Hvor mye man veier avhenger av mange faktorer. Hva du har spist og drukket i det siste, hvorvidt du nylig har vært på do, hvor mye salt du har i kosten, og for kvinner når i måneden det er. Jeg vet at vekten min rett før menstruasjon er høyere enn resten av måneden, fordi kroppen holder på mer væske enn den ellers gjør.
I tillegg varierer vekten med hvilken vekt man veier seg på. Jeg bruker tre ulike: Tanita-vekten på Frisklivssentralen, vekten hjemme på badet og vekten hos en god venn hvor jeg tilbringer mye tid. Hjemme veier jeg meg alltid på morgenen før frokost, mens på Tanita-vekten er det vanligvis etter lunsj-tid. Det fører også til en viss variasjon.
Jeg var derfor bare litt urolig da jeg i nesten en uke veide meg hjemme til godt over 103. Jeg regnet med at vekten kom til å gå ned i uken som kom, og håpet at den ville gå ned langt nok så jeg fremdeles var "on track". Planen er jo å være på tosiffret vekt, helst på 98kg, innen 15. desember. Det er rundt to og en halv uke til.
Med tanke på disse variasjonene, så vil jeg ikke virkelig stole på vekten min før alle tre vektene viser samme lave tall over en viss periode. Nå har jeg i tillegg vært syk i noen dager, noe som fører til lavere inntak av mat og drikke, og igjen da lavere vekt.
Så når jeg veide meg i går til 101,2kg og i dag til 100,4kg, så vet jeg at disse tallene ikke er til å stole på. Det er sannsynlig at jeg vil gå noe opp igjen når jeg blir frisk og begynner å spise og drikke normalt. Men likevel... 100,4! Det er SÅÅÅ nær tosiffret vekt, det.
For å klare å vedlikeholde vekten, er det viktig å ikke gå ned for fort. Både kropp og sinn trenger tid til å tilpasse seg den nye vekten, og du kan ikke egentlig se på vekten din som stabil før du har hatt den i omtrent tre år. Jeg har jo også tidligere fått påvist at jeg enkelte dager har et kaloriinntak som er alt for lavt.
Så med dette i tankene, så skal jeg gå og lage meg noe ordentlig godt til lunsj. Jeg liker jo ikke melkesjokolade lenger, så jeg skal kose meg med litt ost i stedet.
For en merkelig verden jeg lever i.
fredag 27. november 2015
Takknemlighet, glede og forskrekkelse
Jeg var på avsluttingssamtale hos Frisklivssentralen i forrige uke. Denne uka begynte jeg å jobbe fulltid igjen, og da kan jeg ikke lenger trene på Frisklivssentralen eller ha veiledning der på dagtid. Jeg uttrykte bekymring for veien videre, det føles skummelt å skulle gå veien helt alene fremover.
Derfor fikk jeg tilbud om å fortsette å ha veiledningssamtaler på Frisklivssentralen, etter vanlig jobbtid. Dette betyr at reseptperioden forlenges. Jeg er veldig glad for at veilederen min gikk med på dette. Jeg vet de primært skal ha sin oppfølging av folk på dagtid, så at jeg får denne "spesialbehandlingen" er jeg takknemlig for. Det betyr mye for meg å ha støtte på veien, det gjør meg tryggere og mer selvsikker.
Vi snakket om hvordan jeg syns perioden har vært. Jeg er svært fornøyd med reseptperioden min hos Frisklivssentralen. Da jeg ble henvist, i sommerferien, så satt jeg i gang en prosess på egenhånd. Da jeg endelig kom i gang hos dem, over en måned senere, så hadde jeg allerede gått ned noen kilo. Jeg var veldig motivert, men samtidig var det utrolig viktig at støtten kom akkurat da. Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å fortsette et slikt regime på egenhånd i mer enn et par måneder. Nøyaktig på det tidspunktet jeg vanligvis ville gitt opp, så var veilederne på Frisklivssentralen der.
Det er ingen som kommer etter deg med pisk. Det er ingen som kjefter på deg om du ikke trener, eller om du spiser usunt. Det er ingen som maser på deg eller som gir deg dårlig samvittighet. De tre veilederne på Frisklivssentralen er selve definisjonen på positiv forsterkning. De husker hva du heter. De hilser og sier hei, de sier de er glade for å se deg. De spør hvordan du har det. De roser deg når du trener, skryter av deg når du går ned i vekt, og oppmuntrer deg til å fortsette den jobben du har begynt på. De trøster deg når du er støl, og vrir det til noe positivt. De kommer med forslag på øvelser, forslag til praktiske ting og forslag til mat/snacks. De er omtenksomme, hyggelige, kunnskapsrike, profesjonelle og dyktige.
