tirsdag 3. november 2015

Betydningen av respons

Det er rart hvordan hjernen er skrudd sammen. 

Jeg er nå tilbake i 80% jobb, og likevel har jeg klart å legge inn en treningsøkt to dager per uke. Altså to tirsdager jeg har vært på jobb, har jeg også trent. Å få lagd slike rutiner var jo et av formålene med dette Frisklivs-prosjektet, så det er jeg fornøyd med. Jeg har også gått ned litt mer i vekt, til 103,4kg på Tanita i dag. Stadig nærmere de magiske tosiffrede. I det hele tatt har jeg mye å være fornøyd med om dagen, og jeg burde føle meg glad og stolt av det jeg har fått til. 

Likevel sliter jeg med det. Jeg var nemlig på Tanita-vekten i dag, og resultatet viste at fettprosenten min i kroppen har økt siden forrige gang. Det var veilederen på Frisklivssentralen rask med å påpeke, i tillegg til å vise til at jeg har mistet muskelmasse siden forrige veiing. Og joda, begge disse faktumene stemmer, men som man kan se fra grafene under så er det mye å være fornøyd med også. I tillegg til å miste bittelitt muskelmasse, så har jeg også mistet fett. Og vann. Jeg har også blitt en del sterkere i beina.

Jeg prøver å fortelle meg at resultatene i hovedsak er gode. Jeg har f.eks. gått ned i fettmasse i absolutt hele kroppen, sammenlignet med forrige veiing. Likevel føler jeg at dette er et dårlig resultat, noe jeg burde være misfornøyd med. At jeg burde ta meg sammen. 

Alle faktaene jeg presenterer viser at følelsene mine nå er HELT irrasjonelle, og så vidt jeg vet har de EN opprinnelse: Veilederen ga meg ikke ros for resultatene mine, men påpekte i stedet det negative. Hun er vanligvis positiv og flink til å fokusere på det som er bra, og dessuten kikket hun ikke på resultatene i mer enn noen få sekunder. Det var trolig spontane reaksjoner som hun ikke tenkte videre over. Likevel går jeg og gnager på det. Hennes spontane, ikke-positive reaksjon er noe jeg har blitt gående å gnage på i flere timer. Den farger humøret mitt og selvbildet mitt. 

Det positive med enhver form for veiledning og behandling er at personer du respekterer og anser som kunnskapsrike autoritetspersoner på feltet kan fortelle deg ting som du allerede i stor grad er klar over. Det vet jeg fungerer for meg. Det hjelper også når jeg bruker deres formuleringer og gjentar de for meg selv. Dessverre er det altså åpenbart en bakside ved denne medaljen også: Jeg tillater noen andres meninger og utsagn å få stor makt over meg og min psyke. Dette gjør meg sårbar.

Så ja, det er rart hvordan hjernen fungerer. Nå må jeg bare bruke resten av kvelden på å kikke på grafene og fortelle megselv at de peker riktig vei. At det jeg gjør er bra. Og akkurat i dag, så føles ikke det så lett.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar