Hoppende hval

I går var jeg tilbake på Elixia Bjørvika. Denne gangen for en gruppetime. Ei venninne hadde postet på Facebook at hun hadde tenkt seg på Jazz Dance på Bjørvika. Jeg hadde også sett nysgjerrig på denne timen, og det klaffet bra for meg å slenge meg med. Da jeg fortalte hva jeg skulle til mannen min var han skuffet over at jazz dance ikke hadde noe med jazz-musikk å gjøre. Jeg kan forstå skuffelsen, for det finnes mye bra jazz, men dette var altså noe helt annet. Og dette var veldig bra det også. :)

Jeg ankom senteret med meget knapp margin før timen begynte, og rakk ikke å varme opp ordentlig. Fem lusne minutter på tredemølla var ikke en gang nok til å få vinterkulda ut av kroppen. Jeg var tom for astma-medisin, så det fikk jeg heller ikke i meg før timen begynte.

Timen startet tilsynelatende rolig, men til tross for rolig tempo var det ikke lenge før vinterkulda var en saga blott. Når tempo er rolig og det er mange repetisjoner av samme, tilsynelatende enkle, bevegelse gjør det nemlig at selv jeg klarer å henge med på både bein- OG armbevegelser. Og da blir man varm, da. Faktisk.

Selve dansingen var faktisk ordentlig gøy. Instruktøren bygde det opp på en lettforståelig og pedagogisk måte, med maaange repetisjoner av hvert element. Jeg syns kanskje det ble litt vel mange av og til, men så tar jeg også slik enkel koreografi temmelig lett. Det betyr over hodet ikke at jeg klarer å gjennomføre detaljene i koreografien på noen bra måte. Så kanskje repetisjonene er kjekke å ha likevel, selv om jeg ikke syns at jeg ble så mye bedre på akkurat det...

Dansingen var i hvertfall akkurat slik som de kule jentene på skolen min drev med da jeg var tenåring, og det føltes utrolig bra å gjøre noe lignende selv. Når jeg klarer å gjøre de samme bevegelsene som de andre 10-15 damene i rommet, med armer og alt, da føler jeg meg dødstøff! Og det er, i tilfelle det ikke var åpenbart, veldig motiverende.

Rett forran meg sto det ei dame som åpenbart hadde drevet med dans en stund. Du så det på presisjonen i bevegelsene hennes, hvor fort hun tok til, elegansen og hastigheten. Jeg hadde ingen av de tingene. Jeg følte meg faktisk som en hoppende hval.

Kan hval hoppe, lurer du kanskje? Javisst, se bare på bildet her! Det er ikke spesielt grasiøst, eller med nevneverdig presisjon, men det ER ganske imponerende å se et så stort dyr kaste seg opp i været. Litt slik var det altså med meg også. Jeg har ikke faktisk hoppet så mye noen gang i voksen alder. Det er sikkert sunt... Eller noe. Det var hvertfall slitsomt.

De mange repetisjonene, uten noen nevneverdig pause, gjorde at jeg fikk veldig høy puls og ble veldig anpusten. Jeg snek meg til et par ekstra pustepauser med vannflasken min bak i salen, men mot slutten av timen innså jeg at det ikke var nok. Jeg var redd for at astmaen min skulle finne på noe dumt, og hadde allerede pushet meg så langt jeg turde. Derfor gikk jeg ut av salen, og satt utenfor i omtrent ti minutter. Det var et lite nedelag, at jeg har SÅ dårlig kondis. Samtidig tror jeg det var det riktige valget, og jeg var veldig stolt av at jeg gikk tilbake inn i timen igjen de siste syv minuttene. Det hadde vært veldig enkelt å bare kaste inn håndkleet og gi opp. Og det gjorde jeg altså ikke. Jeg slet litt med koreografi-elementene de andre hadde lært mens jeg var ute, og var på dette punktet uansett temmelig sliten. Men jeg gjennomførte i det minste.