Og selv i de vanskelige veiledningssamtalene der vi snakker om kosthold, så er det ingen "du burde". Ingen skyld eller skam. Jeg fikk informasjon om hvilke konsekvenser mine valg har for meg, og (mye viktigere) jeg fikk forslag til hva jeg kan velge å gjøre i stedet. Forslag til praktiske løsninger, som kan fungere i mitt liv. Veilederen min bruker elementer fra veiledningsteknikken MI (motiverende intervju), som jeg også har fått opplæring i på min arbeidsplass. Men selv om jeg har kjennskap til metoden, så virker den jo likevel. Jeg opplevde å ha en veileder som lyttet, som ga tilbakemelding og som viste forståelse.
Da jeg begynte der var jeg avhengig av sjokolade. Jeg forsto det ikke selv, men jeg ser det klart nå. Å forsøke å få meg til å kutte ut sjokoladen ville skapt en enorm motstand hos meg. I stedet så vi på måltidsrytmen min og analyserte ÅRSAKEN til at jeg hadde behov for sjokolade på kveldstid. Jeg fikk forslag til andre måter å regulere blodsukkeret mitt på og stagge sultfølelsen, og fikk en trygghet på at det ikke er galt å spise mat når man er sulten. Jeg begynte å spise ordentlig mat, som grove knekkebrød med magre pålegg, hver gang jeg fikk lyst på noe. HVER gang. Det betyr tre til seks små måltider etter middag. Men dette stabiliserte blodsukkeret mitt og lærte kroppen min å ønske seg mat i stedet for godteri, til jeg en dag innså at jeg ikke hadde spist sjokolade på et par dager. Og ikke hatt lyst på det heller.
Så ble "et par dager" til en uke, og til mer enn en uke. Nå har jeg vært syk i et par dager, og i går kveld kjøpte jeg meg litt melkesjokolade (smågodt, melkepletter) for å kose meg. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at jeg ikke syns det er godt lengre. Det er alt for søtt. Så søtt at det gjør vondt i både munnen og hodet. At smakssansen kan endre seg så mye, så fort, er en skremmende opplevelse. Det føles også trist å ha "mistet" noe jeg pleide å like utrolig godt, som om noe har blitt tatt fra meg. Det er merkelig hvordan matvaner og preferanser så sterkt er knyttet til identitet. Jeg er en person som elsker sjokolade. Det er sånn jeg er. Var.
Samtidig ser jeg jo at det er en fordel, når jeg skal fortsette å gå ned i vekt. Som så mye annet i denne prosessen, så oppleves det som skummelt, uvant og rart. Samtidig kan jeg rasjonelt se fordelene. Bittersweet. Jeg er glad jeg har gode veiledere med meg på veien. Det er mindre skummelt enn å gå alene.
Derfor fikk jeg tilbud om å fortsette å ha veiledningssamtaler på Frisklivssentralen, etter vanlig jobbtid. Dette betyr at reseptperioden forlenges. Jeg er veldig glad for at veilederen min gikk med på dette. Jeg vet de primært skal ha sin oppfølging av folk på dagtid, så at jeg får denne "spesialbehandlingen" er jeg takknemlig for. Det betyr mye for meg å ha støtte på veien, det gjør meg tryggere og mer selvsikker.
Vi snakket om hvordan jeg syns perioden har vært. Jeg er svært fornøyd med reseptperioden min hos Frisklivssentralen. Da jeg ble henvist, i sommerferien, så satt jeg i gang en prosess på egenhånd. Da jeg endelig kom i gang hos dem, over en måned senere, så hadde jeg allerede gått ned noen kilo. Jeg var veldig motivert, men samtidig var det utrolig viktig at støtten kom akkurat da. Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å fortsette et slikt regime på egenhånd i mer enn et par måneder. Nøyaktig på det tidspunktet jeg vanligvis ville gitt opp, så var veilederne på Frisklivssentralen der.
Det er ingen som kommer etter deg med pisk. Det er ingen som kjefter på deg om du ikke trener, eller om du spiser usunt. Det er ingen som maser på deg eller som gir deg dårlig samvittighet. De tre veilederne på Frisklivssentralen er selve definisjonen på positiv forsterkning. De husker hva du heter. De hilser og sier hei, de sier de er glade for å se deg. De spør hvordan du har det. De roser deg når du trener, skryter av deg når du går ned i vekt, og oppmuntrer deg til å fortsette den jobben du har begynt på. De trøster deg når du er støl, og vrir det til noe positivt. De kommer med forslag på øvelser, forslag til praktiske ting og forslag til mat/snacks. De er omtenksomme, hyggelige, kunnskapsrike, profesjonelle og dyktige.
Og selv i de vanskelige veiledningssamtalene der vi snakker om kosthold, så er det ingen "du burde". Ingen skyld eller skam. Jeg fikk informasjon om hvilke konsekvenser mine valg har for meg, og (mye viktigere) jeg fikk forslag til hva jeg kan velge å gjøre i stedet. Forslag til praktiske løsninger, som kan fungere i mitt liv. Veilederen min bruker elementer fra veiledningsteknikken MI (motiverende intervju), som jeg også har fått opplæring i på min arbeidsplass. Men selv om jeg har kjennskap til metoden, så virker den jo likevel. Jeg opplevde å ha en veileder som lyttet, som ga tilbakemelding og som viste forståelse.
