lørdag 1. september 2012

Treningsøkt #5: Mislykket ganger to

Torsdag trente jeg igjen. Det har altså bare blitt to treningsøkter denne uka. For å veie opp for det, booket jeg to timer: En "yoga" sak (União Flow, altså helt u-utalbart), og deretter en økt med Easy Xycling.

Jeg ankom en halvtime før tiden og etter å ha skiftet varmet jeg opp. Først på elipsemaskin, som gikk noe bedre nå enn forrige gang. Jeg stilte den inn på fem minutter, og selv om jeg måtte ta mange pauser underveis (så det tok med sikkert 8min eller noe totalt), så klarte jeg å gjennomføre det. Jeg ser på andre som flyr av gårde på disse forhatte elipsemaskinene og skjønner at fem minutter i lavt tempo er stusselig lite... Men det er fem minutter jeg ikke har klart å få til før, så jeg er fornøyd med meg selv. Deretter gikk jeg åtte minutter i kjapt tempo på en tredemølle. Nestengang skal jeg gjøre det i motsatt rekkefølge, jeg mistenker at lårmusklene mine takler elipsemaskinen bedre når de har fått litt varme i seg.

God og varm, og med fremdeles et par minutter til timen begynner, tusler jeg ned til salen. Den er full av folk, og en fyr driver og viser frem noe forran. Jeg antar at dette er forrige time som ikke har avsluttet enda, men etter å ha ventet et minutt til skjønner jeg at neida. Dette er timen min, hvor instruktøren har begynt å forklare ting litt tidlig. Irritert på meg selv og flau over å komme "for sent" (sammenlignet med alle andre), tusler jeg inn og finner meg en plass langt bak i salen.

Timen var bra, den. Bra og dårlig. Instruktøren var dyktig og motiverende, det var lett å tilpasse øvelsene til mitt nivå og kanskje viktigst: Jeg følte at jeg ble sett av instruktøren. At jeg ikke bare var en av mange. Det var hyggelig, og motiverende, men også litt vanskelig. Grunnen til at jeg ble sett var nemlig at jeg OVER HODET ikke klarte de aller fleste øvelsene vi gjorde. Jeg klarte ikke engang å komme meg inn i grunnpositurene vi tok utgangspunkt i. Timen ble altså stort sett tilbragt på alle fire, klønende og svettende, mens folk spratt rundt og så superelegante ut. Det var ikke en så veldig god følelse. Men for all del: Jeg ble svett altså. Det var vanskelig nok å gjøre det jeg endte opp med å gjøre, så det er vel god trening i å kløne også...

Dette har vært en tung jobbuke, og mot slutten av timen merket jeg at alt dette fokuset på å puste begynte å løse opp i en del av stresset i kroppen. Dette er sikkert sunt, men det føltes ikke godt. Det som skjer, når jeg har vært veldig stresset en stund og er sliten og i tillegg føler at jeg ikke mestrer ting, er nemlig at jeg begynner å gråte. Jeg hadde skikkelig klump i halsen de siste ti minuttene av timen eller så, og da vi lå i mørket de siste par minuttene lot jeg tårene trille. Jeg var så svett likevel, at det ikke kom til å synes (aldri så galt...).

Etter å ha kommet meg ut av den timen slappet jeg av i noen minutter og prøvde deretter å finne sykkelsalen. Det STO sal 6 på billetten min, men der var det ingen sykler. Jeg spurte ei tilfeldig dame jeg møtte, som pekte meg i riktig retning: En sal jeg ikke hadde lagt merke til før, som var full av sykler. Doh!

Jeg går inn i den salen, og det første som møter meg er at syklene på første rad står så trangt at jeg ikke klarer å gå mellom dem. Jeg presser meg mellom, ved å tippe litt på en sykkel, og føler meg tykk og mistilpass. Allerede her mistenker jeg at sykling ikke er noe for meg. Jeg finner meg en sykkel i nærheten av utgangsdøra, og prøver å stille den inn rett. Jeg har ikke sittet på en sykkel siden jeg var på ungdomsskolen, men husker nok av hva pappa gjorde da jeg var liten til at jeg klarer det sånn nogen lunde. Setter meg oppå og prøver å tråkke, og innser at jeg ikke er bygd for dette: Sykkelsetet gjør dødsvondt å sitte på.

Instruktøren er hyggelig og legger godt til rette for at man ikke kan så mye om sykling fra før. Etter at timen er satt i gang, går instruktøren rundt og sjekker innstillingene våre. Hun gjør noen småjusteringer på min, men jeg syns ikke det hjelper stort. Det er fortsatt veldig, veldig vondt å sitte. At jeg ikke har lårmuskler nok til å tråkke noe særlig, er så sin sak. Det var jeg forberedt på. Men ikke dette. Etter at timen har holdt på i ti minutter begynner jeg å miste følelsen i tærne og fremre del av foten. Eller.. Ikke miste... De gjør veldig, veldig vondt, er vel en mer dekkende beskrivelse. Jeg biter tennene sammen og fortsetter. Etter et kvarter tar jeg dem ut av den "netting-koppen" de skal stå i og setter dem i stedet på baksiden av pedalen. Da får jeg foten lengre innpå pedalen, mindre vekt kommer på tærne.. Kanskje det vil kjennes bedre?

Svar: Nei. Ikke nok, i hvertfall. Etter tyve minutter, omtrent når vi skal nå den første interval-toppen, er jeg lei. Jeg har så vondt i føttene at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Rompa mi er også veldig vond, så jeg står og sykler mer enn jeg sitter. Selv om lårene mine ikke har musklene til det, så er det i hvertfall mindre vondt. Men når jeg står så slår de tykke lårene minne inn i sykkelsetet, både når jeg står rett opp og når jeg lener meg frem. Bare ved å ligge over sykkelstyret med albuene slutter sykkelsetet å gi meg juling. Alt dette ubehaget, sammen med følelsen av at jeg over hodet ikke mestrer dette, gjør at jeg er lei.

Så lei at jeg går ut av timen. Jeg gir opp. Jeg setter meg på en benk i et mørkt hjørne, med håndkleet forran ansiktet, og gråter. Trist og lei, ingen følelse av å få til noen ting. Sliten, fysisk og psykisk. Alt er bare kjipt. Etter noen minutter går jeg inn i en tom sal, som ikke skal brukes mer den kvelden, strekker ut i noen minutter, og så henter jeg tingene mine og drar hjem. Orket ikke dusje en gang.

Joda, i etterkant annerkjenner jeg at jeg kanskje ville orket mer av syklinga om jeg ikke hadde vært på "yoga" først. Men i etterkant har jeg også konkudert med at sykling virkelig ikke er noe for meg: For det første gjør det for vondt i rumpa og føttene. For det andre har jeg hverken kondisen eller lårstyrken til å gi meg i kast med det enda. Jeg anerkjenner at det er god trening, og jeg skjønner at mange liker det. Men det gjør ikke jeg. Jeg prøver det sikkert igjen om noen måneder, når jeg har kommet i litt bedre form. Men ikke nå.

Og please ikke prøv å overtale meg til å skifte mening. Ja, jeg vet at det trolig vil gjøre mindre vondt etter hvert, men det hjelper ikke. Jeg likte det ikke. Om jeg skal skifte mening, så kommer jeg til å gjøre det av eget initativ etter å ha forsøkt det igjen om noen måneder. Å sprudlende fortelle hvor bra det er for deg, gjør bare at jeg føler meg mer mislykket. Forresten har jeg fremdeles blåmerker bak på innsiden av det ene låret, selv om jeg ikke er øm lengre. Det var der sykkelsetet ga meg juling, da jeg sto og tråkket. Ser litt ut som bitemerker, som vel er enda en grunn til å mislike sykkelen: Jeg liker ikke å bli bitt så hardt at jeg får blåmerker av det.

"Yogaen" var også ubehagelig og full av ting jeg over hodet ikke mestret, men der sitter jeg igjen med stikk motsatt følelse: Dette skal jeg gjøre igjen! Jeg fikk til akkurat nok til å bare føle meg 95% mislykket, i stedet for totalt mislykket... :P Etter at timen var ferdig, og jeg hadde blitt ordentlig varm i kroppen, fikk jeg dessuten til mer enn jeg gjorde i begynnelsen.  Instruktøren gjorde at jeg følte meg sett, og selv om det var kjipt å bli lagt merke til fordi jeg ikke fikk til noe som helst, så var det bra også. Han var oppmuntrende og hyggelig. Så dette skal jeg gjøre igjen.

Jeg har lyst til å prøve noen av de andre yoga-variantene på Elixia også. Og jeg har bestemt meg for å bli bedre venn med elipsemaskinen, og konkludert med at det er på tide å komme seg på en Power (styrke) time igjen snart. Musklene mine er i tragisk dårlig stand.

5 kommentarer:

  1. Kjære Ingvild!

    Du har vært kjempeflink!
    To treningsøkter er undelig mye mer enn 0. Det er KJEMPEBRA! :)

    Jeg tviler på at jeg hadde vært særlig mye glupere på yoga for aller første gang, og å slippe ut litt stress (selv om det kommer noen tårer med på kjøpet) er en bra ting. :)

    Skjønner godt du syns sykling kan være vondt, tok en stund før rumpa mi var "herdet" når jeg først begynte, og jeg slet veldig de første gangene mine. Da er det helt greit å ikke prøve på det igjen på en stund. :)
    Hvis du skulle få lyst til å prøve igjen en gang om noen måneder, kan jeg jo nevne mine ikke-bli-mørbanket-i-rompa-triks (håper det er greit...)?

    -Still styret litt høyere enn det som er "riktig", da kan du legge litt mer vekt på armene og avlaste bakenden litt.
    -Legg et håndkle brettet en gang eller to på setet, kan justere antall bretter etter hvor mye padding du syns du trenger. (Alternativt kjøpe sykkelbukse, som har pute i rompa, men det er jo mest aktuelt hvis man skal drive på litt med det).

