søndag 30. juni 2013

Jeg har alltid vært tjukk. Inni meg.

Et par av mine venninner (der i blant Veronica) anbefalte meg den nye treningsbloggen til Ida Jackson, Legg fra deg kaka og løp. Og akkurat som alt annet den dama skriver, så er også denne bloggen fenomenalt underholdende og interessant å lese. Hun har evnen til å ta ting på kornet, til å plukke tanker ut av hodet mitt og formulere dem på en slik måte som jeg aldri får til. Eventuelt så har hun bare en del av de samme tankene og opplevelsene som jeg har hatt... Jeg tror jeg foretrekker den forklaringen fremfor tankelesing. :P

Jeg anbefaler egentlig å lese bloggen hennes fra starten av, for hun har allerede tatt opp mye viktig og skrevet mye bra. Et av innleggene jeg spesielt likte var det hvor hun snakker om å ikke gi opp. Jeg har hatt ambisjoner om å trene gjevnlig, men har så langt ikke klart det i mer enn noen uker av gangen. Jeg feiler stadig vekk. Men det betyr ikke at jeg burde gi opp. Og det skal jeg ikke heller.

Hun har også skrevet en lang og god motivasjonsliste over hvorfor hun vil gå ned i vekt og få en sunnere livsstil. Den overlapper i stor grad med mine egne motivasjoner. Jeg har nok mindre dødsangst, og kanskje mindre angst generelt. Og det er ikke fullt så mye hjertetrøbbel og kolesterolproblemer i slekta mi. Til gjengjeld er jeg astmatiker, og har vært astmatiker hele livet. Lavere vekt og bedre kondisjon har potensiale til å gjøre astmaen min mye bedre.

Jeg har også pollenallergi, og denne kombinasjonen av allergi og astma pleier å slå meg helt ut på vårparten og langt utover sommeren. Denne våren har vært den beste jeg har hatt. Mye er nok takket være at jeg byttet allergimedisiner i fjor, og gikk til en spesialist som sa jeg ikke skulle være redd for å trappe opp på astmamedisinene hvis jeg følte jeg trengte det. Jeg kjenner kroppen min best, sa han, og det var veldig frigjørende (jeg mangler en god oversettelse for ordet "empowering" her). Men noe er også kaaanskje takket være at jeg faktisk at trent litt det siste året. Ikke mye, men nok til å gi et lite utslag på kondisjonen min. Jeg blir ikke FULLT så anpusten når jeg går opp trapper lengre. Og det er bra.

Så Ida Jackson har skrevet mye bra, altså, men det er hennes nyeste innlegg som inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Hun snakker om hvordan hun har gått ned i vekt men fremdeles føler seg feit. Hun har endrede BMI-tall, bilder og klesstørrelser som beviser at hun HAR gått ned i vekt. Men inni seg føler hun seg likedan. Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har alltid følt meg tjukk. Helt fra før jeg var i tenårene, når venninnene mine kom inn i SEGA-bukser og klær fra Vero Moda og jeg ikke lenger gjorde det. Og om jeg fikk dem på meg, så så jeg hvertfall ikke spesielt bra ut i dem. Jeg var jo så tjukk.

Så inspirert av Ida Jackson som har postet et tenåringsbilde av seg selv, så har jeg også bladd i gamle album. Min barndom, frem til konfirmasjonen, er nemlig temmelig godt dokumentert i et babyalbum som min mor lagde til meg. Konklusjonen av denne selvgranskningen er som følger: Jeg hadde en kort periode i 10-11års alderen (altså 1995-1996) der jeg var litt overvektig. Jeg tror dette er når følelsen av å være tjukk stammer fra.

Dette var helt på slutten av barneskolen, en periode som var den verste i mitt liv. Jeg ble mobbet, utfryst, hadde det helt jævlig på skolen og temmelig kjipt på fritiden. Jeg hadde ingen venner, ingen gjevnaldrende jeg kunne stole på. Jeg har dagboka mi fra slutten av denne tiden (jeg var svært filosofisk :P ), og et av innleggene begynner "I dag sluttet min barndom." Dette er dagen jeg virkelig innser hvor utenfor jeg er og hvor mye av ungdomslivet jeg går glipp av. Jeg følte meg altså som en komplett outsider.