Da jeg begynte der var jeg avhengig av sjokolade. Jeg forsto det ikke selv, men jeg ser det klart nå. Å forsøke å få meg til å kutte ut sjokoladen ville skapt en enorm motstand hos meg. I stedet så vi på måltidsrytmen min og analyserte ÅRSAKEN til at jeg hadde behov for sjokolade på kveldstid. Jeg fikk forslag til andre måter å regulere blodsukkeret mitt på og stagge sultfølelsen, og fikk en trygghet på at det ikke er galt å spise mat når man er sulten. Jeg begynte å spise ordentlig mat, som grove knekkebrød med magre pålegg, hver gang jeg fikk lyst på noe. HVER gang. Det betyr tre til seks små måltider etter middag. Men dette stabiliserte blodsukkeret mitt og lærte kroppen min å ønske seg mat i stedet for godteri, til jeg en dag innså at jeg ikke hadde spist sjokolade på et par dager. Og ikke hatt lyst på det heller.
Så ble "et par dager" til en uke, og til mer enn en uke. Nå har jeg vært syk i et par dager, og i går kveld kjøpte jeg meg litt melkesjokolade (smågodt, melkepletter) for å kose meg. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at jeg ikke syns det er godt lengre. Det er alt for søtt. Så søtt at det gjør vondt i både munnen og hodet. At smakssansen kan endre seg så mye, så fort, er en skremmende opplevelse. Det føles også trist å ha "mistet" noe jeg pleide å like utrolig godt, som om noe har blitt tatt fra meg. Det er merkelig hvordan matvaner og preferanser så sterkt er knyttet til identitet. Jeg er en person som elsker sjokolade. Det er sånn jeg er. Var.
Samtidig ser jeg jo at det er en fordel, når jeg skal fortsette å gå ned i vekt. Som så mye annet i denne prosessen, så oppleves det som skummelt, uvant og rart. Samtidig kan jeg rasjonelt se fordelene. Bittersweet. Jeg er glad jeg har gode veiledere med meg på veien. Det er mindre skummelt enn å gå alene.
tirsdag 10. november 2015
Om mål og BMI
Basert på nåværende vektnedgang, så burde jeg nå de magiske tosifrede i begynnelsen/midten av desember. Det har lenge vært et mål i seg selv, å kunne måle vekten med to siffer og ikke tre. Men hva blir målet etter det?
BMI er jo noe man stadig får beskjed om at man ikke skal henge seg så mye oppi. Samtidig er det et ubestridelig faktum at det ER forskjell på noen med BMI på 40 og noen på 20. Og det er svært sannsynlig at personen med BMI på 40 er overvektig. Joda, muskler veier mer enn fett og alt det der, men med mindre du er toppidrettsutøver... Så er du sannsynligvis tjukk dersom du har en BMI på 40. Du kan også være sterk, og du kan ha god kondis og masse annet bra. Men du er sannsynligvis tjukk.
Det er også et faktum at helsevesenet bruker BMI som inntaks- og eksklusjonskriterier, så uansett hvor upresist system det er så må man forholde seg til det. For eksempel fikk jeg ikke bistand fra spesialisthelsetjenesten, altså Senter for sykelig overvekt, da jeg veide 111kg. Henvisningen fra fastlegen ble avvist. Hadde jeg veid 114, så hadde de tatt meg inn. Det er rimelig absurd at tre kilo skal ha så mye å si, men samtidig skjønner jeg at de må forholde seg til objektive kriterier.
Nå regner jeg like gjerne ut BMI-kategoriene, fordi det er kjekt å ha de skrevet ned et sted. For ordens skyld, så er jeg ca 168cm høy:
BMI 40-35 (alvorlig fedme): 99kg-113kg
BMI 34-30 (fedme): 98kg-85kg
BMI 29-25 (overvekt): 84kg-71kg
BMI 24-20 (normalvekt): 70kg-57kg
Min BMI har krøpet nedover, fra å vake rundt 40, til å nå være på omtrent 36,5. For å være såkalt normalvektig, må jeg veie max 70 kilo. Dette fremstår som et helt urealistisk mål, i hvertfall på denne siden av 2020. Jeg vet ikke om jeg egentlig har lyst til å noen sinne veie så lite, jeg liker formene mine.
Det mest kortsiktige målet er jo å komme seg ned i tosifret vekt, og på 98 kilo så skifter jeg BMI-kategori. Da er jeg bare i "fedme"-kategorien, og det ser jeg frem til. Et litt mer langsiktig, men fremdeles oppnåelig mål, blir å komme meg ned i kategorien "overvektig". Da må jeg veie 84 kilo, som jeg tenker er mulig å få til, sånn på sikt.
Nå skal jeg være ambisiøs og gi meg selv en skikkelig fremdriftsplan:
Ja, det er hårete mål. Ti kilo på ti-femten uker, betyr en jevn nedgang på 0,75-1kg per uke. Det er tøft, men det er innenfor det som er akseptabelt. Jeg bør ikke gå ned raskere enn dette, men jeg tror jeg kan klare dette.