    Mitt aller viktigste hovedtriks:
    Mer motstand på pedalene! Hvis du har motstand her stå vil du nemlig automatisk legge mer vekt på beina, og rumpa blir avlastet, selv om du da sykler i saktere tempo enn du ellers ville gjort. Du trenger liksom ikke setet like mye for å holde deg oppe hvis du skjønner, men bruker det mer for balansens skyld. Med lavere tempo blir det også lettere å ikke slå så mye borti setet når man står.

    Men som sagt, drit i spinningen, gjør det du syns er gøy!

    Jeg er superimponert over at du stod på og prøvde i hele 20 minutter med syklingen jeg, og tenker det er viktig å prøve mye forskjellig i starten, slik at du finner ut hva som passer for deg. Også er det bare å glemme de ukule timene og gasse på med det som var morsomt.

    Heia Ingvild! :-D

    Klem fra Hanne

    SvarSlett
    Svar
    1. Det skulle altså stå "uendelig" ikke undelig i første setning.

      Slett
  2. Synes du er flink, jeg. Du trenger ikke klare alt, og du trenger ikke synes at ting er morsomt. Det er du prøver, og at du innser at noe ikke er for deg og tar det til etterretning, det er noe du med rette kan være stolt av.

    Som Hanne sier - gass på med det som er morsomt. Prøv nye ting, dropp det som var forferdelig. Det var en time jeg prøvde da jeg var i Molde som jeg aldri, ALDRI klarte å gå på igjen, selv om det var aerobic og jeg liker aerobic.

    Flink er du!

    Stor klem fra Anneke.

    SvarSlett
  3. *klem* Det høres ut som en skikkelig dårlig dag, men jeg håper du ikke gir deg for det. Det er nå du MÅ løfte hodet og se fram over. Sett deg et mål, kanskje vil du si at om så så lenge skal du være i så god form at du prøver en av de timene igjen og ser om det går bedre? Hadde ikke det vært noe da? Ta med deg tipsene til Hanne om setet og plutselig en dag så står du der, stolt som fy.

    Jeg kjenner igjen denne yogatimen din. Jeg har det samme på mange slike rytmetimer. Jeg ble dratt med på step-time en gang hvor jeg endte opp med å virre rundt meg selv som et forvirret mehe og tilslutt gikk ut fordi jeg holdt på å ramle i stykker i hodet, satt og grein kjempelenge. Jeg har prøvd flere slike i etterkant, men det er rett og slett ikke for meg, jeg har ikke koordinasjon og rytme (but mind you, jeg klarer altså å bevege flere lemmer samtidig når jeg klatrer, så jeg har koordinasjon så lenge jeg får gjøre som jeg vil).

    Det værste er alle som ser på meg i slike yogatimer "se hun tynne der, hvorfor får ikke hun til en eneste av stillingene? Hun må være teit hun." De glaner, så jeg kan se for meg at du neppe har det noe lettere. Jeg ønsket meg et slikt skilt hvor det stod "mangler musklatur i rygg og mage, er under rehabilitering, føkk off!" men det funker liksom ikke helt slik. Jeg liker yoga, på tross av glanerne, kløningen min og at jeg feiler på nesten alle øvelsene. Det er godt, jeg slapper av etterhvert og stresset (som det er alt for mye av) slipper taket. Jeg håper du våger deg på flere yoga-timer, om du er så stesset så trenger du å slippe taket litt. Nei, det er ikke alltid trivelig, men det er aldri trivelig å se trollene som ligger i sitt eget hode. Men det er veldig usunt å ikke se dem. Jeg har vært sykemeldt et år fordi jeg ikke ville se dem, og løp og løp og løp som et stresset lemmen til jeg falt fullstendig overende, det anbefales ikke.

    Jeg vet ikke helt hvilke timer Elixia har for tiden, men om de har pilates så vil gjerne anbefale det. Det er litt mer styrketime-ish, og litt høyere tempo. Du får en god time som styrker alle disse holdningsmusklene, men samtidig i et så rolig tempo at du kan passe på at du gjør dem riktig. Etter min første pilatestime holdt magen min på å dø, men det ble bedre, og pilates er den eneste timen jeg alltid gikk på mens jeg trente på senter. De er i slekt med yoga, men jeg tror kanskje du får en litt mindre avspenning, så kanskje du slipper å gå helt i kjelleren følelsesmessig, selv om du får roet deg ned mye.

    *klem* Jeg synes du er tøff, jeg:)


    (*ekstra klem*)

    SvarSlett
  4. Å guder! Kommentarer! Flere av dem! Omg.

    Tusen takk for massevis av oppmuntring og positive, rosende ord. :) Trengte det. Glad i dere alle sammen. *deler ut klemmer i hytt og vær*

    SvarSlett

Kommentaren din blir publisert så snart den har blitt godkjent. (Denne manuelle godkjenningsprosessen er for å unngå at bloggen blir oversvømmet med spam.)