trenden. Jeg har hatt flere tilbakesteg, men vekten har aldri vært så høy igjen. Det går der i mot mye opp og ned. Hvorfor? Fordi når jeg har det kjipt med meg selv, så øker vekten min. Helt konsekvent. Se bare her:
-I 2012 var jeg nede på ca 112kg. Jeg gikk ned en del, og opp igjen (hei, tilbakevendende depresjon), og var rundt samme vekt sommeren 2013.
-Sommeren/høsten 2013 gikk jeg ned noen kilo, og så opp igjen (var ikke klinisk deprimert i 2014, men startet i ny jobb, som er en åpenbar stressfaktor), og veide omtrent det samme våren 2015.
-Våren 2015 gikk jeg ned, og så bare litt opp (hei, tilbakevendende depresjon).
-Og nå sommeren/høsten 2016 har jeg gått en del ned igjen.
Hva skjedde i 2009/2010? Hva skjedde i 2012/2013 som ga meg guts til å begynne denne bloggen og starte å jobbe med vekten for alvorlig? Og hva har skjedd i stadig økende grad de siste to-tre årene? Bedre selvbilde. Mindre kontakt med folk som bryter meg ned. Mer kontakt med folk som bygger meg opp. En stabil og kroppspositiv vennekrets. Aksept. Folk som liker meg for den jeg er. Jo mer jeg har klart å rive meg løs fra janteloven jeg har vokst opp med, jo bedre har jeg fått det.
Jeg har hatt uendelig støtte fra personer som er nære meg. De forteller meg at jeg er vakker, attråverdig, flink, og verdt å være glad i. De støtter forsøkene mine på å leve sunt og gå ned i vekt, uten å rive meg ned når jeg ikke får det til. De heier på meg når jeg har det bra, støtter meg når jeg har det kjipt, og viktigst av alt: Lar meg styre løpet mitt selv. De sier ikke at jeg "burde". De kommer ikke med "velmenende" råd som bare gir meg dårlig samvittighet. De bygger opp troen min på at jeg kan ha like stor verdi som andre, selv om jeg er tjukk. At jeg fortjener å ha det bra.
Jeg klarer fremdeles ikke alltid å tro på at jeg, som er tjukk, fortjener å ha det bra. Jeg har gode og dårlige dager. Gode og dårlige perioder. Men sett over lang tid, så har den økte selvtilliten gjort forskjell: I 2005 var jeg overbevist om at jeg ikke var bra nok, blant annet fordi jeg ikke var tynn nok. Jeg var skamfull, og hadde kronisk dårlig samvittighet. Da jeg så meg i speilet ti år senere, i 2015, så kunne jeg anerkjenne (på gode dager) at jeg var pen. At det var mulig at folk kunne finne meg attraktiv. At de ekstra kiloene ikke var så farlig. At jeg var bra nok som jeg var.
Aksept gjør en verden av forskjell.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentaren din blir publisert så snart den har blitt godkjent. (Denne manuelle godkjenningsprosessen er for å unngå at bloggen blir oversvømmet med spam.)