Spørsmålet er om jeg klarer det alene. Frisklivsresepten min går ut om halvannen uke, og da skal jeg tilbake i full jobb. Jeg har lyst til å prøve, jeg er lei av å være gradert sykemeldt. Samtidig er det skummelt å skulle stå på egne bein igjen. Vi får se.
BMI er jo noe man stadig får beskjed om at man ikke skal henge seg så mye oppi. Samtidig er det et ubestridelig faktum at det ER forskjell på noen med BMI på 40 og noen på 20. Og det er svært sannsynlig at personen med BMI på 40 er overvektig. Joda, muskler veier mer enn fett og alt det der, men med mindre du er toppidrettsutøver... Så er du sannsynligvis tjukk dersom du har en BMI på 40. Du kan også være sterk, og du kan ha god kondis og masse annet bra. Men du er sannsynligvis tjukk.
Det er også et faktum at helsevesenet bruker BMI som inntaks- og eksklusjonskriterier, så uansett hvor upresist system det er så må man forholde seg til det. For eksempel fikk jeg ikke bistand fra spesialisthelsetjenesten, altså Senter for sykelig overvekt, da jeg veide 111kg. Henvisningen fra fastlegen ble avvist. Hadde jeg veid 114, så hadde de tatt meg inn. Det er rimelig absurd at tre kilo skal ha så mye å si, men samtidig skjønner jeg at de må forholde seg til objektive kriterier.
Nå regner jeg like gjerne ut BMI-kategoriene, fordi det er kjekt å ha de skrevet ned et sted. For ordens skyld, så er jeg ca 168cm høy:
BMI 40-35 (alvorlig fedme): 99kg-113kg
BMI 34-30 (fedme): 98kg-85kg
BMI 29-25 (overvekt): 84kg-71kg
BMI 24-20 (normalvekt): 70kg-57kg
Min BMI har krøpet nedover, fra å vake rundt 40, til å nå være på omtrent 36,5. For å være såkalt normalvektig, må jeg veie max 70 kilo. Dette fremstår som et helt urealistisk mål, i hvertfall på denne siden av 2020. Jeg vet ikke om jeg egentlig har lyst til å noen sinne veie så lite, jeg liker formene mine.
Det mest kortsiktige målet er jo å komme seg ned i tosifret vekt, og på 98 kilo så skifter jeg BMI-kategori. Da er jeg bare i "fedme"-kategorien, og det ser jeg frem til. Et litt mer langsiktig, men fremdeles oppnåelig mål, blir å komme meg ned i kategorien "overvektig". Da må jeg veie 84 kilo, som jeg tenker er mulig å få til, sånn på sikt.
Nå skal jeg være ambisiøs og gi meg selv en skikkelig fremdriftsplan:
- Innen 15. desember (altså om fem uker) skal jeg i det minste ha tosifret vekt. Ideelt sett skal jeg være på ca 98kg, men jeg bør ikke veie noe mindre. Det er ikke sunt å gå ned mer enn en kilo i uka.
- Innen 19. januar (altså om ti uker) skal jeg i det minste veie 98kg, men ideelt sett være på ca 93 kilo. Siden det er jul og nyttår innimellom der, så er jeg ærlig talt fornøyd med alt som er tosifret.
- Innen 23. februar (altså om femten uker) skal jeg veie 93kilo eller mindre.
Ja, det er hårete mål. Ti kilo på ti-femten uker, betyr en jevn nedgang på 0,75-1kg per uke. Det er tøft, men det er innenfor det som er akseptabelt. Jeg bør ikke gå ned raskere enn dette, men jeg tror jeg kan klare dette.
Spørsmålet er om jeg klarer det alene. Frisklivsresepten min går ut om halvannen uke, og da skal jeg tilbake i full jobb. Jeg har lyst til å prøve, jeg er lei av å være gradert sykemeldt. Samtidig er det skummelt å skulle stå på egne bein igjen. Vi får se.
torsdag 5. november 2015
Bakvendtland del 3: Å bo i et annet land
NB! Dette innlegget er en del av en føljetong. Du finner del 1 her, del 2 her og del 3 her. Jeg vil også legge til at jeg er klar over at det heter kilokalorier. Jeg gidder bare ikke å skrive det, når man i dagligtalen bruker kalorier som et synonym.
I veiledningstimen på Frisklivssentralen i dag tok jeg opp problemstillingen: Jeg får i meg for lite kalorier per dag, men har ikke lyst til å gå tilbake til de dårlige vanene mine. Hva burde jeg gjøre nå? Jeg var ærlig og sa at dette oppleves som veldig nytt, og faktisk litt skremmende. I ti år har jeg forsøkt å redusere kalori-inntaket mitt. Det oppleves veldig merkelig å plutselig være i motsatt situasjon.