Etter treningen gikk jeg og min venninne i IR-badstuen. Hun hadde vært der noen ganger før, men for meg var det første gang. Jeg syns fremdeles at det er tåplig at man må ha på seg badetøy i badstuene på Bjørvika. Jeg skjønner at folk flest ønsker det, siden det er for begge kjønn. Men jeg syns det både er mer behagelig og mer hygienisk å slippe å svette ned badetøye mitt. Men, men... Ikke stort å gjøre med. Jeg hadde altså med bikini denne dagen. Og en fordel har unisex badstuen over den for bare damer på Colosseum: Menn. :P I IR-badstuen på Bjørvika kom det inn tre temmelig kjekke menn rett etter oss. Jeg sier temmelig, for de var hårløse ungsauer som åpenbart var mer opptatt av egen utseende enn hva godt er... Men kroppene deres var helt ok å se på, altså. Så jeg klager ikke.

IR-badstua var i hvertfall deilig, også uavhengig av innhold. Mye mer behagelig enn vanlig badstue. De første tyve minuttene var det bare deilig, de siste ti minuttene vi satt der svettet jeg som besatt og det ble stadig mer uutholdelig. Å komme seg i dusjen etterpå var veldig godt, og min venninne og jeg skravlet helt til vi gikk hver til vårt på utsiden av senteret. Det ER faktisk hyggelig å ha noen å trene sammen med... Tenk det! :)

I skrivende stund kan jeg forøvrig melde at den jazz dansen var mer krevende enn den virket ved første øyekast. Jeg er nemlig støl. I lårene spesielt, men også i skuldrene og armene og faktisk litt i magemusklene. Når jeg får utbytte av noe både for kondisen og for styrken, OG det var motiverende og morsomt å drive med.. Ja, da skal jeg definitivt tilbake og gjøre det igjen!

Første besøk på et annet senter

I går skulle jeg på det nyåpnede Elixia-senteret i Bjørvika. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er spesielt kjent på den siden av sentrum, noe som ble smertelig åpenbart...

Når du står inne på Oslo S og skal til Elixia Bjørvika, så skal du altså IKKE gå over brua mot operaen. Det gjorde nemlig jeg... Og så gikk jeg tilbake igjen, fordi jeg skjønte at jeg hadde gått feil.

Deretter skal du IKKE gå ned trappa ved brua, og følge den rekken med bygg på sjøsiden. Det vil si, det kunne kanskje gått, selv om det er en omvei, men det er fryktelig mye byggearbeider der. Så du klarer ikke å gå den veien i det hele tatt, fortauet er stengt. Så hvis du går dit, så må du gjøre slik som meg: Snu og gå tilbake igjen.

Det riktige, når du er tilbake på Oslo S der du startet, er å fortsette langs spor 17 ned den gata. Da får du Elixia Bjørvika på høyre hånd relativt raskt. Jeg klarte det altså til slutt, etter å ha travet rundt i kulda i 15-20 minutter. Det virkelig flaue er at jeg hadde kart på mobilen min som jeg brukte nesten hele tiden, men med det merkelige kjøremønsteret i sentrum, GPS som ikke ville samarbeide og alt byggearbeidet, så hjalp ikke det stort.

Når du så skal derfra, og videre til Grønland, så skal du IKKE fortsette langs spor 17 vekk fra Oslo S. Du går da i retning en bru, men det er en bil-bru og ikke en gangbru. I stedet må du snu, slik jeg gjorde, og gå tilbake igjen i retning Oslo S. Rett etter å ha passert Elixia Bjørvika (igjen) vil du da se gangbrua over til Grønland. Den var altså bak deg hele tiden. Doh! Å komme seg til Grønland tok altså ikke 7-10 minutter, men nærmere 15 på grunn av at jeg gikk feil. 

Så FØR vi teller med treningen på Elixia, så hadde jeg gått i overkant av en halvtime bare på å komme meg til og fra senteret.... Og dette er et senter som er (tilsynelatende) mye enklere å komme seg til enn Elixia Colosseum. Hvertfall hvis du ikke er meg. Jeg gikk ikke veldig fort, fordi jeg bare på en tung sekk, veske og treningsbag, og det var ganske mange minusgrader ute (lungene mine liker ikke kulde). Så totalt sett tror jeg ikke det var mer enn 1-1,5km. Men det er da noe.

