Dans, dans så lenge du lever...

"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."
Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.

For jeg har begynt å danse. :)

En venn av en venn av meg skulle på en gratis introduksjon til lindy hop for halvannen uke siden. Det har jeg hatt lyst til å prøve, så jeg overtalte et par kompiser til å bli med og vi dro dit hele gjengen. Det var ikke lett, men det var interessant og gøy og minnet meg på at jeg egentlig er veldig glad i dans. Bårdar har lindy-kurs på tirsdager, og da er jeg vanligvis opptatt, men heldigvis var det ei dame der som tipset meg om noe som heter OSI Dans. De har ulike swing-kurs andre dager i uka.

Jeg sjekket ut hjemmesidene deres, og så at de kjøte boogie woogie 1 på mandager, og det meldte jeg meg på. Nå er ikke jeg student, så jeg måtte vente litt med å slippe gjennom nåløyet (de kan bar ha en liten andel ikke-studenter, siden det er en studentforening), men heldigvis fikk jeg plass. Første kursdag var nå på mandag, og sjelden har jeg vel følt meg så ugrasiøs, klønete og uflink. Bare grunnstegene var vanskelige nok, med min koordinasjonsevne, men når vi også skulle gjøre ting med armene og bevege oss rundt OG interagere med partneren... Vel, da stokket ting seg svært fort.

Jeg gikk derfra og følte meg som en blanding av "deer in headlights" og bambi på isen. Skremt, klønete og egentlig ganske ydmyket. Det hjalp jo ikke på selvfølelsen at mange av de som var der hadde tatt kurset før, og dermed var mye flinkere enn meg.. Selv om det nok er lurt å ha noen erfarne innimellom, så ikke absoutt alle kløner like mye og man kan lære av hverandre.

Jeg dro derfra med svært liten mestringsfølelse, overbevist om at jeg aldri kom til å få til noe som helst og at jeg var den dårligste til å danse av alle....
*fortsetter i neste blogginnlegg* :P