onsdag 22. august 2012

Jeg må ha gått fra vettet!

Da har jeg altså meldt meg inn på et treningssenter for første gang i mitt liv. Det utvalgte senteret er Elixia Colosseum, mest på grunn av at ei jeg kjenner trener der, men også på grunn av det store utvalget deres i gruppetimer og den lange åpningstiden.

Jeg har aldri trent før. Joda, da jeg var liten drev jeg en del med ridning. Og jeg tok vel et aerobic-kurs et halvår en gang, da jeg var tidlig i tenårene. Men med ingen av disse hadde jeg som mål å komme i bedre form eller gå ned i vekt eller få bedre kondis eller noe i den duren. Riding gjorde jeg fordi jeg likte hester, og areobicen gjorde jeg fordi venninnene mine gjorde det og jeg ville ikke være dårligere enn dem. Nå var jeg det, da, viste det seg. Dårligere enn dem altså. Og der forsvant de siste motivasjoner i retning fysisk aktivitet, og ingen har sett noe til dem siden.

Så har det seg slik at jeg ble voksen, vekta krabbet stabilt oppover og jeg ble i enda dårligere form enn jeg allerede var. På mitt største har jeg veid 120kg., så vidt jeg vet. Jeg mistenker at jeg har vært enda større, men da gikk jeg ikke på noen vekt. Uten egentlig å gjøre stort for det, gikk jeg ned til ca 110 i løpet av en to-års periode. Der har jeg stagnert, og selv om vekta vaker mellom 112 og 109, så har jeg skjønt at det er for mye å håpe på at den skal gå ned noe særlig mer av seg selv.

Vektnedgang er ikke den eneste, ikke en gang den viktigste, grunnen til at jeg nå har begynt å trene. Den viktigste grunnen er kondisen min, eller mer presist: Den komplette manglen på kondisjon. Jeg er forresten også astmatiker, og har hatt astma hele livet. Jeg har ikke klart å vokse det av meg, og den hadde nok også hatt godt av at jeg fikk bedre kondis. 

På en god dag, blir jeg bare anpusten av å gå opp en etasje. På en dårlig dag (for eksempel hvis det er veldig kaldt, eller det er pollen i lufta, eller jeg er forkjølet.... altså store deler av året) må jeg ta pause på veien, eller i hvertfall stoppe og gispe etter luft når jeg har kommet meg opp. Dette er svært ubehagelig, men minst like viktig: Svært upraktisk. Jeg kvier meg for å gjøre ting andre folk tar som en selvfølge: Gå i skogen og plukke blåbær, for eksempel. Eller hjelpe venner å flytte. Eller springe til bussen. Eller holde følge med noen og snakke mens man går. Enkle, hverdagslige ting som for meg ofte føles som et ork, og som jeg dermed velger bort.

Derfor begynner jeg altså å trene:
Jeg vil ha bedre kondis. Jeg vil gå ned i vekt. Og om jeg blir litt sterkere og smidigere i prosessen, så klager jeg ikke på det. Så tung som jeg er, så burde jeg nok styre musklene mine for å forebygge slitasjeskader.

Dette er altså min galskap. Jeg har tenkt på det lenge, jeg har vegret meg for det i årevis. Nå gjør jeg det: Jeg begynner å trene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentaren din blir publisert så snart den har blitt godkjent. (Denne manuelle godkjenningsprosessen er for å unngå at bloggen blir oversvømmet med spam.)