Elixia Bjørvika var et fint senter. Dette er det første senteret jeg har sett bortsett fra mitt vandte Elixia Colosseum, så jeg vil jo naturlig nok sammenligne alt med Colosseum. Bjørvika var nyere, med bedre plass i garderoben og generelt en mer "ny" feeling. Logisk, siden senteret er helt nyåpnet. Jeg har hørt de skal ha en gruppetime kalt "crossing" som er som spinning, men på elipsemaskiner. Jeg fant aldri noen sal for dette, bare to vanlige, "tomme" saler. Så jeg antar at det er noen kriker og kroker på Bjørvika jeg ikke har oppdaget enda.

Det er også tydelig at Bjørvika er nytt på det at det er så få folk der. Da jeg skulle se på gruppetimer på skjermen med resepsjonen ble jeg nærmest hundset av en instruktør som prøvde å få meg til å melde meg på en step time. Han hadde bare 12 påmeldte, og målet hans var 20. Han ga seg når jeg sa tydelig nok ifra at jeg ikke var interessert, men det var likevel en temmelig annerledes opplevelse enn jeg har fått på Colosseum... Der er det alltid mye folk, i hvertfall på ettermiddag/kveldstid.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å bli med på en gruppetime med Styrke&Core, men så på klokka at jeg kom til å få veldig dårlig tid til det jeg skulle rekke etterpå. Derfor gikk jeg bare 1,5km på tredemøllen i stedet. Jeg jogget ikke, bare gikk, men i relativt bra tempo. Brukte rett under 20min på å gå de 1,5 kilometerne. Totalt sett, med både treningen og veien til/fra, gikk jeg med andre ord rundt 3 kilometer i går. Og DET er jeg temmelig fornøyd med. :)

Etter å ha sagt meg fornøyd med treningen gikk jeg ned i garderoben og la med 8min i en solseng. Det var deilig, har ikke gjort det på årevis. Desverre koster det ekstra, så det blir nok ikke soling hver gang. Bjørvika har også en spaavdeling, men den er unisex. Der inne må man altså ha på seg badetøy. Jeg savnet badstuen på Colosseum, fordi den er inne i damegarderoben (antar guttene har sin egen), så der sitter folk bare på et håndkle. Syns det er mye bedre å sitte og svette uten ekstra klær på, og man slipper å huske på å ha med badetøy. Har likevel lyst til å teste ut denne Spa-avdelingen, så det blir vel til at jeg tar med meg badetøy neste gang jeg skal dit.

Og vi gikk, og vi gikk, og vi gikk...

På søndag var jeg ikke på Elixia, men jeg vil absolutt påstå at jeg trente. Jeg gikk nemlig og travet gatelangs i Oslo sentrum, og hang opp/delte ut flyere på diverse kebabsjapper, pizzaplasser og andre utesteder. Jeg promoterte nemlig wrestling showet neste helg (sjekk ut www.wrestling.no for mer informasjon).

I luftlinje gikk jeg ikke så langt, bare fra Tøyen til Grønland.... Men det var en temmelig lang rute: Fra Tøyen, over nedre del av Galgeberg, ned fra Harald Hardrådes plass til Grønlandsleiret og så bort til Grønland torg, og til slutt over Vaterland bru. Og hele veien gikk jeg og kompisen jeg hadde med meg i sikk-sakk. Inn sidegater, opp og ned, rundt omkring. Et stykke av veien mellom Tøyen og Galgeberg gikk vi oss dessuten bittelitt vill. :P Vi hadde vel ikke egentlig tenkt oss til Galgeberg, for å si det sånn...