Veilederen hadde to studenter på besøk, og jeg hadde på forhånd gitt klarsignal om at de kunne få bli med i timen. De var på tredje året (av fem) i klinisk ernæringsfysiologi ved UiO, og jeg er glad for at de ble med. Veilederen min er flink, men det var gøy å kunne diskutere disse problemstillingene med noen nærmere meg i alder. Studentene var nysgjerrige, åpne og hyggelige. De klarte å kombinere den ydmyke, lærevillige holdningen man må ha i praksis, med en ro og en autoritet som man forventer at fagpersoner har. De var entusiastiske til godt kosthold generelt, og delte villig av sin kunnskap. Jeg opplevde å bli sett og hørt, og fikk flere gode tips. De var dessuten positive til det kostholdet jeg har i dag, og det opplevdes godt å få ros.
Når jeg nå skal prøve å spise mer sunne kalorier, så må jeg tenke nytt. For eksempel har jeg tidligere kuttet nøtter helt ut av kostholdet mitt, fordi de er så kaloritette. Men her i Bakvendtland er det andre regler. I dag fikk jeg tips om å spise nøtter igjen, fordi i tillegg til mye kalorier så inneholder de mange gode næringsstoffer som f.eks. sjokolade ikke inneholder. Jeg bør velge nøtter uten tilsatt salt, og fortalte at jeg er veldig glad i cashewnøtter, og den ene studenten ga meg tips om at Kiwi har cashewnøtter uten salt. Så det har jeg kjøpt nå. Omtrent ti nøtter er ca 16 gram, som er rett under 100 kalorier. Og det er godt!
Jeg nevnte også at jeg ønsker å spise mer protein, og fikk også tips om cottage cheese. Jeg er rimelig skeptisk til det, men kan tolerere det som det er blandet inn i f.eks. yoghurt eller noe annet. Men i butikken begynte jeg å sammenligne: Skyr, som jeg spiser nesten hver eneste dag, har 10g protein per 100g. Cottage cheese har bare 13g protein per 100g. Blander man ut cottage cheesen med noe annet, så ender man raskt på et proteininnhold som er nærmere/lavere enn Skyr. Og jeg elsker Skyr. Ikke var det så veldig stor forskjell i kaloriinnholdet heller. Så jeg kommer til å ignorere det rådet.
Et tredje tips var havregrynsgrøt, som jeg syns er veldig godt. Jeg har styrt unna tidligere, fordi havregryn har et relativt høyt fettinnhold og tilsvarende kaloriinnhold. Dessuten blir jeg ikke så mett av det i lengden, sammenlignet med noe med mer proteiner. Havregrynsgrøt med melk er for eksempel kjempegodt, særlig sammen med noen bær eller nøtter. Så det blir planen for mellommåltider fremover.
Det siste vi snakket om var frokost hjemme på morgenen. Primært som en måte å få inn mer sunne kalorier på i løpet av dagen. Jeg har ikke lyst på mat om morgenen, og spiser vanligvis en Skyr når jeg kommer på jobb. Jeg ble fortalt at dette i stor grad er en vanesak, og at jeg bør starte med noe jeg har lyst på. Siden jeg elsker frukt, så blir planen fremover å prøve å spise litt frukt på morgenen. Dersom det går greit, så klarer jeg kanskje å vende meg til "ordentlig" frokost sånn etter hvert.
Dette er altså Bakvendtland. Jeg føler meg ikke helt komfortabel her enda. Jeg har tross alt levd i den andre verdenen, med et stadig jag etter færre kalorier, i mange, mange år. Men jeg tror jeg kan bli vandt til dette på sikt. Bakvendtland føles ikke som et så skremmende sted lengre. Og det er mye takket være veilederen på Frisklivssentralen, og to studenter i praksis. Jeg er glad for å ha gode støttespillere i denne prosessen. Bakvendtland kan bli bra det. På sikt.
Veilederen hadde to studenter på besøk, og jeg hadde på forhånd gitt klarsignal om at de kunne få bli med i timen. De var på tredje året (av fem) i klinisk ernæringsfysiologi ved UiO, og jeg er glad for at de ble med. Veilederen min er flink, men det var gøy å kunne diskutere disse problemstillingene med noen nærmere meg i alder. Studentene var nysgjerrige, åpne og hyggelige. De klarte å kombinere den ydmyke, lærevillige holdningen man må ha i praksis, med en ro og en autoritet som man forventer at fagpersoner har. De var entusiastiske til godt kosthold generelt, og delte villig av sin kunnskap. Jeg opplevde å bli sett og hørt, og fikk flere gode tips. De var dessuten positive til det kostholdet jeg har i dag, og det opplevdes godt å få ros.
Når jeg nå skal prøve å spise mer sunne kalorier, så må jeg tenke nytt. For eksempel har jeg tidligere kuttet nøtter helt ut av kostholdet mitt, fordi de er så kaloritette. Men her i Bakvendtland er det andre regler. I dag fikk jeg tips om å spise nøtter igjen, fordi i tillegg til mye kalorier så inneholder de mange gode næringsstoffer som f.eks. sjokolade ikke inneholder. Jeg bør velge nøtter uten tilsatt salt, og fortalte at jeg er veldig glad i cashewnøtter, og den ene studenten ga meg tips om at Kiwi har cashewnøtter uten salt. Så det har jeg kjøpt nå. Omtrent ti nøtter er ca 16 gram, som er rett under 100 kalorier. Og det er godt!
