Ordentlig yoga

I går var første dag tilbake på trening etter nesten halvannen uke uten. Jeg har nemlig vært forkjøla, med tilhørende små-feber og astma-problemer. Når jeg blir forkjølet blir jeg nemlig ikke bare syk og svak og snørrete, jeg får også latterlig lav lungekapasitet. Den lille forkjølelsen jeg begynte å merke forrige helg, var svært merkbar i forrige uke, til det punkt at jeg faktisk var hjemme fra jobb et par dager.

Men i går var jeg altså tilbake. Ikke på topp, kanskje, men jeg er her. Jeg kom sent ut fra jobb og hadde ikke så god tid, men fikk inn 12 minutter på elipsemaskin. Denne gangen hadde jeg med meg øretelefoner opp i treningssalen, som jeg koblet til maskinen. Slik fikk jeg lyd på ørene, og kunne følge med på tv-skjermene i salen i stedet for å tenke så mye på hva beina mine holdt på med. Denne distraksjonen fungerte utmerket, og de 12 minuttene nærmest fløy av sted. Skal innrømme at jeg var litt skuffet da jeg så jeg ikke hadde tid til mer.

Jeg hadde nemlig booket en time med yoga. Dette ble min første "ordentlige" yoga time på Elixia (syns ikke uniao flow egentlig teller helt...). Jeg tenkte jeg kunne trenge noe som fokuserte på balanse og styrke, og ikke kondisjon, siden jeg fremdeles er litt forkjølet.

Denne yogaen het Jivamuktiyoga, med instruktør Karina. Jeg var redd jeg hadde tatt meg vann over hodet, og spurte instruktøren før timen begynte om dette var noe nybegynnere burde prøve seg på. Hun oppfordret meg til å prøve, og rådet meg til å akseptere kroppen min for det den får til, ikke uroe meg så mye for hva andre får til. Dette var et godt råd, syntes jeg. Jeg følte meg temmelig dum av og til, nå jeg ikke en gang mestrer grunnpossisjonene, og når vi skulle opp på nakken (med beina opp) måtte jeg bare le. En del latter ble det også da vi skulle opp i håndstående, med beina i 90-graders vinkel mot en vegg. Hadde ikke sjans! (Men jeg prøvde da. Det skal jeg ha.)

Instruktøren var, akkurat som Sebastian på Uniao Flow, veldig motiverende og dyktig. Igjen følte jeg meg SETT. Og sett på en positiv måte, selv om det er mye jeg ikke klarer. Det opplever jeg som svært motiverende. Selv om jeg fortløpende begynner å hate hund-som-ser-ned (en yogaposisjon), så har jeg likevel lyst til å komme tilbake. Jeg tror jeg KAN klare mye av dette, hvis jeg bare trener litt mer. :)

I garderoben ble jeg stående temmelig lenge å snakke med ei dame som hadde vært på samme time som meg. Det er første gang jeg har kommet i snakk med noen på senteret, og jeg tror til og med det var hun som  tok kontakt med meg og ikke motsatt. Hun var åpenbart en finere vestkant-frøken, og jeg tror ikke vi har så mye annet enn trening til felles, men hun var åpen og smilende og hyggelig. Av og til er det nok, det. :)

Yogaen ga meg en skikkelig hodepine, så selv om jeg egentlig hadde tenkt meg tilbake på elipsemaskinen, så dro jeg i stedet hjem. Hodepinen ga seg heldigvis i løpet av et par timer, og jeg har hørt det er ganske vanlig for nybegynnere i yoga. Hvorfor vet jeg ikke. Noen av dere som vet?