Takknemlighet, glede og forskrekkelse

Jeg var på avsluttingssamtale hos Frisklivssentralen i forrige uke. Denne uka begynte jeg å jobbe fulltid igjen, og da kan jeg ikke lenger trene på Frisklivssentralen eller ha veiledning der på dagtid. Jeg uttrykte bekymring for veien videre, det føles skummelt å skulle gå veien helt alene fremover.

Derfor fikk jeg tilbud om å fortsette å ha veiledningssamtaler på Frisklivssentralen, etter vanlig jobbtid. Dette betyr at reseptperioden forlenges. Jeg er veldig glad for at veilederen min gikk med på dette. Jeg vet de primært skal ha sin oppfølging av folk på dagtid, så at jeg får denne "spesialbehandlingen" er jeg takknemlig for. Det betyr mye for meg å ha støtte på veien, det gjør meg tryggere og mer selvsikker.

Vi snakket om hvordan jeg syns perioden har vært. Jeg er svært fornøyd med reseptperioden min hos Frisklivssentralen. Da jeg ble henvist, i sommerferien, så satt jeg i gang en prosess på egenhånd. Da jeg endelig kom i gang hos dem, over en måned senere, så hadde jeg allerede gått ned noen kilo. Jeg var veldig motivert, men samtidig var det utrolig viktig at støtten kom akkurat da. Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å fortsette et slikt regime på egenhånd i mer enn et par måneder. Nøyaktig på det tidspunktet jeg vanligvis ville gitt opp, så var veilederne på Frisklivssentralen der.

Det er ingen som kommer etter deg med pisk. Det er ingen som kjefter på deg om du ikke trener, eller om du spiser usunt. Det er ingen som maser på deg eller som gir deg dårlig samvittighet. De tre veilederne på Frisklivssentralen er selve definisjonen på positiv forsterkning. De husker hva du heter. De hilser og sier hei, de sier de er glade for å se deg. De spør hvordan du har det. De roser deg når du trener, skryter av deg når du går ned i vekt, og oppmuntrer deg til å fortsette den jobben du har begynt på. De trøster deg når du er støl, og vrir det til noe positivt. De kommer med forslag på øvelser, forslag til praktiske ting og forslag til mat/snacks. De er omtenksomme, hyggelige, kunnskapsrike, profesjonelle og dyktige.

Og selv i de vanskelige veiledningssamtalene der vi snakker om kosthold, så er det ingen "du burde". Ingen skyld eller skam. Jeg fikk informasjon om hvilke konsekvenser mine valg har for meg, og (mye viktigere) jeg fikk forslag til hva jeg kan velge å gjøre i stedet. Forslag til praktiske løsninger, som kan fungere i mitt liv. Veilederen min bruker elementer fra veiledningsteknikken MI (motiverende intervju), som jeg også har fått opplæring i på min arbeidsplass. Men selv om jeg har kjennskap til metoden, så virker den jo likevel. Jeg opplevde å ha en veileder som lyttet, som ga tilbakemelding og som viste forståelse.

Da jeg begynte der var jeg avhengig av sjokolade. Jeg forsto det ikke selv, men jeg ser det klart nå. Å forsøke å få meg til å kutte ut sjokoladen ville skapt en enorm motstand hos meg. I stedet så vi på måltidsrytmen min og analyserte ÅRSAKEN til at jeg hadde behov for sjokolade på kveldstid. Jeg fikk forslag til andre måter å regulere blodsukkeret mitt på og stagge sultfølelsen, og fikk en trygghet på at det ikke er galt å spise mat når man er sulten. Jeg begynte å spise ordentlig mat, som grove knekkebrød med magre pålegg, hver gang jeg fikk lyst på noe. HVER gang. Det betyr tre til seks små måltider etter middag. Men dette stabiliserte blodsukkeret mitt og lærte kroppen min å ønske seg mat i stedet for godteri, til jeg en dag innså at jeg ikke hadde spist sjokolade på et par dager. Og ikke hatt lyst på det heller.

Så ble "et par dager" til en uke, og til mer enn en uke. Nå har jeg vært syk i et par dager, og i går kveld kjøpte jeg meg litt melkesjokolade (smågodt, melkepletter) for å kose meg. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at jeg ikke syns det er godt lengre. Det er alt for søtt. Så søtt at det gjør vondt i både munnen og hodet. At smakssansen kan endre seg så mye, så fort, er en skremmende opplevelse. Det føles også trist å ha "mistet" noe jeg pleide å like utrolig godt, som om noe har blitt tatt fra meg. Det er merkelig hvordan matvaner og preferanser så sterkt er knyttet til identitet. Jeg er en person som elsker sjokolade. Det er sånn jeg er. Var.

Samtidig ser jeg jo at det er en fordel, når jeg skal fortsette å gå ned i vekt. Som så mye annet i denne prosessen, så oppleves det som skummelt, uvant og rart. Samtidig kan jeg rasjonelt se fordelene. Bittersweet. Jeg er glad jeg har gode veiledere med meg på veien. Det er mindre skummelt enn å gå alene.