Jeg nevnte også at jeg ønsker å spise mer protein, og fikk også tips om cottage cheese. Jeg er rimelig skeptisk til det, men kan tolerere det som det er blandet inn i f.eks. yoghurt eller noe annet. Men i butikken begynte jeg å sammenligne: Skyr, som jeg spiser nesten hver eneste dag, har 10g protein per 100g. Cottage cheese har bare 13g protein per 100g. Blander man ut cottage cheesen med noe annet, så ender man raskt på et proteininnhold som er nærmere/lavere enn Skyr. Og jeg elsker Skyr. Ikke var det så veldig stor forskjell i kaloriinnholdet heller. Så jeg kommer til å ignorere det rådet.
Et tredje tips var havregrynsgrøt, som jeg syns er veldig godt. Jeg har styrt unna tidligere, fordi havregryn har et relativt høyt fettinnhold og tilsvarende kaloriinnhold. Dessuten blir jeg ikke så mett av det i lengden, sammenlignet med noe med mer proteiner. Havregrynsgrøt med melk er for eksempel kjempegodt, særlig sammen med noen bær eller nøtter. Så det blir planen for mellommåltider fremover.
Det siste vi snakket om var frokost hjemme på morgenen. Primært som en måte å få inn mer sunne kalorier på i løpet av dagen. Jeg har ikke lyst på mat om morgenen, og spiser vanligvis en Skyr når jeg kommer på jobb. Jeg ble fortalt at dette i stor grad er en vanesak, og at jeg bør starte med noe jeg har lyst på. Siden jeg elsker frukt, så blir planen fremover å prøve å spise litt frukt på morgenen. Dersom det går greit, så klarer jeg kanskje å vende meg til "ordentlig" frokost sånn etter hvert.
Dette er altså Bakvendtland. Jeg føler meg ikke helt komfortabel her enda. Jeg har tross alt levd i den andre verdenen, med et stadig jag etter færre kalorier, i mange, mange år. Men jeg tror jeg kan bli vandt til dette på sikt. Bakvendtland føles ikke som et så skremmende sted lengre. Og det er mye takket være veilederen på Frisklivssentralen, og to studenter i praksis. Jeg er glad for å ha gode støttespillere i denne prosessen. Bakvendtland kan bli bra det. På sikt.
Bakvendtland del 2: Ankomst
NB! Dette innlegget er en del av en føljetong. Du finner del 1 her, del 2 her og del 3 her. Jeg vil også legge til at jeg er klar over at det heter kilokalorier. Jeg gidder bare ikke å skrive det, når man i dagligtalen bruker kalorier som et synonym.
Ingen kan telle kalorier for alltid, og jeg hadde ikke telt på tre-fire uker. Jeg har en rimelig god ide om hva som er sunt og ikke, og kikket på middagsmaten for å se at jeg ikke fikk i meg så mye mer enn 700-800 kalorier til middag. Bortsett fra det talte jeg ikke.
Til timen min på Frisklivssentralen i dag, skulle jeg skrive opp alt jeg spiser, når jeg spiser det, i tre dager. Dette har jeg gjort tidligere, og det har vært nyttig for å bevisstgjøre meg på måltidsrytme. Etter forrige gang jeg gjorde dette, så fikk jeg tips om å spise mer ordentlig mat ¨på kvelden. Da ville jeg kanskje ikke ha like lyst på sjokolade.
Denne teknikken har jeg forsøkt i noen uker nå. Resultatet er at jeg spiser mye, mye mer mat på kvelden. Hver gang jeg har hatt lyst på noe, så har jeg spist noe. Men jeg spiser mat, ikke godteri. Dette betyr at jeg kan spise ett knekkebrød i timen, i opp mot fire timer, i tillegg til to-tre frukt eller lignende. Det oppleves som at jeg ikke gjør annet enn å spise. Til gjengjeld har jeg nesten ikke spist sjokolade de siste par ukene, og jeg har heller ikke følt meg sulten på kveldstid.
Jeg hadde jo bokført alt jeg hadde spist i tre dager, og satt i går kveld og så gjennom notatene mine. Da innså jeg at jeg hadde spist ganske lite kalorier, og begynte å regne på det for moroskyld. Resultatene overrasket meg veldig.
På mandag spiste jeg rundt 1250 kalorier. På tirsdag spiste jeg ca 1350 kalorier. I går lå jeg an til å ende på omtrent det samme som tirsdagen, men da jeg oppdaget dette så lagde jeg meg en større kveldsmat. Likevel endte jeg på rundt 1580 kalorier. Dette er alt for lite.Jeg tror ikke at jeg alle dager har et like lavt kalori-inntak, men jeg følte heller ikke at disse dagene var spesielle på noe vis. Jeg følte meg ikke spesielt sunn, og jeg følte i hvertfall ikke at jeg var på noen slankekur. Jeg satt hjemme på kvelden og så på tv. Jeg hadde godteri i kjøleskapet (som jeg ikke spiste). Jeg spiste meg mett til middag. Jeg spiste til og med mindre grønnsaker enn anbefalt, og kan absolutt finne andre ting ved kostholdet mitt som heller ikke var ideelt. Men likevel: Et snitt på 1400 kalorier over tre dager er alt for lite.
Tantita-vekten har sagt at kroppen min forbrenner ca 1650 kalorier når jeg ligger helt stille. Alt under dette vil kunne sette kroppen min i sult-modus, og gjør det blant annet vanskeligere å bygge muskelmasse. Det vil også føre til et for raskt vekttap, som igjen vil gjøre det vanskelig å opprettholde en lavere vekt over tid.
Jeg er altså i den bisarre situasjonen at jeg spiser for lite kalorier. Jeg må LEGGE TIL kalorier i mitt daglige matinntak. Det føles fryktelig merkelig. Velkommen til bakvendtland.
Ingen kan telle kalorier for alltid, og jeg hadde ikke telt på tre-fire uker. Jeg har en rimelig god ide om hva som er sunt og ikke, og kikket på middagsmaten for å se at jeg ikke fikk i meg så mye mer enn 700-800 kalorier til middag. Bortsett fra det talte jeg ikke.
Til timen min på Frisklivssentralen i dag, skulle jeg skrive opp alt jeg spiser, når jeg spiser det, i tre dager. Dette har jeg gjort tidligere, og det har vært nyttig for å bevisstgjøre meg på måltidsrytme. Etter forrige gang jeg gjorde dette, så fikk jeg tips om å spise mer ordentlig mat ¨på kvelden. Da ville jeg kanskje ikke ha like lyst på sjokolade.
Jeg hadde jo bokført alt jeg hadde spist i tre dager, og satt i går kveld og så gjennom notatene mine. Da innså jeg at jeg hadde spist ganske lite kalorier, og begynte å regne på det for moroskyld. Resultatene overrasket meg veldig.
Tantita-vekten har sagt at kroppen min forbrenner ca 1650 kalorier når jeg ligger helt stille. Alt under dette vil kunne sette kroppen min i sult-modus, og gjør det blant annet vanskeligere å bygge muskelmasse. Det vil også føre til et for raskt vekttap, som igjen vil gjøre det vanskelig å opprettholde en lavere vekt over tid.
Jeg er altså i den bisarre situasjonen at jeg spiser for lite kalorier. Jeg må LEGGE TIL kalorier i mitt daglige matinntak. Det føles fryktelig merkelig. Velkommen til bakvendtland.
Bakvendtland, del 1: Landet jeg kom fra
NB! Dette innlegget er en del av en føljetong. Du finner del 1 her, del 2 her og del 3 her. Jeg vil også legge til at jeg er klar over at det heter kilokalorier. Jeg gidder bare ikke å skrive det, når man i dagligtalen bruker kalorier som et synonym.
Helt siden slutten av tenårene har jeg bevisst forsøkt å jobbe med vekten min. Hvor dedikert jeg har vært har selvsagt variert, og jeg kan selvsagt mye mer nå enn for ti år siden, men det har ligget i bakhodet hele veien. I ti år har jeg, av og på, jobbet med å endre livsstil. Jeg har hatt to mål for øyet: Sunnere og tynnere.
De siste seks-syv årene har jeg gradvis lagt om til grovere, lettere, og magrere produkter, og selv om jeg har langt fra et perfekt kosthold så tar jeg ganske gode valg nå. Dette har vært en lang prosess, men jeg har kommet til et punkt hvor disse hverdagsvalgene ikke er noe jeg tenker så mye over lengre.
Likevel er jeg tjukk. Jeg har vært tjukk i alle de ti årene jeg har vært meg bevisst disse kostholdsvalgene. Jeg har vært tjukk, til tross for at jeg kan alle disse tingene og (i lange perioder) har tatt de riktige valgene. De siste tre månedene har jeg forsøkt å være enda mer bevisst, forsøkt å redusere kaloriinnholdet enda mer. Forsøkt å spise oftere og å holde et jevnere blodsukker.
Det er selvsagt bra å spise sunt og variert, men for kroppens energiforbruk spiller det liten rolle hvor energien kommer fra. Sagt på en annen måte: Strøm er strøm, og lyspæra gløder like bra, enten du sveiver på en generator eller har en koblet i stikkontakten.
De siste tre månedene har det totale kalori-innholdet i hovedmåltidene mine gått ned. Vekten min har sakte gått ned.
Likevel har jeg mange, mange dager slitt med å holde meg på rundt 1800 kalorier om dagen. Når jeg teller kalorier, så blir jeg urolig når jeg ser at de kryper opp over 1750. Klokka åtte-ni har jeg typisk brukt opp dagens kvote, og får dødsdårlig samvittighet når jeg likevel spiser noe ekstra sjokolade. Eller kveldsmat. Eller noe som helst annet. Enkelte dager gir jeg faen, og spiser det jeg vil, men det kjennes likevel pyton etterpå. Mange dager har det vært vanskelig å holde seg under 2000.
