torsdag 21. mars 2013

Fysioterapi og motivasjon

Jeg har vært tiltaksløs, matt og trist i hele vinter. Jeg har lurt på om det kunne være en depresjon. Legen mente det var stress, kanskje utbrenthet, men hvertfall ikke en depresjon. (Det sa han forresten forrige vinter også, da jeg følte meg omtrent likedan.) Han fikk meg inn i noe som kalles Raskere Tilbake, som er NAVs forsøk på å få folk kjapt tilbake i jobb. Det vil si intensiv oppfølging av lege, fysioterapaut og psykolog i et begrenset antall uker. Jeg har fått oppfølging av psykologen i noen uker allerede, og har fått godt utbytte av det. Etter under en halvtime, den første timen hos henne, sa psykolgen at det som feilte meg hadde alle tegnene til en klassisk depresjon. Så fastlegen tok visst feil, og jeg hadde rett... Ser man det!

Tidligere denne uka var jeg for første gang hos fysioterapaut. Aldri vært hos fysioterapaut før. Konklusjonen var vel at det ikke er så mye som feiler meg rent fysisk. Jeg er overraskende mobil og myk til å være så utrent og overvektig som jeg er. Jeg har ikke veldig mye fysisk vondt noe sted. Jeg er litt anspendt og sånn, i kjeven og i skuldre/nakke, men ikke fryktelig mye. Vi satt to mål for de videre timene mine hos henne:
1. Bli flinkere til å puste med magen og roe kroppen ned, for å forebygge/unngå stress og spenninger.
2. Komme meg tilbake til Elixia eller på annet vis begynne å trene igjen.

Å være hos fysioterapauten føltes veldig motiverende. Hun fikk meg til å gjøre noen enkle øvelser, og virket fornøyd med hvor greit jeg gjorde dem. Tror hun er vandt til folk som er mye mer ødelagt fysisk enn meg, f.eks. folk som har kroniske smerter og lignende. Jeg tok for eksempel 10 knebøy, og så 10 til i raskt tempo, uten at det egentlig var noe problem, noe som så ut til å overraske henne. Hun spurte om jeg hadde protestert om hun ba meg ta totalt 50, og jeg svarte at jeg ikke hadde klart det tempoet (var ganske anpusten), men at jeg sikkert kunne gjort dem. Da virket hun fornøyd. Hun fikk meg også til å ta noen ganske grunne pushups, og selv om jeg klarte å gjøre som hun ville, så så hun nok at jeg ikke har styrke nok i kjernemusklaturen til å klare dem på en bra måte. Det blir til at jeg tar i for mye med armer og nakke/skuldre, som gir feil belastning.

Til neste gang (som ikke er før om to uker, pga av påsken) skal jeg jobbe med en enkel kjernemusklatur-øvelse. Jeg ligger på ryggen med bøyde bein, og skal så dytte korsryggen ned mot gulvet. Man blir på en måte liggende og vippe bekkenet frem og tilbake. Dette gjør at magemusklene nederst i magen jobber. (Igjen virket hun overrasket over at jeg skjønte hva hun mente med en gang. Folk hadde visst ofte problemer med å skjønne hvordan de skulle få den til, sa hun.) Den er ikke spesielt tung, men jeg skal gjøre den mens jeg puster riktig (ut når jeg går ned, inn når jeg går opp, i rolig tempo). Det skal visst gjøre at jeg "blir bedre kjent med pusten min", hva nå det betyr.

Da jeg gikk derfra kjente jeg at magemusklene hadde gjort noe annet enn å ligge på sofaen hele dagen, som var en behagelig følelse. Dagen etter var jeg også litt støl i lårene etter de 20 knebøyene, og hvis DET er nok til å få meg støl så er det vel på tide at jeg begynner å trene igjen. :P Stølheten gjorde at jeg følte meg flink, i hvertfall. Og besøket hos fysioterapauten gjorde at jeg ble mer motivert til å begynne å trene igjen. Det føltes veldig bra.

Dette vil ikke bety noen store endringer med det første, jeg vil ikke at folk skal mase på meg om å trene eller noe sånt. Men akkurat som det blir lysere for hver dag som går, når vinteren slipper taket og vi nærmer oss vår... Slik er det i hodet mitt også. Jeg graver meg opp av den mørke brønnen jeg har sittet i de siste månedene, og begynner å se lysere på ting. Litt og litt, for hver dag som går.

Bare ikke mas, eller spør, eller noe. Jeg må gjøre dette selv, og at folk VIL ting hele tiden (selv når de mener det godt) minner meg egentlig bare på hvor dypt nede jeg har vært og hvor lang vei det fremdeles er opp til overflaten. La meg være, så ordner det seg nok, litt etter litt. :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentaren din blir publisert så snart den har blitt godkjent. (Denne manuelle godkjenningsprosessen er for å unngå at bloggen blir oversvømmet med spam.)