Hvis jeg ikke teller med den ganske sjenerøse kakao- og kake-pausen vi tok da vi rundet Oslo gate, så gikk vi i overkant av to timer. Aner ikke hvor langt det ble, men det føltes langt nok. Så selv om tempoet var temmelig lavt, så er jeg svært fornøyd med turen likevel. Føles veldig greit å få lurt inn litt trening, som en bieffekt av å egentlig skulle noe annet. :)

Ingvild vs dørstokkmila: 1-0

Jeg har aldri overvunnet en så høy og lang dørstokkmil som i dag. Men vant gjorde jeg. Det ble en ny tur på Elixia Colosseum.

Denne gangen gikk/løp jeg også 2km. Jeg løp mindre enn forrige gang, men til gjengjeld løp jeg en lengre strekke. Tidligere målte jeg joggingen min i sekunder, men etter hvert som jeg har begynt å øke tempo på joggingen og ikke alltid har en klokke med sekundviser tilgjengelig så blir det for upresist. I dag begynte jeg å måle i antall meter (rundet ned til nærmeste ti-meter), fordi dette står på tredemøllen.

Så i dag var jeg oppe i hastighet 8.0 i hele 100 meter. Etterpå gispet jeg etter luft, og måtte gå på hastighet 4,5 i det som føltes som en evighet. Men nå har jeg klart det en gang, så da kan jeg klare det igjen. Den første kilometeren hadde derfor en snitt-hastighet på 4,7. Den andre kilometeren hadde et snitt på 5,1, som ikke er veldig bra men i hvertfall bedre. Greit å ha tall å forholde seg til, så jeg kan måle fremgangen min (om det skulle komme noe sånt noen gang). :)

Her kommer galskapen: Jeg hadde OGSÅ meldt meg på en time med Zumba, etter all denne løpingen. Hadde veldig lyst til å feige ut, men klarte nok en gang å overtale megselv til å fortsette. Til min overraskelse kom to venninner vandrende ut av salen jeg snart skulle inn i. De klarte å overtale seg selv til å bli med på Zumba-timen min også.

Så sto vi plutselig der alle tre, i en fullstappet sal, og ventet på instruktøren. Og ventet... Og ventet... Og ventet. Til slutt kom en temmelig kjekk instruktør kalt Kjetil, som fortalte at vår instruktør ikke hadde dukket opp, og tok timen vår på sparket. Vi hadde ikke Zumba, men det ble noe Salsa-aktig danse-greier. Tempoet var høyt, musikken var dørgende kjedelig og repetetiv dunk-dunk-dunk, men jeg ble i hvertfall svett og anpusten. Så noe nyttig må den ha gjort.

Etter timen sto vi tre og snakket sammen, og jeg lanserte min teori om at denne Kjetil lignet på en fyr som i sin tid spilte Danny i en norsk oppsetning av Grease... Og som hadde vært med i en norsk popgruppe konstruert gjennom et reality-show. Jeg mente å huske at han også hadde hett Kjetil, og at denne Kjetil lignet. Ingen av mine venninner kunne huske noe sånt, men så er de noen år eldre enn meg og var nok ikke fjortis på akkurat riktig tid for å ha fått med seg dette.

Vel hjemme fikk jeg utløp for min indre stalker. Jeg googlet meg frem til at denne personen fra mine tidlig tenår het Kjetil Tefke. Og en person ved dette navnet har både musiker, skuespiller og Elixia på listen over sine arbeidsgivere på Facebook. Konklusjonen er altså at jeg har et overraskende godt minne for D-kjendiser fra slutten av 90-tallet. Må ha mistet den hukommelsen et sted på veien, for å huske ansikter og navn nå er noe jeg syns er nærmest umulig.

Konklusjonen (for dette er jo en treningsblog) er i hvertfall at jeg gjorde to ting på Elixia i dag. Og det er jeg stolt av. Flere jeg vet om er i gang med 30 day challenges, men slike loftige mål setter ikke jeg meg. Jeg har der i mot et mål for 2013 om å trene minst en gang i uka. Gjerne mer, men en gang må altså være et minimum. Så har jeg i hvertfall satt et mål jeg vet jeg har sjans til å nå. :)