Så jeg har jobber med å redusere kaloriinnholdet. Og redusere. Og redusere. I ti år.
De siste seks-syv årene har jeg gradvis lagt om til grovere, lettere, og magrere produkter, og selv om jeg har langt fra et perfekt kosthold så tar jeg ganske gode valg nå. Dette har vært en lang prosess, men jeg har kommet til et punkt hvor disse hverdagsvalgene ikke er noe jeg tenker så mye over lengre.
Likevel er jeg tjukk. Jeg har vært tjukk i alle de ti årene jeg har vært meg bevisst disse kostholdsvalgene. Jeg har vært tjukk, til tross for at jeg kan alle disse tingene og (i lange perioder) har tatt de riktige valgene. De siste tre månedene har jeg forsøkt å være enda mer bevisst, forsøkt å redusere kaloriinnholdet enda mer. Forsøkt å spise oftere og å holde et jevnere blodsukker.
Det er selvsagt bra å spise sunt og variert, men for kroppens energiforbruk spiller det liten rolle hvor energien kommer fra. Sagt på en annen måte: Strøm er strøm, og lyspæra gløder like bra, enten du sveiver på en generator eller har en koblet i stikkontakten.
De siste tre månedene har det totale kalori-innholdet i hovedmåltidene mine gått ned. Vekten min har sakte gått ned.
Likevel har jeg mange, mange dager slitt med å holde meg på rundt 1800 kalorier om dagen. Når jeg teller kalorier, så blir jeg urolig når jeg ser at de kryper opp over 1750. Klokka åtte-ni har jeg typisk brukt opp dagens kvote, og får dødsdårlig samvittighet når jeg likevel spiser noe ekstra sjokolade. Eller kveldsmat. Eller noe som helst annet. Enkelte dager gir jeg faen, og spiser det jeg vil, men det kjennes likevel pyton etterpå. Mange dager har det vært vanskelig å holde seg under 2000.Så jeg har jobber med å redusere kaloriinnholdet. Og redusere. Og redusere. I ti år.
tirsdag 3. november 2015
Betydningen av respons
Det er rart hvordan hjernen er skrudd sammen.
Jeg er nå tilbake i 80% jobb, og likevel har jeg klart å legge inn en treningsøkt to dager per uke. Altså to tirsdager jeg har vært på jobb, har jeg også trent. Å få lagd slike rutiner var jo et av formålene med dette Frisklivs-prosjektet, så det er jeg fornøyd med. Jeg har også gått ned litt mer i vekt, til 103,4kg på Tanita i dag. Stadig nærmere de magiske tosiffrede. I det hele tatt har jeg mye å være fornøyd med om dagen, og jeg burde føle meg glad og stolt av det jeg har fått til.
Likevel sliter jeg med det. Jeg var nemlig på Tanita-vekten i dag, og resultatet viste at fettprosenten min i kroppen har økt siden forrige gang. Det var veilederen på Frisklivssentralen rask med å påpeke, i tillegg til å vise til at jeg har mistet muskelmasse siden forrige veiing. Og joda, begge disse faktumene stemmer, men som man kan se fra grafene under så er det mye å være fornøyd med også. I tillegg til å miste bittelitt muskelmasse, så har jeg også mistet fett. Og vann. Jeg har også blitt en del sterkere i beina.
Jeg prøver å fortelle meg at resultatene i hovedsak er gode. Jeg har f.eks. gått ned i fettmasse i absolutt hele kroppen, sammenlignet med forrige veiing. Likevel føler jeg at dette er et dårlig resultat, noe jeg burde være misfornøyd med. At jeg burde ta meg sammen.
Alle faktaene jeg presenterer viser at følelsene mine nå er HELT irrasjonelle, og så vidt jeg vet har de EN opprinnelse: Veilederen ga meg ikke ros for resultatene mine, men påpekte i stedet det negative. Hun er vanligvis positiv og flink til å fokusere på det som er bra, og dessuten kikket hun ikke på resultatene i mer enn noen få sekunder. Det var trolig spontane reaksjoner som hun ikke tenkte videre over. Likevel går jeg og gnager på det. Hennes spontane, ikke-positive reaksjon er noe jeg har blitt gående å gnage på i flere timer. Den farger humøret mitt og selvbildet mitt.
Det positive med enhver form for veiledning og behandling er at personer du respekterer og anser som kunnskapsrike autoritetspersoner på feltet kan fortelle deg ting som du allerede i stor grad er klar over. Det vet jeg fungerer for meg. Det hjelper også når jeg bruker deres formuleringer og gjentar de for meg selv. Dessverre er det altså åpenbart en bakside ved denne medaljen også: Jeg tillater noen andres meninger og utsagn å få stor makt over meg og min psyke. Dette gjør meg sårbar.
Så ja, det er rart hvordan hjernen fungerer. Nå må jeg bare bruke resten av kvelden på å kikke på grafene og fortelle megselv at de peker riktig vei. At det jeg gjør er bra. Og akkurat i dag, så føles ikke det så lett.
Abonner på:
Innlegg (Atom)