Jeg husker at moren min tilbød meg å skifte skole på vinteren i syvende klasse, hun så hvor kjipt jeg hadde det. Men det eneste alternativet var skolen i nabobygda. Elevene fra min skole og naboskolen ble uansett sendt til samme ungdomsskole, så det ville bare gå et halvår før jeg kom til å være tilbake i samme miljø igjen. Så jeg ville ikke skifte skole, jeg så ikke vitsen. Å ha det jævlig er temmelig idelle forutsetninger for å legge på seg eller få andre psykiske problemer. Slik som lavt selvbilde og skakkjørt ide om hvordan man ser ut.

Dette var også en periode der kroppen min forberedte seg på puberteten, men før jeg faktisk hadde begynt å vokse meg høyere. Så, sommeren mellom 6. og 7. klasse, strakk jeg meg 10cm på et halvår uten å legge på meg nevneverdig. Så da var jeg plutselig ikke overvektig lengre. Men det skjønte ikke jeg. Det selvbildet som hadde formet seg gjennom barneårene hadde satt seg. Jeg var tjukk og stygg, og visste det.

Etter dette kom jeg i puberteten, og fikk en annen kroppsfasong enn mange gjevnaldrende. Selv på ungdomsskolen, der jeg sakte men sikkert fikk det bedre sosialt, så omgikkes jeg med folk som enten var svært, svært tynne eller faktisk syke. Jeg forsto ikke da at å sammenligne seg med dem var dumt, men jeg skjønner det nå. Det var altså ikke noe særlig galt med meg. Ikke i den grad som selvbildet mitt forsøkte å påstå.

Jeg har nå bladd gjennom et par gamle album og tatt bilde (med mobilen) av alle bildene av meg. Disse skal jeg legge over på PCen, og et par skal lastes opp her. De publiseres for å bevise ovenfor megselv og andre (mest megselv) at jeg har ikke ALLTID vært tjukk. Å være tjukk er ikke en tilstand, det er en innstilling og en tilvenningssak. Hvis jeg en gang ikke var tjukk, så betyr det at jeg en dag kan komme meg tilbake dit. Og da er det jo hvertfall ingen grunn til å gi opp!



Edit: 1 times tid senere.

Her er bildene jeg ville publisere. Jeg har svært få bilder av meg i alderen 8 til 14, men dette er i hvertfall bilder fra slutten av ungdomsskole-tiden min og begynnelsen av videregående. En periode hvor jeg selvbildet mitt hadde grodd fast og jeg var helt sikker på at jeg var tjukk. Dette selvbildet som har fulgt meg inn i voksenlivet. Og selv om det nå er et medisinsk faktum at jeg er tjukk, så innser jeg etter all denne gravingen at hvordan man FØLER SEG har svært lite å gjøre med fysiske fakta. Når jeg blir tynnere ønsker jeg ikke lenger å føle meg tjukk. Det er nemlig temmelig kjipt.

Disse er fra sommeren 2000. Jeg er 15, og på ferie i Danmark. Jeg har en temmelig dårlig kroppsholdning, og bulkete knær, men er IKKE tjukk. Bare se på de overarmene! Og kragebeina! Ikke. Tjukk. Faktisk.

   

Det første her er fra høsten 2000. Hadde det bra sosialt, men følte meg veldig tjukk sammenlignet med venninnene mine (den ene veldig tynn, den andre svært syk). Se på meg. Jeg ser ut som en fuckings ALV eller noe ut av en manga. Hodet er min største kroppsdel. Veldig, veldig langt fra tjukk. Tynn, faktisk. Litt for tynn.


Disse er fra noen år senere, høsten 2003. Jeg flytter hjem fra Frankrike etter å ha bodd der i to år. Jeg var 17, snart 18. Her kjenner jeg igjen den personen jeg har blitt. Her følte jeg meg tjukk. Jeg var ikke lenger så tynn som jeg var i 10. klasse, men jeg vil påstå at jeg er ganske normalvektig her, men i temmelig dårlig fysisk form (kondisjon og styrke og sånt). Ser i hvertfall slik ut. Jeg visste det bare ikke da.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar