onsdag 22. august 2012

Treningsøkt #2: Styrke

"Ved alle guder, så ubehagelig. Og dumt. Hvem ØNSKER faktisk å utsette seg for dette?!?" Dette var omtrent mine tanker da jeg for n'te gang bøyde i knærne og lårene mine verket som besatt. Og så bøyde jeg dem igjen. Og igjen. Guder, så dumt! Jeg MÅ ha gått fra vettet.

Jeg har altså trent styrke på Elixia. Dette var min første gruppetime, en såkalt "Elixia Power" med instruktør Bjørn. Jeg hadde prøvd å reservere time før jeg dro hjemmefra, og trodde at jeg sto som nr 8 på ventelista. Jeg må ha gjort noe galt, for da jeg ankom senteret en halvtime før timen startet så hadde jeg ingen bookinger. Ikke var det noen plasser heller, men jeg levde i håpet. Varmet opp med 8 minutters rask gange på en tredemølle og gikk for å sjekke igjen, bare fire-fem minutter før timen skulle begynne. Og DA var det ledig plass. (Heldigvis?)

Jeg finner (etter hvert) frem til salen, og den er smekkfull. Masse folk har funnet frem masse merkelig utstyr, og jeg klarer etter hvert å finne meg en plass i et hjørne. Hermer etter de andre, og finner frem vekter, stang, step og matte. Og aner VIRKELIG ikke hva jeg gjør. Denne følelsen av å ikke ane hva jeg gjorde fortsatte gjennom hele timen.

På grunn av plasseringen klarte jeg ikke å se hva instruktøren gjorde. Jeg hørte mesteparten av det han sa, men det er en stor forskjell på å høre og å forstå. Jeg så på de rundt meg, men er veldig usikker på om posisjonene jeg inntok egentlig var de riktige.

Som jeg fryktet, så er jeg forferdelig svak. Man skal gjøre de fleste øvelsene med en lang stang, med vekter på hver ende. De letteste vektene er de gule, men jeg fant raskt ut at bare stanga var mer enn tungt nok. Faktisk så var det noen øvelser jeg hadde store problemer med å gjennomføre med bare min egen vekt som motstand. Fuck vektstang, jeg har ikke lårmuskler til å løfte meg selv en gang. Klarte ikke gjøre alle repetisjonene, og kom over hodet ikke så langt ned som jeg burde, hverken når jeg sto rett frem og bøyde begge beina eller sidelengs og bøyde et-og-et.

Den eneste øvelsene jeg følte jeg mestret sånn nogen lunde var en armøvelse hvor armen (med gul vekt i hånda!) ble løftet parallelt bak kroppen og så bøyd opp og frem. Tror den var ment å trene triceps eller noe sånt (hvaenn det er). Mulig jeg rett og slett gjorde den feil, siden jeg ikke syns den var så fæl. Å ligge på ryggen og løfte vektstanga rett opp var også overkommelig, selv om det ble tungt i lengden. Så brystmusklene mine er altså ikke like svake som resten av meg, det er jo fint. Dette var fremdeles en vektstang uten vekter på, da... :P

Konklusjon: Dette var fælt. (Og alt som er fælt, i denne sammenheng, er min venninnes feil. Siden det er henens feil at jeg meldte meg inn. Henne og bloggen hennes.) At det var fælt betyr vel at jeg bør gjøre det igjen, men jeg kan love at det ikke blir denne uka. Jeg må glemme litt hvor fælt det var, og hvor utrolig dum, uvitende og utrent jeg følte meg, før jeg prøver meg på dette igjen.

4 kommentarer:

  1. Så kult at du har vært på Power med Bjørn! :-D

    Det har blitt en av yndlingstimene mine, og gjennom en lang periode tidligere i år var det en mer eller mindre fast onsdagsrutine. Det BLIR bedre, så fortsett å dra på dem. Du er kjempeflink! (Og du skriver kjempemorsomt, så vær så snill og hold denne bloggen i live.)

    SvarSlett
  2. Og gode guder, så støl jeg er i dag! Lårene har det selvsagt værst, men jeg kjenner det også i nedre del av magen og forran på skuldrene. Håper dette går over snart, for å gå i trapper på jobb i denne tilstanden (eller reise seg fra en stol, for den slags skyld) er IKKE gøy.

    SvarSlett
  3. Det er bare å stå på, tøffa:) Husk at treningsverk er bra, det betyr at innsatsen din har vært god, du har vært flink og gjort en flott jobb:) Og... verk etter trening betyr at du blir sterkere, slik at du nå kan løfte litt mer i hverdagen uten like mye slit som tidligere, det er jo bare kjekt?

    Det er få ganger jeg har hatet meg selv så mye som når jeg stavrer meg ned trapper dagen etter en ordentlig forferdelig løpetur (jeg har en tendens til å løpe opp på fjell) men samtidig så blir slik vondt også en medalje, det er beviset på at du er flink flink flink og flinkere enn flinkest. De dustene som går raskt forbi de har nemlig ikke vært flinke og trent så godt som deg.

    SvarSlett

Kommentaren din blir publisert så snart den har blitt godkjent. (Denne manuelle godkjenningsprosessen er for å unngå at bloggen blir oversvømmet med spam.)